Browsing Category

Veien til barn

Veien til barn

NÅR TIDEN STÅR STILLE

21. mars 2017

De siste dagene har jeg tenkt mye på om det var noe lurt å være så åpen om denne prosessen likevel. For da jeg skrev sist var jeg jo i starten av forsøket, og siden det var nesten et år siden sist vi var gjennom et, hadde jeg kanskje glemt hvor jævlig det ville føles bare en ukes tid senere. Jeg var liksom så kjekk og grei der jeg skrev om prosessen med et skråblikk, men så kom realiteten med all den usikkerhet, håp, tvil, desillusjon og tårer som følger med, og slo luften ut av meg. Men jeg har konkludert med at det var lurt. At det er lurt. For på de to ukene siden jeg skrev innlegget om IVF, har jeg fått så mange tilbakemeldinger fra folk jeg kjenner og ikke kjenner, som er i samme situasjon og som takker meg. Flere titalls damer som har følt seg alene og fortapt i dette hersens egg- og embryohelvetet, som syntes det var fint å lese at noen andre har det på samme måten. Venner og bekjente som jeg ikke ante levde i det samme som meg. Vilt fremmede som deler sin historie og krysser fingrene for meg. Dette er grunn god nok til å fortsette å skrive om det som utrolig nok fremdeles er et tabu.

Så her er en slags oppdatering fra hjemmet der tiden står bom stille.

På uttaket, som var den fredagen for 11 dager siden, klarte de å få ut fire egg. Det er det mest smertefulle uttaket jeg har hatt, men heldigvis ga smertene seg rett etterpå. De kom riktignok tilbake dagen etter og de neste fem dagene hadde jeg så vondt i livmor, mage, korsrygg og setemusklene at jeg trodde jeg skulle omkomme. Men det er en annen historie. Den redselsfulle telefonen dagen etter kom, og var heldigvis ikke så redselsfull denne gangen: Det var hele tre egg som hadde latt seg befrukte! Det er en høyere ratio enn vi noengang har hatt, så da var det fest i stua. Hele helgen gikk jeg likevel og bekymret meg for at de skulle ringe tilbake mandag morgen og si at det ikke var noe vits i å komme inn for å få tilbakeført egg, for alle tre hadde daua. Men de gjorde ikke det, og da vi kom inn mandag ettermiddag, var det faktisk hele to embryoer som lå og ventet på oss. Hurra! I utgangspunktet putter man da ett embryo inn i livmoren og fryser ned det andre, for å unngå tvillingfødsel. Men når man har prøvd så lenge og så mange ganger som oss, er det ikke uvanlig at man da putter begge inn for å øke sjansene. Innerst inne håper jeg faktisk på tvillinger, jeg. Men det er ikke helt lov å si, har jeg inntrykk av. Uansett, vi kjørte på med to! Og siden da har tiden stått stille.

Gangen i det videre er at man får tilbakeført befruktede egg, hviler litt og drar hjem med ny haug med medisiner. Det er visst det samme om man sitter eller står etter innsett, men jeg innbiller meg at det er lurt å bli liggende en stund, så da gjør jeg det. En gang lå jeg nesten opp ned i den sengen, med beina høyt over hodet. Da lo de godt av meg på klinikken, så nå nøyer jeg meg med å ligge nesten rett ut i en halvtimes tid.

Så får man beskjed om at man skal leve så normalt som mulig, men ikke stresse, ikke trene så mye og ikke løfte tungt. De forrige gangene jeg har vært gjennom dette, så har den tiden vært preget av nettopp stress. Mentalt stress. For hvis jeg har vært sykemeldt, har jeg gått og bekymret meg for hva sjefene mine tenker. Jeg har da også fått bekreftet at de tenker sitt, for som en av mine sjefer så taktfullt sa det: «Vi bare lurer på hvorfor du har flere sykedager enn xx som også hadde prøverørsforsøk?»

