Browsing Category

Veien til barn

Veien til barn

TIMEOUT, MY ASS

18. juli 2017

Livet er virkelig bedre om sommeren. Selv om jeg i år som alle andre år fikk min lille kontraintuitive vårtristesse da dagene begynte å bli lengre og luften slightly varmere, er det jo dette som er min årstid. Det er så mye lettere å leve om sommeren. Lettere å kle seg, sminke blir overflødig, blomster overalt, flere brukbare timer i døgnet, alt er bare velstand. Nesten alt.

Planen var jo å bruke denne sommeren til å puste litt. Benytte oss av anledningen med sommerstengt klinikk til å legge det hele litt på hylla og ta en timeout fra fertilitetshelvetet. Ideen var å prøve å ha det bra, nyte sommeren og ikke la vårt evige prosjekt skyggelegge tilværelsen helt. Særlig nå som vi uansett ikke får gjort noe annet enn å vente på neste runde. Denne sommeren skulle jeg ikke tenke på den høyst ufrivillige barnløsheten. Men jeg har nå, etter flere forsøk på slike «pauser», lært at det faktisk ikke er noe som heter «en timeout» fra dette opplegget. Sånn er det, og det må man bare lære seg å leve med.

For du kan ta en fysisk pause, i den forstand at du akkurat nå ikke sprøyter deg selv full av hormoner eller er til ultralyd annenhver dag. Men all den tid du har lyst på barn og ikke har barn, er du jo ufrivillig barnløs. Kan liksom ikke ta en pause fra det. La meg forklare hvordan et tappert, men mislykket forsøk på det jeg så kjekt kalte «pustepause» i mitt forrige innlegg, typisk kan fortone seg.

Jeg står opp etter en god natts søvn på hytta, tar med meg en kaffe ned på brygga og registrerer på vei forbi stua at svigerinnen har både hendene, håret og fjeset fullt av babygrøt der hun nesten sloss med ettåringen som ropende kaster mat og leker veggimellom. Jeg sender henne en vennlig tanke, sier til meg selv at det tross alt er mye ro og frihet i livet uten barn. Jeg har sikkert sovet dobbelt så lenge som henne i natt, og nå kan jeg bruke dagen min på akkurat det jeg vil, uten at noen krever noe som helst av meg. Så sjukt deilig, egentlig! Hæ? JA, DET ER JAMMEN DEILIG, tenker jeg og plukker med meg avisen på vei ut av hytta. Setter meg ned på brygga og dingler med beina, myser smilende mot sola og tar en slurk av kaffen. Klapper meg selv på skulderen og tenker at nå er jeg flink til å nyte livet, istedenfor å sette det på vent. Kikker ned på den svindyre sommerkjolen og pedikyren jeg fikk før helgen, og tenker at dette er fruktene av frihet og egentid.

Blar litt i avisa, der står det om alt fra høstens forestående valg til samlivsproblemer, DAB-radio og Norges beste softis. Jeg blar og leser, men bare minutter senere sitter jeg der plutselig og har den vonde følelsen inni meg igjen. Den som kjennes som en knyttneve, som treffer meg tungt i magen og gjør meg urolig. Den som gjør at hjertet synker og jeg blir mørk inne i hodet. Smilehullene er vekk og sinnarynken er tilbake. Hva skjedde nå?

Nei, det som skjedde var at jeg satt der, ante fred og ingen fare. Var flink til å nyte øyeblikket. Men så glemte jeg at det ikke er mulig å styre tankerekker og blokkere utvalgte tankeruter. Så da jeg leste en artikkel om politisk uenighet om kontantstøtten, la plutselig tankene mine ut på en egen liten spasertur. Plutselig satt jeg der og stirret på bilder av barn med softis i hele trynet, mens jeg tenkte over hvilken holdning jeg selv har til kontantstøtten. Konkluderte med at den nok er nyttig og viktig for mange, men at jeg selv ville valgt å ha barna mine i barnehagen. Barnehagen. Barnehageplass, tenkte jeg. En ting nesten alle jeg kjenner snakker om. «Barnehageplass» er et ord som gir meg litt vondt i magen, kjenner jeg nå. Det er et ord som minner meg på et problem jeg ikke har. Et problem jeg så inderlig gjerne skulle ønske jeg hadde. Jeg kommer aldri til å levere og hente i barnehagen, tenker jeg. Det er dette jeg tenker, der jeg sitter og myser med sinnarynke, og kald kaffe i koppen. Så får jeg panikk. Jeg har ingen tid å miste. Jeg har for svarte fylt 35 år nå, hva da «pause»?! Vil jeg bli mor eller vil jeg ikke? Jævlig dårlig idé å utsette noe som helst da i så fall. Jeg har få nok egg som det er. Så jeg heller ut kaffen, ruller sammen avisa, reiser meg opp, går og finner mannen min. Nå sover nevøen min og foreldrene hans slapper av i solen. Jeg og mannen min bruker hele formiddagen til å google etter «forsøk i naturlig syklus», «fertilitetsklinikker Danmark» og «forskningsartikler endometriose».

Det er ikke mulig å slappe av på kommando, er vel det jeg prøver å si. I hvert fall hvis det å slappe av er ensbetydende med å stenge ute alle tanker om temaet som tross alt opptar deg mest. Jeg vil slå et slag for å kutte ut selvpålagte timeouts. For hva er avslappende med å tvinge seg selv til noe som er umulig? Slutt å fortelle folk som er ufrivillig barnløse at de skal tenke på noe annet, for det går ikke. Og er du den barnløse, slutt å gi deg selv mental juling for at du ikke klarer å legge til side lengselen etter å bli mor. Innse i stedet at en stor del av livet akkurat nå består av nettopp dette ønsket, og at det da er helt naturlig at du tenker mye på det. Men, og det er et stort men, det betyr ikke at det ikke er plass til noe annet i tilværelsen. Det er ikke slik at du ikke fortjener å gjøre noe som helst annet enn å piske deg selv for at kroppen din ikke lystrer. Du blir ikke fortere gravid om du luker jobb, venner, middagsselskap og tv-serier ut av livet ditt. Du blir ikke mer fertil av at fertilitetsforsøk er din heltidsgeskjeft. Nå er det dessverre i mitt tilfelle sånn at en konstant, smertefull og ekstremt døll endometriose legger sine begrensninger på livet, men jeg er overbevist om at det er sunt for kropp og sjel å skvise inn en balansert miks av den jobbingen, de sosiale sammenkomstene og den populærkulturen man kan – inn i en hvilken som helst tilværelse, egentlig. Også den som ufrivillig barnløs.

Jeg har i hvert fall lagt den tvungne timeouten på hylla, og gått tilbake til både googling, kalender, testing og alt det koko som omgir oss som er i denne bobla. Men nå er jeg samtidig opptatt av at denne tiden, disse årene vi bruker på dette, skal bli husket for mer enn bare forsøkene og tårene. Jeg vil at når vi sitter der om tjue år og snakker om da vi var i 30-årene, uansett om vi da har barn eller ikke, så skal det også hoppe frem bilder og minner i hodet, som handler om helt andre ting enn fuckings jævla ivf.

Fortsatt god sommer 😘

Livet Veien til barn

PUSTEPAUSE

26. juni 2017

Det er rolige dager nå. Jeg har endelig begynt å skrive igjen, etter en skrivesperre som har vart så lenge at jeg var i ferd med å få panikk for hele bokprosjektet. Jeg skriver på min første bok, den jeg sluttet i jobben for eksakt et år siden for å skrive. En dokumentarisk roman, om min familiehistorie, som skal ut på Cappelen Damm den vakre dagen den blir ferdig. Jeg har hatt så dårlig samvittighet for at jeg ikke har kommet lengre, at jeg ikke har låst meg inne for å skrive og for at jeg ligger etter skjema. For at jeg bare har brukt tiden på spalter, kommentarer og blogg. Men det har vært et heftig år, og det jeg skriver bok om er tidvis kraftig kost, så jeg har rett og slett innvilget meg selv litt forståelse og tålmodighet med dette prosjektet. Når jeg nå likevel er i gang igjen, føles det ganske bra. Å være produktiv igjen og gjøre noe som ikke har med hormoner og dritt å gjøre, gjør meg godt.

