Livet

OKTOBER, MOBILSNOKING OG DOBBELTMORAL

23. oktober 2017

Jeg hadde gledet meg sånn til å begynne å skrive litt hyppigere. Da jeg tidligere i oktober spurte dere om hva dere ville lese mer om, fikk jeg masse gode innspill i både kommentarfeltet, mail og meldinger på Instagram (tusen takk, alle! ❤️). Dessverre skjedde det litt uforutsette ting som måtte håndteres og løses, så det ble tyst litt lenger enn jeg hadde planlagt. Men nu er alt så meget bedre og jeg er tilbake!

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive om noe annet enn meg selv i dag, for det har vært et par ting jeg har irritert meg litt over den siste uken. Det ene er #metoo-kampanjen – altså ikke alt ved den, målet er jo godt og viktig – men jeg tror den, som stort sett all annen hashtag-aktivisme, kun engasjerer, beveger og skremmer de som allerede var klar over problemet. Mens de som faktisk trenger «awareness» bare rister på hodet, fnyser og latterliggjør. (Edit: Her sikter jeg altså til måten den norske debatten har utviklet seg. Anbefaler denne kommentaren om temaet: https://www.dn.no/meninger/2017/10/23/1444/Pa-innsiden/avsporet-metoo-debatt)

Og så var det Frode Thuen som i A-magasinet påstod at det er et «sunt prinsipp» i alle forhold at man har gjensidig tilgang på hverandres telefon. Nå vet jeg ikke hva han legger i tilgang, men uansett synes jeg det er en litt absurd påstand i 2017. Som om det ikke finnes ting man ikke har lyst til å vise den man elsker, ting man synes er flaut eller venners hemmeligheter. At dersom du ikke vil vise mobilen din, må det bety at du er utro. Eller at det du vil holde for deg selv er av en sånn karakter at kjæresten ville blitt lei seg elle sint på deg om han/hun så det. Selvfølgelig er det ikke sånn. Vi har for eksempel koden til hverandres telefoner og går inn i blant for å hente ut noen bilder eller få tak i en billett som er sendt på mail eller en kode til post som skal hentes. Men vi sitter jo ikke og scroller gjennom hverandres meldinger, mailer og bilder. Man må få lov til å være et menneske, også utover det å være kjæreste. Jeg synes dét er sunt, jeg.

En annen ting jeg har gått og kjefta litt på tv-en for, er folk som sier én ting, men gjør det stikk motsatte. De som «bare vil» fremme sunnhet, men lister opp kaloriinnhold i alt de putter i munnen på bloggen sin. De som er opptatt av å «spise rent», men som reklamerer for all slags tulle-pulver man får kjøpt hos lurendreiere. De som er så kule og avslappet rundt kropp og mat, som klager over usunne skjønnhetsidealer og «kroppshysteri», men som legger ut svette bilder av seg etter trening og tar bilder av sine grønne salater. Og så har vi dem som ikke vil at kropp skal være så viktig, men som legger ut tekst, bilder og video av nettopp (en jeg vil tro i egne øyne uperfekt) kropp absolutt hele tiden. Bloggverdenen er full av selvmotsigelser. Jeg har sikkert syndet selv uten at jeg er klar over det, men noen ganger er det så tydelig at jeg blir stum.

Jeg har jo et par guilty pleasures som jeg kikker på med et halvt øye på tv og en av dem er Bloggerne (desidert favoritt er Real Housewives of Beverly Hills, da setter jeg meg alltid ned og følger med!). Her om dagen var det en episode der en av profilene og venninnen hans (begge etter sigende veldig glad i trening) trener sammen. Begge er voksne, og ifølge seg selv opptatt av ikke å være dårlige forbilder og triggere for unge som står i fare for å utvikle spiseforstyrrelser. Men de har en samtale der på treningssenteret om kosthold som altså gjør meg fullstendig matt. Det snakkes om å «spise sunt», spise mat eller la være om du har EN dag du ikke trener (!!), skeie ut med speltlomper med syltetøy på og hvordan det å legge ut bilder av at man spiser «usunt» innimellom all treningen og grønne smoothies gjør deg til et bedre forbilde. Hele samtalen er egnet for å gi ikke bare barn og ungdom, men også voksne (ja, meg!) en følelse av å være lat, usunn og tjukk. Haha, jaja.

