Veien til barn

LEGEGLIPP, BLASTOCYST OG PRØVERØRFRUE

6. mai 2017

For litt siden, spurte jeg Jonas om han fortsatt følte seg komfortabel med at jeg skriver om disse tross alt intime tingene på bloggen. Han er jo halvparten av dette, og selv om jeg hadde forsikret meg helt om at han var helt on board med denne åpenheten, er det naturlig om han ikke elsker det når det faktisk skjer. «Ja, det går helt fint for meg», sa han. «Men du har jo sagt selv at du ikke vil være en «prøverørsblogger» som bare skriver om barnløshet. Du har så mye annet å by på. Du kan skrive både morsomt og smart om så mange ting. Det er synd om du mister lesere som avskriver deg som en som bare skriver om IVF, liksom.»

Han har rett i at jeg var livredd for å bli hun verpesyke som blogger om babydrømmen, og det siste jeg vil er å bli oppfattet som en dame med tunnelsyn, som kun har interesse for eget egoistiske private prosjekt. Men akkurat nå om dagen er det dette jeg har i hodet og på hjertet, så da får jeg heller tåle at en del finner innleggene mine kjedelige eller repetitive nå. For dere andre, her er siste nytt fra Prøverørfrue:

Vårdepresjonen var heldigvis kort i år og er nå et tilbakelagt kapittel. Når man har kjent på hvor tungt og mørkt det kan være, setter man desto større pris på letthet og lys. Jeg er naturligvis langt fra ferdig med å bekymre meg for at jeg aldri skal bli mamma, men jeg klarer å prate om det igjen og se fremover. Det som skjedde på det siste forsøket var – og dette er for spesielt interesserte altså – at vi var blitt enige med legen vår om å prøve å dyrke eventuelle embryoer til blastocyster. Vanligvis setter man tilbake embryoet på dag tre etter uttak, men man kan dyrke det utenfor livmoren i to ekstra dager og sette det inn igjen etter fem dager. På denne måten risikerer man at embryoene dør før de kommer så langt, men da hadde de nok ikke overlevd på innsiden av livmoren heller. Om du derimot får satt inn en blastocyst, er sjansene større for at det fester seg enn om du hadde fått tilbake et «vanlig» tredagers-egg. Vår lege foreslo dette selv og vi ville gjerne det. Men dette hadde de ikke klart å kommunisere seg imellom internt på klinikken, så embryoene ble – til tross for at vi prøvde å si fra om at vi hadde denne avtalen med vår egen lege som ikke var der dagen – satt inn etter tre dager. Denne glippen ble dråpen som fikk mitt tålmodighetsbeger til å renne over, så da vi var på samtale etter at forsøket gikk skeis, tok vi opp noen av de tingene som har plaget oss. Heldigvis forstod legen vår frustrasjon og beklaget at de andre i hans fravær hadde avfeid våre innsigelser. Jeg har inntrykk av at vi blir tatt mer på alvor nå. Og han ga oss et nytt forsøk (for sterkt redusert pris) der vi nå skal forsøke å dyrke det som eventuelt blir til av embryoer til blastocyster.

Så jadda, vi er i gang igjen. Forsøk nummer åtte. Denne gangen varer stimuleringen med hormonsprøyter lengre enn noen gang før, fordi eggene har brukt så lang tid på å vokse. Det betyr at jeg i skrivende stund holder på å sprekke etter å ha proppet meg selv full med høydose hormoner siden tirsdag i forrige uke – og det er ikke uttak før onsdag! Jeg aner ikke hvordan jeg skal overleve de neste dagene. Jeg er så stinn og sprengt at det er smertefullt å ligge, stå, sitte og gå. Jeg er stuptrøtt, men får ikke sove. Sulten og kvalm samtidig. Svimmel dagen lang. Jeg har blåmerker og hull over hele magen, og er så øm der jeg har stukket to sprøyter om dagen i snart to uker nå, at jeg skriker høyt om noe eller noen kommer borti meg. Men jeg er heldigvis ved godt mot. Misforstå meg rett, jeg har null håp om å bli gravid og skjønner ikke hvorfor i all verden vi gjentar noe som ikke har funket de syv gangene vi har prøvd det. Men jeg er ikke så deppa nå, og det føles ikke som jeg kommer til å bli sønderknust når mensen atter en gang kommer og sier «haha, her jeg!». Kanskje det er fordelen med å ha opplevd mange skuffelser, at man blir herdet og tåler nederlag bedre?