Vi har hatt en så fin helg. På fredag jobbet vi lang dag begge to, og på kvelden så vi bare på tv og spiste is. Vi så på SKAM og Orange Is The New Black, som begge er i sin beste sesong ever. Til langt på natt. Tok bare en pause for å gå tur med Pepsi og handle. Vi snakket masse om alle de tingene SKAM tar opp, og jeg kjente at det var så deilig at vi kunne engasjere oss i en samtale om noe utenfor oss selv. Det var altfor lenge siden. Lørdag lå vi og sløvet i hagen hele dagen. Spiste vannmelon, hørte på musikk og solte oss. På kvelden var vi invitert på fest hos noen venner som også bor her i Vollen. Vi trodde det kom til å bli en rask tur nedom for å si hei og henge litt, men endte opp med å bli en helaften med bobler, dans og nye og vanvittig hyggelige bekjentskaper.

 

Søndag var vi på middag hos et ungt afghansk par som har kommet til Norge som flyktninger. Vi har blitt kjent med dem gjennom Røde Kors, der Jonas er frivillig. Vi fikk nydelig mat, lo masse og ble skikkelig sjarmert av deres to dødssøte døtre som elsket Pepsi. Et kjærlighetsforhold vi håper skal bli mer gjensidig med tiden, haha. Pepsi kan styre seg for unger som løper etter henne.

I bilen på vei hjem fra middag i går, snakket vi om hvor fin denne helgen har vært. Vi har opplevd litt nye ting, truffet nye mennesker og tillatt oss selv å ha det bra. Deilig med en hel helg uten noe mas eller prat om vår evige hodepine. Da jeg sa det til Jonas i går kveld, var han enig.

– Digg med en pause fra barnløshet, sa jeg. – Ja, fy faen. Jeg er så lei av det jeg ass, sa han. – Jeg er drittlei av det jeg også, men jeg er like lei av ikke å ha barn også. Lei av å lengte etter barn. Det føles som jeg derfor må holde ut med én ting jeg er drittlei – altså ivf-helvetet – i håp om at det gjør at jeg blir kvitt en annen ting jeg er enda mer lei av, nemlig det å være barnløs, sa jeg. – Jeg synes det er litt deilig å si det høyt, jeg. At jeg er drittlei dette opplegget. At hele greia har kommet inn og overskygget selve ønsket om å få barn, sa Jonas.

Jeg skjønner hva han mener. Denne prosessen har blitt en kamp der gevinsten har blitt litt utydelig med tiden. Og hele prosessen oppleves nok ganske forskjellig for oss to, selv om vi er aldri så enige og samstemte om de viktige linjene. Jeg kjenner på en lengsel etter å bli mamma, jeg ser for meg et barn som er vårt og som jeg ikke får lov til å holde i armene. For ham er det ikke på den måten. Han sier han vet han vil ha barn og er drittlei av at det ikke bare kan ordne seg. Jeg blir lei meg, han blir forbanna. Og jeg tror han er mindre redd for tanken på å leve uten barn enn det jeg er. Men – og dette blir plutselig veldig virkelig og sant når jeg sier det høyt for første gang – jeg har faktisk begynt å bli en liten anelse mindre redd for tanken i det siste. Det vil si, jeg har så smått begynt å se de positive sidene ved ikke å ha barn. De er ikke mange så langt, og jeg er ikke i nærheten av å ønske meg et liv uten barn, men bare det at jeg faktisk kan tenke en positiv tanke eller to rundt en tilværelse uten noen som kaller meg mamma, gjør meg både litt glad og litt lei meg. Glad fordi det selvfølgelig er positivt om jeg ikke ser bekmørkt på et scenario der vi ikke lykkes. Lei meg fordi disse tankene føles som en fallitterklæring.

I dag ringte jeg litt motvillig til klinikken for å fortelle at jeg fikk mensen før helgen. Planen har nemlig vært å kjøre en runde ivf i naturlig syklus denne gangen, men etter disse chille dagene var jeg ganske lite lysten på å ta fram kalenderen og avtale ultralyd og alt som hører med. Så viser det seg at klinikken holder sommerstengt i intet mindre enn seks uker. Og siden vi reiser på ferie den siste uken i august, betyr det da at vi ikke får kommet i gang før i slutten av september igjen. Det synes jeg er helt ok, kjenner jeg. For nå har jeg bestemt meg for at de neste månedene skal være litt som den helgen som nå ligger bak oss: Jeg skal skrive, være sosial og gjøre ting som gjør meg glad.

 

Veien til barn

HA DET, OPTIMISME

9. juni 2017

Det har vært noen intense uker. Jeg har hatt en overveldende fin bursdagsfeiring med mange mennesker jeg setter pris på. Jeg har drukket meg full og ledd masse. Jeg har danset og fjaset. Til og med røyket en sigarett. Jeg har kost meg i sola, spist deilig mat og sett sesong to av «Love» som er en veldig fin serie på Netflix. Men jeg har også grått mer enn på veldig, veldig lenge.

Håpløsheten som antagelig har ligget og ulmet i underbevisstheten lenge, har endelig kommet til overflaten og blitt altoverskyggende. Lenge har jeg tviholdt på de historiene som underbygger troen på at vi har veldig gode sjanser til å få dette til. Historien om legene som sier at så lenge jeg er frisk og han er frisk, og vi produserer det vi skal, så er det bare et spørsmål om tid før det går. Historier om de som ble erklært sterile, men som ble spontant gravide. De som ikke ga opp og fikk det til etter mange år. De som fikk beskjed om at de var for gamle og likevel fikk både ett og to barn. De uten eggstokk, eggleder og whatnot som likevel fikk det til tilslutt.

Disse er historier som har kastet et optimistisk lys over vår situasjon: For vi har jo holdt på med ivf i «bare» tre år, jeg er «bare» 35, vi produserer begge bestanddelene som trengs og bortsett fra endometriosen, er alt hos meg i tipp topp shape. Det står supert til med eggledere, eggstokker, syklus, eggløsninger, livmor og slimhinner. Alt tilsier at vi skal lykkes! Når de med så mye dårligere utgangspunkt enn oss fikk det til, så er det bare rett og rimelig å tro at vi skal få det til. Jeg har gjentatt denne regla her, for meg selv og for andre. Sagt til både meg selv og andre at det bare er spørsmål om tid. Men det er jo absolutt ikke sikkert. Det vet jeg jo veldig godt innerst inne.

Men det måtte en brutalt ærlig samtalepartner til for å stikke hull i den boblen av falsk forhåpning som jeg har laget rundt meg og oss i løpet av de tre siste årene. C både kjenner og leser meg godt. Jeg hadde fortalt henne at jeg hadde hatt noen tunge dager etter at vi var hos fertilitetslegen i forrige uke. Hun spurte hva det var med legebesøket som gjorde meg trist. Og jeg brukte fem minutter på å pakke én nedbrytende setning fra legen inn i lagvis med grunner til å ha håp, før jeg serverte den til C: «Det ser jo ikke ut som dette her går, da», hadde legen sagt.

– Du kunne bare fortalt meg at legen var negativ og at det gjorde deg trist. I stedet fortalte du i detalj om alt som peker i en positiv retning, før du i en bisetning sa hva han hadde sagt. Jeg tror det er fordi du vil at jeg skal tro på deg og også at du selv skal tro på det. At det ser lyst ut. Men du er jo skikkelig redd. Jeg tror du kjenner på et bittelite håp mot en avgrunn av frykt, sa C.

