Browsing Category

Veien til barn

Veien til barn

PENGER ER TID

27. oktober 2017

Jeg har tidligere skrevet om valget om å slutte i en gjev jobb og begynne for meg selv. Om hvordan det var å grue seg til jobb og ikke føle seg flink nok. Om statusen og andres meninger. Og om motivasjonen som kom da jeg endelig valgte å gjøre det jeg ville, og ikke det jeg trodde jeg måtte.

Et tema mange har lyst til å lese om her på bloggen er hvordan ønsket om å bli mamma påvirker karrieren. Altså hvor mye tid, plass og oppmerksomhet det førstnevnte skal ta fra det sistnevnte. Dere spør om mitt syn på sykemelding under forsøkene, min holdning til lik fordeling av foreldrepermisjon, hvor lenge jeg tenker man burde få være hjemme med barnet sitt, hvor mye man skal jobbe under det sårt etterlengtede svangerskapet og om jeg tror et ambisiøst karriereløp er forenlig med et sterkt ønske om å bli mor.

Disse er viktige og relevante spørsmål som jeg (naturligvis) ikke har noen fasitsvar på. Jeg har heller ikke stått overfor de fleste av disse avgjørelsene ennå, så jeg har få erfaringer å dele. Men jeg kan fortelle at det lå mer enn bare karrieremessige hensyn bak mitt valg om å søke sluttpakke i fjor sommer. For den historien sier også noe om mine tanker rundt dette med familie vs karriere. Det var altså ikke kun det at jeg ønsket å skrive og utvikle meg i en annen retning faglig, som gjorde at jeg sluttet i ni til fire-jobben og begynte for meg selv. Ja, jeg ønsket meg en jobbhverdag der jeg følte meg mer nyttig og tro mot egne idealer og ambisjoner, men det hadde også over tid presset seg frem et behov for å kunne prioritere andre ting enn jobb når jeg ønsket det.

 

Jeg har lenge tenkt sånn. At det føles feil å gi bort kontrollen over så mye av tiden til en arbeidsgiver. At det er noe unaturlig med å overlate disponeringen av en fast tredel av døgnet – gjennom hele mitt voksne liv – til noen andre enn de som står meg nær, de jeg er glad i, de som bryr seg om meg og de jeg har valgt å ha i livet mitt fordi de er den de er. Men nå er verden en gang sånn at vi er avhengige av penger for å kunne leve. Så skal jeg ikke her gå inn på det sørgelige i at trangen til å eie og forbruke gjør at vi bruker livene våre til å skaffe oss alle de tingene vi uansett ikke får tid til å bruke, fordi vi hele tiden er på jobb så vi kan skaffe oss enda flere ting. For det kan noen andre si bedre enn meg – se for eksempel for all del dokumentaren Minimalism på Netflix – og dessuten vil det single høyt i glass om jeg skal begynne å moralisere over unødig overforbruk.

Nei, det var ikke idealismen som skjøv økonomisk frihet nedover på prioriteringslisten. Det var ønsket om frihet til å bruke tiden på det som til enhver tid betyr mest for meg. Misforstå meg rett; jeg ønsker meg og vil jobbe for det første også. Det handler bare om selv å kunne velge hva jeg skal prioritere i gitte perioder.

Jeg hadde min første endometriose-operasjon i 2013 og vi hadde vårt første ivf-forsøk våren 2014. Deretter ble det stadige repetisjoner av begge deler. Vårt ønske om å bli foreldre – og helseutfordringene som gjorde dette ønsket trøblete å oppfylle – ble en tidkrevende affære. Alle operasjonene har vært smertefulle, gjort meg sengeliggende i en uke og knapt mobil i to. Hvert forsøk har vært et fire ukers fysisk og mentalt helvete. Legene sier det er individuelt hvordan man reagerer på hormonene og inngrepene. Som mange andre, ble jeg også sykemeldt hver gang. Jeg slet skikkelig med å bestemme meg for hva som var best. Skulle jeg følge legens anbefaling? Eller skulle jeg jobbe så lenge jeg kunne stå på beina? Hva med noe midt i mellom? Hva skulle i så fall denne gylne middelveien være? Var jeg i stand til å avgjøre hvor i prosessen det var viktig å lytte til legens råd, og hvor i prosessen jeg hadde råd til å trosse den og gå på jobb? Jeg var nok ikke det, men jeg gjorde det likevel. Jeg var sjeldent borte fra jobb alle dagene jeg på papiret var sykemeldt.

Noen av rundene stablet jeg meg på beina og gikk på jobb mens jeg var så stinn at jeg var på grensen til eksplosiv i hele magen og underlivet. Jeg kunne såvidt sette det ene beinet foran det andre, og var mentalt så nedsyltet i hormoner at jeg rett som det var gikk på do og gråt. Andre runder holdt jeg meg hjemme de dagene jeg fysisk slet, men gikk på jobb så snart sårene etter uttak hadde grodd. Det vil si dagene der du ikke lenger har fysisk vondt, men stapper i deg progesteron til alle døgnets tider for å lure kroppen til å tro at den er gravid, så den holder på det skjøre embryoet du med blod, svette og tårer har fått laget og puttet inn. Dagene graviditetssymptomene du har drømt om i flere år herjer med kroppen og hodet ditt, men du ikke gleder deg over dem fordi du vet de er fake. Kvalm, øm, trøtt og ekstremt sensitiv gikk jeg på jobb. Kanskje det er lurt å få tankene over på noe annet, sa jeg forsøksvis overbevisende til meg selv. I realiteten utsatte jeg meg selv for jobbstress i tillegg til den konstante frykten for at embryoet ikke skulle feste seg og – ironisk nok – en bekymring for om jeg reduserte sjansene mine ved nettopp å stresse i denne tiden, hvor det er anbefalt å stresse ned og være god mot seg selv.

Det var ikke det at jeg ivret sånn etter å komme tilbake på jobb. Nei, jeg er ikke av dem som – sant eller usant – påstår de gleder seg til jobb etter ferier, og at de kjeder vettet av seg når de er syke og hjemme fra jobb. Jeg kom på jobb mens jeg var sykemeldt fordi jeg fikk dårlig samvittighet av å la være. Jeg følte meg dum og lat, og jeg fryktet at sjefer og kolleger irriterte seg over meg og trodde at jeg sluntret unna.

Jeg var såvidt inne på dette da jeg var gjest i podcasten til Sara i forrige uke: Ufrivillig barnløshet og assistert befruktning er (vanvittig nok) så tabu og dysset ned som tema, at de som lider av og baler med det ikke blir tatt på alvor. Elementet av frivillighet som finnes der – altså at jeg i teorien KAN la være å gå gjennom disse forsøkene – har gitt flere enn meg følelsen av å være fritt vilt. For det var ikke bare jeg som hadde gitt meg selv noia der jeg gikk og bekymret meg for hva som ble tenkt og sagt om meg. Riktignok opplevde jeg de fleste som forståelsesfulle, men de som tross alt bestemte, ga tydelig uttrykk for at de helst så at jeg ikke var så mye borte fra jobb. Dette er naturligvis avhengig av hvor man jobber og hvem man jobber for. Jeg både håper og regner med at ikke alle som har hatt sykefravær pga infertilitet har fått beskjedene «vi ansatte deg fordi ville ha deg på jobb, ikke for at du skulle være syk» og «vi lurer bare på hvorfor du har flere sykedager enn xx som også hadde prøverørsforsøk». Jeg forstår dog på dere at fortvilelsen i disse spørsmålene er relativt stor og utbredt. For min del bidro dette sterkt til at jeg valgte å ta over som egen sjef på det tidspunktet jeg gjorde.

Mange tenker gjerne at de ikke har noe valg. At de bare må bite tennene sammen og enten a) Jobbe mer enn legen anbefaler og kroppen orker eller b) Benytte seg av sin lovfestede rett til sykemelding og drite i hva sjefer og kolleger måtte mene. Holde ut enten a eller b, for på den måten å sikre best mulig betingelser når en eventuell mammaperm står på trappene. Jeg tenkte selv det, selvfølgelig gjorde jeg det. Derfor testet jeg ut begge deler. Flere ganger. Du trenger ikke være et økonomisk mastermind for å skjønne at tiden mellom mislykket forsøk nummer syv og trolig mislykket forsøk nummer åtte, ikke er det mest lønnsomme tidpunktet for å slutte i en fast og godt betalt jobb, og starte for deg selv. At jeg likevel gjorde det, var fordi tanken på mindre penger plaget meg mye mindre enn det følelsen av ikke å innfri på jobb gjorde.

