Livet

APATI, KIKKING OG ANSIKTSRULL

28. februar 2018

I flere måneder har jeg hatt ambisjoner om å oppdatere denne bloggen oftere. Det går ikke en eneste dag uten at jeg tenker at jeg burde skrive. Jeg er så heldig at den innvendingen som går mest igjen fra dere som leser bloggen er at jeg skriver for sjeldent. Likevel er det noe som holder meg tilbake. Jeg føler liksom ikke at jeg har noe av interesse å melde. Hvor mange ganger skal jeg skrive om de samme tingene? Men så har jeg dager hvor jeg tenker at det er så mye jeg tenker på og bekymrer meg for og ler av og hisser meg opp over som sikkert er befriende for andre å lese. Jeg savner jo selv å lese fra likesinnede. Egentlig har jo masse på hjertet. Hjertet er faktisk helt proppfullt av ting som vil ned på papiret. Eller macen.

Foto: Ina Damli/Stella

Jeg vet jo så godt at den apatien jeg tidvis føler så sterkt på, den som rett som det er grenser til selvforakt og depresjon, har én eneste kur: Å skape noe. Å produsere. Å skrive. I stedet blir jeg sittende og scrolle på insta og se tomt på alle de fire hundre og åtti bildene «about last night» og de sekstifire som synes «baby it’s cold outside». Jeg bruker verdifull tid på å glo på alle disse menneskene som er «ambassadører» for ditt og datt. Disse folkene som for all del ikke reklamerer, men er diplomater ute på viktige oppdrag. De skal ha deg til å kjøpe en sveitsisk metallrull som du kan trille hardt over fjeset ditt til det blir rødt og så skal de ha deg til å vaske huset ditt med økologisk såpe. Alt dette skal du gjøre iført en slags lang morgenkåpe med hette i kashmir av elendig kvalitet til flere tusen kroner. Barnet ditt skal også vaskes med økologisk såpe og kles i svinedyr dårlig kashmir.

Jeg bruker så mye tid på å se på andres fjas på sosiale medier at jeg blir flau. Dagene går, tiden flyr og livet skjer, mens jeg titter inn i en skjerm. Det har jeg tenkt å gjøre noe med. Jeg vet ikke helt hva, men noe drastisk må skje. Jeg trenger faktisk ikke gå rundt og vite at Anniken Jørgensen har flyttet inn med venninna si. Eller at Emili Sindlev hadde med seg moren sin til New York Fashion Week. Mitt liv blir ikke rikere av at jeg følger med på livet til (de for all del kule og morsomme) bad taste kidsa i kretsen rundt Cezinando og Astrid S. Det jeg faktisk trenger er å vite er hvordan jeg selv egentlig har det. Hva jeg trenger i livet mitt og hvordan jeg kan skaffe det. Jeg trenger å vite behovene til mine nære og kjære. Livet mitt blir rikere av at de jeg bryr meg om har det bra, at jeg selv er happy og at vi har glede av hverandre. Istedenfor å sitte og glo på fremmede leve sitt liv, må jeg leve mitt.

Det er er skikkelig 2008 å reflektere skriftlig over tiden vi bruker på sosiale medier, men sånn er nå engang livet mitt (og kanskje ditt?) at det å kikke inn i andres hus og liv er den desidert største tidstyven. Som mine favorittfruer i Real Housewives of Beverly Hills sier, it is what it is. Så mitt mål denne våren – første vårmåneden er jo mars og den starter om bare to dager, hurra! – er å leve litt mer selv.

Veien til barn

EGGDONASJON

18. februar 2018

Etter mange år som journalist og samfunnsdebattant, og nå som blogger, har jeg gjennom mine tekster og debattopptredener, etterlatt et visst inntrykk av hvem jeg er som person. Når jeg møter folk som kun kjenner meg fra media, sier de nesten uten unntak at de trodde jeg var mye strengere. For jeg er egentlig ikke særlig streng. Tvert imot, mener jeg folk må få gjøre som de vil og at vi her i Norge er altfor opptatt av konsensus. Når jeg skriver strenge tekster, er det ofte fordi jeg mener vi skal være ganske kompromissløse når det kommer til retten til å kunne bestemme selv.

Da jeg var yngre, hadde jeg derimot en litt streng kjepphest: Jeg mente at folk ikke burde få egne barn så lenge det fantes så mange foreldreløse barn i verden. Jeg var fast bestemt på at jeg selv en dag skulle adoptere, og jeg ble rett ut sjokkert når jeg hørte om folk som gikk gjennom prøverørsforsøk for å lure naturen til å gi dem egenproduserte barn. Herregud, så egoistisk, tenkte jeg. Men så møtte jeg den store kjærligheten og kastet alle prinsippene på båten. Nei da, det var ikke helt slik det skjedde. Men det å møte mannen i mitt liv, og dermed for første gang virkelig å kjenne på lysten til å bli mor, førte til at jeg gjorde meg nærmere kjent med de ulike alternativene å bli mor på. De gamle prinsippene viste seg å være bygget på et noe naivt og lite opplyst verdensbilde. For det første skal man ikke undervurdere den overveldende trangen som melder seg i en viss alder, den berømte biologiske klokka om du vil. Det er snakk om instinkter, og instinkter skal man ikke nødvendigvis følge for enhver pris, men man skal heller ikke kimse av dem. For det andre er det ikke sånn at man bare bestemmer seg for å adoptere og vips, så leverer storken et nyfødt barn på døra. For vår del, viste det seg også at det å få barn på «vanlig måte» skulle bli en lang og trøblete vei å gå. Men i dag, ni mislykkede IVF-forsøk senere, har vi ennå ikke gitt opp håpet.

Hvorfor? Fordi legene, i motsetning til vår erfaring fra de fire siste årene, sier at det er liv laga for oss. At vi begge har det som trengs for å kunne lage et barn. Og at hvis det ikke går med mine egg – vi mistenker nemlig at det er der problemet ligger – så kan vi reise til en klinikk i utlandet og få eggdonasjon. Jeg sier «mistenker» fordi vi ikke vet. En undersøkelse som kunne gitt oss svaret på det, såkalt PGS, er nemlig ikke tillatt i Norge. Undersøkelsen kan i samme slengen komme i skade for å vise at det er anlegg for Downs i genmaterialet. Bioteknologirådet, med Kristin Halvorsen i spissen, er så engstelige for at vi dermed skal bli et sorteringssamfunn, at tusenvis av par heller bruker flere år av livet sitt og hundretusenvis av kroner på noe som kanskje er umulig.