Hun har så rett. Overfor både meg selv og andre har jeg lenge skapt et inntrykk av at håpet om å lykkes er et hav og frykten for aldri å lykkes er en dråpe i det havet. Mens det i realiteten er omvendt. Jeg frykter hundre ganger så mye som jeg håper. Og nå har jeg kommet dit at jeg har sagt det høyt og det er ingen vei tilbake.

Jeg vet ikke hva jeg skal kalle dette skiftet i mentalitet. Det at jeg har gått fra å være uttalt optimistisk til å si rett ut at jeg genuint ikke har tro på at dette kommer til å gå. At jeg virkelig ikke makter å se for meg meg selv som gravid. Min nye versjon av realiteten er ærlig, derfor er den befriende, selv om den også er vond som faen. Den gjør fallhøyden mindre og følelsene sårere. Men den er heldigvis ikke totalt blottet for håp. Vi gir oss ikke. Ikke ennå.

Veien til barn

NO FILTER

15. mai 2017

NÅ ER JEG ALTSÅ SÅ DRITTLEI!

I dag er jeg ikke først og fremst trist, jeg er rett og slett forbanna. Totalt irrasjonell og helt ekstremt sint og bitter. Jeg gråter ikke stille, jeg hulker høyt. Dette innlegget skrives i affekt og jeg beklager på forhånd overfor sarte sjeler at jeg legger vekk alt av filter, fintfølelse og anstendighet. Jeg inntar en ukledelig offerrolle og jeg syter. Les eller la være. Men jeg trenger å få det ut.

For jeg er så helvetes opprørt over hvor urettferdig dette er, og at det ser ut som det aldri skal ordne seg. På tre år har jeg stukket meg selv i magen nesten 350 ganger og vi har brukt så mye penger på de nytteløse drittmedisinene at jeg blir gal bare av å tenke på det. Medisinene som har som eneste oppgave å sørge for at flest mulig egg blir modne og lar seg befrukte. Men ni ganger, NI JÆVLA GANGER, har jeg gått gjennom det svindyre hormonhelvetet i nesten to uker hver gang og det har aldri – absolutt aldri – resultert i mer enn ett eller to egg inn igjen. Det har kommet ut alt fra tre til 12 egg, men når tiden er inne for å sette inn igjen, er nesten alle borte. De er rett og slett ikke levedyktige. Fem ganger har vi sittet igjen med ett egg, altså det samme som kroppen naturlig ville dyrket frem og modnet for oss uten de helvetes hormonene. Når man i tillegg vet at hormonstimuleringen kan forringe kvaliteten på eggene og at det derfor kun er verdt det dersom man får ut så mange at kvantitet trumfer kvalitet, er det faen meg et under at legene har fortsatt å proppe meg med hormoner igjen og igjen og igjen.

For fem dager siden, på onsdag, hadde vi egguttak. Nok en gang – herregud så dum jeg føler meg når jeg tenker på det nå – ble vi ekstatiske av glede da de fikk ut hele syv egg. Dagen etter ringte de fra klinikken og fortalte at hele fem av syv hadde latt seg befrukte og så ut til å dele seg normalt. Fem stykker på dag to er det beste vi noensinne har hatt! Jeg sendte Jonas sms med fem kylling-i-egg-emojier og han ringte opp igjen. Like glad som meg. Den spesielt interesserte har kanskje fått med seg at planen denne gangen var å dyrke embryoene i fem dager, altså over helgen. Så de ringte oss igjen dagen etter, på fredag, for å gi en ny oppdatering før helgen: Fire fortsetter å utvikle seg, et har falt fra. Dette ser lovende ut. Vi ringer igjen i morgen lørdag hvis det skulle se mørkt ut for innsett mandag. Hører dere ikke noe, er det bare å møte opp her på klinikken klokken 12.40 på mandag for å sette inn.

Fra og med onsdag har jeg firedoblet Prednisolon-dosen min og som følge av det fått helt elendig søvnkvalitet og kronisk ulvehunger. I tillegg er jeg satt på dobbel dose progesteron i dagene mellom uttak og innsett. Så i fem dager har jeg startet og avsluttet dagen med å stappe to stikkpiller opp i der hvor INTET FUCKINGS SER UT TIL Å VILLE SKJE og ligge en halvtime slik at det absorberes. Progesteron er raus på bivirkningene, det skal hormonet ha. Byr på det aller meste innen ubehag. Men mest fremtredende for meg er alltid oppblåsthet, forstoppelse, kvalme, ømhet og et aggresjonsnivå jeg har null mulighet til å kontrollere.

Siste dobbeldosen av herligheten tok jeg i morges, før jeg la meg ned i sengen igjen for å la det gå 30 minutter før jeg gikk i dusjen. Lå der og tenkte på hvor mange blastocyster som ventet på oss på klinikken. Tekstet med venninnen min, som gudskjelov er en helt uvurderlig støtte for meg i denne helt bedritne tiden. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne.

– Det må være minst én blastocyst der siden vi ikke har hørt noe, skrev jeg.
– Jeg tror det er et par, skrev hun tilbake.

Så ringte telefonen. SÅ RINGTE FAEN MEG DEN JÆVLA TELEFONEN. «Hei Mina, det er fra klinikken. Jeg har dessverre ikke så gode nyheter til deg.»

Så her sitter vi igjen. Ni ganger har kroppen min blitt stimulert med hestedose hormoner. Fem ganger har jeg fått tilbake ett egg, to ganger har jeg fått tilbake to og to ganger har vi sittet igjen med nada å sette inn. Det er visst ikke godt å si hvorfor i satan de slutter å utvikle seg. «Dette er et usikkert fag, vet du» sa hun da jeg spurte.

Jeg er tross alt glad for at vi fikk vite at de ubrukelige egga er ubrukelige nå. Så slapp vi å dra inn til Oslo, ligge på den møkkastolen igjen, føre inn falskt håp og ligge med beina høyt. Drikke lunka eplejuice på 17. mai og te på flyet til Paris. Gå rundt på en etterlengtet ferie og grue oss til neste gang jeg skal på do, i tilfelle det kommer blod på papiret. Få mensen tre dager før jeg skal ha bursdagsfest med nesten alle jeg kjenner. Da får det bare være like så greit at vi fikk det i fleisen nå. Men det føles ikke mindre urettferdig av den grunn.

Jeg vet dette ikke er lov å si, men jeg er sikker på at jeg ikke er alene om å føle det sånn. Ja, jeg er bitter. Jeg er dødsbitter! Jeg synes vi fortjener å få barn nå. Jeg har ingen familie i Norge utenom Jonas og hans familie. Jeg har prøvd å gjøre alt riktig og i rett rekkefølge. Jeg har levd sunt, vært sammen med samme mann i ti år og vi har lagt alt til rette for at et barn kan ha det bra hos oss. Ja, det er forferdelig usjarmerende, men jeg blir eitrende forbanna av å se de nøytrale trynene på Facebook som var single i går og er gravide i dag. Som har hatt like mange kjærester og one night stands som jeg har hatt ultralydundersøkelser de siste tre årene. Og så vips! Som den største selvfølge sitter de der, under et år etter at de markedsførte seg med et filterbefengt bilde av seg selv og Aperol Spritzen sin på Tinder, med en kid på fanget og en halvengasjert fyr ved siden av: «Gjengen min <3 » NEI! JEG ORKER IKKE! Jeg unner dem det ikke. Jeg har blitt en sånn en. Fuck off, både du og gjengen din.

Nå skal jeg ut og kjøpe en fin kjole og noen flasker champagne. En av dem skal vi drikke i kveld, resten skal gå ned på 17. mai. I morgen er det ti år siden første gang jeg ble med Jonas hjem. Ti år siden vi ble oss to. Vi skal feire at selv om vi ikke har klart å lage barn sammen, så har vi klart noe langt færre klarer: Vi har funnet vår sjelevenn i hverandre. Det er vi heldigvis enige om at er det viktigste, det er nettopp på grunn av dét at vi i det hele tatt vil ha barn og det får være mer enn godt nok akkurat nå.

