Veien til barn

JANUAR, BABYBOOM OG ULL

22. januar 2018

Er det bare meg eller opplever vi historiens største babyboom akkurat nå? Hvor enn jeg snur meg er folk enten gravide eller så har de nettopp født. På gata, venterommet hos legen, facebook, instagram, tv. Baby, baby, baby. Jesus christ, kan dere slutte å gni det inn? Haha.

Sosiale medier er seriøst fulle til randen av «To blir til tre», sånn derre trekant eller hjerte eller hva det nå er de former hendene til oppå en helt flat mage med hashtag #12uker, «Ny sjef i huset!», bilde av ultralyd og «Se hva vi har laga!». Hvis jeg kjenner de som blir foreldre, blir jeg selvfølgelig glad. Jeg er jo, kanskje ingen bombe, veldig glad i barn. Men det er liksom summen som gnir det inn og gjør meg til en verpesjuk og hvesende katt!

Her om dagen satt vi i bilen på vei inn til byen. Jonas kjørte og jeg scrollet. Plutselig og helt ut av det blå hører jeg meg selv si, med tilgjort stemme (men ganske lavt altså): «Nøssstebaaarn».
– Hæ?
– Haha, sa jeg det høyt?
– Ja, men hva sa du? Hvafforno-barn?
– Nøstebarn. Jeg har seriøst scrolla forbi hundre og femti reklamer for babyprodukter på Facebook. Den der Nøstebarn er overalt. Til og med på Tise er det mas om de klærne. «Ønsker å kjøpe alle typer klær fra Nøstebarn i størrelse 74 til 92»
– Er det klær av god kvalitet det eller? Da sier vel damene sånn «Disse her kjører jeg bare på 60 grader jeg asså. Like fine som nye etterpå, vet du».
– «Ja, erru gæren! Så mye som minsten søler, halve grøten havner jo på klærne, så skal tøyet liksom tåle litt.»
– «Og så er det alle basseluskene i barnehagen! Jeg vasker alt jeg asså! Er det bomull så går det rett på kokvask.»
– «Må jo det! Også klør det ikke. Ja, nei, alt av ulltøy hos oss er fra Nøstebarn. Er jo ikke det billigste, men det får ikke hjelpe!»

Og vi lo, som Kevin Vågenes sier. Jeg liker godt disse stundene når vi kan le litt av vår egen elendighet. Og de er det heldigvis ganske mange av. For livet er jo tross alt godt når alt kommer til alt. Det er bare akkurat disse barnegreiene som matter ut og tar fra meg motet i blant.

Nå for tiden kjenner jeg på to parallelle følelser rundt akkurat dette med barn. På den ene siden har jeg helt klart gjort et fremskritt når det gjelder å se ting i perspektiv. Jeg har blitt mye flinkere til å tenke rasjonelt på livet som helhet, og være bevisst på at den ufrivillige barnløsheten bare er én av mange ting livet vårt inneholder.

På den andre siden kjenner jeg at jeg blir mer og mer var for enkelte ting som har med barn å gjøre. For eksempel kan jeg bli lei meg hvis jeg er sammen med en venninne og hun koseprater mer med babyen sin enn hun prater vanlig med meg. Og så kjenner jeg det skikkelig i magen når noen snakker om hvor vanskelig det er med barn, at det nærmest er synd på en mor som skal få ting til å gå opp mens far er på jobb. Jeg skjønner jo egentlig godt at det er utfordrende å være mor, selvfølgelig gjøre jeg det. Men det er vel bare det irrasjonelle som skyter inn og gjør meg litt trist og forbanna over at noen som burde vite bedre, klager til MEG om hvor tungt ditten og datten er. Jeg ønsker meg jo alle disse utfordringene de snakker om. Jeg vil jo mer enn noe annet ha dette tunge, vanskelige, viktige og altoppslukende ansvaret i livet mitt. Kan de ikke være litt mer taktfulle når de vet hvor vanskelig jeg har det? Snakk gjerne om barna, og aller helst ha dem med, for jeg blir jo så glad av å være rundt barn, men please velg en annen samtalepartner enn meg når du skal klage over hvor tøft det er med disse barna og deres hverdagslige behov. Jeg vil jo ikke at folk skal på tå rundt meg fordi «vi må være forsiktige rundt henne barnløse», men jeg må vel bare innrømme at jeg har blitt mer sensitiv og sår enn jeg skulle ønske.