Våre lovgiveres høye moral stikker altså kjepper i hjulene våre hele veien. Ikke får vi vite hvor feilen ligger og vi får heller ikke benytte oss av andres frivillige hjelp til å bøte på den eventuelle feilen. Men hvis vi på et tidspunkt bare bestemmer oss for å ta en wild guess på at mine egg er av dårlig kvalitet, har alle de legene vi så langt har møtt det samme svaret: Eggdonasjon i utlandet. Legene ved både offentlige og private klinikker anbefaler norske par å gå for eggdonasjon i et av de over 20 europeiske landene der dette er tillatt. La meg gjenta: Leger ved offentlige norske sykehus anbefaler norske pasienter å reise til utlandet for å få en behandling som ikke er tillatt i Norge. I likhet med de fleste av oss, skjønner heller ikke de hvorfor det er lov å donere sæd, men ikke egg. De er tett på pasientene som fortvilte og desperate bruker all sin tid, helse og penger på å oppfylle drømmen om å bli foreldre. Det er ikke Bioteknologirådet.

Så hva er årsaken til at eggdonasjon ikke er lov i Norge? Det fikk vi et slags svar på denne uken, da programkomiteen i Høyre gikk inn for fortsatt å forby eggdonasjon i Norge. – Det har alltid vært slik at den som føder deg, også er din genetiske mor, sa komiteens leder Jan Tore Sanner som hadde «tvilt» seg frem til et nei. På Dagsnytt 18 mandag forfektet kunnskaps- og integreringsministeren at et barn først er trygt når det vet at kvinnen som har båret det frem og er dets mor, også er opphavet til dets gener. Med en synkende grad av respekt å melde, pisset dermed vår statsråd på alle som har blitt til ved sæddonasjon, de som av ulike årsaker har vokst opp i utradisjonelle familiesammensetninger, fosterbarn og adoptivbarn – inkludert programleder i studio, Fredrik Solvang, som er adoptert fra Sør-Korea. Han devaluerer deres trygghetsfølelse og insinuerer at deres tilknytning til deres mødre er mindre sterk enn den mellom barn og mødre som er genetisk forbundet. Mindre høyverdig. Mindre reell.

At den norske lovgivningen gjør forskjell på sæd- og eggdonasjon er dessuten et dobbeltsidig likestillingsproblem. Menn som ikke får til å lage barn har mulighet til å «låne» bestanddelen de mangler og likevel bli fedre, mens kvinner ikke får lov til å gjøre det samme. Men det er også et annet underkommunisert aspekt i forskjellsbehandlingen: Når forbudet mot eggdonasjon begrunnes med at barnets genetiske tilknytning til mor er en avgjørende trygghetsfaktor, må det bety at det ikke er så farlig med barnets genetiske tilknytning til far, siden sæddonasjon er lov og barnet ikke har rett til å få vite sitt genetiske opphav før fylte 18 år. Norges lover sier altså i dag at forholdet mellom mor og barn er vesentlig viktigere enn forholdet mellom far og barn.

Heldigvis er et flertall på Stortinget for en lovendring på dette området, men her skal ingen gleder tas på forskudd. For det er fortsatt holdningene til Sanner som har loven på sin side. Sanner som sier at «teknologien tillater oss å ta i bruk stadig nye metoder for å løse helsemessige utfordringer, men vi må spørre oss selv om vi bør åpne denne døren» og presenterer vikarierende motiver for hvorfor vi ikke bør. Med et flertall i programkomiteen i det liberale partiet Høyre i ryggen, advarer Sanner mot en utvikling der det neste blir å tillate surrogati. Som om dét er noe vi uomtvistelig skal frykte eller se på som problematisk. Og da, mener Sanner, skaper vi et samfunn der vi i teorien kan få en situasjon der et barn har én genetisk mor, én surrogatmor og én sosial mor. For det første er det et søkt og sjeldent tilfelle han skisserer, og for det andre: Hva så? Hvis alle parter er enige om hvilke roller hver av dem skal ha, må det vel være opp til voksne mennesker selv å bestemme hva de skal gjøre med sin egen kropp og sine liv?

I dagens Norge er svaret nei. Det ene øyeblikket er det etter sigende av hensyn til det ufødte barnet at vi ikke får lov å donere egg eller bære frem en annen kvinnes baby, i det neste øyeblikket er det av hensyn til kvinnenes ve og vel at vi skal forby det samme. Det som ligger uforanderlig i bunnen, er at en liten gruppe menneskers moralfølelse får avgjøre en stor gruppe menneskers skjebne. Skjebnen til oss som vet så inderlig godt at uansett hvordan i helvete – eller eventuelt i Danmark/Spania/Tsjekkia/Hellas/Sør-Korea/Latvia/Kina/Sverige – et barn vi kan kalle vårt blir til, vil vi elske det høyere enn himmelen og enda litt til.

Denne teksten ble først publisert på kk.no. 

Livet

VINTER, VÅR OG VIXEN

7. februar 2018

Var ikke januar ekstra lang i år? Når jeg tenker meg om, er den det hvert år. Men nå er det bare litt over tre uker til mars og det er nesten litt sjukt å tenke på. Jeg gleder meg veldig til våren, kjenner jeg. Har følt meg litt isolert denne vinteren. Tror på en måte at det er først nå at det har gått opp for meg at det er en viss forskjell mellom å bo i byen og her ute. Ikke minst er det en ganske annen tilværelse å jobbe for seg selv kontra det å være ansatt et sted. Bor du i byen og jobber et sted åtte til fire, vil du både se og snakke med folk hver eneste dag, enten du vil eller ikke. Jeg merker godt at begge deler har falt bort fra livet mitt nå, og selv om jeg setter stor pris på både friheten og roen det gir å leve som jeg gjør nå, hender det at det blir akkurat en liten anelse for stille. Særlig etter en vinter der jeg har vært så mye dårlig og i flere uker sengeliggende etter en operasjon, har det vært rimelig tyst. Likevel setter jeg for mye pris på de vakre omgivelsene, nærheten til vannet og det deilige huset vårt til at jeg kan si jeg savner å bo i byen.