Så jeg har prøvd å jobbe i den perioden også. Men da har jeg tenkt at kontrabeskjeder, deadlines og livet i en redaksjon formelig hindrer meg i å bli gravid. Naturligvis er det ikke så lite som skal til. Som den elskverdige sykepleieren fortalte meg her om dagen da jeg ringte og spurte om hun trodde jeg hadde presset ut embryoene: «Er det liv laga, fester det seg i kjøkkenbenken om det vil!». Likevel har dette plaget meg mye. Men denne gangen har det vært annerledes. Å være sin egen sjef har virkelig sine fordeler. Jeg har slappet av med god samvittighet. Jeg har jobbet når jeg har følt for det, tatt meg ekstra god tid med alt mulig, laget mat, gått turer og generelt tatt livet mer med ro enn jeg pleier.

Vi som holder på med disse greiene lurer jo stadig på hva som er innafor å få i seg mens man ruger, men får som regel til svar at det ikke er stort man kan gjøre fra eller til. Likevel er det et par ting som sier seg selv at man skal kutte ut og det er alkohol og nikotin, og så skal man være litt forsiktig med koffeinen. Så jeg drikker maks to kopper kaffe om dagen og har byttet ut snus med uhorvelige mengder sukker. Sikkert kjempelurt å spise en halv pose Kloakkslam og en bøtte Ben & Jerrys daglig 😝

Så nå er vi her, på dag 9 etter innsett. Det er rundt nå jeg har fått mensen de tidligere forsøkene. I går kveld hadde jeg murringer og smerter som vitnet om at den var på vei, og da gråt jeg og sa at jeg aldri vil gjøre dette igjen. Det er ikke noe vits i, det kommer aldri til å gå. Jeg anså forsøket for å være over. Men den kom ikke, og i dag har jeg både vært kvalm og hatt veldig høy puls, begge mulige tidlige graviditetssymptomer. Den emosjonelle berg- og dalbanen er så dyp på det dypeste og så høy på det høyeste at jeg blir svimmel.

Etter jeg skrev det forrige innlegget, fikk jeg en melding fra en gammel venninne. Hun går gjennom det samme, fortalte hun. Nøyaktig det samme, viste det seg! Hun har fem forsøk bak seg, og hadde også uttak den fredagen jeg hadde. Hun har gått på de samme høye dosene som meg. Hun har hatt det helt likedan. Så nå har jeg fått en partner in crime. Vi har kontakt nesten daglig og det er veldig fint å ha noen å snakke med som er i eksakt samme situasjon. Det er mye frustrasjon over medisiner, smerter og lang ventetid, men det er også hyggelig å dele små tilløp til glede. Hun fikk også satt tilbake to embryo på samme dag som meg. I dag skulle vi teste for første gang begge to, men jeg glemte å kjøpe test i går, så jeg må vente til i morgen. Hun testet og fikk en svakt positiv test. Jeg ble så opprømt og så genuint glad at jeg for et øyeblikk glemte min egen grusomme usikkerhet. Nå krysser vi fingrene for at hennes tester bare blir tydeligere og at det unevnelige uteblir her hos meg. Det er lov å håpe.

Veien til barn

LIVET I BOBLA

7. mars 2017


Da er vi i gang igjen. Jeg måtte faktisk se i kalenderen og telle over for å se hvor mange ganger vi har vært gjennom det lille helvetet som heter «et forsøk».

Jeg har skrevet litt om bakgrunnen for at vi til slutt bestemte oss for å be om hjelp til å prøve å bli foreldre her. Første IVF-forsøk var våren 2014. I dag, tre år etter, er vi altså i gang med forsøk nummer syv. Jeg tør ikke engang tenke på hvor mange penger, sprøyter, tårer og sykedager det har kostet!

Når man holder på med dette, føles det som å være i en helt egen boble. Tilværelsen er nok forskjellig for alle, og jeg skal ikke påberope meg at jeg er representativ. Jeg tror likevel mange har det til felles at de føler seg som de eneste i verden som sliter med å få til dette på «normal» måte. Med Facebook som et evinnelig bakteppe til vår hverdag og virkelighet, er det kanskje ikke så rart at det føles sånn. Hver eneste dag er det noen som forteller at de enten venter barn, har fått barn eller at barnet de allerede har fyller år. For meg har det vært viktig å unngå å bli bitter, og jeg tror jeg har lykkes med det. I den forstand at jeg genuint gleder meg sammen med venner som får barn. Jeg får jo ikke mer barn av at andre ikke får det. Samtidig må jeg innrømme at jeg blir skikkelig irritert når jeg ser Kim Kardashian som har lyst på sitt tredje barn og som på grunn av risiko for komplikasjoner vurderer surrogatmor. Haha.

