Samfunn

MEDIENES EGNE GISKER

11. januar 2018

Etter noen ukers stigende kvalme som tilskuer, og tre dagers resultatløs diskusjon med min redaktør i Aftenposten der jeg som fast spaltist skriver mediekritikk, har jeg bestemt meg. Jeg må lette hjertet mitt. Og jeg må gjøre det på en plattform der jeg selv legger premissene.

Hovefestivalen 2007. Foto: vg.no

Sommeren 2007, da daværende kulturminister Trond Giske lånte sine skuldre til artisten Mira Craig på Hovefestivalen, var det mange journalister og redaktører som hånlo godt og lenge. Som nyutdannet journalist i en av landets største nyhetsredaksjoner, reagerte jeg på måten en statsråd vi stadig intervjuet ble omtalt på internt. Ikke bare i gangene, men også på redaksjonsmøter. – Han ser jo bare latterlig ut, husker jeg at en av redaktørene sa. Jeg var for så vidt enig i det, men jeg husker jeg reagerte på at akkurat han sa det.

Jeg hadde nemlig nettopp sett ham på en jobbfest, der han hang over en kvinnelig kollega og fortalte henne hvor nydelig hun var. Hun stod med ryggen inntil en vegg, han stod lent over henne med en håndflate plassert på hver side av henne på veggen. Så kysset han henne på halsen. Den kvelden hadde jeg selv blitt lagt kraftig an på av en reportasjeleder. Han holdt meg fast, sa jeg ikke trengte å være så overlegen selv om jeg var vakker, og han nektet å slippe meg før jeg lovte at jeg skulle ble med på nachspiel. Da jeg endelig fikk øye på en ledig taxi utenfor festlokalene, fikk jeg ikke stoppet den fordi han holdt meg fast. Jeg måtte vente 20 minutter til, mens forbipasserende kolleger, både de som var på vei til nachspielet reportasjelederen ville ha meg med på, og andre som var på vei hjem, enten ikke la merke til at han hang på meg som en klegg eller lo litt av det. Selv om jeg syntes han var ekkel, lo jeg også. Jeg ville ikke være hun sure som lagde dårlig stemning.

På Skup-festivalen året etter, var det min tur til å få litt oppmerksomhet av førstnevnte redaktør og til å være «nydelig». Han hang over meg med slørete blikk og snøvlet at han var så populær at han fikk tilsendt dametruser i posten. Begge mennene var gifte familiefedre. Begge har steget i gradene siden den gang.

Svein Østvik (Charter-Svein) i hotellbaren under Skup-konferansen i Tønsberg i 2012.

Jeg har ikke tall på hvor mange slike opplevelser jeg har hatt i mine ti år i norsk rikspresse. Ikke heller har jeg tall på hvor mange ganger jeg har blitt spurt om fester og nachspiel. Oppmerksomhet av den første typen – der det henges over og sikles, kysses på og man får utseendet kommentert – har jeg som regel opplevd patetisk eller ekkel, og i blant skikkelig ubehagelig. Men spørsmål om hvor festen er, har jeg aldri tenkt over at jeg ikke burde fått. I sekulære samfunn, er det bare hyggelig – og vel ønskelig – at man kan feste på tvers av kjønn og generasjoner. Derimot har jeg de siste ukene tenkt mye på dobbeltmoralen i norsk presse. Det er den som har gjort meg uvel.

For Giske er ikke den eneste mektige personen som har vært omgitt av uforholdsmessig mange, unge og pene kvinner. Han er langt i fra alene om å ha benyttet seg av anledningen hans posisjon og makt har gitt ham til å tilegne seg kontakt med det motsatte kjønn. Kontakt som tidvis har vært langt over grensen for hva både kvinnene og partiet han representerer bør tåle. Men i norsk sammenheng er Giske så langt alene om å bli identifisert som en #metoo-overgriper og bli gjenstand for en samlet norsk presses langvarige moralske forargelse. Hvorfor?