Men nok om det! Ny uke, nye muligheter. Jeg begynner endelig å bli litt bedre etter operasjonen. Har en del vondt fortsatt, men tror det går rette veien nå. Det er verre nå enn de tre forrige gangene jeg har operert, men legen sier det er å forvente fordi masse nerver er i klem og en haug med annen kjedelig informasjon. Så lenge han vet hva det er og sier at det blir bra, så stoler jeg på det. Stoler på det, og gleder meg stort over at solen skinner nesten en hel time lengre utpå ettermiddagen enn den gjorde for en måned siden, og at det bare er 60 dager igjen til våren.

You Might Also Like

8 Comments

  • Reply Hilde 22. januar 2018 at 09:00

    Du skriver så rørende og fint… 💖 Vi bor på samme sted, kanskje vi treffes en dag, barna mine eeelsker dyr. 🙂

    • Reply Mina Ghabel Lunde 22. januar 2018 at 15:13

      Tusen takk, Hilde! Tommel opp for både barn, dyr og Vollen!

  • Reply Stine Hartmann 22. januar 2018 at 09:09

    Tell med about it. Hilsen jobber med barseltreff…. Stine ❤️

    • Reply Mina Ghabel Lunde 22. januar 2018 at 15:13

      Fine Stine som jeg er så glad i ❤️

  • Reply Kristin 23. januar 2018 at 14:43

    Takk Mina <3 At du skriver og deler, det betyr så mye for meg.. Det hjelper meg i min hverdag mer en du aner!

  • Reply Bente 23. januar 2018 at 19:56

    Amen! 🙌🏼

    Babyboom hos «alle» damene på jobben😑 Inkubasjonstiden mellom hvert utbrudd er 4 mnd, som en kollega så fint sa det. Det lyste av blikket hans om jeg ikke snart skulle bli «smittet». Synd, jeg tydeligvis er immun, da😫

  • Reply M 24. januar 2018 at 17:53

    Så sant! Du er ikke alene – jeg ser barnevogner uansett hvor jeg snur meg om dagen…

    Har full forståelse for at det oppleves som vanskelig når venninner klager og syter over #liveretterbarn…. Denne hashtaggen har irritert meg mange nok ganger på instagram til at jeg faktisk har unfollowet enkelte. Makan til hensynsløshet – men så tror jeg det er vanskelig for enkelte å forholde seg til oss uten barn, for du vet ikke hvordan det oppleves og føles å være ufrivillig barnløs uten å ha vært gjennom det selv, tenker jeg.

    Jeg har også valgt å si i fra ved enkelte anledninger når det har oppstått situasjoner eller når enkelte samtaler glir over i noe jeg synes det er vanskelig å prate om. Dette har mine venninner satt pris på, for det kan være vanskelig for andre å forstå hva som er greit å prate om og ikke.. Men jeg har ofte tenkt det samme som deg..

    -M
    babydrom.wordpress.com

  • Reply Lise 5. februar 2018 at 19:37

    Hei!
    Kom tilfeldigvis over «ingefær podcast episode 75» ved en tilfedldighet og jeg må bare rose deg! Jeg er samme situasjon som deg.. Har endrometriose og igang med IVF. Er hormonell, sinna, glad og trist. Det var så godt å høre deg snakke på podcasten å se at man ikke er alene. Måten du snakket om det på og dine historie var så lik min.
    Sender dere alle lykkeønskninger og krysser alt jeg har for dere (og for meg).

  • Leave a Reply