Men det er ikke disse tingene her som har okkupert mitt hode den siste tiden, det skulle jeg nesten ønske. Jeg har, som sikkert de fleste, mer prekære bekymringer. Jeg skrev tidligere om nye medisiner jeg hadde fått som gjorde smertene sjeldnere og mildere, men den lykken varte i rundt tre uker. Det som da kom, var verre enn sånn det hadde vært før. Nå er det konstant vondt igjen. Så jeg har vært ganske utålmodig mens jeg har ventet på resultatet av MR-undersøkelsen jeg tok i september. Svaret kom heldigvis endelig her om dagen.  Må bare først nevne dette: Min nye vidunderlige lege ringte meg klokken ti på kvelden for å fortelle resultatet! Ikke fordi det var akutt eller hastet, men han hadde vært på ferie og kommet hjem først da. Prøveresultatet lå da i posthylla hans og han ville ikke la meg vente lengre enn nødvendig. Så han tok seg tid til å prate med meg en halvtime ganske sent på kvelden. Å møte så samvittighetsfulle og dedikerte leger i denne situasjonen vi er i, er så verdifullt (og sjeldent) at jeg ikke får sagt det nok.

Funnene var, som forventet, at jeg har både endometriose og adenomyose. Jeg er glad for det, tross alt, fordi det forklarer smertene og det kan forhåpentligvis gjøres noe med. Så det blir operasjon, forhåpentligvis om ikke altfor lenge, og når jeg er bra igjen etter operasjonen (den fjerde i rekken!) skal vi som legen sier «få meg gravid».

Både fastlegen og spesialisten, begge veldig fine og flinke, bruker stadig denne formuleringen. «Vi må få deg gravid» etterfulgt av for eksempel at jeg da kanskje vil bli kvitt smertene, eller at de da kan fjerne hele livmoren. Hver gang jeg hører det blir jeg så oppspilt og glad i ett sekund, for det høres så lett ut. Så sikkert, liksom. At det skjer snart. At lykken er rett rundt hjørnet. Men så hopper pessimist-djevelen fram over skulderen og sier «hahaha, hvorfor skal det gå nå, når det ikke har gått før?» og heller kaldt vann over den lille flammen som fikk lyse i ett eneste sekund. Hvis du leser dette og kjenner deg igjen, må du vite at du ikke er alene. Denne berg-og-dal-banen av optimisme og pessimisme er klassisk for ufrivillig barnløse, har jeg skjønt. Det er så mange som skriver til meg om akkurat det. Lyst et sekund og mørkt i det neste. Den sterke troen på at det vil jo gå til slutt den ene dagen og tanken på at du godt kan være av de som ikke får det til den neste.

Jeg tror det er viktig å holde fast ved håpet mens jeg prøver. For det er jo rent faktisk derfor jeg går gjennom forsøk, er det ikke? Fordi det er håp. Fordi jeg har håp. Og så tror jeg det er viktig å tørre å tenke på hva som skjer hvis det ikke går. Tenke tanken helt ut, og ikke stoppe opp ved at det ikke blir en egenprodusert baby og hvor bunnløst trist og forjævlig akkurat det føles. Tenke på det som kommer etter denne sorgen, sorgen jeg tross alt har tatt og håndtert store deler av allerede. Tenke på aktuelle alternativer, uansett om det er donasjon, adopsjon eller å leve frie og franke uten barn og nyte livet som DINK Jeg jobber med dette og det er jo ikke enkelt, det skal jeg innrømme, men for hvert millimeter jeg beveger meg fremover, føles det bittelitt mindre som en stor og uoverkommelig krise om våre ivf-forsøk aldri lykkes. For da ser jeg at jeg faktisk, uansett hva som skjer, kommer til å ta valg som er gode for meg og som jeg kommer til å venne meg til og trives godt med. At fremtiden uansett blir bra, på den ene eller den andre måten. Prøv det, kanskje det funker for deg også.

Som jeg nevnte tidligere, ble jeg for et par uker siden intervjuet av Sara Lossius til podcasten hennes Ingefær. Episoden er publisert nå og kan høres her.

Om jeg skal blogge oftere, må jeg jobbe litt med lengden, ser jeg, haha. Kan jo ikke skrive et essay annenhver dag! Selvkritikk mottatt og tatt til etterretning. Lover kortere innlegg neste gang.