Uansett, jeg har funnet ut at åpenhet om denne kjipe prosessen kan være en god ting. For jeg har selv googlet meg halvt ihjel etter andre som har det som meg, og trøsten jeg finner på forum der ansiktsløse I-want-a-fucking-baby-zillas konkurrerer om antall «dpo» (days past ovulation) er heller mager. Jeg har savnet å se et ansikt på et helt vanlig menneske som går gjennom det samme som meg. Som lever et vanlig liv, har andre interesser enn å dulle med en familie, men som lengter like mye etter å bli mamma som det jeg gjør. Og jeg har skjønt at flere har det sånn. Siden jeg valgte å fortelle om vår uforklarlige og ufrivillige barnløshet, har jeg fått mange henvendelser fra andre i samme situasjon. Kjente og ukjente. Det viser seg at jeg faktisk kjenner en hel del som går gjennom akkurat det samme som oss!

Så, om du er i samme barnløse båt og trenger å føle deg mindre alene – eller om du bare aldri har skjønt hva det er de som går gjennom «forsøk» egentlig driver med – les videre.

Sånn her ser en vanlig (sørgelig at det er blitt vanlig) runde ut for meg:

Først er det en nesespray, som du bruker i alt fra to uker til to måneder. Sprayen setter deg i en kunstig overgangsalder, noe som er umulig å unngå å få med seg. Hetetokter (det er ikke som å være varm, det er som å brenne opp fra innsiden) og humørsvingninger blir det livet består av i de ukene dette pågår.

Den dagen du får mensen, ringer du klinikken. De forteller deg at det ligger resepter for nye medisiner til deg på apoteket, og du henter medisinene som koster ei litta sydenferie for en småbarnsfamilie på fire, i hvert fall om du settes på så høye doser som jeg må gå på. I tillegg til nesespray og eventuelle piller, starter du nå på hormonsprøyter. Hver eneste kveld setter du en eller to sprøyter i magen. Og for hver dag som går blir du mer stinn og oppblåst enn dagen før.

Noen dager senere er det tid for ultralyd. Nå skal legen se om alle hormonene du har puttet i deg har gjort jobben. For der du hver måned naturlig har ett egg som vokser og slipper taket ved eggløsning, jukser man det til gjennom assistert befruktning: Man dyrker frem alt som er av egg i «området», og sørger for at alle blir så store som mulig. For å unngå at kroppen foregriper begivenhetene, begynner du fem dager ut i hormonsprøytekuren på enda en sprøyte. Denne hindrer kroppen i å sette i gang eggløsning. Du går altså rundt med (forhåpentligvis) unaturlig mange unaturlig store egg som ikke får lov å løsne. Du føler deg som en sprekkeferdig høne.

Etter flere uker med spray, rundt ti dager med hormonsprøyter og fem dager med ikke-eggløsning-sprøyter, er det tid for… en ny sprøyte! Denne skal sette igang en kontrollert eggløsning 36 timer etter at den tas. Så når du har funnet det lille punktet på magen som ikke er gjennomhullet, blått, gult og rødt allerede, stikker du. Så er det bare å telle ned til kanskje den kjipeste dagen av dem alle: Uttaksdagen.

Får du behandling ved et offentlig sykehus, noe du gjerne gjør de tre første gangene du prøver, er det ofte en del andre par på det litt slitne venterommet når du kommer om morgenen med korte skritt (noe annet gjør for vondt) og tom mage (fordi dette jo er en operasjon). Når det er så mange par, hender det at det går i surr for de overarbeidede offentlig ansatte. Var det dere som hadde så få egg eller var det dere som hadde for mange?

Litt samlebåndsfølelse får man leve med når staten subsidierer. No such thing as a free lunch, si! Men om du har brukt opp dine tre statlige forsøk, noe vi gjorde i løpet av det første året, så er det bare å slutte å reise på ferie og bla opp for finere venterom og mørk sjokolade mens du venter på smerte og dårlige nyheter.