Tyst var det derimot ikke på Vixen Awards på søndag. Eller Vixen INFLUENCER Awards som det heter. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det ordet, synes det har en litt ekkel klang. Hva er det jeg liksom påvirker med? Kanskje er ordet faktisk representativt for det norske bloggmarkedet, der de fleste bruker mye av sin synlighet til å påvirke folk til å bli mer som dem selv ved å kjøpe forskjellige ting. Uansett, arrangementet var litt av et skue. Blytung sminke, søt parfyme, knivete stemning og flakkende blikk fylte Grand til randen. Det kan også virke som at det er en slags omvendt korrelasjon mellom vennlighet og lesertall: Jo flere followers på insta, jo surere fjes. Haha, det er sikkert unntak fra den regelen altså. Uansett, tilstelningen var ikke helt min kopp med te, men det var moro å være der med to venner (Morten og Anders) og ta imot pris for en tredje venn (Lisa) og hennes kollega som ikke var der. Jeg ble også kledd opp av selveste Pia Tjelta, som i seg selv var grunn god nok til å gå.

Tusvik & Tønne fikk prisen for Årets Gullpenn.

Jeg hadde ikke hørt om så mange av de som ble nevnt og hedret, men jeg syntes Helsesista og Kristin Gjelsvik hadde fine takketaler. Det er ikke så altfor mange (kjente) norske bloggere som retter blikket utover egen contour-sminkede nese, så når noen gjør det, legges det merke til. Og det synes jeg er bra!

Nå om dagen jobber jeg hardt med motivasjonen til å gå på en ny runde med ivf. Det har gått godt og vel en måned siden operasjonen og vi skulle vel strengt tatt kunne sette i gang når som helst nå. Jo før, jo heller egentlig. Både fordi det visstnok er større sjanse for å bli gravid rett etter et sånt inngrep og fordi jeg, ehm, har fylt 35 og føler at den allerede elendige fruktbarheten er i fritt fall.

Apropos fruktbarhet, kom over denne lekre saken da jeg nettshoppet litt her om dagen. Lurer seriøst på om jeg hadde klart å beherske meg om jeg så noen vandre rundt i denne en sommerdag. Typ rett etter et mislykket eller avbrutt forsøk. Haha, da hadde jeg blitt olm!

Håper februar behandler dere godt ❤

Veien til barn

JANUAR, BABYBOOM OG ULL

22. januar 2018

Er det bare meg eller opplever vi historiens største babyboom akkurat nå? Hvor enn jeg snur meg er folk enten gravide eller så har de nettopp født. På gata, venterommet hos legen, facebook, instagram, tv. Baby, baby, baby. Jesus christ, kan dere slutte å gni det inn? Haha.

Sosiale medier er seriøst fulle til randen av «To blir til tre», sånn derre trekant eller hjerte eller hva det nå er de former hendene til oppå en helt flat mage med hashtag #12uker, «Ny sjef i huset!», bilde av ultralyd og «Se hva vi har laga!». Hvis jeg kjenner de som blir foreldre, blir jeg selvfølgelig glad. Jeg er jo, kanskje ingen bombe, veldig glad i barn. Men det er liksom summen som gnir det inn og gjør meg til en verpesjuk og hvesende katt!

Her om dagen satt vi i bilen på vei inn til byen. Jonas kjørte og jeg scrollet. Plutselig og helt ut av det blå hører jeg meg selv si, med tilgjort stemme (men ganske lavt altså): «Nøssstebaaarn».
– Hæ?
– Haha, sa jeg det høyt?
– Ja, men hva sa du? Hvafforno-barn?
– Nøstebarn. Jeg har seriøst scrolla forbi hundre og femti reklamer for babyprodukter på Facebook. Den der Nøstebarn er overalt. Til og med på Tise er det mas om de klærne. «Ønsker å kjøpe alle typer klær fra Nøstebarn i størrelse 74 til 92»
– Er det klær av god kvalitet det eller? Da sier vel damene sånn «Disse her kjører jeg bare på 60 grader jeg asså. Like fine som nye etterpå, vet du».
– «Ja, erru gæren! Så mye som minsten søler, halve grøten havner jo på klærne, så skal tøyet liksom tåle litt.»
– «Og så er det alle basseluskene i barnehagen! Jeg vasker alt jeg asså! Er det bomull så går det rett på kokvask.»
– «Må jo det! Også klør det ikke. Ja, nei, alt av ulltøy hos oss er fra Nøstebarn. Er jo ikke det billigste, men det får ikke hjelpe!»

Og vi lo, som Kevin Vågenes sier. Jeg liker godt disse stundene når vi kan le litt av vår egen elendighet. Og de er det heldigvis ganske mange av. For livet er jo tross alt godt når alt kommer til alt. Det er bare akkurat disse barnegreiene som matter ut og tar fra meg motet i blant.

Nå for tiden kjenner jeg på to parallelle følelser rundt akkurat dette med barn. På den ene siden har jeg helt klart gjort et fremskritt når det gjelder å se ting i perspektiv. Jeg har blitt mye flinkere til å tenke rasjonelt på livet som helhet, og være bevisst på at den ufrivillige barnløsheten bare er én av mange ting livet vårt inneholder.

På den andre siden kjenner jeg at jeg blir mer og mer var for enkelte ting som har med barn å gjøre. For eksempel kan jeg bli lei meg hvis jeg er sammen med en venninne og hun koseprater mer med babyen sin enn hun prater vanlig med meg. Og så kjenner jeg det skikkelig i magen når noen snakker om hvor vanskelig det er med barn, at det nærmest er synd på en mor som skal få ting til å gå opp mens far er på jobb. Jeg skjønner jo egentlig godt at det er utfordrende å være mor, selvfølgelig gjøre jeg det. Men det er vel bare det irrasjonelle som skyter inn og gjør meg litt trist og forbanna over at noen som burde vite bedre, klager til MEG om hvor tungt ditten og datten er. Jeg ønsker meg jo alle disse utfordringene de snakker om. Jeg vil jo mer enn noe annet ha dette tunge, vanskelige, viktige og altoppslukende ansvaret i livet mitt. Kan de ikke være litt mer taktfulle når de vet hvor vanskelig jeg har det? Snakk gjerne om barna, og aller helst ha dem med, for jeg blir jo så glad av å være rundt barn, men please velg en annen samtalepartner enn meg når du skal klage over hvor tøft det er med disse barna og deres hverdagslige behov. Jeg vil jo ikke at folk skal på tå rundt meg fordi «vi må være forsiktige rundt henne barnløse», men jeg må vel bare innrømme at jeg har blitt mer sensitiv og sår enn jeg skulle ønske.

