Browsing Category

Veien til barn

Veien til barn

Håp i hengende snøre

21. september 2017

Enten er jeg spesielt skjør, eller så fikk jeg en smule mangelfull informasjon før MR-undersøkelsen i går. For fyttikatta for et syn jeg er i dag. Haha! Jeg halter og drar det ene beinet etter meg når jeg går, klarer ikke bøye den ene armen og har skikkelig vondt i magen og korsryggen. Men jeg får nesten ta det fra begynnelsen. Bildet er for ordens skyld IKKE fra i dag. I wish.

Jeg har skrevet om endometriosen før, så dere som leser denne bloggen, vet at den har satt sitt preg på livet siden jeg var tenåring. Først gjorde det bare vanvittig vondt i dagene før mensen. Så begynte det å gjøre vondt også under selve kalaset. En gang i løpet av 20-årene begynte det å gjøre vondt ved eggløsning også. For et par år siden merket jeg at jeg gradvis hadde gått over til å leve med smerter hele tiden og at jeg knapt hadde smertefrie dager.

De av dere som følger meg på Instagram kan se på mine stories at jeg fra tid til annen er inn og av legekontorer, sykehus og klinikker. Noen av dere har også spurt om vi er i gang med forsøk igjen, men neida. Det er som regel den hersens endometriosen som bringer meg til alle disse stedene. Jeg har vært hos mange leger og jeg har blitt operert tre ganger. Men smertene har enten ikke gitt seg, eller gitt seg i et par måneder før de så har dukket opp igjen. Legene jeg har vært hos har enten avfeid det med «det er individuelt hvor godt kvinner kjenner mens og eggløsning» eller trodd meg, men ikke kunnet forklare hvorfor jeg har vondt hele tiden. De har alle sagt at det er vanlig å ha vondt i magen og korsryggen når man har endometriose, men de har sett ut som spørsmålstegn når jeg har fortalt at jeg har dritvondt i lårene og beina. Min fastlege er super og har gjort det han kan for å finne ut av dette, han har henvist meg tusen steder, men til vår felles frustrasjon har det aldri ført frem.

Men så leste jeg denne artikkelen her på kk.no i våres, og omtrent samtidig fortalte min svigerfar (som er gynekolog) at han hadde lest noe interessant i et legetidsskrift om endometriose fra den samme legen som er intervjuet i artikkelen. Andreas Putz er tysk, men heldigvis for meg (og andre som har endometriose) holder han til her i Norge, nærmere bestemt i Tønsberg. Han er seksjonsoverlege ved gynekologisk avdeling ved sykehuset i Vestfold, og daglig leder i Norsk gynekologisk endoskopiregister. Vi bestemte oss for å prøve og i juli var jeg hos Putz for første gang. Jeg forstod raskt at jeg hadde kommet til riktig person. Han stilte spørsmål jeg aldri har blitt stilt før og han hadde svar på mange av mine ubesvarte spørsmål. Da han spurte om jeg hadde vondt i lårene og om jeg kjente at smertene strålte nedover beina, begynte jeg å grine! Haha, jeg høres jo sikkert helt gal ut, men det er noe forløsende ved å bli sett og forstått når man har blitt vant til det motsatte.

Uansett, jeg skal ikke kjede dere med detaljer. Men bottom line er: Mest sannsynlig er endometriosen aldri blitt skikkelig fjernet og restene har sunket nedi vevet, der de konstant legger trykk på nervene. Så det er nervesmerter jeg har. I tillegg har jeg noe som heter adenomyose. Summen av dette har gjort det nær umulig for et embryo å feste seg. Jeg fikk nervemedisiner (som hjelper!!) mot smertene og henvisning til MR av bekkenet. Snart får jeg vite om jeg må opereres igjen.

Det var altså MR-undersøkelsen jeg var i Tønsberg og fikk utført i går. De ga meg en sprøyte i låret og en diger veneflon i armen. Begge preparatene skulle få tarmene til å holde seg i ro i de FEMTI minuttene jeg lå inne i klausmaskinen. Nå er både låret og armen stive og skikkelig ømme, og disse tarmgreiene har gitt meg skikkelig vondt nettopp i tarmene, som vi vet er et av stedene endometriosen har spredd seg til.