Denne kampen er tung nok som den er, så det er viktig å holde antallet sten som legges til byrden på et minimum. Du vet best hva dét betyr deg. For meg betød det å kvitte meg med en arbeidsgiver. Etter det har jeg vært gjennom én operasjon og et par forsøk til. De har vært like vonde og jævlige som operasjonene og forsøkene jeg har hatt før, men den store forskjellen har vært at jeg har kunnet slikke mine sår i fred, uten i tillegg å ha dårlig samvittighet og grue meg til ubehagelige møter. I en ideell verden fører ikke det å benytte seg av sin lovfestede rett til dårlig samvittighet og ubehagelige møter, men når det nå en gang var slik, er jeg glad for at jeg valgte sjelefred over fast lønn.

Om jeg klinker til og blir gravid, vet jeg nå også at jeg med god samvittighet kan ta det litt med ro. Skulle det først klaffe, ser jeg for meg at jeg kommer til å kjenne et stort behov for å passe veldig, veldig godt på meg selv. Da er jeg glad for at jeg ikke kommer til å føle meg presset til å jobbe hele svangerskapet. Skulle vi endelig og etter årevis med blodslit få et lite troll i hus, føles det nok heller ikke så veldig naturlig å ta til takke med en halv foreldrepermisjon, før det er business as usual. Da er jeg glad for at jeg slipper det. Selv om det skulle gå på bekostning av en ferie eller to.

 

For jeg har kommet frem til at livet mitt blir rikere når jeg har frihet til å gripe og bli i øyeblikk som gjør meg lykkelig. Den friheten er ganske langt nede på prioriteringslisten til både arbeidsgivere og velferdsstaten, derfor strekker jeg meg langt for ikke å gjøre meg avhengig av noen av delene.

God helg, kjære snille fine kloke lesere ❤️

PS. I know. Lengden.

Veien til barn

HIT ME!

12. oktober 2017

I begynnelsen, rett etter at vi hadde skjønt at det skulle blir vrient for oss å bli foreldre, husker jeg at jeg leste et eller annet sted om en dame som ikke kunne få barn. Hun sa at hun følte seg udugelig som kvinne. Da husker jeg at jeg tenkte at det var rart. Vi har vel kommet lengre enn at vår fruktbarhet definerer hvor fullkomne vi er som mennesker, tenkte jeg. Senere snakket jeg med en kollega som selv hadde slitt litt med å få sitt første barn, og hun sa at hun alltid hadde drømt om å bli mor og at det derfor hadde gjort ekstra vondt da hun innså at det ikke var sikkert at hun kunne bli det. Selv har jeg ikke alltid drømt om å bli mor, jeg fikk lyst til det først da jeg møtte mannen min.

Nei, klumpen som stadig vokste seg større i magen – som ikke var den rette typen klump som skal vokse i magen – var verken følelsen av udugelighet eller knuste pikedrømmer. Jeg følte et savn og en irritasjon. Jeg føler et savn og en irritasjon. Savnet kommer når jeg ser for meg hvordan vårt barn ville blitt, sett ut, oppført seg, luktet, ledd og grått. Irritasjonen kommer av ikke å få tak i noe jeg vil ha tak i, å ønske seg noe, men ikke kunne gjøre noe som helst for å komme nærmere det man ønsker seg. Noe man akkurat ikke klarer å gripe tak i.

Men så går tiden, og man får kjenne på flere følelser. Savnet og irritasjonen ligger der hele tiden, men stadig kommer det nye tanker som gjør meg trist, bekymret og redd. Vel er det ofte dramatiske, kanskje til og med overdramatiske, tankerekker. Men de er jo både reelle og relevante for meg. Og jeg regner med flere enn meg.

For eksempel når jeg har hatt skrivesperre og tenkt at jeg er udugelig som forfatter, fordi jeg i perioder ikke klarer å skrive godt nok og mye nok på boka. Da har veien blitt kort til å konkludere med at jeg rett og slett ikke duger som menneske. «Jeg er udugelig i det jeg jobber med, og jeg klarer ikke få barn, så jeg er også udugelig som kvinne, hva er det jeg egentlig får til?» Så kommer jeg over kneika, begynner å skrive igjen og tenker at dette kan bli bra.

Da kommer neste bekymring: Hva hvis det skjer noe med Jonas? Eller med meg? Jeg har vært livredd for at det skal skje ham noe helt siden vi ble sammen. Nå tenker jeg med jevne mellomrom på hvilken trygghet vi mangler, som par med barn har. Om det skjer en av dem noe, har de alltids barna som er produktet av dem sammen. De har noen de er like glad i som sin kjære, noen som får dem gjennom hva det måtte være.

Følelsen av udugelighet og utrygghet kommer inn og blander seg med irritasjonen og savnet som allerede ligger i bunn. Og de får selskap av stadig nye tanker og bekymringer. Sånn føles det å være barnløs mot sin egen vilje.

Heldigvis er det plass til andre ting i hjertet og hjernen også. Jeg har hatt noen veldig positive opplevelser denne høsten, som har motbevist min teori om at jeg ikke kom til å bli genuint glad for eller oppspilt av noe som helst før vi lyktes med å få barn. Først var det ferien vår helt på begynnelsen av høsten, som ble den beste ferien vi noen gang har vært på. Den har jeg skrevet om her. Jeg tenkte jo på det da også, men jeg klarte virkelig å nyte øyeblikkene og ta alt det vakre og deilige inn. Sånn har jeg ikke hatt det på veldig lenge, kanskje noensinne egentlig. Det andre fine som skjedde, var at jeg skrev en kommentar om noe som er viktig for meg på KK.no og fikk en så himla overveldende respons at jeg gråt av glede. For dere som ikke har lest det, eller vil se bildene jeg har lagt til teksten her på bloggen, er den her. Jeg hadde aldri trodd at så mange ville engasjere seg i det som i løpet av årene har blitt en hjertesak for meg. Responsen, engasjementet, forslagene, løftene, erkjennelsene og heiaropene som fylte alle innbokser og kommentarfelt i flere dager fikk meg til å føle meg alt annet udugelig. Om noen av dere som leser dette var delaktige i det, så TUSEN TAKK ❤️

Nå var jeg ekstra heldig med en super ferie og en tekst som traff leserne, men jeg tror det bare gjelder å åpne seg for gode opplevelser og være mottagelig for positiv respons. Ikke la den «husk-at-du-er-barnløs»-djevelen sitte på skulderen og si at du ikke fortjener å nyte en seier på jobb, en deilig kveld i sofaen med godis og kjæresten eller en skikkelig fest der dere slipper å bekymre dere for unger og barnevakt. La barnløsheten være akkurat det den er og sett pris på alt som tross alt fortjener din oppmerksomhet og entusiasme.

I dag ble jeg intervjuet av Sara Lossius til Ingefær, som er timelange podcast om helse og livet. Den har dessverre gått meg hus forbi frem til nå, men siden jeg skulle dit i dag, hørte jeg på episoden med Anne Bitsch i går. Det ble en interessant, trist og bevisstgjørende time, som jeg anbefaler. Jeg likte også godt formatet som er uredigert og gir rom for å gå i dybden på saker og ting. Jeg vet ikke om episoden med meg ble like bra – eller bra i det hele tatt – men om dere vil høre, legges den ut søndag 22. oktober.

Til slutt har jeg lyst til å spørre dere som leser bloggen min om noe, derav tittelen på dette innlegget. Jeg får stadig spørsmål om ikke jeg kan skrive oftere, og det er noe av det hyggeligste jeg vet. Å vite at det er noen som har glede av det jeg skriver, som til og med kunne tenke seg å lese mer. Jeg vil gjerne blogge oftere! Problemet er at jeg ikke alltid bugner over av ideer, og er det noe jeg ikke vil, er det å gjenta meg selv. Så jeg håper dere vil hjelpe meg litt. Jeg er jo – i tillegg til ufrivillig barnløshet – opptatt av masse annet. Det er en hel del viktige og uviktige ting jeg bruker masse tid på og synes det er morsomt å skrive om:

Jeg elsker å lage mat, er usunt glad i klær og sko, tenker trolig litt for mye på hva som er viktigst i livet og hva jeg bør prioritere å bruke tiden og livet på. Jeg er opptatt av politikk og hva som kjennetegner et godt samfunn, hvordan kultur former oss på godt og vondt, og jeg grubler mye på og analyserer gleder og sorger i familieforhold, vennskap og samliv. Jeg leser en del bøker, og blir ofte voldsomt engasjert i både bøkene jeg leser, filmer og serier jeg ser og podcaster jeg hører på. Og så har jeg jo etterhvert blitt rimelig rik på erfaringer og kunnskap om infertilitet og behandlingen av det. Så, kjære lesere, hva vil dere lese mer om? Jeg gleder meg til å høre!