På uttaksdagen, blir du kort sagt dopet ned, mens det stikkes og graves etter eggposer. Disse tømmes og telles, og du trilles ut igjen. Grunnen til at jeg har fått et anstrengt forhold til denne delen av behandlingen, er at jeg ved to av seks uttak har fått komplikasjoner og smerter som har sendt meg rett på en avdeling med overvåking og smertelindring. Når man i tillegg erindrer å ha hørt i morfinrus at legen ikke virket så imponert over antallet egg som kom ut etter alle ukene med sprøyting og grining, kjennes det hele ganske enkelt rimelig ræva.

Så er det hjem til nye medisiner. Denne gangen av typen som skal lure kroppen din til å tro at den allerede er gravid, sånn at den oppfører seg som at den er det. Og sprøyter, da. Blodfortynnende sprøyter. Og så teller du timer. Teller timer til den berømte telefonen, som kommer nøyaktig et døgn etter at det ikke så imponerende antallet egg ble tatt ut av deg og legen mumlet noe om at «det KAN gå, vet du» og «vi trenger bare ETT egg som er bra».

Laben har nå blandet dine egg med hans troopers, og satt hele kalaset i et varmeskap. Der har disse minglet så godt de kan. Etter 48 timer er det gjerne noen som er døde, men forhåpentligvis ikke alle. Hadde du i utgangspunktet ikke så mange egg eller han så mange celler, er du avhengig av at det ikke er kjip kvalitet på det dere hadde. Når laben endelig ringer, løper du inn på soverommet, lukker døren og presser en pute rundt ørene, mens han svarer i stua. Så tyvlytter du forsiktig og hører i løpet av et halvt sekund på stemmen hans om det er noe embryo å sette inn dagen etter eller ikke. Jeg blir like glad hver gang de sier at det er et embryo som ser bra ut, selv om jeg vet godt at det ikke er i nærheten av å bety en graviditet, og at det så langt for meg alltid har gått skeis rundt en uke etter telefonen.

For alternativet er prøverørsfolks store marerittet: Et såkalt avbrutt forsøk alle . Det har skjedd meg én gang og jeg tror jeg aldri har vært så lei meg i denne prosessen som jeg ble da. Midt i vårt tredje forsøk, ringte en lege med relativt underutviklede people skills (mer om slike ved en senere anledning) og fortalte at det dessverre ikke var noen egg som var bra nok. No more treatment for you! Flere ukers hormonhelvete til ingen nytte.

Hvis du ennå henger med, og selv ikke har vært gjennom denne prosessen, tenker du kanskje nå at «det har tydeligvis ikke vært til noen nytte de fem andre gangene heller, siden du ikke har et barn i dag». Men forskjellen mellom å avbryte et forsøk fordi det ikke er liv laga underveis, og det å sette tilbake et befruktet egg som ikke klarer å feste seg i livmoren og bli en baby, er enorm. Sistnevnte er så mye lettere å leve med, for prosessen har vist at maskineriet tross alt funket fint et godt stykke.

Om telefonen fra laben derimot var oppløftende, er du nå nær ved å ha fullført et såkalt prøverørsforsøk. Det gjenstår bare at du tropper opp på stedet der du for 48 timer siden grein og bar deg, legger deg i stolen som etterhvert har blitt like velkjent for deg som kontorstolen din på jobb, og får tilbakeført den håpefulle. Inn i det du håper skal bli dens hjem de neste ni månedene.

Den påfølgende uken er du optimistisk og nesten på grensen til glad. Du googler etter historier om andre som ikke fikk det til de seks første forsøkene, men som fikk det til på det syvende. Du finner flere! Når han kommer hjem fra jobb, leser du historiene høyt for ham. Du plotter inn datoen for egguttak i en terminkalkulator på nett, for å se hva som ville blitt termindato dersom at hvis at det mot formodning skulle være sånn at… Du ser på lister over populære barnenavn. Du leser om veldig tidlige graviditetssymptomer og kjenner fryktelig godt etter. Du forteller ham at du faktisk er litt kvalm og at du også føler deg litt ekstra trøtt. Han blir glad, men du vet at han har hørt deg si alt dette før. Men det er lov å håpe. I bare en uke, for min del. For etter den første uken har gått, så vet jeg bare om denne versjonen: Du begynner å få vondt i magen og i korsryggen. Smertene ligner på de du pleier å få en gang i måneden. Det er de samme smertene. Det gikk ikke denne gangen heller.

