Samfunn

FLUFF, PEPSI OG KJÆRLEIK

29. juli 2017


Det tok meg syv år å få viljen min. Mannen min har vokst opp med hund og mente det var et større ansvar å ta på seg enn det jeg var klar over. Dessuten mente han at det nærmest ville være dyreplageri å skaffe seg en hund når man bor i byen. Jeg har vokst opp på landet med katt, så han hadde nok litt rett i at jeg ikke helt visste hva jeg ba om. Men da jeg for snart tre år siden, plutselig og samtidig, gikk gjennom tre vanskelige hendelser i livet, forbarmet han seg over meg. Etter ekstase og gledeshyl over seieren som lyste opp en ellers bekmørk høst, startet researchen og diskusjonene om hvilken rase vi skulle gå for. Han var veldig klar på at vi ikke skulle ha noen veskehund og ville ha «mer hund» enn det man får i en maltipoo, som jeg foreslo. Jeg ønsket meg en hund med litt mer fluff enn det vorsteher har, som han foreslo. Valget falt på en gyllen middelvei og den glimrende miksen mellom puddel og labrador.

Vi hentet den lille skatten noen uker senere. Kjørte ti timer hver vei for å få akkurat henne som vi hadde falt for. Pepsi er, selvfølgelig, verdens vakreste skapning. 15 kilo pur kjærlighet. Hun er vår baby, og lykkes vi en dag med å lage barn, får Pepsi en søster eller bror.

For meg er det et instinkt å passe på at Pepsi har det bra. Det er en prioritet at hun til enhver tid får nok mat, vann, tur, lek og kos. At hun føler seg trygg og er glad. Når hun løper rundt og logrer med halen, føler jeg lykke. Når hun kommer hjem fra tur, drikker vann så det blir et lite basseng rundt skåla, haster og henter ballen sin og slipper den ned foran meg, blir jeg fylt med kjærlighet. Når hun overfaller og trøster meg når jeg er sint eller gråter, tenker jeg at livet før henne var trist. Når hun piper og gjemmer seg bak meg fordi masse unger jager henne og kaster ting etter henne, river det meg i hjertet og gjør meg rasende.

Pepsi følger med og trøster. Her fra en av de mange slitsomme rundene med IVF.

På samme måte som mange nybakte mødre synes det blir tyngre enn før å se barn som lider, blir jeg fra meg når jeg ser hunder som ikke har det bra. Det er naturligvis en fare for at noen vil tenke at jeg er skrullete når jeg forteller alt dette. Men det jeg synes er skrullete, er å anta det motsatte. Å anta at folk ikke virkelig elsker hundene sine.

Med barn er det nemlig så annerledes. Tror dere! Mens hundene går i bånd i parken, venter utenfor butikken og blir hjemme når eieren skal på kafé, er barn i fri dressur overalt. Der en hund som bjeffer raskt blir hysjet på og ført vekk av eieren, kan barn opp til skolealder skrike og skråle i det uendelige, uten at deres eier reagerer. Sitter du på en fortauskafé og har fått lov av personalet å ha hunden din liggende på bakken ved siden av, får både du og hunden din bebreidende blikk av andre kafégjester. Men står det en fireåring opp på stolen og smuler opp en bolle som han kaster rund seg mens han lager monotone gnålelyder, er det bare for hans voksne å snakke høyere til hverandre og overdøve prinsen. For av en eller annen grunn er det påkrevd at deres små, kravstore, snørrete, frekke, grinete og bråkete krabater skal tolereres på et helt annet nivå enn våre som oftest lydløse og veldresserte krabater.

Mennesker trumfer av en eller annen uviss grunn dyr. Uansett hvor ræva mennesket er og hvor awesome dyret er. I sin ytterste konsekvens betyr dette at dersom mitt hundebarn biter ditt barn i selvforsvar, så må det dø. Mens hvis ditt menneskebarn slår en fremmed mann i balla, skal han helst bare le og si at det er søtt. Der det for meg er en selvfølge å ile til, beklage og få kustus på hunden min om den er til sjenanse for andre, er det for mange småbarnsforeldre en like stor selvfølge å bli sittende på pleddet sitt, mens deres lille øyensten prøver å ri på min lille øyensten.