Nyt høsten så lenge ❤️

Veien til barn

Håp i hengende snøre

21. september 2017

Enten er jeg spesielt skjør, eller så fikk jeg en smule mangelfull informasjon før MR-undersøkelsen i går. For fyttikatta for et syn jeg er i dag. Haha! Jeg halter og drar det ene beinet etter meg når jeg går, klarer ikke bøye den ene armen og har skikkelig vondt i magen og korsryggen. Men jeg får nesten ta det fra begynnelsen. Bildet er for ordens skyld IKKE fra i dag. I wish.

Jeg har skrevet om endometriosen før, så dere som leser denne bloggen, vet at den har satt sitt preg på livet siden jeg var tenåring. Først gjorde det bare vanvittig vondt i dagene før mensen. Så begynte det å gjøre vondt også under selve kalaset. En gang i løpet av 20-årene begynte det å gjøre vondt ved eggløsning også. For et par år siden merket jeg at jeg gradvis hadde gått over til å leve med smerter hele tiden og at jeg knapt hadde smertefrie dager.

De av dere som følger meg på Instagram (til de som vil følge, heter jeg @minalundeno) kan se på mine stories at jeg fra tid til annen er inn og av legekontorer, sykehus og klinikker. Noen av dere har også spurt om vi er i gang med forsøk igjen, men neida. Det er som regel den hersens endometriosen som bringer meg til alle disse stedene. Jeg har vært hos mange leger og jeg har blitt operert tre ganger. Men smertene har enten ikke gitt seg, eller gitt seg i et par måneder før de så har dukket opp igjen. Legene jeg har vært hos har enten avfeid det med «det er individuelt hvor godt kvinner kjenner mens og eggløsning» eller trodd meg, men ikke kunnet forklare hvorfor jeg har vondt hele tiden. De har alle sagt at det er vanlig å ha vondt i magen og korsryggen når man har endometriose, men de har sett ut som spørsmålstegn når jeg har fortalt at jeg har dritvondt i lårene og beina. Min fastlege er super og har gjort det han kan for å finne ut av dette, han har henvist meg tusen steder, men til vår felles frustrasjon har det aldri ført frem.

Men så leste jeg denne artikkelen her på kk.no i våres, og omtrent samtidig fortalte min svigerfar (som er gynekolog) at han hadde lest noe interessant i et legetidsskrift om endometriose fra den samme legen som er intervjuet i artikkelen. Andreas Putz er tysk, men heldigvis for meg (og andre som har endometriose) holder han til her i Norge, nærmere bestemt i Tønsberg. Han er seksjonsoverlege ved gynekologisk avdeling ved sykehuset i Vestfold, og daglig leder i Norsk gynekologisk endoskopiregister. Vi bestemte oss for å prøve og i juli var jeg hos Putz for første gang. Jeg forstod raskt at jeg hadde kommet til riktig person. Han stilte spørsmål jeg aldri har blitt stilt før og han hadde svar på mange av mine ubesvarte spørsmål. Da han spurte om jeg hadde vondt i lårene og om jeg kjente at smertene strålte nedover beina, begynte jeg å grine! Haha, jeg høres jo sikkert helt gal ut, men det er noe forløsende ved å bli sett og forstått når man har blitt vant til det motsatte.

Uansett, jeg skal ikke kjede dere med detaljer. Men bottom line er: Mest sannsynlig er endometriosen aldri blitt skikkelig fjernet og restene har sunket nedi vevet, der de konstant legger trykk på nervene. Så det er nervesmerter jeg har. I tillegg har jeg noe som heter adenomyose. Summen av dette har gjort det nær umulig for et embryo å feste seg. Jeg fikk nervemedisiner (som hjelper!!) mot smertene og henvisning til MR av bekkenet. Snart får jeg vite om jeg må opereres igjen.

Det var altså MR-undersøkelsen jeg var i Tønsberg og fikk utført i går. De ga meg en sprøyte i låret og en diger veneflon i armen. Begge preparatene skulle få tarmene til å holde seg i ro i de FEMTI minuttene jeg lå inne i klausmaskinen. Nå er både låret og armen stive og skikkelig ømme, og disse tarmgreiene har gitt meg skikkelig vondt nettopp i tarmene, som vi vet er et av stedene endometriosen har spredd seg til.

Så, her sitter jeg da, midlertidig invalid og fin. Men jeg er ved godt mot! For endelig har jeg kommet til en som forstår hvordan jeg har det og som har den nødvendige ekspertisen til å kunne få det til å forsvinne. Det er virkelig betryggende.

Det både min fastlege og doktor Putz sier, er at kvinner som har en så alvorlig grad av endometriose/adenomyose, bør få fjernet et og annet i det reproduktive systemet. Men siden vi jo febrilsk prøver å produsere et barn her, skal en eventuell operasjon være organbevarende. På den betingelse at vi skynder oss og får det til raskt (lol), sånn at hele dritten kan fjernes etterpå.

Mens vi var på ferie, fikk jeg melding fra tre (!) ulike mennesker om at det er klinikken Maigaard i Århus som gjelder. De føyer seg bare inn i rekken av alle de andre som har fortalt suksesshistorier derfra. Tror nesten alle jeg vet om som har hatt en litt ekstra humpete vei mot det å bli foreldre, men som til slutt har fått det til, har fått det til der. De kan nok ikke trylle, men jeg tror nesten ikke vi kan la være å gi Maigaard en sjanse. Må bare få endo-situasjonen noenlunde under kontroll først. Så, kjære lesere, en bitteliten mikroskopisk flamme av håp er tent!

Veien til barn

«DET VAR EN GOD IDÉ! »

7. august 2017

Da er fellesferien over og den ufrivillige pausen i behandling kan nå opphøre. Hastverket som følger med det å være en ufrivillig barnløs kvinne i tredveårene gjør at jeg ikke har råd til å sløse med tiden. Vi må gjøre noe. Vi må igjen foreta oss et eller annet som øker våre sjanser for å bli foreldre. Men først må vi finne ut hva.

Jeg har lenge tenkt på å skrive litt om behandlingstilbudene for ufrivillig barnløse i Norge. Eller rettere sagt, min erfaring med og inntrykk av disse. Jeg har rett og slett litt på hjertet etter tre år, ni runder med hormonstimulering, syv ivf-forsøk og utallige møter med det offentlige og private helsevesen. Ikke minst har jeg, som et resultat av å ha vært åpen om egen ufrivillige barnløshet, fått ta del i erfaringer som andre i samme situasjon har gjort seg. Dette blir et langt innlegg, nok en gang trolig for de spesielt interesserte.

First things first. Er du en kvinne med et uoppfylt barneønske, og oppsøker legen for å høre hvorfor du ikke blir gravid, får du i Norge i dag beskjed om at du ikke kan få svar før du og din partner har prøvd i minst ett år. Det hjelper ikke om dere sluttet med prevensjon for flere år siden. Dere må aktivt ha forsøkt i over 365 dager. Flere kvinner på 30+ som jeg kjenner, inkludert meg selv, har fått denne beskjeden. Kvinner i en alder der fertiliteten er i fritt fall, får altså beskjed om å sitte og vente på å bli utredet, mens deres fysiske egnethet til å få barn raskt forvitrer.

Da vi endelig kom i gang med utredning, som skulle gi svar på hvorfor vi ikke klarte å få meg gravid, ble det raskt konkludert med at jeg hadde endometriose. Det evinnelige endometrioseeventyret kommer i et eget innlegg, men fra jeg gikk til legen til vi kom i gang med det første ivf-forsøket gikk det to år. To år er ganske lang tid når du har passert tredve og ønsker å bli mor.

I Norge får man subsidiert inntil tre ivf-forsøk i det offentlige. Det betyr at staten betaler for behandlingen ved et offentlig sykehus som tilbyr denne behandlingen, og refunderer det du har brukt på medisiner som overskrider 17 000 kroner. Avhengig av hvor mye medisiner du blir foreskrevet, og om det er ivf- eller icsi-behandling dere trenger, koster et forsøk mellom 40 og 50 000 kroner. Statens bidrag kommer derfor mildt sagt godt med. Det er imidlertid ikke alle som får dette bidraget. Det stilles nemlig krav om alt fra hva slags forhold dere er i (ekteskap/samboerskap) til hvor store sjanser dere har til å lykkes. Noen jeg kjenner ble i begynnelsen av tredveårene nektet forsøk i det offentlige, fordi legen ved et offentlig sykehus mente at hun var «så å si steril». Få år senere er hun mor til tre jenter. Hvordan kunne det skje, spør du. Lignende skandaler skjer hele tiden, svarer jeg.

