Samfunn

HIJAB, FEMINISTER OG «HJERTEKNUSER»-BODY

30. september 2017

Min iranske venninnes fem år gamle datter Sofia, dagen før hun skulle begynne på skolen i fjor.

Husker dere babyklærne det ble bråk rundt for et par år siden? Det var kleskjeden Name It som solgte blå og rosa bodyer med påtrykkene «Adm. dir» og «Hjerteknuser». Det skulle de ikke ha gjort. På nakken fikk de mødre, bloggere, feminister, ja selveste likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik. Skuffelsen var stor og bekymringen dyp over at det ble gjort forskjell på jenter og gutter: Der gutter skulle bli direktører, skulle visst jenter bare bli hjerteknusere. Da hjalp det lite at kleskjeden sa at mange hadde kjøpt direktør-bodyen til døtrene sine. Alle visste nemlig at blått var til gutter. Det ble klagestorm og kundeopprør på nett og nyhetssaker i avisen.

Bare et halvt år tidligere hadde de samme avisene og de samme likestillingsforkjemperne uttrykt frustrasjon over en lignende forskjellsbehandling av gutter og jenter. Da var det Prior som var synderen. Som et triks for å få barn til å spise egg, hadde kyllingprodusenten pakket eggene i rosa og blå kartonger som de kalte for prinsesse- og sjørøveregg. Det skulle de ikke ha gjort. Nå måtte de stå skolerett i avisen og forklare seg. Slik sportsbutikkene måtte, da avisen skrev at rosa og blå klær solgte best til barn. «Et stort tilbakeslag», kalte likestillingsombudet utviklingen.

Hvorfor forteller jeg alt dette nå? Fordi jeg er forbanna. Ikke på de som lager rosa ting til jenter. Nei, jeg er dirrende forbanna på de som fyller blogger og aviser med harme over alt fra rosa skolesekker til rosa Lego-brikker, men som aldri sier ett ord om hijaben mange barn bærer. Når jenter som går på barneskolen er tullet inn i et tøystykke som er til for å dekke til en kvinnes skjønnhet og beskytte det fra menns blikk, bør det opprøre alle som er opptatt av jenters likestilling. Alle! Om en rosa matboks eller sparkesykkel prakker kjønnsstereotypier på en seksåring, tør jeg ikke tenke på hva en sømmelig slør gjør.

Men barna med stramme tøystykker på hodet har ikke engasjerte bloggere og feminister som passer på dem og deres framtidsutsikter. De som raser mot rosa prinsessekjoler, raser ikke mot rosa hijab. Selv om hijab, i motsetning til rosa klær, hindrer fritt valg i alt fra fritidsaktiviteter når man er liten, til livsledsager og karriere når man blir stor.

De eneste gangene jeg har sett inkluderings- og likestillingsombudet uttale seg om hijab, har det vært for retten til å bære det. Inkludering av kulturelle minoriteter har altså trumfet likestilling mellom kjønnene. Å gjemme vekk jenter bak slør er visst ikke noe «stort tilbakeslag».

En annen varm forkjemper for barns likestilling er blogger og forfatter Suzanne Kaluza, som på bloggen sin skriver om da hun la vekk alle rosa babyklær hun fikk i gave da datteren ble født. I et intervju med Dagsavisen sier hun at hun er villig til å gå i demonstrasjonstog for «alt som har med kvinnesak å gjøre». Hun sier: «Vi har ikke likestilling i Norge i dag! Masse gjenstår. Den der idiotiske kjønnssegregeringen vi holder på med, for eksempel, med sexy og rosa til små jenter.» Likevel heier Kaluza på rektoren i Oslo som i forrige uke tok til orde mot et hijabforbud i barneskoler og barnehager. Barnehager! Terje Andersen ved Tøyen skole slår fast at «barnehijab er ikke noe problem» og at det er «mest et moteplagg».

Da regner jeg med det er ok at jeg sender datteren min på barneskolen med glitter-BH under åpen skjorte og tung partysminke også. Det er jo bare mote.

Hvorfor er det sånn? Hva får mennesker som vil fri barn fra prinsessekjoler, til å forsvare at de tulles inn i religiøse slør?