Men nok om det! Ny uke, nye muligheter. Jeg begynner endelig å bli litt bedre etter operasjonen. Har en del vondt fortsatt, men tror det går rette veien nå. Det er verre nå enn de tre forrige gangene jeg har operert, men legen sier det er å forvente fordi masse nerver er i klem og en haug med annen kjedelig informasjon. Så lenge han vet hva det er og sier at det blir bra, så stoler jeg på det. Stoler på det, og gleder meg stort over at solen skinner nesten en hel time lengre utpå ettermiddagen enn den gjorde for en måned siden, og at det bare er 60 dager igjen til våren.

Samfunn

MEDIENES EGNE GISKER

11. januar 2018

Etter noen ukers stigende kvalme som tilskuer, og tre dagers resultatløs diskusjon med min redaktør i Aftenposten der jeg som fast spaltist skriver mediekritikk, har jeg bestemt meg. Jeg må lette hjertet mitt. Og jeg må gjøre det på en plattform der jeg selv legger premissene.

Hovefestivalen 2007. Foto: vg.no

Sommeren 2007, da daværende kulturminister Trond Giske lånte sine skuldre til artisten Mira Craig på Hovefestivalen, var det mange journalister og redaktører som hånlo godt og lenge. Som nyutdannet journalist i en av landets største nyhetsredaksjoner, reagerte jeg på måten en statsråd vi stadig intervjuet ble omtalt på internt. Ikke bare i gangene, men også på redaksjonsmøter. – Han ser jo bare latterlig ut, husker jeg at en av redaktørene sa. Jeg var for så vidt enig i det, men jeg husker jeg reagerte på at akkurat han sa det.

Jeg hadde nemlig nettopp sett ham på en jobbfest, der han hang over en kvinnelig kollega og fortalte henne hvor nydelig hun var. Hun stod med ryggen inntil en vegg, han stod lent over henne med en håndflate plassert på hver side av henne på veggen. Så kysset han henne på halsen. Den kvelden hadde jeg selv blitt lagt kraftig an på av en reportasjeleder. Han holdt meg fast, sa jeg ikke trengte å være så overlegen selv om jeg var vakker, og han nektet å slippe meg før jeg lovte at jeg skulle ble med på nachspiel. Da jeg endelig fikk øye på en ledig taxi utenfor festlokalene, fikk jeg ikke stoppet den fordi han holdt meg fast. Jeg måtte vente 20 minutter til, mens forbipasserende kolleger, både de som var på vei til nachspielet reportasjelederen ville ha meg med på, og andre som var på vei hjem, enten ikke la merke til at han hang på meg som en klegg eller lo litt av det. Selv om jeg syntes han var ekkel, lo jeg også. Jeg ville ikke være hun sure som lagde dårlig stemning.

På Skup-festivalen året etter, var det min tur til å få litt oppmerksomhet av førstnevnte redaktør og til å være «nydelig». Han hang over meg med slørete blikk og snøvlet at han var så populær at han fikk tilsendt dametruser i posten. Begge mennene var gifte familiefedre. Begge har steget i gradene siden den gang.

Svein Østvik (Charter-Svein) i hotellbaren under Skup-konferansen i Tønsberg i 2012.

Jeg har ikke tall på hvor mange slike opplevelser jeg har hatt i mine ti år i norsk rikspresse. Ikke heller har jeg tall på hvor mange ganger jeg har blitt spurt om fester og nachspiel. Oppmerksomhet av den første typen – der det henges over og sikles, kysses på og man får utseendet kommentert – har jeg som regel opplevd patetisk eller ekkel, og i blant skikkelig ubehagelig. Men spørsmål om hvor festen er, har jeg aldri tenkt over at jeg ikke burde fått. I sekulære samfunn, er det bare hyggelig – og vel ønskelig – at man kan feste på tvers av kjønn og generasjoner. Derimot har jeg de siste ukene tenkt mye på dobbeltmoralen i norsk presse. Det er den som har gjort meg uvel.

For Giske er ikke den eneste mektige personen som har vært omgitt av uforholdsmessig mange, unge og pene kvinner. Han er langt i fra alene om å ha benyttet seg av anledningen hans posisjon og makt har gitt ham til å tilegne seg kontakt med det motsatte kjønn. Kontakt som tidvis har vært langt over grensen for hva både kvinnene og partiet han representerer bør tåle. Men i norsk sammenheng er Giske så langt alene om å bli identifisert som en #metoo-overgriper og bli gjenstand for en samlet norsk presses langvarige moralske forargelse. Hvorfor?

Takket være #metoo-kampanjen har mye dritt kommet opp til overflaten, og mange ubehageligheter har blitt satt en stopper for. At også Giskes upassende oppførsel – tilnærmelser han åpenbart har tillatt seg i kraft av sin posisjon – har fått konsekvenser for hans stilling, er bare rett og rimelig. Når det foreligger flere varsler om at en politiker på hans nivå har opptrådt upassende og ubehagelig, er det også på sin plass at nyhetsmediene dekker dette. Men mediene har jo ikke bare formidlet til allmennheten hva som foregår i Arbeiderpartiet. De har publisert over 3000 oppslag om Giske siden desember, og de har drevet saken fremover, med et etterhvert tydelig mål om å avsette ham. Men dette har andre skrevet bedre om enn meg.

Det jeg har blitt kvalm av er revolverintervjuerne og det fasitinnehavende kommentariatet. Fordi jeg sitter og ser på dem, hører på dem på radio, leser dem i avisen, og så vet jeg at flere av dem godt vet at deres egen sjef ellers deres egen kollega har langt verre episoder på samvittigheten enn de verste kjente varslene om Giske. Jeg ser noen av de samme som gikk forbi og lo den litt koselige haha-han-blir-så-amorøs-i-fylla-altså-latteren da mellomlederen som er født samme år som min mor, holdt meg bom fast mens han snøvlet. Nå snakker de om en tekstmelding med spørsmål om hvor festen er og et påstått kyss som et sjokkerende overgrep, og de spør: Er det en ukultur i Arbeiderpartiet som har tillatt dette, eller er kvinnene i partiet trygge nå som Giske er avslørt og luket ut?