Takket være #metoo-kampanjen har mye dritt kommet opp til overflaten, og mange ubehageligheter har blitt satt en stopper for. At også Giskes upassende oppførsel – tilnærmelser han åpenbart har tillatt seg i kraft av sin posisjon – har fått konsekvenser for hans stilling, er bare rett og rimelig. Når det foreligger flere varsler om at en politiker på hans nivå har opptrådt upassende og ubehagelig, er det også på sin plass at nyhetsmediene dekker dette. Men mediene har jo ikke bare formidlet til allmennheten hva som foregår i Arbeiderpartiet. De har publisert over 3000 oppslag om Giske siden desember, og de har drevet saken fremover, med et etterhvert tydelig mål om å avsette ham. Men dette har andre skrevet bedre om enn meg.

Det jeg har blitt kvalm av er revolverintervjuerne og det fasitinnehavende kommentariatet. Fordi jeg sitter og ser på dem, hører på dem på radio, leser dem i avisen, og så vet jeg at flere av dem godt vet at deres egen sjef ellers deres egen kollega har langt verre episoder på samvittigheten enn de verste kjente varslene om Giske. Jeg ser noen av de samme som gikk forbi og lo den litt koselige haha-han-blir-så-amorøs-i-fylla-altså-latteren da mellomlederen som er født samme år som min mor, holdt meg bom fast mens han snøvlet. Nå snakker de om en tekstmelding med spørsmål om hvor festen er og et påstått kyss som et sjokkerende overgrep, og de spør: Er det en ukultur i Arbeiderpartiet som har tillatt dette, eller er kvinnene i partiet trygge nå som Giske er avslørt og luket ut?

Jeg spør meg hva motivasjonen til de ivrige, påtatt sjokkerte og fordømmende journalistene og kommentatorene er. Jeg snakker her ikke om den streite journalistikken som er gjort på saken. Det er forståelig at pressen har fulgt maktkampen og alliansene internt i Arbeiderpartiet tett i lys av denne saken. Jeg snakker om moraliseringen. Om alle de som kastet seg på da saken sprakk før jul, og som en hund som ikke vil slippe et buksebein, biter de seg fortsatt fast. Er motivasjonen å gjøre det lettere å være kvinne i Arbeiderpartiet? I så fall, når skal de gjøre det lettere å være kvinne i egne redaksjoner? Når skal redaktører og mellomledere i mediene stilles til veggs?

Kjære kolleger, er det bare jeg som hører det single i glasshus og ser påfallende selektiv moralisme i debattprogrammer og på kommentarplass? Er det bare jeg som savner feiing for egen forbannede dør, nå som vi er så godt i gang med kosten?

For nå blir spørsmålet om mediene vil være en våken og sterk vaktbikkje, eller om de vil fortsette som en flokk veskehunder som sitter i veskene til eierne sine og gneldrer.

You Might Also Like

24 Comments

  • Reply Kathrine 11. januar 2018 at 10:41

    Dette er det beste jeg har lest om Giskesaken! Du skriver så fantastisk bra og variert, det eneste jeg savner på bloggen din er mer hyppige oppdateringer-og det er kun ment som et kompliment!😊

  • Reply Lillepus 11. januar 2018 at 11:03

    Det Kathrine sa

  • Reply ALF 11. januar 2018 at 11:14

    Kvifor ville ikkje Aftenposten trykke dette?

  • Reply Mona 11. januar 2018 at 11:15

    Helt enig! Du satte ord på det jeg selv har tenkt disse ukene 🙏🏻

  • Reply Kjetil 11. januar 2018 at 12:05

    Hei. Jeg sitter igjen med det samme spørsmålet som Alf. Takk for interessante refleksjoner.

  • Reply Fusk le Beuf 11. januar 2018 at 12:21

    Bra kommentar. Dette er betimelig i en periode der sannhet er utfordrende, og medienes autoritet er satt under tvil.