Min erfaring er at de fleste norske legers tilnærming til infertilitet er skjematisk. Det vil si, satt litt men ikke mye på spissen, at alle får samme behandling, uansett årsak til barnløshet. God gammeldags samlebånd. Inn, resept på Puregon/Menopur/Bemfola etc, ut, inn igjen til egguttak, ut, inn igjen tre dager senere, tilbakeføring av embryo, ut, mensen – repeat. Når et ivf-forsøk mislykkes, er det i norsk helsevesen ikke vanlig å forsøke å finne ut årsaken. Du møtes med et skuldertrekk om du spør. Vanlig prosedyre er å ta frem kalenderen og sette en dato for å gjøre akkurat det samme en gang til. Etter to mislykkede forsøk ved et offentlig sykehus, der vi hadde fått ut henholdsvis 7 og 12 egg, spurte vi legen om det var mulig at endometriosen var tilbake etter operasjonen jeg hadde hatt året før. «Det er et godt spørsmål», sa legen og henviste meg til ny operasjon for å avdekke om det var tilfellet. Det viste det seg at det var. En god del, faktisk. Flaks at vi – pasientene – foreslo å ta en titt. Noen vil si at det var legens jobb å foreslå riktig behandling.

Neste forsøk ble avbrutt, etter at vi fikk ut tre egg og ingen overlevde befruktningen. Legen ringte for å gi oss den dårlige nyheten. «Dere må ta en prat om hva dere skal gjøre videre nå», hørte jeg i telefonen jeg skjelvende holdt i hånden. Jeg hadde sekunder før fått vite at ukene med sprøyter og hormonhelvete hadde vært til ingen nytte. Legen fortsatte. «Man kan ikke holde på i det uendelige, vet du. Når du får ut så få egg, er det ikke noe å jobbe med. Det er mange måter å bli foreldre på. Dere bør vurdere eggdonasjon, adopsjon, fosterbarn…» fikk jeg beskjed om, der jeg satt oppløst i tårer, 31 år gammel, få måneder etter vårt aller første møte med fertilitetsmedisiner og assistert befruktning. Kunne man bruke formuleringer som «i det uendelige» når vi bare hadde to forsøk bak oss? Når et forsøk avbrytes, regnes det ikke som et forsøk, og du får et nytt. Legen ved det offentlgie sykehuset mente det ikke var noen vits for oss å benytte oss av det siste statlig finansierte forsøket. Vi kunne komme inn på en samtale over helgen for å snakke om veien videre. Men vi burde ta stilling til om vi var klare for eggdonasjon (som til alt overmål er ulovlig i Norge) før vi kom, var oppfordringen. Resten av den fredagen gråt jeg. Det kjentes som livet var over.

Mannen min tok ordet med en gang vi hadde satt oss ned. «Jeg vil bare si med en gang at vi er her for å få vite om mulighetene vi to har for å lage barn, vi er ikke her for å høre om alternative måter å bli foreldre på», sa han og fortsatte: «Så det vi lurer på nå er hva som gjør at det er fånyttes å prøve igjen. Hvorfor satser dere på at det lave antallet egg i siste uttak er mer representativt enn de to første uttakene der eggene var flere?»

«Skal vi se på journalen her, da» sa legen og forsvant inn i dataskjermen. Myste litt, hevet øyenbrynene, myste litt til og hevet øyenbrynene på nytt. «Jøss, se her ja. Dette er jo veldig bra. Her har dere fått ut syv egg – og alle var modne. Skal vi se.. Fikk dere ut tolv egg i forrige runde?! Elleve av dem var modne? Dette er jo veldig gode forsøk, det må jeg si! Nei, da er det bare å fortsette å prøve. Dette ser jo riktig så lovende ut!»

Legen vi hadde satt vår lit til hadde ikke sett på journalen før han ringte en fredag ettermiddag og foreslo at vi burde kaste inn håndkleet. Det er litt vanskelig å beskrive det jeg følte da. På den ene siden glede og lettelse over ikke å være en lost case ennå likevel, på den andre siden følelsen av utrygghet og det ikke å ha tillit til den vi så inderlig hadde håpet på skulle hjelpe oss.

I det private, der vi har vært de siste to årene, har det ikke vært bedre. Jeg har blitt satt på samme hestedose-hormonkur, fått ut et varierende antall egg, bare ett eller to har overlevd befruktningen, dette/disse er tilbakeført og jeg har fått mensen på dag ni etter tilbakeføringen. Ikke én gang har legen sagt «kanskje vi skal prøve noe annet». Jeg har gang på gang spurt om han tror det er håp for oss, svaret har alltid vært det samme: «Selvfølgelig! Hvis ikke hadde vi jo ikke gjort dette. Du fungerer, han fungerer, dere er relativt unge, det er bare et spørsmål om tid før det klaffer». Sist han sa dette, var i begynnelsen av mai, da vi var til ultralyd underveis i vårt hittil siste forsøk. Etter at forsøket nok en gang gikk i dass, og vi fortsatt hadde et forsøk igjen i 3-for-2-pakken vi hadde kjøpt, fikk pipen en annen lyd. «Dette går jo ikke», var beskjeden da vi var hos ham i slutten av samme måned. Hva som hadde endret seg så radikalt på tre uker, vet vi fortsatt ikke. Visst hadde vi vært gjennom et mislykket forsøk i mellomtiden, men at forskjellen mellom åtte og ni runder skulle være som dag og natt, var vanskelig å forstå.

Under samme samtale, foreslo vi et forsøk i naturlig syklus. Vi hadde lest oss opp på nettet om metoden og mente den hørtes aktuell ut for oss. Forsøk i naturlig syklus er rett og slett et ivf-forsøk der man ikke stimulerer kvinnen med hormoner før et egguttak, men lar naturen dyrke frem egg. Der man i en stimulert syklus booster modningen av så mange egg som mulig, og ved å hindre eggløsning sørger for at alle modnes og kan tas ut, lar man i en naturlig syklus kroppen dyrke frem eggene og velge ut det beste til eggløsningen. Man sitter altså igjen med kun ett, det egget kroppen mener er det mest overlevelsesdyktige. Derfra utfører man assistert befruktning som normalt. Poenget med stimulert syklus er å øke antallet egg, noe som kan gå på bekostning av kvaliteten. Når antallet økes betraktelig, ser man tross kvalitetsreduksjon, en gevinst ved å stimulere. Vi har vært gjennom ni runder med høydosestimulering, men aldri sittet igjen med mer enn maks to egg ved innsetting. De fleste gangene har vi sittet igjen med ett. Altså har stimuleringen ikke gitt oss mer enn det kroppen selv ville dyrket frem, uten medisiner. Det eneste medisinene har gitt oss har vært dårligere kvalitet på det ene egget vi har tilbakeført.

Vi spurte legen om det var hensiktsmessig for oss å gjøre et forsøk i naturlig syklus. «Det var en god idé», svarte han. «Det er nettopp hos par som dere, der kvinnen faktisk produserer egg, men responderer dårlig på hormonstimulering, at man har sett gode resultater av forsøk i naturlig syklus. Vi går for det!». Vi holdt på å falle av stolen. Hadde vi nettopp googlet oss frem til behandlingen som passet oss best? Ikke bare er hormonstimulering fysisk og mentalt beintøft, men hver runde med medisiner koster nesten 20 000 kroner. Vi har gått gjennom ni runder med medisiner som har tatt knekken på både kropp, sjel og lommebok – og ingen leger har reagert på at de kun har gjort skade. Vi har blitt plassert på samlebåndet og blitt behandlet av maskiner.

Til høsten blir det altså et forsøk i naturlig syklus. Jeg skal muligens gjennom min fjerde endometrioseoperasjon først. Ulempen med forsøk i naturlig syklus er at man kan bomme på eggløsning og dermed må vente på neste syklus. I mange land minimerer man denne risikoen ved å ha hyppige ultralydundersøkelser. I Norge glipper egg rett som det er, fordi nesten ingen klinikker gidder å jobbe i helgene. Jeg har mast meg til å få et løfte om daglig ultralyd når vi kommer så langt. Går det ikke denne gangen heller, ser vi mot utlandet. Påfallende mange jeg kjenner og kjenner til, har gode ting å si om fertilitetsbehandling i Århus i Danmark.

I den sårbare situasjonen vi befinner oss i, er det en enorm tilleggsbelastning ikke å kunne stole på de som behandler oss. At vi, i tillegg til å holde ut smerte, lengsel, nederlag, økonomisk belastning og skuffelser, også selv må passe nøye på at vi får riktig medisinsk behandling, er intet mindre enn skandaløst.