Jeg spør meg hva motivasjonen til de ivrige, påtatt sjokkerte og fordømmende journalistene og kommentatorene er. Jeg snakker her ikke om den streite journalistikken som er gjort på saken. Det er forståelig at pressen har fulgt maktkampen og alliansene internt i Arbeiderpartiet tett i lys av denne saken. Jeg snakker om moraliseringen. Om alle de som kastet seg på da saken sprakk før jul, og som en hund som ikke vil slippe et buksebein, biter de seg fortsatt fast. Er motivasjonen å gjøre det lettere å være kvinne i Arbeiderpartiet? I så fall, når skal de gjøre det lettere å være kvinne i egne redaksjoner? Når skal redaktører og mellomledere i mediene stilles til veggs?

Kjære kolleger, er det bare jeg som hører det single i glasshus og ser påfallende selektiv moralisme i debattprogrammer og på kommentarplass? Er det bare jeg som savner feiing for egen forbannede dør, nå som vi er så godt i gang med kosten?

For nå blir spørsmålet om mediene vil være en våken og sterk vaktbikkje, eller om de vil fortsette som en flokk veskehunder som sitter i veskene til eierne sine og gneldrer.

Livet

HEIA 2018!

7. januar 2018

Plutselig er det jammen her, det herrens år 2018. Og velkomment skal det være!

Etter en litt mørk høst med mye knall og fall, må jeg faktisk si at 2017 tok seg ganske fint opp på slutten der. For det er jo faktisk ofte litt sånn, at når én dør lukkes, åpnes en annen. It’s always darkest before the dawn. Ting ordner seg jo som regel til slutt. Jeg er ikke av typen som tror på sånne svevende, optimistiske greier som at universet sørger for noen form for balanse, altså. Jeg tror bare at vi mennesker vil vårt eget beste så sterkt, at vi tar de valgene som er riktige for oss selv. Vi sørger for den balansen selv. Vi kvitter oss med det – og de – som ikke er bra for oss, og tomrommet som etterlates, fyller vi med ting og mennesker som gjør oss godt.

Men når livet byr på utfordringer, er det lett å havne i et selvmedlidende hjørne der alt bare ser trist og leit ut. For meg ble det litt sånn i høst, da jeg plutselig så meg tvunget til å ta noen smertefulle oppgjør. Det var beinhardt, og på et tidspunkt gjorde det ekstremt vondt. For brudd er jo vonde greier, selv når det ikke er romantiske forhold som tar slutt og selv når den du bryter med er en snik og en pipelort. Vondt er det uansett. Så da det stod på som verst, kastet dramatikken en så stor skygge over tilværelsen, at jeg rett og slett syntes ordentlig synd på meg selv. «Hvor mye er det egentlig meningen at jeg skal tåle», spurte jeg meg selv retorisk og selvmedlidende. «For et drittår dette har vært», tenkte jeg. Men på et tidspunkt måtte plasteret, i hvert fall det som var igjen av det, dras av fort og gæli. Og da det var gjort, så jeg alt mye klarere. Så grusomt hadde da virkelig ikke 2017 vært.

For 2017 var ikke bare et år som bød på skuffelser og sorg. Det var også året da jeg tegnet bloggkontrakt med KK, fikk hundre tusen kroner i stipend av Fritt Ord til å skrive min debutbok og ble fast spaltist i Aftenposten. Ikke før året var omme ble jeg sannelig også semifinalist til Vixen Influencer Awards (jeg håper dere fortsetter å stemme her!!❤️ )

2017 var også året da vi kom på plass i vårt deilige hjem i Vollen og året da vi reiste på tidenes ferietur gjennom Europa. Ikke minst er 2017 et år jeg kommer til å huske for noen eksepsjonelt gode stunder med både nye og gamle venner.

Anyway, nå er det gamle tilbakelagt og vi er godt i gang med det nye. Og med en litt heftig start, får jeg vel si, med endometriose- og adenomyoseoperasjon allerede 2. nyttårsdag. Fyttikatta så vondt! Jeg har kommet hjem fra sykehuset nå, men er rimelig pleietrengende her jeg stort sett ligger i sengen, eller i sofaen om jeg har noen gode timer. Det første jeg husker fra jeg våknet etter operasjonen var at legen meget fornøyd kunne meddele at operasjonen hadde gått veldig bra, og at det, hvis alt gikk som han håpet, bare ville være skikkelig vondt i tre måneder til. «Så blir det bra!» Hahaha! Jeg elsker denne legen. Det er han jeg har skrevet om tidligere. Liker så godt at han er helt ærlig, pynter liksom ikke på det. Men jeg er fornøyd jeg, så lenge vi faktisk kan se en ende på dette smertehelvetet. Forhåpentligvis må vi ikke vente i hele tre måneder før vi går løs på et nytt forsøk, men det regner jeg med at jeg får vite mer om når jeg prater med ham over helgen.

Akkurat nå går det i smertestillende og mye søvn, og litt surfing og tv-serier når jeg klarer å holde meg våken. Heldigvis er jeg min egen sjef og slipper å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke er på jobb. Glemmer aldri venninnen min som hadde hatt en tilsvarende operasjon og fikk beskjed om at hun kunne gå på jobb dagen etter. «Du skal få sykemelding for i dag, men synes ikke vi kan kalle deg syk i morgen», hadde legen sagt. Hun besvimte på trikken på vei til jobb. Visst skal vi ikke definere sykdom så bredt at det går utover velferdsstaten. Men akkurat i disse dager, når en av våre toppolitikere er sykemeldt på tredje uka fordi han har oppført seg upassende mot kvinner, er det litt «festlig» å tenke på alle de kvinnene som paralysert av smerter går på jobb hver eneste dag, fordi vi ikke skal være så løsslupne med sykemeldinger i dette landet.

Et godt nytt år og en god ny uke ønskes dere alle som én! ❤️

 

Livet

VÅR JUL

26. desember 2017

Ja, hvordan går det med dere i julebobla? Her tror jeg endelig at jeg har klart å spise meg mett på ribbe, etter å ha sneket til meg rause porsjoner av den fettete herligheten til både frokost, lunsj, nattmat og mellommåltider. Måtte bruke såpe for å få av meg gifteringen i morges, og enda gjenstår pinnekjøttmåltidet jeg skal forsyne meg grovt av i kveld.