  • Reply Erik Tornes 11. januar 2018 at 13:20

    Hei, Alf: Vi takket nei til å publisere en tidligere versjon av denne. Jeg har forklart Mina Ghabel Lunde hvorfor.
    Vår vurdering: Vi mener teksten ser helt bort fra de forklaringene som allerede er gitt på hvorfor Giske-saken er spesiell. Giske var nestleder i Norges største parti, det forelå flere varsler, saken ble internt i Ap sett på som del av en maktkamp. Ghabel Lunde skriver at mediene har egne Giske-saker, men hun har ikke vist frem noen saker som ligner på Giske-saken. I den første versjonen mer enn antydes det at Giske-sakens dekning styres av i hvor stor grad Giske er likt eller mislikt i mediene, uten at det er begrunnet, forklart eller dokumentert på en god nok måte. Episoden fra 2007 er alene ikke nok, slik vi vurderer det. Det står også at mediene vet om saker som er styggere enn Giske-saken. Da må vite hvilke saker det er og om sammenligningen er relevant opp mot Giske-saken.
    Så er det heller ikke slik at det ikke har vært skrevet om mediene etter metoo. Tvert imot har det vært mange saker.

    • Reply Gjermund Andreassen 13. januar 2018 at 01:36

      Jeg er regelmessig leser av Aftenposten og har hittil holdt den for å være av de bedre, om ikke den beste dagsavisen her i landet. Men nå sank den kraftig på rankingen.
      Du nektet å ta inn denne artikkelen med en så hul og overfladisk begrunnelse. Samtidig har du mage til å komme inn i hennes blogg og lire av deg denne mildt sagt tynne suppa. Etter det som ikke kan karakteriseres som annet enn en hekseprosess drevet fram av en samlet mediemobb, mener altså Aftenposten at sakligheten og kildekritikken kommer i fare med denne velskrevne, engasjerte og ikke minst selvutleverende artikkelen?
      Det er flaut.
      Publiser artikkelen, og så kan du jo gi den en redaksjonell hale og se hvordan dine lesere reagerer på det.
      Skam på Aftenposten.

  • Reply Ottar Ottesen 11. januar 2018 at 16:35

    Til Mina – mitt crush. Det er lenge siden jeg har kommentert noe hos deg nå, litt fordi du har hatt fokus på private ting (lykke til!) og jeg dermed ikke har så mye å si. Og i disse tider kan jeg ihvertfall ikke si noe så sexistisk som at du er pen og flink.

    Mitt hovedanliggende i debatten er at det ikke er Giske som har misforstått sin rolle og samfunnsoppdrag – det er det mediene som har gjort. Pressen skal ettergå makt og utøvelse av makt. Men de sakene som fortjener en massiv redaksjonell oppmerksomhet er tilfeller der korrupsjon foregår. Dersom Giske hadde truet med å stoppe noens politiske karriere i bytte mot seksuelle tjenester, hadde pressedekningen vært legitim. Det ene eksempelet som er offentlig (Line Oma) fremstår som «kiss&tell». Hun er jo i dag bydelsutvalgsleder for Ap og skriver på sin Twitter-profil at hun har ambisjoner om å bli statsminister.

    Leirstein har sendt pornobilder av lettkledde damer til en 14-åring. Undersøkelser viser at ungdom i dag ser på porno fra de er 10-11. Ingen har spurt den nå voksne mannen om hvor mye porno han hadde konsumert før han fikk bildene. Dersom Leirstein hadde krevd seksuelle tjenester fra et barn hadde saken vært en annen. Å sende nakenbilder blir som å ha en puppekalender i skuffen. Blodharry, men pressen skriver jo om å sende ham i fengsel i 3 år for dette. Helt vilt.

    Jeg vil ha en undersøkende presse. Som passer på at det ikke foregår økonomisk utroskap, kamraderi og så videre. Men i jakten på Giske har kommentariatet fremstått som en moderne versjon av den spanske inkvisisjonen. Det foregår nå en kulturrevolusjonær renselse der de som har begått umoral skal henvises til rismarkene. Firerbanden Alstadheim, Skartveit, Eilertsen og Simonsen svinger pisken. Måten de har krevd blod strider mot den almenne rettsfølelsen. Nei, en næringsminister bør ikke oppføre seg som en russ. Men reaksjonen mot dette har vært ut av alle proporsjoner.