 

Veien til barn

PRØVERØRFRUE

6. mai 2017

For litt siden, spurte jeg Jonas om han fortsatt følte seg komfortabel med at jeg skriver om disse tross alt intime tingene på bloggen. Han er jo halvparten av dette, og selv om jeg hadde forsikret meg helt om at han var helt on board med denne åpenheten, er det naturlig om han ikke elsker det når det faktisk skjer. «Ja, det går helt fint for meg», sa han. «Men du har jo sagt selv at du ikke vil være en «prøverørsblogger» som bare skriver om barnløshet. Du har så mye annet å by på. Du kan skrive både morsomt og smart om så mange ting. Det er synd om du mister lesere som avskriver deg som en som bare skriver om IVF, liksom.»

Han har rett i at jeg var livredd for å bli hun verpesyke som blogger om babydrømmen, og det siste jeg vil er å bli oppfattet som en dame med tunnelsyn, som kun har interesse for eget egoistiske private prosjekt. Men akkurat nå om dagen er det dette jeg har i hodet og på hjertet, så da får jeg heller tåle at en del finner innleggene mine kjedelige eller repetitive nå. For dere andre, her er siste nytt fra Prøverørfrue:

Vårdepresjonen var heldigvis kort i år og er nå et tilbakelagt kapittel. Når man har kjent på hvor tungt og mørkt det kan være, setter man desto større pris på letthet og lys. Jeg er naturligvis langt fra ferdig med å bekymre meg for at jeg aldri skal bli mamma, men jeg klarer å prate om det igjen og se fremover. Det som skjedde på det siste forsøket var – og dette er for spesielt interesserte altså – at vi var blitt enige med legen vår om å prøve å dyrke eventuelle embryoer til blastocyster. Vanligvis setter man tilbake embryoet på dag tre etter uttak, men man kan dyrke det utenfor livmoren i to ekstra dager og sette det inn igjen etter fem dager. På denne måten risikerer man at embryoene dør før de kommer så langt, men da hadde de nok ikke overlevd på innsiden av livmoren heller. Om du derimot får satt inn en blastocyst, er sjansene større for at det fester seg enn om du hadde fått tilbake et «vanlig» tredagers-egg. Vår lege foreslo dette selv og vi ville gjerne det. Men dette hadde de ikke klart å kommunisere seg imellom internt på klinikken, så embryoene ble – til tross for at vi prøvde å si fra om at vi hadde denne avtalen med vår egen lege som ikke var der dagen – satt inn etter tre dager. Denne glippen ble dråpen som fikk mitt tålmodighetsbeger til å renne over, så da vi var på samtale etter at forsøket gikk skeis, tok vi opp noen av de tingene som har plaget oss. Heldigvis forstod legen vår frustrasjon og beklaget at de andre i hans fravær hadde avfeid våre innsigelser. Jeg har inntrykk av at vi blir tatt mer på alvor nå. Og han ga oss et nytt forsøk (for sterkt redusert pris) der vi nå skal forsøke å dyrke det som eventuelt blir til av embryoer til blastocyster.

Så jadda, vi er i gang igjen. Forsøk nummer åtte. Denne gangen varer stimuleringen med hormonsprøyter lengre enn noen gang før, fordi eggene har brukt så lang tid på å vokse. Det betyr at jeg i skrivende stund holder på å sprekke etter å ha proppet meg selv full med høydose hormoner siden tirsdag i forrige uke – og det er ikke uttak før onsdag! Jeg aner ikke hvordan jeg skal overleve de neste dagene. Jeg er så stinn og sprengt at det er smertefullt å ligge, stå, sitte og gå. Jeg er stuptrøtt, men får ikke sove. Sulten og kvalm samtidig. Svimmel dagen lang. Jeg har blåmerker og hull over hele magen, og er så øm der jeg har stukket to sprøyter om dagen i snart to uker nå, at jeg skriker høyt om noe eller noen kommer borti meg. Men jeg er heldigvis ved godt mot. Misforstå meg rett, jeg har null håp om å bli gravid og skjønner ikke hvorfor i all verden vi gjentar noe som ikke har funket de syv gangene vi har prøvd det. Men jeg er ikke så deppa nå, og det føles ikke som jeg kommer til å bli sønderknust når mensen atter en gang kommer og sier «haha, her jeg!». Kanskje det er fordelen med å ha opplevd mange skuffelser, at man blir herdet og tåler nederlag bedre?

En annen ting jeg nå har tatt opp med legen er timing på uttak og tilbakesetting. Legen vi var hos i Teheran snakket om hvor viktig det er at man tar ut eggene på det nøyaktig rette tidspunktet for deg og din kropp, og at de blir satt inn igjen presist når de er klare. Dette varierer fra person til person, fra kropp til kropp. Men her i Norge virker det som tidspunkt bestemmes ut fra et skjema, og helgene ser ut til å være hellige – også i det private. Jeg tok mot til meg og spurte legen om hvordan det hadde seg at at dette rette tidspunktet aldri har havnet på en lørdag eller søndag. Eller har det det, men man har trosset det fordi det ikke passet med vaktlister og kontortid? Nordmenn og helg, ass. Jeg fikk vel egentlig ikke noe ordentlig svar på det, men han lovte at denne gangen skulle han komme inn og gjøre uttaket på en søndag om det så var det som var det beste for meg. Med andre ord, har det ikke vært slik før. At man som pasient – i en så sårbar situasjon – ikke kan stole på at de aller beste medisinske avgjørelser blir tatt for deg, er en utmattende tilleggsbelastning.

Et grep vi tar for å bevare psyken og vettet denne runden, er ikke å sette livet på vent, slik vi alltid har gjort før. Ved tidligere forsøk har vi ikke avtalt eller planlagt noe som helst i de fire ukene fra stimuleringen starter til resultatet foreligger. Men denne gangen gjør vi det helt motsatt: Tre dager etter en blastocyst (forhåpentligvis) settes inn, skal vi til Paris! Fire vårdager i La ville de l’amour tror jeg er riktig medisin akkurat da. Og ikke nok med det, bare få dager etter at vi kommer hjem igjen skal jeg feire 35-årsdagen min med (litt i overkant) mange gjester. Bursdagsentusiast som jeg er, sier det litt om sinnsstemningen at jeg ikke har feiret bursdagen min på fem år – altså like lenge som vi har prøvd å bli foreldre. Når jeg nå har invitert til stor fest, er det selvfølgelig med en skrekkblandet fryd. Men jeg tenker at hvis – eller når – dette forsøket også går i dass, kan jeg drikke champagne rett fra flaska på bursdagen min!

 

 

Livet Selvbilde Veien til barn

LYSERE TIDER

18. april 2017

 

Der andre blir muntre og glade om våren, har jeg, når dagene blir lengre og været blir varmere, en tendens til å få en liten vårdepresjon. Hvert eneste år. Jeg har tenkt mye på hva det skyldes og lurt på om det er fordi det er et slags press der om at man skal være lys til sinns om våren. Jeg har også fundert på om det kan være et noe frynsete selvbilde som setter meg ut av spill når den hersens bikinisesongen nærmer seg, og man ikke lenger kan pakke seg inn og bort i svære gensere og skjerf og ullsokker. På toppen av det hele blir dagene lengre og man får mange flere timer til rådighet, noe som gjør det nærmest umulig å fortsette en asosial trend fra vinteren. Det er egentlig veldig merkelig at jeg tenker alt dette, for jeg elsker sommeren og hater kulde og mørke. Likevel blir jeg altså overmannet av en tristesse som legger en demper på alt som er godt.