Ja, det er frivillig å forfølge ønsket om å lage egne barn når naturen butter imot. Nei, leger kan ikke trylle. Men som pasient bør man kunne forvente at man får den rette og best tilpassede behandlingen. Man skal ikke måtte google seg frem til sin kur. Uansett om det er influensa eller ufrivillig barnløshet man lider av.

 

Veien til barn

TIMEOUT, MY ASS

18. juli 2017

Livet er virkelig bedre om sommeren. Selv om jeg i år som alle andre år fikk min lille kontraintuitive vårtristesse da dagene begynte å bli lengre og luften slightly varmere, er det jo dette som er min årstid. Det er så mye lettere å leve om sommeren. Lettere å kle seg, sminke blir overflødig, blomster overalt, flere brukbare timer i døgnet, alt er bare velstand. Nesten alt.

Planen var jo å bruke denne sommeren til å puste litt. Benytte oss av anledningen med sommerstengt klinikk til å legge det hele litt på hylla og ta en timeout fra fertilitetshelvetet. Ideen var å prøve å ha det bra, nyte sommeren og ikke la vårt evige prosjekt skyggelegge tilværelsen helt. Særlig nå som vi uansett ikke får gjort noe annet enn å vente på neste runde. Denne sommeren skulle jeg ikke tenke på den høyst ufrivillige barnløsheten. Men jeg har nå, etter flere forsøk på slike «pauser», lært at det faktisk ikke er noe som heter «en timeout» fra dette opplegget. Sånn er det, og det må man bare lære seg å leve med.

For du kan ta en fysisk pause, i den forstand at du akkurat nå ikke sprøyter deg selv full av hormoner eller er til ultralyd annenhver dag. Men all den tid du har lyst på barn og ikke har barn, er du jo ufrivillig barnløs. Kan liksom ikke ta en pause fra det. La meg forklare hvordan et tappert, men mislykket forsøk på det jeg så kjekt kalte «pustepause» i mitt forrige innlegg, typisk kan fortone seg.

Jeg står opp etter en god natts søvn på hytta, tar med meg en kaffe ned på brygga og registrerer på vei forbi stua at svigerinnen har både hendene, håret og fjeset fullt av babygrøt der hun nesten sloss med ettåringen som ropende kaster mat og leker veggimellom. Jeg sender henne en vennlig tanke, sier til meg selv at det tross alt er mye ro og frihet i livet uten barn. Jeg har sikkert sovet dobbelt så lenge som henne i natt, og nå kan jeg bruke dagen min på akkurat det jeg vil, uten at noen krever noe som helst av meg. Så sjukt deilig, egentlig! Hæ? JA, DET ER JAMMEN DEILIG, tenker jeg og plukker med meg avisen på vei ut av hytta. Setter meg ned på brygga og dingler med beina, myser smilende mot sola og tar en slurk av kaffen. Klapper meg selv på skulderen og tenker at nå er jeg flink til å nyte livet, istedenfor å sette det på vent. Kikker ned på den svindyre sommerkjolen og pedikyren jeg fikk før helgen, og tenker at dette er fruktene av frihet og egentid.

Blar litt i avisa, der står det om alt fra høstens forestående valg til samlivsproblemer, DAB-radio og Norges beste softis. Jeg blar og leser, men bare minutter senere sitter jeg der plutselig og har den vonde følelsen inni meg igjen. Den som kjennes som en knyttneve, som treffer meg tungt i magen og gjør meg urolig. Den som gjør at hjertet synker og jeg blir mørk inne i hodet. Smilehullene er vekk og sinnarynken er tilbake. Hva skjedde nå?

Nei, det som skjedde var at jeg satt der, ante fred og ingen fare. Var flink til å nyte øyeblikket. Men så glemte jeg at det ikke er mulig å styre tankerekker og blokkere utvalgte tankeruter. Så da jeg leste en artikkel om politisk uenighet om kontantstøtten, la plutselig tankene mine ut på en egen liten spasertur. Plutselig satt jeg der og stirret på bilder av barn med softis i hele trynet, mens jeg tenkte over hvilken holdning jeg selv har til kontantstøtten. Konkluderte med at den nok er nyttig og viktig for mange, men at jeg selv ville valgt å ha barna mine i barnehagen. Barnehagen. Barnehageplass, tenkte jeg. En ting nesten alle jeg kjenner snakker om. «Barnehageplass» er et ord som gir meg litt vondt i magen, kjenner jeg nå. Det er et ord som minner meg på et problem jeg ikke har. Et problem jeg så inderlig gjerne skulle ønske jeg hadde. Jeg kommer aldri til å levere og hente i barnehagen, tenker jeg. Det er dette jeg tenker, der jeg sitter og myser med sinnarynke, og kald kaffe i koppen. Så får jeg panikk. Jeg har ingen tid å miste. Jeg har for svarte fylt 35 år nå, hva da «pause»?! Vil jeg bli mor eller vil jeg ikke? Jævlig dårlig idé å utsette noe som helst da i så fall. Jeg har få nok egg som det er. Så jeg heller ut kaffen, ruller sammen avisa, reiser meg opp, går og finner mannen min. Nå sover nevøen min og foreldrene hans slapper av i solen. Jeg og mannen min bruker hele formiddagen til å google etter «forsøk i naturlig syklus», «fertilitetsklinikker Danmark» og «forskningsartikler endometriose».

Det er ikke mulig å slappe av på kommando, er vel det jeg prøver å si. I hvert fall hvis det å slappe av er ensbetydende med å stenge ute alle tanker om temaet som tross alt opptar deg mest. Jeg vil slå et slag for å kutte ut selvpålagte timeouts. For hva er avslappende med å tvinge seg selv til noe som er umulig? Slutt å fortelle folk som er ufrivillig barnløse at de skal tenke på noe annet, for det går ikke. Og er du den barnløse, slutt å gi deg selv mental juling for at du ikke klarer å legge til side lengselen etter å bli mor. Innse i stedet at en stor del av livet akkurat nå består av nettopp dette ønsket, og at det da er helt naturlig at du tenker mye på det. Men, og det er et stort men, det betyr ikke at det ikke er plass til noe annet i tilværelsen. Det er ikke slik at du ikke fortjener å gjøre noe som helst annet enn å piske deg selv for at kroppen din ikke lystrer. Du blir ikke fortere gravid om du luker jobb, venner, middagsselskap og tv-serier ut av livet ditt. Du blir ikke mer fertil av at fertilitetsforsøk er din heltidsgeskjeft. Nå er det dessverre i mitt tilfelle sånn at en konstant, smertefull og ekstremt døll endometriose legger sine begrensninger på livet, men jeg er overbevist om at det er sunt for kropp og sjel å skvise inn en balansert miks av den jobbingen, de sosiale sammenkomstene og den populærkulturen man kan – inn i en hvilken som helst tilværelse, egentlig. Også den som ufrivillig barnløs.

Jeg har i hvert fall lagt den tvungne timeouten på hylla, og gått tilbake til både googling, kalender, testing og alt det koko som omgir oss som er i denne bobla. Men nå er jeg samtidig opptatt av at denne tiden, disse årene vi bruker på dette, skal bli husket for mer enn bare forsøkene og tårene. Jeg vil at når vi sitter der om tjue år og snakker om da vi var i 30-årene, uansett om vi da har barn eller ikke, så skal det også hoppe frem bilder og minner i hodet, som handler om helt andre ting enn fuckings jævla ivf.

Fortsatt god sommer 😘

Livet Veien til barn

PUSTEPAUSE

26. juni 2017

Det er rolige dager nå. Jeg har endelig begynt å skrive igjen, etter en skrivesperre som har vart så lenge at jeg var i ferd med å få panikk for hele bokprosjektet. Jeg skriver på min første bok, den jeg sluttet i jobben for eksakt et år siden for å skrive. En dokumentarisk roman, om min familiehistorie, som skal ut på Cappelen Damm den vakre dagen den blir ferdig. Jeg har hatt så dårlig samvittighet for at jeg ikke har kommet lengre, at jeg ikke har låst meg inne for å skrive og for at jeg ligger etter skjema. For at jeg bare har brukt tiden på spalter, kommentarer og blogg. Men det har vært et heftig år, og det jeg skriver bok om er tidvis kraftig kost, så jeg har rett og slett innvilget meg selv litt forståelse og tålmodighet med dette prosjektet. Når jeg nå likevel er i gang igjen, føles det ganske bra. Å være produktiv igjen og gjøre noe som ikke har med hormoner og dritt å gjøre, gjør meg godt.