I tre år har dette vært livet. Opp og ned, opp og ned. Jeg aner ikke hvor lenge det kommer til å fortsette å være det, og om det er naturen eller vi som en dag bestemmer oss for at det er nok. Alt jeg vet akkurat nå er at det er uttak på fredag. Blir ikke mer #friyay enn det!

Samfunn Veien til barn

ETIKK SOM HINDRER LIV

8. januar 2017

Jeg har sagt at jeg skal bruke denne bloggen til å vise flere sider av meg selv og at den ikke skal bli en samling kronikker, men så langt har jeg verken hatt tid til eller turt noe annet. Nå som det pågår en debatt om assistert befruktning, tenker jeg det er en god anledning til å skrive om noe som angår meg personlig, og som jeg håper er til nytte for flere.

Da jeg var yngre, det vil si i tenårene og i begynnelsen av 20-årene var jeg fast bestemt på at jeg aldri skulle få barn. Jeg mente det var galt å sette barn til en verden der det allerede er så mange barn som er foreldreløse. Det eneste rette, mente jeg, var å adoptere. Som følge av dette bastante og idealistiske verdenssynet, mente jeg at alle former for tukling med naturen for å lage barn – være seg prøverør, donasjon eller surrogati – var vanvittig uansvarlig. Jeg kunne ikke forstå at det fantes et system, delvis finansiert av myndighetene, som faktisk brukte masse tid og ressurser på å jukse til et barn, mens det lå nyfødte barn tett i tett på barnehjem rundt omkring i verden.

Sant å si, mener jeg på mange måter dette fortsatt. Men da jeg møtte han som jeg i dag er gift med, oppstod en følelse og et ønske i meg som var totalt ute av min kontroll og motstridende med det jeg alltid hadde ment om å få egne barn. Jeg utviklet etterhvert et stort behov for å produsere en miks av ham og meg, se hvordan denne miksen ville se ut og være, og vite at vi to ville leve videre gjennom denne felles skapningen. Jeg hadde imidlertid ikke dårlig tid, og vi fant stadig grunner til å utsette familieforøkelsen litt til. Vi ville ikke forhaste oss med barn, fordi det var så mye vi hadde lyst til å gjøre før vi tynget oss selv med et så stort ansvar. Vi ville starte på en karriere og ha en egen leilighet først. For meg som vanligvis er lite bundet av konvensjoner og tradisjoner, var det dessuten av en eller annen grunn viktig at vi giftet oss først og fikk barn etterpå. I den rekkefølgen. Ikke ville jeg være gravid i mitt eget bryllup heller. Og i hvert fall ikke på bryllupsreisen. Så måtte vi rekke å reise på en roadtrip langs USAs vestkyst.

Vi ble kjærester da jeg var 24, flyttet sammen da jeg var 25, kjøpte vår første leilighet da jeg var 27 og giftet oss da jeg var 28. Det året jeg fylte 30 var vi endelig klare. Jeg hadde hele tiden sett for meg at det bare var å bestemme seg for at nå var det dags, og så ville jeg bli svanger just like that. Etter et år uten tegn til graviditet, gikk jeg til legen for å sjekke at alt var i orden. Han spurte om jeg var plaget med PMS og smerter. Siden jeg var tenåring har jeg vært nærmest paralysert av smerter i 1-4 dager i måneden. De siste årene hadde jeg også begynt å bli uforklarlig og bunnløst deppa i tillegg. Det var da, som 31-åring på den gamle Kvinneklinikken i Oslo, at jeg hørte ordet «endometriose» for første gang. Siden den gang har jeg blitt operert for tilstanden to ganger, og førstkommende onsdag skal jeg opereres for tredje gang.

Etter fire år der jeg har vært nesten like mye hos legen, på klinikker og sykehus som utenfor, og med status som uforklarlig barnløs, har jeg fått innblikk i en verden der veldig mange par mellom 20-45 år befinner seg. En boble der usikkerhet, frykt, smerter, oppturer, nedturer og depresjon er hverdagskost. Når man er inne i den bobla – der jeg tidligere mente bare egoistiske og uansvarlige mennesker kunne befinne seg – er man så sårbar. I mitt tilfelle henger også ønsket om å bli mor sammen med årsaken til at jeg nå har en så alvorlig grad av endometriose at jeg har maks syv smertefrie dager i måneden. Etter graviditet og fødsel, er det nemlig vanlig at endometriose trekker seg tilbake.