Så, her sitter jeg da, midlertidig invalid og fin. Men jeg er ved godt mot! For endelig har jeg kommet til en som forstår hvordan jeg har det og som har den nødvendige ekspertisen til å kunne få det til å forsvinne. Det er virkelig betryggende.

Det både min fastlege og doktor Putz sier, er at kvinner som har en så alvorlig grad av endometriose/adenomyose, bør få fjernet et og annet i det reproduktive systemet. Men siden vi jo febrilsk prøver å produsere et barn her, skal en eventuell operasjon være organbevarende. På den betingelse at vi skynder oss og får det til raskt (lol), sånn at hele dritten kan fjernes etterpå.

Mens vi var på ferie, fikk jeg melding fra tre (!) ulike mennesker om at det er klinikken Maigaard i Århus som gjelder. De føyer seg bare inn i rekken av alle de andre som har fortalt suksesshistorier derfra. Tror nesten alle jeg vet om som har hatt en litt ekstra humpete vei mot det å bli foreldre, men som til slutt har fått det til, har fått det til der. De kan nok ikke trylle, men jeg tror nesten ikke vi kan la være å gi Maigaard en sjanse. Må bare få endo-situasjonen noenlunde under kontroll først. Så, kjære lesere, en bitteliten mikroskopisk flamme av håp er tent!

Veien til barn

«DET VAR EN GOD IDÉ! »

7. august 2017

Da er fellesferien over og den ufrivillige pausen i behandling kan nå opphøre. Hastverket som følger med det å være en ufrivillig barnløs kvinne i tredveårene gjør at jeg ikke har råd til å sløse med tiden. Vi må gjøre noe. Vi må igjen foreta oss et eller annet som øker våre sjanser for å bli foreldre. Men først må vi finne ut hva.

Jeg har lenge tenkt på å skrive litt om behandlingstilbudene for ufrivillig barnløse i Norge. Eller rettere sagt, min erfaring med og inntrykk av disse. Jeg har rett og slett litt på hjertet etter tre år, ni runder med hormonstimulering, syv ivf-forsøk og utallige møter med det offentlige og private helsevesen. Ikke minst har jeg, som et resultat av å ha vært åpen om egen ufrivillige barnløshet, fått ta del i erfaringer som andre i samme situasjon har gjort seg. Dette blir et langt innlegg, nok en gang trolig for de spesielt interesserte.

First things first. Er du en kvinne med et uoppfylt barneønske, og oppsøker legen for å høre hvorfor du ikke blir gravid, får du i Norge i dag beskjed om at du ikke kan få svar før du og din partner har prøvd i minst ett år. Det hjelper ikke om dere sluttet med prevensjon for flere år siden. Dere må aktivt ha forsøkt i over 365 dager. Flere kvinner på 30+ som jeg kjenner, inkludert meg selv, har fått denne beskjeden. Kvinner i en alder der fertiliteten er i fritt fall, får altså beskjed om å sitte og vente på å bli utredet, mens deres fysiske egnethet til å få barn raskt forvitrer.

Da vi endelig kom i gang med utredning, som skulle gi svar på hvorfor vi ikke klarte å få meg gravid, ble det raskt konkludert med at jeg hadde endometriose. Det evinnelige endometrioseeventyret kommer i et eget innlegg, men fra jeg gikk til legen til vi kom i gang med det første ivf-forsøket gikk det to år. To år er ganske lang tid når du har passert tredve og ønsker å bli mor.

I Norge får man subsidiert inntil tre ivf-forsøk i det offentlige. Det betyr at staten betaler for behandlingen ved et offentlig sykehus som tilbyr denne behandlingen, og refunderer det du har brukt på medisiner som overskrider 17 000 kroner. Avhengig av hvor mye medisiner du blir foreskrevet, og om det er ivf- eller icsi-behandling dere trenger, koster et forsøk mellom 40 og 50 000 kroner. Statens bidrag kommer derfor mildt sagt godt med. Det er imidlertid ikke alle som får dette bidraget. Det stilles nemlig krav om alt fra hva slags forhold dere er i (ekteskap/samboerskap) til hvor store sjanser dere har til å lykkes. Noen jeg kjenner ble i begynnelsen av tredveårene nektet forsøk i det offentlige, fordi legen ved et offentlig sykehus mente at hun var «så å si steril». Få år senere er hun mor til tre jenter. Hvordan kunne det skje, spør du. Lignende skandaler skjer hele tiden, svarer jeg.