Vi har hatt en så fin helg. På fredag jobbet vi lang dag begge to, og på kvelden så vi bare på tv og spiste is. Vi så på SKAM og Orange Is The New Black, som begge er i sin beste sesong ever. Til langt på natt. Tok bare en pause for å gå tur med Pepsi og handle. Vi snakket masse om alle de tingene SKAM tar opp, og jeg kjente at det var så deilig at vi kunne engasjere oss i en samtale om noe utenfor oss selv. Det var altfor lenge siden. Lørdag lå vi og sløvet i hagen hele dagen. Spiste vannmelon, hørte på musikk og solte oss. På kvelden var vi invitert på fest hos noen venner som også bor her i Vollen. Vi trodde det kom til å bli en rask tur nedom for å si hei og henge litt, men endte opp med å bli en helaften med bobler, dans og nye og vanvittig hyggelige bekjentskaper.

 

Søndag var vi på middag hos et ungt afghansk par som har kommet til Norge som flyktninger. Vi har blitt kjent med dem gjennom Røde Kors, der Jonas er frivillig. Vi fikk nydelig mat, lo masse og ble skikkelig sjarmert av deres to dødssøte døtre som elsket Pepsi. Et kjærlighetsforhold vi håper skal bli mer gjensidig med tiden, haha. Pepsi kan styre seg for unger som løper etter henne.

I bilen på vei hjem fra middag i går, snakket vi om hvor fin denne helgen har vært. Vi har opplevd litt nye ting, truffet nye mennesker og tillatt oss selv å ha det bra. Deilig med en hel helg uten noe mas eller prat om vår evige hodepine. Da jeg sa det til Jonas i går kveld, var han enig.

– Digg med en pause fra barnløshet, sa jeg. – Ja, fy faen. Jeg er så lei av det jeg ass, sa han. – Jeg er drittlei av det jeg også, men jeg er like lei av ikke å ha barn også. Lei av å lengte etter barn. Det føles som jeg derfor må holde ut med én ting jeg er drittlei – altså ivf-helvetet – i håp om at det gjør at jeg blir kvitt en annen ting jeg er enda mer lei av, nemlig det å være barnløs, sa jeg. – Jeg synes det er litt deilig å si det høyt, jeg. At jeg er drittlei dette opplegget. At hele greia har kommet inn og overskygget selve ønsket om å få barn, sa Jonas.

Jeg skjønner hva han mener. Denne prosessen har blitt en kamp der gevinsten har blitt litt utydelig med tiden. Og hele prosessen oppleves nok ganske forskjellig for oss to, selv om vi er aldri så enige og samstemte om de viktige linjene. Jeg kjenner på en lengsel etter å bli mamma, jeg ser for meg et barn som er vårt og som jeg ikke får lov til å holde i armene. For ham er det ikke på den måten. Han sier han vet han vil ha barn og er drittlei av at det ikke bare kan ordne seg. Jeg blir lei meg, han blir forbanna. Og jeg tror han er mindre redd for tanken på å leve uten barn enn det jeg er. Men – og dette blir plutselig veldig virkelig og sant når jeg sier det høyt for første gang – jeg har faktisk begynt å bli en liten anelse mindre redd for tanken i det siste. Det vil si, jeg har så smått begynt å se de positive sidene ved ikke å ha barn. De er ikke mange så langt, og jeg er ikke i nærheten av å ønske meg et liv uten barn, men bare det at jeg faktisk kan tenke en positiv tanke eller to rundt en tilværelse uten noen som kaller meg mamma, gjør meg både litt glad og litt lei meg. Glad fordi det selvfølgelig er positivt om jeg ikke ser bekmørkt på et scenario der vi ikke lykkes. Lei meg fordi disse tankene føles som en fallitterklæring.

I dag ringte jeg litt motvillig til klinikken for å fortelle at jeg fikk mensen før helgen. Planen har nemlig vært å kjøre en runde ivf i naturlig syklus denne gangen, men etter disse chille dagene var jeg ganske lite lysten på å ta fram kalenderen og avtale ultralyd og alt som hører med. Så viser det seg at klinikken holder sommerstengt i intet mindre enn seks uker. Og siden vi reiser på ferie den siste uken i august, betyr det da at vi ikke får kommet i gang før i slutten av september igjen. Det synes jeg er helt ok, kjenner jeg. For nå har jeg bestemt meg for at de neste månedene skal være litt som den helgen som nå ligger bak oss: Jeg skal skrive, være sosial og gjøre ting som gjør meg glad.

 

Veien til barn

HA DET, OPTIMISME

9. juni 2017

Det har vært noen intense uker. Jeg har hatt en overveldende fin bursdagsfeiring med mange mennesker jeg setter pris på. Jeg har drukket meg full og ledd masse. Jeg har danset og fjaset. Til og med røyket en sigarett. Jeg har kost meg i sola, spist deilig mat og sett sesong to av «Love» som er en veldig fin serie på Netflix. Men jeg har også grått mer enn på veldig, veldig lenge.

Håpløsheten som antagelig har ligget og ulmet i underbevisstheten lenge, har endelig kommet til overflaten og blitt altoverskyggende. Lenge har jeg tviholdt på de historiene som underbygger troen på at vi har veldig gode sjanser til å få dette til. Historien om legene som sier at så lenge jeg er frisk og han er frisk, og vi produserer det vi skal, så er det bare et spørsmål om tid før det går. Historier om de som ble erklært sterile, men som ble spontant gravide. De som ikke ga opp og fikk det til etter mange år. De som fikk beskjed om at de var for gamle og likevel fikk både ett og to barn. De uten eggstokk, eggleder og whatnot som likevel fikk det til tilslutt.

Disse er historier som har kastet et optimistisk lys over vår situasjon: For vi har jo holdt på med ivf i «bare» tre år, jeg er «bare» 35, vi produserer begge bestanddelene som trengs og bortsett fra endometriosen, er alt hos meg i tipp topp shape. Det står supert til med eggledere, eggstokker, syklus, eggløsninger, livmor og slimhinner. Alt tilsier at vi skal lykkes! Når de med så mye dårligere utgangspunkt enn oss fikk det til, så er det bare rett og rimelig å tro at vi skal få det til. Jeg har gjentatt denne regla her, for meg selv og for andre. Sagt til både meg selv og andre at det bare er spørsmål om tid. Men det er jo absolutt ikke sikkert. Det vet jeg jo veldig godt innerst inne.

Men det måtte en brutalt ærlig samtalepartner til for å stikke hull i den boblen av falsk forhåpning som jeg har laget rundt meg og oss i løpet av de tre siste årene. C både kjenner og leser meg godt. Jeg hadde fortalt henne at jeg hadde hatt noen tunge dager etter at vi var hos fertilitetslegen i forrige uke. Hun spurte hva det var med legebesøket som gjorde meg trist. Og jeg brukte fem minutter på å pakke én nedbrytende setning fra legen inn i lagvis med grunner til å ha håp, før jeg serverte den til C: «Det ser jo ikke ut som dette her går, da», hadde legen sagt.

– Du kunne bare fortalt meg at legen var negativ og at det gjorde deg trist. I stedet fortalte du i detalj om alt som peker i en positiv retning, før du i en bisetning sa hva han hadde sagt. Jeg tror det er fordi du vil at jeg skal tro på deg og også at du selv skal tro på det. At det ser lyst ut. Men du er jo skikkelig redd. Jeg tror du kjenner på et bittelite håp mot en avgrunn av frykt, sa C.

Hun har så rett. Overfor både meg selv og andre har jeg lenge skapt et inntrykk av at håpet om å lykkes er et hav og frykten for aldri å lykkes er en dråpe i det havet. Mens det i realiteten er omvendt. Jeg frykter hundre ganger så mye som jeg håper. Og nå har jeg kommet dit at jeg har sagt det høyt og det er ingen vei tilbake.

Jeg vet ikke hva jeg skal kalle dette skiftet i mentalitet. Det at jeg har gått fra å være uttalt optimistisk til å si rett ut at jeg genuint ikke har tro på at dette kommer til å gå. At jeg virkelig ikke makter å se for meg meg selv som gravid. Min nye versjon av realiteten er ærlig, derfor er den befriende, selv om den også er vond som faen. Den gjør fallhøyden mindre og følelsene sårere. Men den er heldigvis ikke totalt blottet for håp. Vi gir oss ikke. Ikke ennå.

Veien til barn

NO FILTER

15. mai 2017

NÅ ER JEG ALTSÅ SÅ DRITTLEI!