Vi har, som hvert år etter at vi ble kjærester, feiret jul hos mine svigerforeldre i Grenland. Det er ordentlig koselig og jeg er heldig som har svigerforeldre jeg er så glad i og komfortabel med. Ikke minst er julematen i dette huset i en klasse for seg selv, så jeg lever gladelig med at buksene sitter litt trangere i noen uker.

Jeg vet ikke om jeg er alene om å ha det sånn, men for meg er julen blitt en tid der jeg tenker ekstra mye på den forbaskede uønskede barnløsheten. Kanskje ikke så rart når barn, naturligvis, er i fokus gjennom hele høytiden. Jeg tror jeg er over gjennomsnittet glad i barn, særlig barn jeg kjenner og som står meg nær, så det blir en veldig delt følelse: På den ene siden elsker jeg å henge med barna, dille og dulle og leke med dem, se hvor store de har blitt siden sist og nærmest bli rørt til tårer når de roper navnet mitt eller gir meg en god klem. Samtidig, kjenner jeg så ekstra sterkt på at jeg ikke har en liten morotass som kaller meg for mamma. Jeg blir så bunnløst trist og lengselsfull av den altoppslukende følelsen av å mangle noe, noe jeg jo ikke aner om jeg noensinne vil få engang. Å feire jul har de siste årene – i tillegg til å være genuint koselig – føltes litt som å være en tilskuer. En tilskuer som hvert år de siste fire årene har tenkt at neste år skal vi ut på banen, at neste år skal bli vårt år. Men så kommer neste jul, og vi er fortsatt der vi var.

Ikke vet jeg om det er mulig å å få denne følelsen til å forsvinne før vi eventuelt lykkes med å få et barn i hus. Men jeg har tenkt å prøve. Jeg tror det er på tide å lage noen egne juletradisjoner, der vi fokuserer på det vi har og ikke det vi mangler. At vi hygger oss med resten av familien på julaften, med all kos det innebærer å spise god mat, åpen gaver og henge med både store og små familiemedlemmer, men at vi bestemmer oss for at 1. juledag feirer vi tre: Jonas, Pepsi og jeg. Spare noen av gavene våre til hverandre til da, lage deilig mat, drikke vin og se en julefilm eller to. Jeg tror det er en skikkelig god idé.

Når man har et uoppfylt ønske om å bli foreldre, tror jeg det er ekstra viktig å styrke følelsen av det å være en kjernefamilie. En kjernefamilie bestående av to som elsker hverandre, eller som i vårt tilfelle med Pepsi, tre som betyr alt for hverandre. For når folk får barn – enten om det er par i familien eller par i omgangskretsen – blir de små naturlige sentrum. Som ufrivillig barnløse som sosialiserer med småbarnsfamilier, tror jeg det derfor er lett å føle at man selv mangler et sentrum. Den følelsen må bort, tror jeg. Finn deres sentrum, og pass godt på å dyrke og elske det. Vær rak i ryggen, og vern om det dere har sammen. Ikke la det dere mangler være det som definerer dere. Det er mitt lille juleråd! ❤️

Nå skal det pyntes og jåles, før det blir pinnekjøtt og akevitt i herlig og folksomt selskap. Fortsatt gledelig jul, alle!

Livet

JEG ER SEMIFINALIST!

16. desember 2017

Tenk at jeg faktisk skulle gjøre alvor av dagdrømmen om å starte en blogg. Tenk at jeg skulle få meg selv til å skrive om helt andre ting enn «hard news», som er det jeg mer eller mindre har beskjeftiget meg med de siste ti årene. Tenk at jeg skulle våge å skrive om noe så nært, vondt og sensitivt som ufrivillig barnløshet. Tenk at det skulle vise seg at det fantes mennesker der ute som gadd å lese mine skriblerier. Og tenk at disse menneskene skulle være så fine og bra, at tilbakemeldingene fra nettopp dem skulle bli det som lyste opp en høst der ufrivillig barnløshet og føltes som mitt minste problem.

Kjære lesere, tusen takk for at dere har nominert meg som «Årets sterke mening 2017» i Vixen Influencer Awards. Jeg er, tro det eller ei, en av ti semifinalister! Ti skal, basert på lesernes stemmer, bli til fem finalister. Til alt overmål er det faktisk lov å stemme på sin favoritt én gang hver 12. time, og det kan man gjøre frem til 15. januar. Juryen velger til slutt en vinner i hver kategori, og prisen deles ut på nyåret.

Jeg håper dere har lyst til å gå inn og stemme her: http://vixen.no/2017/12/15/dette-er-semifinalistene-i-vixen-influencer-awards-2017/ 🙏 ❤️ 

Ellers har jeg også fått potensielle gladnyheter fra sykehuset, for det kan se ut som de muligens klarer å skvise meg inn for operasjon allerede første uken i januar. Selv tviler jeg ganske sterkt på at operasjonen vil gjøre det så mye lettere å bli svanger, all den tid min endometriose for det meste sitter andre steder enn i livmoren, men jeg har et sterkt håp om at den vil hjelpe på smertene. Så får vi se, da. Det største ønsket for 2018 er jo at smerter byttes ut med en baby, selv om det høres ut som en utopi. Men det er alltids lov til å drømme.

I kveld er det tid for vår årlige juletaco, en tradisjon som bare er ett år gammel. I fjor hadde vi nemlig invitert middagsgjester like før jul, og snakket i forkant om hva vi skulle servere. Julematen alle stapper i seg fra november og ut året er nydelig, men så tett opp mot jul har nok de fleste fått i seg noen runder av både ribbe og pinnekjøtt. Mye fett, mye kjøtt og mye carbs. Det eneste grønne man finner på matbordene de siste ukene i året, er treet det er bilde av på etiketten på den mest vanlige akevittflasken. Vi tenkte derfor at det kunne være deilig med et avbrekk, og drusa rett og slett på med et skikkelig tacomåltid! Langtidsstekt entrecôte marinert i hvitløk, spisskummen, paprika, olivenolje, chili og korianderfrø. Pico de gallo, ananas- og mangosalsa og guacamole. Frisk salat, lime i lange baner, jalapeños og crème fraîche. Juleøl ble byttet ut med Corona og snapsglassene ble fylt med Jose Cuervo istedenfor Gilde Juleaquavit. Både vertskap og gjester syntes måltidet var så kjærkomment at vi bestemte oss for å gjøre det til en tradisjon.