For å være ærlig sliter jeg med å forstå det. Er det fordi man er redd for å tråkke foreldrene til barn med hijab på tærne? At man ikke vil blande seg inn i hvordan andre mennesker vil oppdra sine barn? Synes man ikke at man kan stille seg til doms over andres tradisjoner og tro? Det gir i så fall ingen mening. For er det én ting vi tør i dette landet, er det jo å mene og synse. Så lenge skal du amme barnet ditt. Ikke ta på klær på hunden din. Ikke kjøp dyr veske til datteren din. Ikke kjøp dyr boblejakke til sønnen din. Jobb fulltid, ikke deltid. Ikke pynt for tidlig til jul. Den bunaden kan du ha. Ikke ta botox i sinnarynka. Ikke ta silikon i hengepuppene. Lag barnematen selv, ikke kjøp på glass. Det er ingen grenser for hjelpsomheten når det kommer til synspunkter om hva som er riktigst, best og sunnest. Eller jo, det er jo nettopp det det er. Grensen går ved «de andre».

Det er ikke første gang jeg skriver om barnehijab. Denne tildekkingen av barn, eller rettere sagt kampen mot den, har blitt en hjertesak for meg. Med jevne mellomrom kommer debatten opp, og politikerne diskuterer om man bør innføre et forbud mot barnehijab i skolen. Så langt har det ikke blitt noe forbud, fordi de fleste er mer opptatt av at voksne får praktisere religion i fred enn at barn får være barn i fred. Mens de går rundt og bekymrer seg for at en «hjerteknuser»-body skal innbille deres datter at hun ikke kan bli direktør når hun blir stor, tar de det med knusende ro at datterens klassevenninne ikke er med på svømmeundervisning fordi kroppen hennes ikke skal vises frem.

Jeg har selv gått med hijab da jeg var barn. Ikke fordi jeg var, eller for den saks skyld er, muslim. Ingen barn på seks, syv og åtte år – de tre årene jeg dekket til håret mitt – er religiøse. Jeg skjulte håret mitt fordi jeg gikk fra første til tredje klasse i Iran, og der er hijab påbudt fra første skoledag. Koranen sier at kvinnelig skjønnhet skal skjules, og at både kvinnen og mannen må bidra til at det skjer: Hun ved å dekke seg til, han ved å slå ned blikket. Hun må ikke friste, han må ikke se. Mannens skjønnhet sier Koranen ikke noe om. Så guttene som gikk på gutteskolen ned i gata, måtte ikke dekke til håret. De måtte bare se vekk om vi mistet sløret.

Dette bildet er tatt dagen etter det første bildet. Der Sofia bor, i Iran, er det påbudt med hijab fra første skoledag. Hver eneste dag spør hun mammaen sin Solmaz om hvorfor gutter ikke må dekke til håret. Min venninne aner ikke hva hun skal svare. Da jeg fortalte Solmaz om at mange barn i Norge bruker hijab på skolen, trodde hun at jeg spøkte.

Å leve etter disse reglene gjør noe med deg. Du blir sårbar og selvbevisst. Ditt forhold til det motsatte kjønn blir anstrengt og unaturlig. Når det verste som kan skje er at gutter og menn ser deg, blir de automatisk skumle og farlige. Det utvikler seg sjelden vennskap eller konkurranse på tvers av kjønn når jenter dekker seg til. For gutter og jenter lever i forskjellige verdener. Guttene er frie, tøffe og fremtidige direktører. Jentene er bundet, sømmelige og beskjedne. Virkelighetens Sana er dessverre nesten aldri buddies med Isak.

Det har gått et kvart århundre siden jeg var en barneskoleelev med hijab. Nå dekker jeg bare håret mitt når jeg reiser til Teheran for å besøke mormor. Men jeg ser stadig flere barn her i Norge som er tullet inn i det skjønnhetsbeskyttende plagget. Her om dagen så jeg en liten jente med bleie og hijab. Ikke gammel nok til å gå på do for egen maskin, men gammel nok til å bære ansvaret for en manns upassende blikk.

Alle barn må få lov til å være barn, føle seg trygge og få like muligheter uansett om de er jenter eller gutter, hvite eller brune. Som voksne er det ikke bare vår rett, men også vår fordømte plikt å protestere om vi ser noe som truer en fri barndom, en harmonisk oppvekst og en sunn utvikling. Det er på tide at vi inviterer alle barn til å være med i likestillingsfesten.

You Might Also Like

No Comments

Leave a Reply