You Might Also Like

11 Comments

  • Reply Mona 23. oktober 2017 at 16:07

    Pliiiiis aldri slutt å blogge om ufrivillig barnløshet og alle tankene rundt det <3

  • Reply Vilde 23. oktober 2017 at 18:21

    Joo, skriv langt! Haha! Jeg koser meg sånn med blogginnleggene dine :)). Jeg så forresten samme episode av bloggerne som deg og tenkte bare: hallo? Man skeier ikke ut med speltlomer og syltetøy, altså. Og bare uttrykket å «skeie ut» når det kommer til mat, det sender feil signaler syns jeg. Eller som nevnte blogger sa: «cheat day». Forferdelig uttrykk.

  • Reply Ida 23. oktober 2017 at 21:09

    Jeg elsker at du er så klok, kritisk og stiller spørsmål! Du belyser viktige temaer. Gleder meg til fortsettelsen. Og forresten, jeg heier på dere i kampen deres.

  • Reply Caroline Stadelmann 23. oktober 2017 at 21:48

    Skönt att få svar på MR, för att diagnosticera adenomyos är det det absolut bästa sättet.

    Angående #metoo-kampanjen vet jag inte hur debatten gått i Norge – men i Sverige har den fått oerhört viktiga konsekvenser. Den svenske programledaren Martin Timell har, efter vad som framgår varit åratal av maktmissbruk och sexuella trakasserier on set (Programmet ”Äntligen hemma”) blivit avstängd från TV4s tablå och nu diskuteras det om vilka chefer som skall få gå. Chefer som vetat om att det förekommit kränkningar och trakasserier, men inte gjort tillräckligt mycket åt det.

    Så jag förstår inte helt din synpunkt – enligt mig är #metoo-kapanjen en efterlängtad brytpunkt och den massmediala uppmärksamhet kampanjen fått lämnar ingen oberörd. Nu diskuteras sexuella trakasserier (vad är det?) och den traditionella mansrollen i fikarummet på var och varannan arbetsplats.
    ”Hur skall vi prata med våra söner och döttrar om detta?”
    ”Hur skall skolan arbeta aktivt med frågan?”

    ÄNTLIGEN säger jag. Inte en dag för tidigt.

    Jag möter en del av dem som utsätts för de värsta sakerna i mitt arbete som Gynjour på nattens akutmottagning.
    Om folk visste vad många våldtäkter som sker mellan ”kända parter”, dvs killen som våldtagit är den våldtagnas pojkvän, vän eller bekante. Så ofta jag får höra att ett nej inte är ett nej, att ”jag hade ju flirtat med honom hela kvällen, jag hade dessutom på mig alldeles för utmanande kläder, osv, osv.. med kontentan: Jag har mig själv att skylla.

    Så nej – jag tycker absolut inte att #metoo-kampanjen hamnat fel i sin kontext. Jag tycker den (iaf i Sverige) påverkat PRECIS där det behövs; på stora telecom-bolag, på arbetsplatser, på skolor, påverkat föräldrar och fått exakt den stora mediala uppmärksamhet den här viktiga frågan förtjänar.

    Utveckla gärna hur du tänker, för jag förstår faktiskt inte.

    Hilsen,
    Caroline i Göteborg

    • Reply Mina Ghabel Lunde 23. oktober 2017 at 22:35

      Hei Caroline!

      Skjønner godt at du lurer på hva jeg mener, siden jeg ikke har skrevet så inngående om det, men mest fordi du som du sier ikke kjenner til debatten i Norge. I norske medier – både tradisjonelle og sosiale – er kampanjen av så mange redusert til å handle om det som bør gå under kleine forsøk på å sjekke opp på byen, at essensen i kampanjen – som jo handlet om maktmisbruk – har forsvunnet. Derfor har vi hørt, sett og lest om de viktige konsekvensene (veldig bra!) kampanjen har fått i Sverige også her i Norge. Sakene om både mediefolk og politikere har vært på Dagsrevyen og på nettavisene. Nettopp fordi debatten i de sakene har holdt seg til temaet. Ved å utvanne kampanjen, mener jeg konsekvensen blir det jeg skriver her: Hashtagen blir et møtested for dem som allerede vet om og snakker om disse tingene, mens de andre fortsetter å bagatellisere. Så vil jeg også si at det i en redelig og anstendig debatt, er viktig at man kan være uenig om fremgangsmåter for å bekjempe et problem, uten å antyde at meningsmotstanderen ikke forstår eller anerkjenner selve problemet. Om du er interessert i å vite mer om hvordan #metoo har fortonet seg i Norge, er dette en god kommentar som stod på trykk i Dagens Næringsliv i dag: https://www.dn.no/meninger/2017/10/23/1444/Pa-innsiden/avsporet-metoo-debatt