I år har vi i tillegg besøk av min britiske kusine, noe som er ordentlig hyggelig, siden vi alltid feiret jul sammen da vi var små. Annethvert år i London og Numedal. Så jeg gleder meg litt ekstra til i kveld. Vi ser ikke helt ut som på dette bildet fra 1991 lenger, men jeg holder like hardt rundt henne nå som jeg gjorde da.

Håper førjulstiden er snill med dere gode, greie lesere ❤️  

Livet

JULEKLISS, JULEANGST OG JULETRE

13. desember 2017

Jeg har alltid vært glad i jula. Særlig de siste ti årene, altså etter at jeg møtte Jonas, har jeg elsket desember og alt den byr på av klissete greier: Julefilmene, hendene etter klementinskrelling, gløggrestene på kjøkkenbenken og julepopmusikk på radioen. Jeg har jo både hørt og lest om de som opplever jula som ekstra vanskelig, men aldri forstått helt hvordan en så hyggelig tid kan få noe som helst til å føles verre. Selvfølgelig har jeg hatt både respekt og forståelse for at for eksempel spiseforstyrrelser, en vond oppvekst eller kjærlighetssorg er både nedbrytende og vanskelig å bære, men jeg har alltid tenkt at denne lune tiden må da bare legge et litt trøstende filter over den tunge tilværelsen. Så kom høsten 2017 og sa hold my beer.

Denne høsten bød, som tidligere nevnt, på mye kjipt. På alle fronter. En stund der, føltes det som alt og alle sviktet på en og samme tid. Da de første julesangene kom i bakgrunnen på tv-reklamene i månedskiftet oktober/november, fikk jeg en følelsesmessig reaksjon som sikkert er det folk kaller angst. Plutselig føltes det som det minste tegn på jul skulle bli dråpen som fikk møkkabegeret til å renne over. Jeg som tidligere år ikke har kunnet vente med å pynte til jul og høre på julealbumet til Michael Bublé (jada, hahaha), hadde nå lyst til å snu og løpe tilbake innover i 2017 så fort at jula ikke kunne ta meg igjen. Da kjente jeg virkelig på hvordan tanken på jula kan være vond og vanskelig. Kontrasten mellom hvordan det ideelt sett skulle være, og hvordan det faktisk var, ble så stor at jeg ikke trodde jeg kunne bære det. Ingenting var på stell og jeg gledet meg ikke til noe som helst. Tvert imot kunne jeg komme på en hel masse jeg gruet meg til. Ting jeg aldri før hadde sett på som noe vanskelig, som for eksempel julegaveshopping eller bilder av luciabarn på Instagram, fikk meg nesten til å kaldsvette.

Vanligvis har Jonas et mildt sagt avslappet forhold til denne høytiden. Det vil si at han synes det er hyggelig med et julebord eller to, setter pris på ribbe og akevitt på julaften og pinnekjøtt og akevitt andre dag, og går til nød går med på å se Love Actually med meg en gang i løpet av desember. Men der stopper det. Men i år, da han merket fraværet av min sedvanlige entusiasme, tror jeg han skjønte at ting ikke var helt som de skulle være. For plutselig en dag i november, kom han hjem med et juletre! Vi har aldri hatt vårt eget juletre før, for vi har alltid vært hos mine svigerforeldre fra lille julaften og da har det liksom vært litt poengløst å ha det hjemme i tillegg. Men det at Jonas, som selv ikke er noe opptatt av sånt, hadde gått til det skritt å kjøpe et nydelig (og fake, for det er det jeg alltid har sagt at jeg vil ha) juletre for å muntre meg opp, gjorde meg så glad. Det gikk nok en gang opp for meg hvor vanvittig heldig jeg er.

Og jammen ble det ikke straks litt mindre angst og litt mer glede i heimen. Før jeg visste ordet av det, satt jeg der og skrelte en klementin, mens jeg så på en dårlig julefilm på Netflix. Jeg orker å høre julesanger igjen og har opparbeidet motivasjon til å kjøpe de (heldigvis) få julegavene jeg har på listen.

I dag ringte de fra sykehuset og sa at de prøver å få meg inn til operasjon allerede første uken i januar. Jeg krysser fingrene for at det skjer. Vi har ikke hatt noe forsøk siden den skrekkelige runden i vår da ingen egg overlevde og jeg skrev blant annet dette innlegget. Så snart sårene etter operasjonen gror, skal vi i gang med nytt forsøk. Kan ikke si jeg gleder meg, ikke er jeg spesielt optimistisk heller, men vi må jo se om operasjonen fjerner noe hinder for graviditet eller om den «bare» hjelper mot smertene. Uansett, tør jeg være så freidig å håpe på at 2018 blir bedre enn i år.

Livet

MEG ÒG

7. desember 2017

Før jeg begynte å studere, jobbet jeg i underkant av ett år i salgsavdelingen i et av landets største mediehus. Det var stort aldersspenn på de som jobbet der, men jeg med mine 20 år var blant de yngste. Jobben bestod i å selge avisabonnement over telefonen, mot en lav fastlønn og en grei provisjon. Vi som var yngst, var der gjerne fordi vi trengte penger mens vi fant ut av hva vi skulle gjøre med livene våre, men det var også godt voksne der som hadde telefonsalg som sin «vanlige» jobb. Og så var det et par mellomledere med ambisjoner innen salg og markedsføring. Det var disse som gikk rundt og ropte fraser som skulle motivere/irritere oss til å ringe hjem til uskyldige folk og prakke på dem avisabonnement. Haha, ikke det stolteste øyeblikket i karrieren, det der.

En kveld, etter en jobbmiddag med hele gjengen, kom jeg i prat med en av disse mannlige mellomlederne. Vi var en gjeng som hadde gått videre ut på byen, og det ble øl og skrål til langt på natt. Mellomlederen var en hyggelig og omgjengelig fyr sent i 20-årene, som jeg hadde en ålreit tone med på jobb. Jeg var nok på ei litta snurr, for plutselig satt jeg der og la ut om min ulykkelige forelskelse i en kollega, som denne mellomlederen også var sjef for. Jeg hadde nemlig klart å falle for en av de andre som jobbet der, en helt uaktuell greie fordi vi begge skulle flytte utenlands kort tid etter. Men vi hang litt sammen og jeg satte stor pris på det som var, selv om det ikke var stort. Anyway. Den kvelden var ikke han jeg crushet på med ut, det var derimot noen av de andre på min alder. Da utestedet stengte, ville mellomlederen ha oss med hjem til seg på nachspiel. Jeg husker ikke hvor mange vi var, bare at vi var en gjeng – både gutter og jenter – som ikke var vonde å be. I ettromsleiligheten på Oslo vest fikk vi mer å drikke, og så husker jeg ikke mer.