En annen ting jeg nå har tatt opp med legen er timing på uttak og tilbakesetting. Legen vi var hos i Teheran snakket om hvor viktig det er at man tar ut eggene på det nøyaktig rette tidspunktet for deg og din kropp, og at de blir satt inn igjen presist når de er klare. Dette varierer fra person til person, fra kropp til kropp. Men her i Norge virker det som tidspunkt bestemmes ut fra et skjema, og helgene ser ut til å være hellige – også i det private. Jeg tok mot til meg og spurte legen om hvordan det hadde seg at at dette rette tidspunktet aldri har havnet på en lørdag eller søndag. Eller har det det, men man har trosset det fordi det ikke passet med vaktlister og kontortid? Nordmenn og helg, ass. Jeg fikk vel egentlig ikke noe ordentlig svar på det, men han lovte at denne gangen skulle han komme inn og gjøre uttaket på en søndag om det så var det som var det beste for meg. Med andre ord, har det ikke vært slik før. At man som pasient – i en så sårbar situasjon – ikke kan stole på at de aller beste medisinske avgjørelser blir tatt for deg, er en utmattende tilleggsbelastning.

Et grep vi tar for å bevare psyken og vettet denne runden, er ikke å sette livet på vent, slik vi alltid har gjort før. Ved tidligere forsøk har vi ikke avtalt eller planlagt noe som helst i de fire ukene fra stimuleringen starter til resultatet foreligger. Men denne gangen gjør vi det helt motsatt: Tre dager etter en blastocyst (forhåpentligvis) settes inn, skal vi til Paris! Fire vårdager i La ville de l’amour tror jeg er riktig medisin akkurat da. Og ikke nok med det, bare få dager etter at vi kommer hjem igjen skal jeg feire 35-årsdagen min med (litt i overkant) mange gjester. Bursdagsentusiast som jeg er, sier det litt om sinnsstemningen at jeg ikke har feiret bursdagen min på fem år – altså like lenge som vi har prøvd å bli foreldre. Når jeg nå har invitert til stor fest, er det selvfølgelig med en skrekkblandet fryd. Men jeg tenker at hvis – eller når – dette forsøket også går i dass, kan jeg drikke champagne rett fra flaska på bursdagen min!

 

 

You Might Also Like

14 Comments

  • Reply LilleMa 7. mai 2017 at 02:26

    Jaa… kjør på! Ta deg et glass champagne i Paris også, eller tre… gjør «alt» som ikke er lov. Gjør det! Med god samvittighet. Når du minst venter det.. da skjer det. Når du har gjort alt galt, daaa hender det! Ingenting skader. Tenk alle fjortisene som har vært sørpefulle i ukesvis før de fant ut at de var gravide. Og føder hallandussanskjønne barn. Kroppen din må kople av litt. Hopp og sprett og snus og ta deg er glass, spis is og crêpes og sov lite og godt. Dra på Disco og dans. Trommm på magen! Sittern så sittern OKKE som!
    Gud så befriende med bloggen din. Pilotfruas leser jeg med sånt her fjes 😳

    • Reply Mina Ghabel Lunde 8. mai 2017 at 12:09

      Nydelig kommentar, haha <3 Her var det mange gode råd som jeg jammen tror jeg skal følge. Tror faktisk crêpes og lite søvn er obligatorisk når man er i Paris!

  • Reply Ida 8. mai 2017 at 19:11

    Takk for at du deler! Er også midt oppe i dette, og føler på ensomheten, frustrasjonen og alle «berg og dalebanefølesene».Hjelper med åpenheten din! Takk igjen! Klem

    • Reply Mina Ghabel Lunde 11. mai 2017 at 00:41

      Takk selv! Dette er en reise man godt kunne vært foruten, ja. Hang in there <3

  • Reply Eirin 8. mai 2017 at 23:01

    Vil bare si at jeg ikke tror du mister følgere på å skrive om dette! For de som er midt oppe i det, er det sikkert veldig godt å lese, og for oss som ikke vet noe om dette teamet så er det faktisk ganske interessant å lese noe som er både godt skrevet og reflektert – jeg lærer hvertfall masse! Har fulgt deg på twitter i årevis og synes det er interessant å lese deg enten du skriver om IVF, iransk mat, norsk politikk, ditt nye hus… Noen ganger er jeg enig, andre ikke, men blir alltid glad når det er noe nytt fra deg!