  • Reply Therese 24. oktober 2017 at 00:15

    Jeg eksker innleggene dine om ufrivillig barnløshet! Og at du generelt skriver langt;) Du er til stor hjelp, inspirasjon og motivasjon, da jeg også er ufrivillig barnløs, men det pga min mann. Håper ting ordner seg for oss begge snart:) Nå et spørsmål om noe helt annet, men dog veldig viktig. Hvor er den nydelige genseren din fra?!

    • Reply Mina Ghabel Lunde 30. oktober 2017 at 10:17

      Tusen takk! <3
      Den er fra H&M!

  • Reply Trine 25. oktober 2017 at 10:39

    Aldri slutt å skriv langt.
    Du skriver så utrolig flott. Jeg syntes det er fantastisk å ta en «time out» å lese hvordan det går med deg.
    Syntes det er så utrolig flott det du gjør. Og måte du beskriver prøveprosessen. <3
    Ikke er jeg i situasjonen selv, men det hjelper meg å forstå venninner som er i samme situasjon som deg, som gjerne ikke klarer å sette ord på det.
    Jeg heier på deg!

  • Reply Marit S 27. oktober 2017 at 09:38

    Jeg digger deg og bloggen din, Mina. Du er så reflektert, intelligent og våken! Du er en skikkelig fin jente. Vit det 🙂 Synes det er utrolig spennende å følge dere i den situasjonen dere er i. Håper så inderlig at dere lykkes. Det må være vanskelig å stå i denne kampen, med sin egen kropp. Uten helt å vite hvilke valg man skal satse på. Hvis jeg skulle valgt yrke igjen, hadde det uten tvil blitt lege, med spesialisering innenfor fertilitet. Det får bli i et annet liv. Heldigvis har jeg mulighet til å følge dere i denne reisen. Vi er mange som heier på dere!

  • Reply Cecilie 28. oktober 2017 at 13:44

    Tusen takk for fine og reflekterte innlegg, Mina. Elsker bloggen din, selv om jeg virkelig skulle ønske at dere ikke er i den situasjonen dere er.. ❤️ Det virker på meg som om du endelig har møtt rett lege ifht endo og adenomyoseproblematikken. Det gir håp. Nå krysser jeg fingre og tær og alt jeg har for at den neste operasjonen blir den siste, og at dere snart får den etterlengtede skatten deres. ❤️Hvis det er noen som helst rettferdighet i verden, skal premien være like rundt hjørne nå. Sender deg en stor klem😘

  • Reply Katrine 1. november 2017 at 20:46

    Kjære Mina! Jeg kom tilfeldigvis over bloggen din. Jeg har akkurat blitt ferdig med ett tre års langt mareritt med 8 hormonforsøk og prøverørsforsøk.. Operasjoner (har også endometriose) og ett psykisk mareritt som jeg ikke trenger å forklare til deg for jeg vet du skjønner hva jeg mener. Vi er en av parene som ikke lykkes.. Vi blir heller ikke godkjent for adopsjon da jeg har en nevrologisk sykdom i tillegg. Jeg ønsker bare å formidle en ting og det er følgende.. Jeg hadde aldri i min villeste fantasi trodd det skulle føles som en lettelse å gi opp, men det er det faktisk. Livet uten barn og uten tanken på å få det går overraskende greit. Etter å ha vært i det lange marerittet så er det som å få puste igjen. Jeg vil derfor bare formidle at jeg håper for alt i verden at dere lykkes, men dersom dere ikke gjør det.. Så er det mulig å ha det veldig bra uten barn også! (Selv om jeg aldri tenkte det mens jeg var i prosessen) masse lykke til! Klem

  • Leave a Reply