Jeg husker ikke hvordan det gikk til at jeg sovnet. Men jeg våknet, heldigvis påkledd, av at mellomlederen lå og presset seg mot meg og prøvde å kysse meg. Å våkne til det svette ansiktet med sporadiske skjeggstubber som stakk meg i fjeset som nåler er en opplevelse jeg aldri glemmer. Eimen av Galliano-shots og L’oreal Studioline river fremdeles i nesa, når jeg tenker tilbake.

Det tok meg noen sekunder å forstå hvor jeg var og hvem han var, men da jeg skjønte det, lukket jeg øynene, snudde meg med ryggen til ham, gryntet litt og lot som jeg sov. Heldigvis ga han seg ganske raskt etter dette. Jeg lå der urørlig med øynene åpne i det som kjentes som flere timer, og ventet på at jeg var helt sikker på at han sov. Så reiste jeg meg fra senga, fant jakken og skoene mine, og listet meg ut og hjem.

Jeg hadde så angst resten av den helgen at jeg nesten ikke orket å gå på jobb da mandagen kom. Jeg følte at det var jeg som hadde driti meg ut, og jeg var livredd for at han jeg likte skulle høre om dette. Jeg følte meg skitten og billig, forstå det den som kan. Heldigvis var ikke mellomlederen der da jeg kom på jobb den mandagen, noe som gjorde meg roligere til sinns. Et par timer senere, satt jeg med endelig relativt lave skuldre og snakket med han jeg hadde crush på, da jeg plutselig så mellomlederen som var på vei bort til oss. Han gliste bredt og sa takk for sist, før han løftet hånden opp og dinglet med det jeg til min store forskrekkelse så at var mine store gulløreringer. «Du savner kanskje disse, du?» spurte han, og så skikkelig kry ut. Hvordan og hvorfor jeg hadde tatt dem av, ante jeg ikke. Men de var mine. Og der stod svinet og dinglet med dem rett foran øynene på han jeg ville imponere.

I ettertid er jeg glad for at han gjorde akkurat det. Jeg er glad for at han stod der foran fyren jeg likte og ga inntrykk av at jeg hadde tilbrakt helgen eller natten med ham. Da ble jeg nemlig så forbanna at jeg gikk til sjefen hans og fortalte om alt sammen. Jeg tror ikke jeg hadde gjort det ellers. For jeg følte meg ekstremt dum, og var særlig flau over at jeg hadde lagt ut om kjærlighet- og følelseslivet mitt til mellomlederen. Mitt 20 år gamle hode hadde en eller annen idiotisk logikk som sa at jeg ved å gjøre det, hadde invitert mellomlederen inn i min private sfære. Når jeg i tillegg hadde blitt med på nachspiel, så hadde jeg så til de grader meg selv å takke, tenkte jeg.

Men sjefen min – som også var sjefen til mellomlederen – mente noe annet. Han takket for at jeg ville fortelle ham det og spurte om vi kunne prate mer dagen etter. Dagen etter kalte han meg inn til seg, og spurte om han kunne bruke navnet mitt når han tok dette videre. Jeg sa først nei, men da han forsikret meg om at jeg skulle få slippe å jobbe med mellomlederen igjen, sa jeg at det var greit. At jeg sa ja til det, gjorde at flere jenter – som også hadde hatt ekle opplevelser med samme mellomleder – også turte å la navnet sitt bli brukt. Jeg mener å huske at han måtte gå på dagen.

Da #metoo-kampanjen først nådde Norge, ble jeg litt oppgitt over hvor det bar av sted. De første historiene som kom handlet nemlig mer om klønete idioter enn om seksuell trakassering. Heldigvis endret dette seg og de siste ukene har flere bølger av etterlengtede oppgjør skylt over den ene bransjen etter den andre. Drittsekker som har stått for alt fra upassende kommentarer til regelrette voldtekter har skjelvet i buksene, mens de som har dekket over for dem, har måttet forklare seg. Det var noe skikkelig tilfredsstillende over å se sportsredaktøren i TV 2 stå skolerett for Lisa Tønne i debattprogrammet Underhuset på TV 2 her for et par uker siden. Han har visst om overgrep i redaksjonen, men ikke gjort noe med det. Han er ikke den eneste: Gjennom denne kampanjen har vi hørt og lest så mange historier om dem som har sagt fra om overgrep, men ikke blitt lyttet til. Jeg har lest om damer som har kommet til sjefen sin og sagt at en kollega har krenket dem seksuelt, og fått til svar at det sikkert ikke var uprovosert. Om unge vikarer som har sagt fra om upassende oppførsel, for selv å bli straffet gjennom ikke å få forlenget sitt vikariat. Om sjefer som istedenfor å sparke overgripere, sladrer til dem, slik at den som har meldt fra blir den tapende part.

Alle disse historiene har fått meg til å tenke tilbake på det jeg selv opplevde som 20-åring. Hadde jeg den gangen lest disse historiene, hadde jeg kanskje kviet meg mer for å si noe til sjefen. I dag vet jeg at denne kampanjen nettopp gjør det enklere for oss å si fra, både fordi holdningene endres, men også fordi de færreste tør noe annet nå som de vet de kan bli holdt ansvarlig for å snu det blinde øyet til. Men som 20-åring kan det hende at jeg ikke hadde forstått det. Kanskje ville jeg blitt livredd for at det ville koste meg jobben å si fra. Derfor hadde jeg lyst til å dele min egen #metoo-historie. Den er sammenlignet med mange andre nærmest en solskinnshistorie å regne, men den er ikke unik. For det finnes sjefer der ute som er på ditt lag når det gjelder. Selvom mange begår unnlatelsessynder rett som det er, er det òg mange som har evne til å forstå problemet og baller til å gjøre noe med det. Du må bare si fra.