    • Reply Vakthund 14. januar 2018 at 00:21

      DNs journalister og redaktører, og ikke minst politisk redaktør Alstadheim, er vel ikke stort bedre enn de nevnte politikerne. At han da skal svinge pisken og moralisere når han selv sitter i glasshus er dobbeltmoralsk.

  • Reply Anne 11. januar 2018 at 19:58

    Spot on. Har lurt på det samme, og diskutert det med kolleger. Takk for at du påpeker noe som burde være åpenbart for alle som jobber i mediene. Hvis ikke Aftenposten er klar over at dette skjer kan de kanskje jobbe med å få det fram?

  • Reply Tonje 11. januar 2018 at 20:10

    Godt formulert! Kommentatorer med ansiktet lagt i alvorlige folder og et debattklima uten rom for nyanser… Og jaging i flokk, fullstendig i blodtåka. For meg er denne mediedekningen helt uproporsjonal med sakens alvorlighetsgrad. Og virker drevet av helt andre motiver enn å sette fokus på maktmisbruk og seksuell trakassering.

  • Reply Nordie 11. januar 2018 at 20:36

    Stående applaus!

  • Reply Sigurd Sanna 12. januar 2018 at 09:28

    Bra skrevet
    Arbeiderbevegelsen og pressen har jo lenge levd i en symbiose
    Holdningene er de samme, både blandt redaktører og blandt AP topper.
    Synet på kvinner også

  • Reply Arne Lambech 12. januar 2018 at 10:09

    Flott og korrekt skrevet . God beskrivelse av glasshus og tilstanden i deler av pressen.!

  • Reply Thomas 12. januar 2018 at 18:01

    Kanskje greit å få med seg alle nyansene kanskje?

    https://www.medier24.no/artikler/nei-det-var-ikke-jeg-som-hang-over-mina-ghabel-lunde-og-siklet-pa-henne/417522

  • Reply Noelle 12. januar 2018 at 18:08

    Du skriver at det er alvorlige anklager mot Giske. Har du mer innformasjon enn det jeg har. Ut i fra det som er kommet frem i media, har Giske prøvd seg på damer, fått nei og snudd. Skal det være forbudt for menn å prøve seg på en dame?
    En dame setter seg på fanget til Gisken ,han stryker henne over baken og ryggen, de går hjem til sitt Er dette trakassering? Da trakasserte vel dama Giske også, siden hun satte seg på fanget hans. Det var ikke hun som var nederst for å si det slik. Ble hun sur for at hun ikke fikk mer på Giske og derfor må prøve å sverte ham?
    En annen forteller at de var på nachspiel,, han prøvde seg fikk nei, gikk å la seg, dama bredde over ham dyna og gikk. Hvor har Giske gjort noe galt?

    Den eneste jeg vil si er kritikk verdi når det gjelder Giske, men langt i fra at han skal være politisk død. Det er at han la ann på en 18 år gammel jente, så hun ble redd og gjenntok dette året etter. Dette burde Giske ha forstått at var belastende for jenta, at hun ikke helt forstod hvordan hun skulle angripe dette. I alle de andre sakene, er det jevnalderne som Giske har prøvd seg på og gått når han har fått nei. Skal ikke menn få lov å prøve seg på damer?

    Så lurer jeg veldig på hvorfor du har et bildet av Charter Svein her, hva har han med dette å gjøre? Har det kommet frem noe på ham? Vet han at han blir brukt slikt på din blogg?