I dag er jeg ikke først og fremst trist, jeg er rett og slett forbanna. Totalt irrasjonell og helt ekstremt sint og bitter. Jeg gråter ikke stille, jeg hulker høyt. Dette innlegget skrives i affekt og jeg beklager på forhånd overfor sarte sjeler at jeg legger vekk alt av filter, fintfølelse og anstendighet. Jeg inntar en ukledelig offerrolle og jeg syter. Les eller la være. Men jeg trenger å få det ut.

For jeg er så helvetes opprørt over hvor urettferdig dette er, og at det ser ut som det aldri skal ordne seg. På tre år har jeg stukket meg selv i magen nesten 350 ganger og vi har brukt så mye penger på de nytteløse drittmedisinene at jeg blir gal bare av å tenke på det. Medisinene som har som eneste oppgave å sørge for at flest mulig egg blir modne og lar seg befrukte. Men ni ganger, NI JÆVLA GANGER, har jeg gått gjennom det svindyre hormonhelvetet i nesten to uker hver gang og det har aldri – absolutt aldri – resultert i mer enn ett eller to egg inn igjen. Det har kommet ut alt fra tre til 12 egg, men når tiden er inne for å sette inn igjen, er nesten alle borte. De er rett og slett ikke levedyktige. Fem ganger har vi sittet igjen med ett egg, altså det samme som kroppen naturlig ville dyrket frem og modnet for oss uten de helvetes hormonene. Når man i tillegg vet at hormonstimuleringen kan forringe kvaliteten på eggene og at det derfor kun er verdt det dersom man får ut så mange at kvantitet trumfer kvalitet, er det faen meg et under at legene har fortsatt å proppe meg med hormoner igjen og igjen og igjen.

For fem dager siden, på onsdag, hadde vi egguttak. Nok en gang – herregud så dum jeg føler meg når jeg tenker på det nå – ble vi ekstatiske av glede da de fikk ut hele syv egg. Dagen etter ringte de fra klinikken og fortalte at hele fem av syv hadde latt seg befrukte og så ut til å dele seg normalt. Fem stykker på dag to er det beste vi noensinne har hatt! Jeg sendte Jonas sms med fem kylling-i-egg-emojier og han ringte opp igjen. Like glad som meg. Den spesielt interesserte har kanskje fått med seg at planen denne gangen var å dyrke embryoene i fem dager, altså over helgen. Så de ringte oss igjen dagen etter, på fredag, for å gi en ny oppdatering før helgen: Fire fortsetter å utvikle seg, et har falt fra. Dette ser lovende ut. Vi ringer igjen i morgen lørdag hvis det skulle se mørkt ut for innsett mandag. Hører dere ikke noe, er det bare å møte opp her på klinikken klokken 12.40 på mandag for å sette inn.

Fra og med onsdag har jeg firedoblet Prednisolon-dosen min og som følge av det fått helt elendig søvnkvalitet og kronisk ulvehunger. I tillegg er jeg satt på dobbel dose progesteron i dagene mellom uttak og innsett. Så i fem dager har jeg startet og avsluttet dagen med å stappe to stikkpiller opp i der hvor INTET FUCKINGS SER UT TIL Å VILLE SKJE og ligge en halvtime slik at det absorberes. Progesteron er raus på bivirkningene, det skal hormonet ha. Byr på det aller meste innen ubehag. Men mest fremtredende for meg er alltid oppblåsthet, forstoppelse, kvalme, ømhet og et aggresjonsnivå jeg har null mulighet til å kontrollere.

Siste dobbeldosen av herligheten tok jeg i morges, før jeg la meg ned i sengen igjen for å la det gå 30 minutter før jeg gikk i dusjen. Lå der og tenkte på hvor mange blastocyster som ventet på oss på klinikken. Tekstet med venninnen min, som gudskjelov er en helt uvurderlig støtte for meg i denne helt bedritne tiden. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne.

– Det må være minst én blastocyst der siden vi ikke har hørt noe, skrev jeg.
– Jeg tror det er et par, skrev hun tilbake.

Så ringte telefonen. SÅ RINGTE FAEN MEG DEN JÆVLA TELEFONEN. «Hei Mina, det er fra klinikken. Jeg har dessverre ikke så gode nyheter til deg.»

Så her sitter vi igjen. Ni ganger har kroppen min blitt stimulert med hestedose hormoner. Fem ganger har jeg fått tilbake ett egg, to ganger har jeg fått tilbake to og to ganger har vi sittet igjen med nada å sette inn. Det er visst ikke godt å si hvorfor i satan de slutter å utvikle seg. «Dette er et usikkert fag, vet du» sa hun da jeg spurte.

Jeg er tross alt glad for at vi fikk vite at de ubrukelige egga er ubrukelige nå. Så slapp vi å dra inn til Oslo, ligge på den møkkastolen igjen, føre inn falskt håp og ligge med beina høyt. Drikke lunka eplejuice på 17. mai og te på flyet til Paris. Gå rundt på en etterlengtet ferie og grue oss til neste gang jeg skal på do, i tilfelle det kommer blod på papiret. Få mensen tre dager før jeg skal ha bursdagsfest med nesten alle jeg kjenner. Da får det bare være like så greit at vi fikk det i fleisen nå. Men det føles ikke mindre urettferdig av den grunn.

Jeg vet dette ikke er lov å si, men jeg er sikker på at jeg ikke er alene om å føle det sånn. Ja, jeg er bitter. Jeg er dødsbitter! Jeg synes vi fortjener å få barn nå. Jeg har ingen familie i Norge utenom Jonas og hans familie. Jeg har prøvd å gjøre alt riktig og i rett rekkefølge. Jeg har levd sunt, vært sammen med samme mann i ti år og vi har lagt alt til rette for at et barn kan ha det bra hos oss. Ja, det er forferdelig usjarmerende, men jeg blir eitrende forbanna av å se de nøytrale trynene på Facebook som var single i går og er gravide i dag. Som har hatt like mange kjærester og one night stands som jeg har hatt ultralydundersøkelser de siste tre årene. Og så vips! Som den største selvfølge sitter de der, under et år etter at de markedsførte seg med et filterbefengt bilde av seg selv og Aperol Spritzen sin på Tinder, med en kid på fanget og en halvengasjert fyr ved siden av: «Gjengen min <3 » NEI! JEG ORKER IKKE! Jeg unner dem det ikke. Jeg har blitt en sånn en. Fuck off, både du og gjengen din.

Nå skal jeg ut og kjøpe en fin kjole og noen flasker champagne. En av dem skal vi drikke i kveld, resten skal gå ned på 17. mai. I morgen er det ti år siden første gang jeg ble med Jonas hjem. Ti år siden vi ble oss to. Vi skal feire at selv om vi ikke har klart å lage barn sammen, så har vi klart noe langt færre klarer: Vi har funnet vår sjelevenn i hverandre. Det er vi heldigvis enige om at er det viktigste, det er nettopp på grunn av dét at vi i det hele tatt vil ha barn og det får være mer enn godt nok akkurat nå.

 

Veien til barn

PRØVERØRFRUE

6. mai 2017

For litt siden, spurte jeg Jonas om han fortsatt følte seg komfortabel med at jeg skriver om disse tross alt intime tingene på bloggen. Han er jo halvparten av dette, og selv om jeg hadde forsikret meg helt om at han var helt on board med denne åpenheten, er det naturlig om han ikke elsker det når det faktisk skjer. «Ja, det går helt fint for meg», sa han. «Men du har jo sagt selv at du ikke vil være en «prøverørsblogger» som bare skriver om barnløshet. Du har så mye annet å by på. Du kan skrive både morsomt og smart om så mange ting. Det er synd om du mister lesere som avskriver deg som en som bare skriver om IVF, liksom.»