Nå skal det sies at det heldigvis finnes mange observante og passe strenge småbarnsforeldre der ute, slik det også finnes mange idioter som eier hund. Men når tålmodigheten med og hensynet til barn er så mye større enn med hunder, tror jeg det skyldes en misforståelse om at barn er viktigere enn hunder. Et hierarki som fordi det er skapt av oss setter nettopp oss øverst og gir oss en fundamental rett til å anse dyr for å være underlegne oss og våre barn. Men det er de altså ikke. Dyrenes enklere intellekt gjør dem ikke mindre snille, sårbare, mottagelige for kjærlighet og mottagelige for smerte. På samme måte som vi ikke anser mennesker med begrensede evner som mindre verdifulle og behandler dem dårligere, bør vi ikke ha rett til å gjøre det mot dyr heller. Min hund er viktigere for meg enn ditt barn, slik ditt barn er viktigere for deg enn andres barn.

Er du ikke velsignet med en skatt på fire ben, er det kanskje vanskelig å forestille seg at noen kan bli så glad i en hund. Jeg har selv alltid elsket barn og hadde ingen anelse om hvor tett knyttet det var mulig å bli til den fluffy familieforøkelsen. Men det forventes jo rett som det er at folk uten barn skal forgude andres skatter på to ben, i det minste ta dem godt imot og vise dem positiv oppmerksomhet. Skal vi kalle oss siviliserte, er det pokker meg på tide at vi begynner å vise samme respekt for dyr som for mennesker.

You Might Also Like

4 Comments

  • Reply MN 30. juli 2017 at 23:35

    Word!! 🙌🏻 Akkurat slik føler eg det for mitt firbeinte barn også! Hadde eg ikkje hatt hunden min, trur eg faktisk ikkje eg hadde klart å stå i prøverørshelvetet som vi også sit godt planta i!
    Lykke til vidare i prosessen! Håper så inderlig at dykk lykkast til slutt🙏🏻

  • Reply Ingrid 3. august 2017 at 13:12

    Du skriver utrolig bra, og får fram gode poeng på en konstruktiv og humoristisk måte. Elsker å lese bloggen din! Lykke til med nytt forsøk❤️

  • Reply Inger Lise 4. august 2017 at 09:46

    Kom over bloggen din og liker det du skriver! Respekt og kjærlighet for dyr er selvsagt å lære barna for meg, dessverre mange foreldre som svikter der. Og så bare en tanke fra meg; hadde det vært en idé å vurdere adopsjon igjen? Du har vært igjennom så mange prøverørsforsøk at ingen skal si du ikke har forsøkt det i alle fall. Og det er jo kjekt å være ung adoptivmor også, den prosessen tar jo også litt tid. Uansett hvordan det blir, så ønsker jeg deg virkelig av hele mitt hjerte å oppleve morslykken. ❤

  • Reply Christine 4. august 2017 at 22:36

    Kjære Mina,

    Jeg går igjennom det samme som deg, har ved 3 egguttak satt igjen med kun 1 brukende. Men ved forrige uttak så fikk jeg en annen medisin( husker ikke hva den heter) men det var en depot sprøyte som du setter første dag å varer i 7 dager. Brukte hormoner i 2 dager til men da med de vanlige sprøytene. Samt tok jeg melatonin hver kveld da jeg har lest at dette skal bedre kvaliteten. Allerede på ultralyd såg jeg at formen og størrelsen på eggene såg jevnere ut😊 Denne gangen satt jeg igjen med 4 blastocyster. Vet ikke om det var noe av dette som hjalp men har troen på dette. Egget satt på siste forsøk men mistet dessverre i uke 10. Så skal til på nytt forsøk rett over sommeren å har tatt melatonin siste 2 mnd. Ble lang og uoversiktlig dette men bare noen tips, vet selv at man blir ganske desperat etterhvert😊 Lykke til💕

  • Leave a Reply