    • Reply Mina Ghabel Lunde 11. mai 2017 at 00:42

      Tusen takk, Eirin! Dette var skikkelig hyggelig å høre <3

  • Reply Marianne 9. mai 2017 at 12:45

    Desperate IVFere drar tydeligvis til Paris. Vi skal også dit nå snart, og turen ble kjøpt rett etter et mislykket forsøk. Hoppet over mulig oppstart denne uka for ikke å få egguttak mens vi er i Paris. Hadde fulgt rådene over jeg også om turen skulle ha vært gjennomført med en blastocyst innabords.

    Og tusen takk enda en gang for at du deler! Tenker det samme om neste forsøk- at det bare er for å bevise at det ikke går så vi klarer å sette strek. Og jeg leser de andre postene dine med glede. Ikke bare IVF i hodet her heller 🙂

    • Reply Mina Ghabel Lunde 11. mai 2017 at 00:45

      Takk for at du leser og for at du legger igjen kommentarer <3

      Ha det nydelig i Paris, og så kan vi ikke annet enn å håpe på at neste forsøk blir det siste!

  • Reply Signe 10. mai 2017 at 08:34

    Takk for at du deler, jeg kjenner meg så igjen i alt du skriver! Jeg er på akkurat samme stadium som deg nå, jeg gir rett og slett litt faen. Livet har stått på vent i over 3 år, og selv om min biologiske klokke tikker himmelhøyt, så har jeg kost meg mer med venner og byturer de to siste månedene enn det jeg kan huske. Takk for at du får oss til å føle oss mindre alene 🙂

    • Reply Mina Ghabel Lunde 11. mai 2017 at 00:52

      Takk selv <3 Høres ut som en ordentlig smart linje å legge seg på. Venner og byturer er sunne greier! En dame jeg gikk til i en skjønnhetssalong fortalte at hun hadde prøvd å bli gravid ved hjelp av all verdens medisiner og behandling i årevis, og så var det en gang mellom to forsøk at hun og mannen bare bestemte seg for å gi faen. Leve livet uten barn og finne andre gleder og mål. Så feiret de avgjørelsen med å drikke seg snydens og dagen etter husket de knapt at de hadde hatt sex mellom dansingen og elgingen. Men sannelig ble hun gravid den natten, i fylla. Haha!

  • Reply ivf-mamma 10. mai 2017 at 09:56

    Det virker som om du er bevisst det, men likevel – ikke glem å leve! Livet på vent er en grusom situasjon å være i – jeg kan bare se tilbake på mine 4 år og si at jeg angrer på at jeg ikke levde mer og hadde øynene åpne for alt det fantastiske som skjedde rundt meg og ikke drakk det glasset med champagne og koste meg med livet.

    • Reply Mina Ghabel Lunde 11. mai 2017 at 00:53

      Du har helt rett. Dette er år av livet man ikke får tilbake. Jeg har ikke vært noe flink til det de siste tre årene, men prøver å ta meg sammen nå 🙂

  • Reply Helene 11. mai 2017 at 21:14

    Det er akkurat det, at det føles så bortkastet all den energien en bruker, tid, penger og bekymring, også uten resultat. Det virker nesten som om det ikke er lov å si, at en kun skal si at alt er verdt det. Samtidig er det vanskelig når andre blir gravide av ingenting. Jeg liker å tenke at den dagen det klaffer kommer jeg til å bli en bedre mor, rett og slett fordi jeg kommer til å være så takknemlig. Godt å se at vi er flere (selv om jeg ikke unner noen dette) og flere som deler <3

  • Reply Anette P 19. mai 2017 at 22:28

    Hei.
    Kom over bloggen din i kveld. Hverken hørt eller sett noe om deg før.
    For en fin blogg! I den grad man kan kalle din strabasiøs ferd mot å bli mor fin. Jeg er selv 33 og barnløs. Dessverre også singel. Lurer på hva jeg skal gjøre med begge deler forsåvidt.
    Det jeg umiddelbart tenker når jeg har lest litt av det du har skrevet er om du har vurdert å bytte klinikk? Mulig du kanskje har gjort det også. Jeg har ikke fått lest hele bloggen din enda. Jeg kjenner hvertfall flere som har hatt et lykkelig utfall når de har skiftet lege og klinikk.

    Lykke til videre tapre deg!

  • Leave a Reply