  • Reply Torbjørn Grimstad 13. januar 2018 at 07:48

    Har virkelig en fra Aftenpoften gått inn på bloggen din her og forsvart hvorfor denne artikkelen ikke er trykket? Det alene løfter saken.
    Artikkelen mer enn antyder at oppførselen til enkelte ledere i Aftenposten mot unge attraktive jenter var systematisk. Og unnskyldt/akseptert.
    Dette argumenterer ikke Tornes mot, men velger å flytte fokus fra. Over til Giskesaken. Ironisk.

    • Reply Ottar Ottesen 13. januar 2018 at 11:14

      Du har sikkert også sett artikkelen fra Tryge Aas Olsen, en tidligere DN-redaktør som føler seg uthengt av denne bloggposten. Jeg mener at Mina likevel gjorde rett i å trykke den, fordi det underliggende poenget er at pressens redaksjoner udiskutabelt vet hvilke redaktører og medieledere som har tatt for seg, men lar være å trykke noe om dette. På samme måte som de vet at det florerer av damehistorier rundt Jahn Otto Johansen, Arve Solstad, og sikkert mange andre helter i presse-Norge. Uten at Kjetil Aldstadheim og Marie Simonsen har tatt frem sine «moralske kompass» og sjekket symmetrien i alle disse damehistoriene.

      Der ligger det et stort poeng som Erik Tornes, Trine EIlertensen og Harald Stanghelle burde diskutert ved navns nevnelse. Finansminister Siv Jensen lot seg sitere på følgende «Det miljøet der jeg har opplevd seksuell trakassering, er faktisk blant norske journalister.» Når det kommer fra en så høytstående politiker som Jensen gir det troverdighet til det Mina sier, og burde utløst journalistisk ettergåelse hvis redaksjonene ønsket å fremstå troverdig i #varslergate.

  • Reply Finn Norli 13. januar 2018 at 12:32

    Store deler av medie-Norge har en helt annen agenda enn å rette søkelyset på seksuell trakassering – de misbruker medienes posisjon til å undergrave demokratiet. Det så vi under valgkampen der mediene bedrev heksejakt på Støre mens de overhodet ikke gikk Erna etter i sømmene og hun ble løfter frem som «stjerna» uten å få noe kritisk lys på seg. Det er ikke tilfeldig. Og nå benyttes anledningen til å parkere Giske. Eilertsen, Stanghelle og Alstadheim er alle ultraborgerlige og deres agenda er å fremme borgerlig politikk. inkompetente Alstadheim skriver flåsete og fordummende og har ingen troverdighet. Så pressen er rimelig høyrevridd. VG, Aftenposten og DN er alle borgerlige aviser og har derfor stor interesse i å bedrive heksejakt på spesielt arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen.

  • Reply eirik gustavsen 14. januar 2018 at 11:01

    jeg mener å huske at det var en sak i DN for en del år siden, fra den gang RitaWestvik jobbet i departement.
    ansatte i departementet var på utenlandstur med journalister og DN fikk etterpå en formell klage på ‘testosteron-styrt oppførsel’ fra journalister, en oppførsel som DN visstnok etterpå beklaget overfor departementet.
    og hvis jeg ikke blander personer, så livnærer en av de aktuelle journalistene idag som ‘omdømmeekspert’.

    • Reply Karpe 14. januar 2018 at 16:11

      Mye snusk i DN, og spesielt fra redaktørene, som ikke tåler dagens lys og som har gått lenger enn det Giske har gjort. At politisk redaktør da skal dømme andre når han ikke er noe bedre er tåpelig.

  • Reply DN 15. januar 2018 at 23:10

    Dagens Næringsliv er vel Norges minst troverdige avis. Utstrakt plagiering og stjeling fra andre medier, reklamejournalistikk for sine venner og redaktører som sikler etter purunge og uerfarne journalister – det er på tide at DN rydder opp, og ikke skriver kommentarer basert på synsing og et ønske om å avsette politikere. Alstadheim har selv sine svin på skogen og burde strengt tatt ikke være så høy i hatten hva angår andres moral. Når skal pressen ta tak i medienes egne meg-også-saker? Av en eller annen grunn tar pressen sjeldent tak i egne problemer.

  • Leave a Reply