I år hadde jeg trodd det skulle bli annerledes. For det første har vi flyttet til Vollen, som må være et av de deiligste stedene man kan bo i Norge. Vi har en deilig hage, store vinduer som slipper inn lys dagen lang og en nydelig utsikt over Oslofjorden fra alle rom. Soloppgangene her er som daglige løfter om at akkurat denne dagen skal bli den beste noensinne, mens aftensolen varmer uforskammelig lenge på baksiden av huset. Å bo her gir så beroligende og vakre rammer til tilværelsen at jeg så for meg at når våren kom, ville det være nærmest umulig å være deppa her. For det andre, styrer jeg endelig jobbhverdagen min selv. Det har jeg hatt et ønske om å gjøre veldig lenge og nå har jeg klart å realisere det. Det betyr at jeg stort sett gjør ting jeg synes er spennende og jeg gjør dem når og hvordan jeg vil. Søndagsblues og siste-feriedag-noia er blitt et ikke-eksisterende element i livet. Likevel sitter jeg her midt i april, mens det gror og blomstrer ute, og sturer. Vi vet vel alle en av grunnene til det. Og det blir ikke akkurat bedre av monster-pmsen som har lagt seg som et tungt ullteppe over meg og nekter å la seg rive vekk.

I morgen skal vi til samtale på klinikken, for å snakke om veien videre. Vi har nemlig brukt opp de tre forsøkene vi har betalt for og må nå ta stilling til hva vi vil gjøre videre. Jeg gruer meg, fordi jeg har for en gangs skyld bestemt meg for å være litt direkte når jeg snakker med legen. Jeg er lei av vage svar og uengasjert tilnærming til vår behandling. Både i det offentlige og i det private, har dessverre erfaringen vår så langt vært at det er en skjematisk tilnærming til infertilitet. Man stilles opp på samlebånd og behandles likt, uansett hvor mange ganger det går skeis. Aldri noe initiativ om å prøve noe nytt, og når jeg spør hva han tror er årsaken til at det ikke går, mumler han bare at det aner han ikke. Hva med å prøve i naturlig syklus, sa jeg en gang. Ja, det kan vi godt, svarte han. Hva med å dyrke til blastocyst, spurte vi en annen gang. Ja, hvorfor ikke, svarte han. Denne likegyldigheten og ordknappheten gjør meg så usikker på om vi får det som er den beste behandlingen for oss.

Så, i et forsøk på å ta grep om mitt mentale velvære denne våren, har jeg tenkt å ta tak i de konkrete tingene som plager meg, og dette blir det første. Om litt mer entusiasme og snakkesalighet ikke er å oppdrive der vi er i dag, må vi finne ny klinikk. Anbefalinger i kommentarfeltet mottas med takk.

Jeg setter så stor pris på alle dere som leser, følger meg og gir meg tilbakemeldinger <3

Veien til barn

«HAR DERE TENKT PÅ ADOPSJON?»

30. mars 2017

Det er et spørsmål jeg får overraskende ofte. Jeg regner med at jeg som ufrivillig barnløs ikke akkurat er alene om å få spørsmål og råd som, til tross for at de er velmente, kan gjøre meg ganske opprørt. Etter at jeg begynte å skrive om denne delen av livet vårt, har det naturligvis blitt mer av dette også. Det er en vanskelig balansegang, dette med å være åpen og dele. For samtidig som jeg har tatt et valg om å skrive om dette og har mine grunner til å mene at det er riktig for meg å gjøre det, så betyr det ikke at jeg til enhver tid har et brennende ønske om å snakke med hvem som helst om barnløshet. Idet man forteller folk at man prøver å bli gravid, blir det nemlig sånn at du ikke får lov til å være noe annet enn nettopp et menneske som prøver å bli gravid. Det er som det står skrevet i panna mi, det er alltid det første folk spør om og jeg svarer nærmest pliktskyldig på alt de måtte lure på.

Her om dagen var det noen som spurte «Men har dere snakket noe om alternativer, for eksempel adopsjon?» Jeg svarte blidt og vennlig, fortalte om hva vi har tenkt rundt det og at vi begge er positive, men at også den prosessen er tøff og så videre, men inni meg kokte det. Om vi har snakket noe om alternativer? Hva i all verden tror du?! At vi har prøvd å få barn i flere år, brukt alt vi har av penger, tid og energi, satt livet på vent og nedprioritert alt annet, og så har vi ikke snakket om hva hvis det likevel ikke går? Så har du de som forteller meg at jeg ikke bør spise ditt og spise mer av datt. «Pass på å få i deg nok juice/honning/nøtter/avokado, da, det skal visst være bra for fertiliteten!» Mens jeg smilende sier «Jøss, sier du det? Får prøve det da!» så tenker jeg inni meg at det er ganske vanvittig at noen får seg til å tro at honning og nøtter skal fikse det som utallige sprøyter og hormoner og medisinske hjelpemidler ikke har klart å fikse. Men jeg kan jo ikke klikke og rope ut det jeg tenker heller, for jeg føler at jeg har lagt opp til disse samtalene selv, ved å skrive om denne prosessen og dele våre utfordringer med hele Norge.

Nå håper jeg at jeg ikke har skremt dere bort fra å dele deres historier med meg, for jeg setter pris på hver og én! Både solskinnshistoriene og hjertesukkene. Det som ikke alltid er like velkomment er ubetenksomme innspill fra de som ikke har satt seg noe særlig inn i problemstillingen, men som graver i og anbefaler akkurat det som faller dem inn. De som mener godt, men som jeg skulle ønske tenkte seg litt mer om.

Så skal det også sies at det er ekstra ille å få sånne spørsmål og tips rett etter at et forsøk har gått skeis. Da er man på sitt mest følsomme og tåler ikke stort.

Ja, det er der jeg er nå. Vårt syvende forsøk gikk også i vasken. Ni dager etter at «to fine embryo» ble satt inn i meg, kom den hersens mensen. Av en eller annen grunn er nederlaget ekstra tøft å håndtere denne gangen. Der jeg tidligere har funnet trøst i at mange som har slitt like mye som oss til slutt har fått det til, kjenner jeg nå på en helt ny følelse av håpløshet. Hele syv ganger har vi gått gjennom denne forferdelige prosessen og ikke én gang har den resultert i graviditet. Til tross for at legene sier at ting ligger til rette for at vi skal få til dette om vi bare holder ut at det tar tid, har jeg akkurat nå store problemer med å se for meg at denne kroppen noensinne skal klare å bli svanger. Så nå skal vi bruke litt tid på å legge en plan for hva vi vil gjøre videre, og jeg håper inderlig at en slagplan vil gjøre at jeg klarer legge nok et smertefullt nederlag bak meg, og igjen greie å se fremover.

 

Veien til barn

NÅR TIDEN STÅR STILLE

21. mars 2017

De siste dagene har jeg tenkt mye på om det var noe lurt å være så åpen om denne prosessen likevel. For da jeg skrev sist var jeg jo i starten av forsøket, og siden det var nesten et år siden sist vi var gjennom et, hadde jeg kanskje glemt hvor jævlig det ville føles bare en ukes tid senere. Jeg var liksom så kjekk og grei der jeg skrev om prosessen med et skråblikk, men så kom realiteten med all den usikkerhet, håp, tvil, desillusjon og tårer som følger med, og slo luften ut av meg. Men jeg har konkludert med at det var lurt. At det er lurt. For på de to ukene siden jeg skrev innlegget om IVF, har jeg fått så mange tilbakemeldinger fra folk jeg kjenner og ikke kjenner, som er i samme situasjon og som takker meg. Flere titalls damer som har følt seg alene og fortapt i dette hersens egg- og embryohelvetet, som syntes det var fint å lese at noen andre har det på samme måten. Venner og bekjente som jeg ikke ante levde i det samme som meg. Vilt fremmede som deler sin historie og krysser fingrene for meg. Dette er grunn god nok til å fortsette å skrive om det som utrolig nok fremdeles er et tabu.

Så her er en slags oppdatering fra hjemmet der tiden står bom stille.