Han har rett i at jeg var livredd for å bli hun verpesyke som blogger om babydrømmen, og det siste jeg vil er å bli oppfattet som en dame med tunnelsyn, som kun har interesse for eget egoistiske private prosjekt. Men akkurat nå om dagen er det dette jeg har i hodet og på hjertet, så da får jeg heller tåle at en del finner innleggene mine kjedelige eller repetitive nå. For dere andre, her er siste nytt fra Prøverørfrue:

Vårdepresjonen var heldigvis kort i år og er nå et tilbakelagt kapittel. Når man har kjent på hvor tungt og mørkt det kan være, setter man desto større pris på letthet og lys. Jeg er naturligvis langt fra ferdig med å bekymre meg for at jeg aldri skal bli mamma, men jeg klarer å prate om det igjen og se fremover. Det som skjedde på det siste forsøket var – og dette er for spesielt interesserte altså – at vi var blitt enige med legen vår om å prøve å dyrke eventuelle embryoer til blastocyster. Vanligvis setter man tilbake embryoet på dag tre etter uttak, men man kan dyrke det utenfor livmoren i to ekstra dager og sette det inn igjen etter fem dager. På denne måten risikerer man at embryoene dør før de kommer så langt, men da hadde de nok ikke overlevd på innsiden av livmoren heller. Om du derimot får satt inn en blastocyst, er sjansene større for at det fester seg enn om du hadde fått tilbake et «vanlig» tredagers-egg. Vår lege foreslo dette selv og vi ville gjerne det. Men dette hadde de ikke klart å kommunisere seg imellom internt på klinikken, så embryoene ble – til tross for at vi prøvde å si fra om at vi hadde denne avtalen med vår egen lege som ikke var der dagen – satt inn etter tre dager. Denne glippen ble dråpen som fikk mitt tålmodighetsbeger til å renne over, så da vi var på samtale etter at forsøket gikk skeis, tok vi opp noen av de tingene som har plaget oss. Heldigvis forstod legen vår frustrasjon og beklaget at de andre i hans fravær hadde avfeid våre innsigelser. Jeg har inntrykk av at vi blir tatt mer på alvor nå. Og han ga oss et nytt forsøk (for sterkt redusert pris) der vi nå skal forsøke å dyrke det som eventuelt blir til av embryoer til blastocyster.

Så jadda, vi er i gang igjen. Forsøk nummer åtte. Denne gangen varer stimuleringen med hormonsprøyter lengre enn noen gang før, fordi eggene har brukt så lang tid på å vokse. Det betyr at jeg i skrivende stund holder på å sprekke etter å ha proppet meg selv full med høydose hormoner siden tirsdag i forrige uke – og det er ikke uttak før onsdag! Jeg aner ikke hvordan jeg skal overleve de neste dagene. Jeg er så stinn og sprengt at det er smertefullt å ligge, stå, sitte og gå. Jeg er stuptrøtt, men får ikke sove. Sulten og kvalm samtidig. Svimmel dagen lang. Jeg har blåmerker og hull over hele magen, og er så øm der jeg har stukket to sprøyter om dagen i snart to uker nå, at jeg skriker høyt om noe eller noen kommer borti meg. Men jeg er heldigvis ved godt mot. Misforstå meg rett, jeg har null håp om å bli gravid og skjønner ikke hvorfor i all verden vi gjentar noe som ikke har funket de syv gangene vi har prøvd det. Men jeg er ikke så deppa nå, og det føles ikke som jeg kommer til å bli sønderknust når mensen atter en gang kommer og sier «haha, her jeg!». Kanskje det er fordelen med å ha opplevd mange skuffelser, at man blir herdet og tåler nederlag bedre?

En annen ting jeg nå har tatt opp med legen er timing på uttak og tilbakesetting. Legen vi var hos i Teheran snakket om hvor viktig det er at man tar ut eggene på det nøyaktig rette tidspunktet for deg og din kropp, og at de blir satt inn igjen presist når de er klare. Dette varierer fra person til person, fra kropp til kropp. Men her i Norge virker det som tidspunkt bestemmes ut fra et skjema, og helgene ser ut til å være hellige – også i det private. Jeg tok mot til meg og spurte legen om hvordan det hadde seg at at dette rette tidspunktet aldri har havnet på en lørdag eller søndag. Eller har det det, men man har trosset det fordi det ikke passet med vaktlister og kontortid? Nordmenn og helg, ass. Jeg fikk vel egentlig ikke noe ordentlig svar på det, men han lovte at denne gangen skulle han komme inn og gjøre uttaket på en søndag om det så var det som var det beste for meg. Med andre ord, har det ikke vært slik før. At man som pasient – i en så sårbar situasjon – ikke kan stole på at de aller beste medisinske avgjørelser blir tatt for deg, er en utmattende tilleggsbelastning.

Et grep vi tar for å bevare psyken og vettet denne runden, er ikke å sette livet på vent, slik vi alltid har gjort før. Ved tidligere forsøk har vi ikke avtalt eller planlagt noe som helst i de fire ukene fra stimuleringen starter til resultatet foreligger. Men denne gangen gjør vi det helt motsatt: Tre dager etter en blastocyst (forhåpentligvis) settes inn, skal vi til Paris! Fire vårdager i La ville de l’amour tror jeg er riktig medisin akkurat da. Og ikke nok med det, bare få dager etter at vi kommer hjem igjen skal jeg feire 35-årsdagen min med (litt i overkant) mange gjester. Bursdagsentusiast som jeg er, sier det litt om sinnsstemningen at jeg ikke har feiret bursdagen min på fem år – altså like lenge som vi har prøvd å bli foreldre. Når jeg nå har invitert til stor fest, er det selvfølgelig med en skrekkblandet fryd. Men jeg tenker at hvis – eller når – dette forsøket også går i dass, kan jeg drikke champagne rett fra flaska på bursdagen min!

 

 

Livet Selvbilde Veien til barn

LYSERE TIDER

18. april 2017

 

Der andre blir muntre og glade om våren, har jeg, når dagene blir lengre og været blir varmere, en tendens til å få en liten vårdepresjon. Hvert eneste år. Jeg har tenkt mye på hva det skyldes og lurt på om det er fordi det er et slags press der om at man skal være lys til sinns om våren. Jeg har også fundert på om det kan være et noe frynsete selvbilde som setter meg ut av spill når den hersens bikinisesongen nærmer seg, og man ikke lenger kan pakke seg inn og bort i svære gensere og skjerf og ullsokker. På toppen av det hele blir dagene lengre og man får mange flere timer til rådighet, noe som gjør det nærmest umulig å fortsette en asosial trend fra vinteren. Det er egentlig veldig merkelig at jeg tenker alt dette, for jeg elsker sommeren og hater kulde og mørke. Likevel blir jeg altså overmannet av en tristesse som legger en demper på alt som er godt.

I år hadde jeg trodd det skulle bli annerledes. For det første har vi flyttet til Vollen, som må være et av de deiligste stedene man kan bo i Norge. Vi har en deilig hage, store vinduer som slipper inn lys dagen lang og en nydelig utsikt over Oslofjorden fra alle rom. Soloppgangene her er som daglige løfter om at akkurat denne dagen skal bli den beste noensinne, mens aftensolen varmer uforskammelig lenge på baksiden av huset. Å bo her gir så beroligende og vakre rammer til tilværelsen at jeg så for meg at når våren kom, ville det være nærmest umulig å være deppa her. For det andre, styrer jeg endelig jobbhverdagen min selv. Det har jeg hatt et ønske om å gjøre veldig lenge og nå har jeg klart å realisere det. Det betyr at jeg stort sett gjør ting jeg synes er spennende og jeg gjør dem når og hvordan jeg vil. Søndagsblues og siste-feriedag-noia er blitt et ikke-eksisterende element i livet. Likevel sitter jeg her midt i april, mens det gror og blomstrer ute, og sturer. Vi vet vel alle en av grunnene til det. Og det blir ikke akkurat bedre av monster-pmsen som har lagt seg som et tungt ullteppe over meg og nekter å la seg rive vekk.

I morgen skal vi til samtale på klinikken, for å snakke om veien videre. Vi har nemlig brukt opp de tre forsøkene vi har betalt for og må nå ta stilling til hva vi vil gjøre videre. Jeg gruer meg, fordi jeg har for en gangs skyld bestemt meg for å være litt direkte når jeg snakker med legen. Jeg er lei av vage svar og uengasjert tilnærming til vår behandling. Både i det offentlige og i det private, har dessverre erfaringen vår så langt vært at det er en skjematisk tilnærming til infertilitet. Man stilles opp på samlebånd og behandles likt, uansett hvor mange ganger det går skeis. Aldri noe initiativ om å prøve noe nytt, og når jeg spør hva han tror er årsaken til at det ikke går, mumler han bare at det aner han ikke. Hva med å prøve i naturlig syklus, sa jeg en gang. Ja, det kan vi godt, svarte han. Hva med å dyrke til blastocyst, spurte vi en annen gang. Ja, hvorfor ikke, svarte han. Denne likegyldigheten og ordknappheten gjør meg så usikker på om vi får det som er den beste behandlingen for oss.

Så, i et forsøk på å ta grep om mitt mentale velvære denne våren, har jeg tenkt å ta tak i de konkrete tingene som plager meg, og dette blir det første. Om litt mer entusiasme og snakkesalighet ikke er å oppdrive der vi er i dag, må vi finne ny klinikk. Anbefalinger i kommentarfeltet mottas med takk.

Jeg setter så stor pris på alle dere som leser, følger meg og gir meg tilbakemeldinger <3