Dessverre kommer man som ufrivillig barnløs oppi en rekke situasjoner – i familien, på jobb, i helsevesenet og sosialt – der man opplever at det legges sten til byrden. Man kan oppleve å få god støtte fra mange, men det er så altfor mye og mange som uheldigvis bidrar til å gjøre et allerede utmattende problem verre og mer uutholdelig. Det er uforståelige regler, ignorante meninger, forvirrende tilnærminger, inkompetanse og sviktende dømmekraft som sjelden blir tatt tak i og ryddet opp i, noe jeg mistenker skyldes at det for mange – meg selv inkludert – er et tabu å ha trøbbel med å lage barn. Man godtar mer enn man ville gjort dersom det var en annen kronisk tilstand man led av. Man bruker årevis og hundretusenvis av kroner på behandlinger man ikke får stille spørsmål ved. Man godtar å bli behandlet dårlig av autoritetspersoner i både helsevesen og jobb, fordi man føler seg dum for å sette himmel og hav i bevegelse for å få et barn.

Hadde det vært like stor åpenhet og aksept for det å ønske seg et barn som det er å ønske seg en utdannelse, hadde det nok vært mer tydelig hvor urettferdig forbudet mot eggdonasjon er. Om ufrivillig barnløshet var like lite flaut å snakke om som diabetes eller leddgikt, tror jeg flere ville reagert høylydt på at politikere skal trekke en slags etisk og moralsk grense for hvor stor hjelp det er mulig å få til å bøte på sitt problem.

Det er så himmelropende meningsløst og frustrerende at det er lov – og statsfinansiert – å proppe en kropp full med hormoner slik at man først kommer i en kunstig overgangsalder for deretter å få opp til 20 egg (mot normalt ett) til å vokse vilt i løpet av ti dager, provosere frem en eggløsning som man ved hjelp av medisiner har utsatt, hente ut alle eggene, befrukte disse kunstig, oppbevare de befruktede eggene i et varmeskap som simulerer miljøet i en livmor, plukke ut embryoene som har hatt normal celledeling, putte et eller to tilbake inn i livmoren og fryse ned potensielle søsken, for deretter å proppe kroppen full med nye hormoner for å lure den til å tro at den allerede er gravid slik at embryo(ene) som er satt inn fester seg i livmorveggen – men det er ikke lov å undersøke embryoene for å se om det er genetiske defekter (såkalt PGD) som gjør at en relativt ung og ellers frisk kvinne ikke har klart å bli gravid etter flere år med prøverørsbehandling. At det er en naturlig og god grunn til at kroppen støter fra seg et embryo, nemlig at det bærer på en alvorlig sykdom.

Det er nemlig «etiske problemstillinger» knyttet til en slik undersøkelse, som er det vi ønsker, slik det er med å bruke et friskt egg fra en annen kvinne og slik det er å tillate at noen blir født inn i tilværelsen med å ha én forelder. Selv om de to siste tilfellene ikke er noe jeg personlig rammes av, blir jeg provosert av lovgivningen. Å bruke en sædcelle fra en annen mann er derimot etisk forsvarlig og det samme er det å gå fra å ha hatt to foreldre til å leve med bare en mor. Politikerne våre har tatt disse avgjørelsene på vegne av oss, og med det sikret oss mot både å bli übermenschen og Gud forby, å komme til helvete.

Nettopp fordi jeg tror mer åpenhet og informasjon om temaet vil bidra til en mer opplyst debatt og mer levelige omstendigheter for ufrivillig barnløse, vil noen av mine innlegg fremover handle om mine erfaringer, frustrasjoner, oppturer og nedturer i vår vei mot å lage, hente eller droppe barn. Det i håp om at andre som er i lignende situasjoner kjenner seg mindre alene og at de som ikke har kjent problematikken på kroppen får en større forståelse for en søster, venninne, kollega eller pasient som ønsker å få barn, men som ikke klarer det på egenhånd.