På uttaket, som var den fredagen for 11 dager siden, klarte de å få ut fire egg. Det er det mest smertefulle uttaket jeg har hatt, men heldigvis ga smertene seg rett etterpå. De kom riktignok tilbake dagen etter og de neste fem dagene hadde jeg så vondt i livmor, mage, korsrygg og setemusklene at jeg trodde jeg skulle omkomme. Men det er en annen historie. Den redselsfulle telefonen dagen etter kom, og var heldigvis ikke så redselsfull denne gangen: Det var hele tre egg som hadde latt seg befrukte! Det er en høyere ratio enn vi noengang har hatt, så da var det fest i stua. Hele helgen gikk jeg likevel og bekymret meg for at de skulle ringe tilbake mandag morgen og si at det ikke var noe vits i å komme inn for å få tilbakeført egg, for alle tre hadde daua. Men de gjorde ikke det, og da vi kom inn mandag ettermiddag, var det faktisk hele to embryoer som lå og ventet på oss. Hurra! I utgangspunktet putter man da ett embryo inn i livmoren og fryser ned det andre, for å unngå tvillingfødsel. Men når man har prøvd så lenge og så mange ganger som oss, er det ikke uvanlig at man da putter begge inn for å øke sjansene. Innerst inne håper jeg faktisk på tvillinger, jeg. Men det er ikke helt lov å si, har jeg inntrykk av. Uansett, vi kjørte på med to! Og siden da har tiden stått stille.

Gangen i det videre er at man får tilbakeført befruktede egg, hviler litt og drar hjem med ny haug med medisiner. Det er visst det samme om man sitter eller står etter innsett, men jeg innbiller meg at det er lurt å bli liggende en stund, så da gjør jeg det. En gang lå jeg nesten opp ned i den sengen, med beina høyt over hodet. Da lo de godt av meg på klinikken, så nå nøyer jeg meg med å ligge nesten rett ut i en halvtimes tid.

Så får man beskjed om at man skal leve så normalt som mulig, men ikke stresse, ikke trene så mye og ikke løfte tungt. De forrige gangene jeg har vært gjennom dette, så har den tiden vært preget av nettopp stress. Mentalt stress. For hvis jeg har vært sykemeldt, har jeg gått og bekymret meg for hva sjefene mine tenker. Jeg har da også fått bekreftet at de tenker sitt, for som en av mine sjefer så taktfullt sa det: «Vi bare lurer på hvorfor du har flere sykedager enn xx som også hadde prøverørsforsøk?»

Så jeg har prøvd å jobbe i den perioden også. Men da har jeg tenkt at kontrabeskjeder, deadlines og livet i en redaksjon formelig hindrer meg i å bli gravid. Naturligvis er det ikke så lite som skal til. Som den elskverdige sykepleieren fortalte meg her om dagen da jeg ringte og spurte om hun trodde jeg hadde presset ut embryoene: «Er det liv laga, fester det seg i kjøkkenbenken om det vil!». Likevel har dette plaget meg mye. Men denne gangen har det vært annerledes. Å være sin egen sjef har virkelig sine fordeler. Jeg har slappet av med god samvittighet. Jeg har jobbet når jeg har følt for det, tatt meg ekstra god tid med alt mulig, laget mat, gått turer og generelt tatt livet mer med ro enn jeg pleier.

Vi som holder på med disse greiene lurer jo stadig på hva som er innafor å få i seg mens man ruger, men får som regel til svar at det ikke er stort man kan gjøre fra eller til. Likevel er det et par ting som sier seg selv at man skal kutte ut og det er alkohol og nikotin, og så skal man være litt forsiktig med koffeinen. Så jeg drikker maks to kopper kaffe om dagen og har byttet ut snus med uhorvelige mengder sukker. Sikkert kjempelurt å spise en halv pose Kloakkslam og en bøtte Ben & Jerrys daglig 😝

Så nå er vi her, på dag 9 etter innsett. Det er rundt nå jeg har fått mensen de tidligere forsøkene. I går kveld hadde jeg murringer og smerter som vitnet om at den var på vei, og da gråt jeg og sa at jeg aldri vil gjøre dette igjen. Det er ikke noe vits i, det kommer aldri til å gå. Jeg anså forsøket for å være over. Men den kom ikke, og i dag har jeg både vært kvalm og hatt veldig høy puls, begge mulige tidlige graviditetssymptomer. Den emosjonelle berg- og dalbanen er så dyp på det dypeste og så høy på det høyeste at jeg blir svimmel.

Etter jeg skrev det forrige innlegget, fikk jeg en melding fra en gammel venninne. Hun går gjennom det samme, fortalte hun. Nøyaktig det samme, viste det seg! Hun har fem forsøk bak seg, og hadde også uttak den fredagen jeg hadde. Hun har gått på de samme høye dosene som meg. Hun har hatt det helt likedan. Så nå har jeg fått en partner in crime. Vi har kontakt nesten daglig og det er veldig fint å ha noen å snakke med som er i eksakt samme situasjon. Det er mye frustrasjon over medisiner, smerter og lang ventetid, men det er også hyggelig å dele små tilløp til glede. Hun fikk også satt tilbake to embryo på samme dag som meg. I dag skulle vi teste for første gang begge to, men jeg glemte å kjøpe test i går, så jeg må vente til i morgen. Hun testet og fikk en svakt positiv test. Jeg ble så opprømt og så genuint glad at jeg for et øyeblikk glemte min egen grusomme usikkerhet. Nå krysser vi fingrene for at hennes tester bare blir tydeligere og at det unevnelige uteblir her hos meg. Det er lov å håpe.

Veien til barn

LIVET I BOBLA

7. mars 2017


Da er vi i gang igjen. Jeg måtte faktisk se i kalenderen og telle over for å se hvor mange ganger vi har vært gjennom det lille helvetet som heter «et forsøk».

Jeg har skrevet litt om bakgrunnen for at vi til slutt bestemte oss for å be om hjelp til å prøve å bli foreldre her. Første IVF-forsøk var våren 2014. I dag, tre år etter, er vi altså i gang med forsøk nummer syv. Jeg tør ikke engang tenke på hvor mange penger, sprøyter, tårer og sykedager det har kostet!

Når man holder på med dette, føles det som å være i en helt egen boble. Tilværelsen er nok forskjellig for alle, og jeg skal ikke påberope meg at jeg er representativ. Jeg tror likevel mange har det til felles at de føler seg som de eneste i verden som sliter med å få til dette på «normal» måte. Med Facebook som et evinnelig bakteppe til vår hverdag og virkelighet, er det kanskje ikke så rart at det føles sånn. Hver eneste dag er det noen som forteller at de enten venter barn, har fått barn eller at barnet de allerede har fyller år. For meg har det vært viktig å unngå å bli bitter, og jeg tror jeg har lykkes med det. I den forstand at jeg genuint gleder meg sammen med venner som får barn. Jeg får jo ikke mer barn av at andre ikke får det. Samtidig må jeg innrømme at jeg blir skikkelig irritert når jeg ser Kim Kardashian som har lyst på sitt tredje barn og som på grunn av risiko for komplikasjoner vurderer surrogatmor. Haha.

Uansett, jeg har funnet ut at åpenhet om denne kjipe prosessen kan være en god ting. For jeg har selv googlet meg halvt ihjel etter andre som har det som meg, og trøsten jeg finner på forum der ansiktsløse I-want-a-fucking-baby-zillas konkurrerer om antall «dpo» (days past ovulation) er heller mager. Jeg har savnet å se et ansikt på et helt vanlig menneske som går gjennom det samme som meg. Som lever et vanlig liv, har andre interesser enn å dulle med en familie, men som lengter like mye etter å bli mamma som det jeg gjør. Og jeg har skjønt at flere har det sånn. Siden jeg valgte å fortelle om vår uforklarlige og ufrivillige barnløshet, har jeg fått mange henvendelser fra andre i samme situasjon. Kjente og ukjente. Det viser seg at jeg faktisk kjenner en hel del som går gjennom akkurat det samme som oss!

Så, om du er i samme barnløse båt og trenger å føle deg mindre alene – eller om du bare aldri har skjønt hva det er de som går gjennom «forsøk» egentlig driver med – les videre.

Sånn her ser en vanlig (sørgelig at det er blitt vanlig) runde ut for meg:

Først er det en nesespray, som du bruker i alt fra to uker til to måneder. Sprayen setter deg i en kunstig overgangsalder, noe som er umulig å unngå å få med seg. Hetetokter (det er ikke som å være varm, det er som å brenne opp fra innsiden) og humørsvingninger blir det livet består av i de ukene dette pågår.

Den dagen du får mensen, ringer du klinikken. De forteller deg at det ligger resepter for nye medisiner til deg på apoteket, og du henter medisinene som koster ei litta sydenferie for en småbarnsfamilie på fire, i hvert fall om du settes på så høye doser som jeg må gå på. I tillegg til nesespray og eventuelle piller, starter du nå på hormonsprøyter. Hver eneste kveld setter du en eller to sprøyter i magen. Og for hver dag som går blir du mer stinn og oppblåst enn dagen før.

Noen dager senere er det tid for ultralyd. Nå skal legen se om alle hormonene du har puttet i deg har gjort jobben. For der du hver måned naturlig har ett egg som vokser og slipper taket ved eggløsning, jukser man det til gjennom assistert befruktning: Man dyrker frem alt som er av egg i «området», og sørger for at alle blir så store som mulig. For å unngå at kroppen foregriper begivenhetene, begynner du fem dager ut i hormonsprøytekuren på enda en sprøyte. Denne hindrer kroppen i å sette i gang eggløsning. Du går altså rundt med (forhåpentligvis) unaturlig mange unaturlig store egg som ikke får lov å løsne. Du føler deg som en sprekkeferdig høne.

Etter flere uker med spray, rundt ti dager med hormonsprøyter og fem dager med ikke-eggløsning-sprøyter, er det tid for… en ny sprøyte! Denne skal sette igang en kontrollert eggløsning 36 timer etter at den tas. Så når du har funnet det lille punktet på magen som ikke er gjennomhullet, blått, gult og rødt allerede, stikker du. Så er det bare å telle ned til kanskje den kjipeste dagen av dem alle: Uttaksdagen.

Får du behandling ved et offentlig sykehus, noe du gjerne gjør de tre første gangene du prøver, er det ofte en del andre par på det litt slitne venterommet når du kommer om morgenen med korte skritt (noe annet gjør for vondt) og tom mage (fordi dette jo er en operasjon). Når det er så mange par, hender det at det går i surr for de overarbeidede offentlig ansatte. Var det dere som hadde så få egg eller var det dere som hadde for mange?

Litt samlebåndsfølelse får man leve med når staten subsidierer. No such thing as a free lunch, si! Men om du har brukt opp dine tre statlige forsøk, noe vi gjorde i løpet av det første året, så er det bare å slutte å reise på ferie og bla opp for finere venterom og mørk sjokolade mens du venter på smerte og dårlige nyheter.

På uttaksdagen, blir du kort sagt dopet ned, mens det stikkes og graves etter eggposer. Disse tømmes og telles, og du trilles ut igjen. Grunnen til at jeg har fått et anstrengt forhold til denne delen av behandlingen, er at jeg ved to av seks uttak har fått komplikasjoner og smerter som har sendt meg rett på en avdeling med overvåking og smertelindring. Når man i tillegg erindrer å ha hørt i morfinrus at legen ikke virket så imponert over antallet egg som kom ut etter alle ukene med sprøyting og grining, kjennes det hele ganske enkelt rimelig ræva.

Så er det hjem til nye medisiner. Denne gangen av typen som skal lure kroppen din til å tro at den allerede er gravid, sånn at den oppfører seg som at den er det. Og sprøyter, da. Blodfortynnende sprøyter. Og så teller du timer. Teller timer til den berømte telefonen, som kommer nøyaktig et døgn etter at det ikke så imponerende antallet egg ble tatt ut av deg og legen mumlet noe om at «det KAN gå, vet du» og «vi trenger bare ETT egg som er bra».

Laben har nå blandet dine egg med hans troopers, og satt hele kalaset i et varmeskap. Der har disse minglet så godt de kan. Etter 48 timer er det gjerne noen som er døde, men forhåpentligvis ikke alle. Hadde du i utgangspunktet ikke så mange egg eller han så mange celler, er du avhengig av at det ikke er kjip kvalitet på det dere hadde. Når laben endelig ringer, løper du inn på soverommet, lukker døren og presser en pute rundt ørene, mens han svarer i stua. Så tyvlytter du forsiktig og hører i løpet av et halvt sekund på stemmen hans om det er noe embryo å sette inn dagen etter eller ikke. Jeg blir like glad hver gang de sier at det er et embryo som ser bra ut, selv om jeg vet godt at det ikke er i nærheten av å bety en graviditet, og at det så langt for meg alltid har gått skeis rundt en uke etter telefonen.

For alternativet er prøverørsfolks store marerittet: Et såkalt avbrutt forsøk alle . Det har skjedd meg én gang og jeg tror jeg aldri har vært så lei meg i denne prosessen som jeg ble da. Midt i vårt tredje forsøk, ringte en lege med relativt underutviklede people skills (mer om slike ved en senere anledning) og fortalte at det dessverre ikke var noen egg som var bra nok. No more treatment for you! Flere ukers hormonhelvete til ingen nytte.

Hvis du ennå henger med, og selv ikke har vært gjennom denne prosessen, tenker du kanskje nå at «det har tydeligvis ikke vært til noen nytte de fem andre gangene heller, siden du ikke har et barn i dag». Men forskjellen mellom å avbryte et forsøk fordi det ikke er liv laga underveis, og det å sette tilbake et befruktet egg som ikke klarer å feste seg i livmoren og bli en baby, er enorm. Sistnevnte er så mye lettere å leve med, for prosessen har vist at maskineriet tross alt funket fint et godt stykke.

Om telefonen fra laben derimot var oppløftende, er du nå nær ved å ha fullført et såkalt prøverørsforsøk. Det gjenstår bare at du tropper opp på stedet der du for 48 timer siden grein og bar deg, legger deg i stolen som etterhvert har blitt like velkjent for deg som kontorstolen din på jobb, og får tilbakeført den håpefulle. Inn i det du håper skal bli dens hjem de neste ni månedene.

Den påfølgende uken er du optimistisk og nesten på grensen til glad. Du googler etter historier om andre som ikke fikk det til de seks første forsøkene, men som fikk det til på det syvende. Du finner flere! Når han kommer hjem fra jobb, leser du historiene høyt for ham. Du plotter inn datoen for egguttak i en terminkalkulator på nett, for å se hva som ville blitt termindato dersom at hvis at det mot formodning skulle være sånn at… Du ser på lister over populære barnenavn. Du leser om veldig tidlige graviditetssymptomer og kjenner fryktelig godt etter. Du forteller ham at du faktisk er litt kvalm og at du også føler deg litt ekstra trøtt. Han blir glad, men du vet at han har hørt deg si alt dette før. Men det er lov å håpe. I bare en uke, for min del. For etter den første uken har gått, så vet jeg bare om denne versjonen: Du begynner å få vondt i magen og i korsryggen. Smertene ligner på de du pleier å få en gang i måneden. Det er de samme smertene. Det gikk ikke denne gangen heller.

I tre år har dette vært livet. Opp og ned, opp og ned. Jeg aner ikke hvor lenge det kommer til å fortsette å være det, og om det er naturen eller vi som en dag bestemmer oss for at det er nok. Alt jeg vet akkurat nå er at det er uttak på fredag. Blir ikke mer #friyay enn det!

Samfunn Veien til barn

ETIKK SOM HINDRER LIV

8. januar 2017

Jeg har sagt at jeg skal bruke denne bloggen til å vise flere sider av meg selv og at den ikke skal bli en samling kronikker, men så langt har jeg verken hatt tid til eller turt noe annet. Nå som det pågår en debatt om assistert befruktning, tenker jeg det er en god anledning til å skrive om noe som angår meg personlig, og som jeg håper er til nytte for flere.

Da jeg var yngre, det vil si i tenårene og i begynnelsen av 20-årene var jeg fast bestemt på at jeg aldri skulle få barn. Jeg mente det var galt å sette barn til en verden der det allerede er så mange barn som er foreldreløse. Det eneste rette, mente jeg, var å adoptere. Som følge av dette bastante og idealistiske verdenssynet, mente jeg at alle former for tukling med naturen for å lage barn – være seg prøverør, donasjon eller surrogati – var vanvittig uansvarlig. Jeg kunne ikke forstå at det fantes et system, delvis finansiert av myndighetene, som faktisk brukte masse tid og ressurser på å jukse til et barn, mens det lå nyfødte barn tett i tett på barnehjem rundt omkring i verden.

Sant å si, mener jeg på mange måter dette fortsatt. Men da jeg møtte han som jeg i dag er gift med, oppstod en følelse og et ønske i meg som var totalt ute av min kontroll og motstridende med det jeg alltid hadde ment om å få egne barn. Jeg utviklet etterhvert et stort behov for å produsere en miks av ham og meg, se hvordan denne miksen ville se ut og være, og vite at vi to ville leve videre gjennom denne felles skapningen. Jeg hadde imidlertid ikke dårlig tid, og vi fant stadig grunner til å utsette familieforøkelsen litt til. Vi ville ikke forhaste oss med barn, fordi det var så mye vi hadde lyst til å gjøre før vi tynget oss selv med et så stort ansvar. Vi ville starte på en karriere og ha en egen leilighet først. For meg som vanligvis er lite bundet av konvensjoner og tradisjoner, var det dessuten av en eller annen grunn viktig at vi giftet oss først og fikk barn etterpå. I den rekkefølgen. Ikke ville jeg være gravid i mitt eget bryllup heller. Og i hvert fall ikke på bryllupsreisen. Så måtte vi rekke å reise på en roadtrip langs USAs vestkyst.

Vi ble kjærester da jeg var 24, flyttet sammen da jeg var 25, kjøpte vår første leilighet da jeg var 27 og giftet oss da jeg var 28. Det året jeg fylte 30 var vi endelig klare. Jeg hadde hele tiden sett for meg at det bare var å bestemme seg for at nå var det dags, og så ville jeg bli svanger just like that. Etter et år uten tegn til graviditet, gikk jeg til legen for å sjekke at alt var i orden. Han spurte om jeg var plaget med PMS og smerter. Siden jeg var tenåring har jeg vært nærmest paralysert av smerter i 1-4 dager i måneden. De siste årene hadde jeg også begynt å bli uforklarlig og bunnløst deppa i tillegg. Det var da, som 31-åring på den gamle Kvinneklinikken i Oslo, at jeg hørte ordet «endometriose» for første gang. Siden den gang har jeg blitt operert for tilstanden to ganger, og førstkommende onsdag skal jeg opereres for tredje gang.

Etter fire år der jeg har vært nesten like mye hos legen, på klinikker og sykehus som utenfor, og med status som uforklarlig barnløs, har jeg fått innblikk i en verden der veldig mange par mellom 20-45 år befinner seg. En boble der usikkerhet, frykt, smerter, oppturer, nedturer og depresjon er hverdagskost. Når man er inne i den bobla – der jeg tidligere mente bare egoistiske og uansvarlige mennesker kunne befinne seg – er man så sårbar. I mitt tilfelle henger også ønsket om å bli mor sammen med årsaken til at jeg nå har en så alvorlig grad av endometriose at jeg har maks syv smertefrie dager i måneden. Etter graviditet og fødsel, er det nemlig vanlig at endometriose trekker seg tilbake.

Dessverre kommer man som ufrivillig barnløs oppi en rekke situasjoner – i familien, på jobb, i helsevesenet og sosialt – der man opplever at det legges sten til byrden. Man kan oppleve å få god støtte fra mange, men det er så altfor mye og mange som uheldigvis bidrar til å gjøre et allerede utmattende problem verre og mer uutholdelig. Det er uforståelige regler, ignorante meninger, forvirrende tilnærminger, inkompetanse og sviktende dømmekraft som sjelden blir tatt tak i og ryddet opp i, noe jeg mistenker skyldes at det for mange – meg selv inkludert – er et tabu å ha trøbbel med å lage barn. Man godtar mer enn man ville gjort dersom det var en annen kronisk tilstand man led av. Man bruker årevis og hundretusenvis av kroner på behandlinger man ikke får stille spørsmål ved. Man godtar å bli behandlet dårlig av autoritetspersoner i både helsevesen og jobb, fordi man føler seg dum for å sette himmel og hav i bevegelse for å få et barn.

Hadde det vært like stor åpenhet og aksept for det å ønske seg et barn som det er å ønske seg en utdannelse, hadde det nok vært mer tydelig hvor urettferdig forbudet mot eggdonasjon er. Om ufrivillig barnløshet var like lite flaut å snakke om som diabetes eller leddgikt, tror jeg flere ville reagert høylydt på at politikere skal trekke en slags etisk og moralsk grense for hvor stor hjelp det er mulig å få til å bøte på sitt problem.

Det er så himmelropende meningsløst og frustrerende at det er lov – og statsfinansiert – å proppe en kropp full med hormoner slik at man først kommer i en kunstig overgangsalder for deretter å få opp til 20 egg (mot normalt ett) til å vokse vilt i løpet av ti dager, provosere frem en eggløsning som man ved hjelp av medisiner har utsatt, hente ut alle eggene, befrukte disse kunstig, oppbevare de befruktede eggene i et varmeskap som simulerer miljøet i en livmor, plukke ut embryoene som har hatt normal celledeling, putte et eller to tilbake inn i livmoren og fryse ned potensielle søsken, for deretter å proppe kroppen full med nye hormoner for å lure den til å tro at den allerede er gravid slik at embryo(ene) som er satt inn fester seg i livmorveggen – men det er ikke lov å undersøke embryoene for å se om det er genetiske defekter (såkalt PGD) som gjør at en relativt ung og ellers frisk kvinne ikke har klart å bli gravid etter flere år med prøverørsbehandling. At det er en naturlig og god grunn til at kroppen støter fra seg et embryo, nemlig at det bærer på en alvorlig sykdom.

Det er nemlig «etiske problemstillinger» knyttet til en slik undersøkelse, som er det vi ønsker, slik det er med å bruke et friskt egg fra en annen kvinne og slik det er å tillate at noen blir født inn i tilværelsen med å ha én forelder. Selv om de to siste tilfellene ikke er noe jeg personlig rammes av, blir jeg provosert av lovgivningen. Å bruke en sædcelle fra en annen mann er derimot etisk forsvarlig og det samme er det å gå fra å ha hatt to foreldre til å leve med bare en mor. Politikerne våre har tatt disse avgjørelsene på vegne av oss, og med det sikret oss mot både å bli übermenschen og Gud forby, å komme til helvete.

Nettopp fordi jeg tror mer åpenhet og informasjon om temaet vil bidra til en mer opplyst debatt og mer levelige omstendigheter for ufrivillig barnløse, vil noen av mine innlegg fremover handle om mine erfaringer, frustrasjoner, oppturer og nedturer i vår vei mot å lage, hente eller droppe barn. Det i håp om at andre som er i lignende situasjoner kjenner seg mindre alene og at de som ikke har kjent problematikken på kroppen får en større forståelse for en søster, venninne, kollega eller pasient som ønsker å få barn, men som ikke klarer det på egenhånd.