Min erfaring er at de fleste norske legers tilnærming til infertilitet er skjematisk. Det vil si, satt litt men ikke mye på spissen, at alle får samme behandling, uansett årsak til barnløshet. God gammeldags samlebånd. Inn, resept på Puregon/Menopur/Bemfola etc, ut, inn igjen til egguttak, ut, inn igjen tre dager senere, tilbakeføring av embryo, ut, mensen – repeat. Når et ivf-forsøk mislykkes, er det i norsk helsevesen ikke vanlig å forsøke å finne ut årsaken. Du møtes med et skuldertrekk om du spør. Vanlig prosedyre er å ta frem kalenderen og sette en dato for å gjøre akkurat det samme en gang til. Etter to mislykkede forsøk ved et offentlig sykehus, der vi hadde fått ut henholdsvis 7 og 12 egg, spurte vi legen om det var mulig at endometriosen var tilbake etter operasjonen jeg hadde hatt året før. «Det er et godt spørsmål», sa legen og henviste meg til ny operasjon for å avdekke om det var tilfellet. Det viste det seg at det var. En god del, faktisk. Flaks at vi – pasientene – foreslo å ta en titt. Noen vil si at det var legens jobb å foreslå riktig behandling.

Neste forsøk ble avbrutt, etter at vi fikk ut tre egg og ingen overlevde befruktningen. Legen ringte for å gi oss den dårlige nyheten. «Dere må ta en prat om hva dere skal gjøre videre nå», hørte jeg i telefonen jeg skjelvende holdt i hånden. Jeg hadde sekunder før fått vite at ukene med sprøyter og hormonhelvete hadde vært til ingen nytte. Legen fortsatte. «Man kan ikke holde på i det uendelige, vet du. Når du får ut så få egg, er det ikke noe å jobbe med. Det er mange måter å bli foreldre på. Dere bør vurdere eggdonasjon, adopsjon, fosterbarn…» fikk jeg beskjed om, der jeg satt oppløst i tårer, 31 år gammel, få måneder etter vårt aller første møte med fertilitetsmedisiner og assistert befruktning. Kunne man bruke formuleringer som «i det uendelige» når vi bare hadde to forsøk bak oss? Når et forsøk avbrytes, regnes det ikke som et forsøk, og du får et nytt. Legen ved det offentlgie sykehuset mente det ikke var noen vits for oss å benytte oss av det siste statlig finansierte forsøket. Vi kunne komme inn på en samtale over helgen for å snakke om veien videre. Men vi burde ta stilling til om vi var klare for eggdonasjon (som til alt overmål er ulovlig i Norge) før vi kom, var oppfordringen. Resten av den fredagen gråt jeg. Det kjentes som livet var over.

Mannen min tok ordet med en gang vi hadde satt oss ned. «Jeg vil bare si med en gang at vi er her for å få vite om mulighetene vi to har for å lage barn, vi er ikke her for å høre om alternative måter å bli foreldre på», sa han og fortsatte: «Så det vi lurer på nå er hva som gjør at det er fånyttes å prøve igjen. Hvorfor satser dere på at det lave antallet egg i siste uttak er mer representativt enn de to første uttakene der eggene var flere?»

«Skal vi se på journalen her, da» sa legen og forsvant inn i dataskjermen. Myste litt, hevet øyenbrynene, myste litt til og hevet øyenbrynene på nytt. «Jøss, se her ja. Dette er jo veldig bra. Her har dere fått ut syv egg – og alle var modne. Skal vi se.. Fikk dere ut tolv egg i forrige runde?! Elleve av dem var modne? Dette er jo veldig gode forsøk, det må jeg si! Nei, da er det bare å fortsette å prøve. Dette ser jo riktig så lovende ut!»

Legen vi hadde satt vår lit til hadde ikke sett på journalen før han ringte en fredag ettermiddag og foreslo at vi burde kaste inn håndkleet. Det er litt vanskelig å beskrive det jeg følte da. På den ene siden glede og lettelse over ikke å være en lost case ennå likevel, på den andre siden følelsen av utrygghet og det ikke å ha tillit til den vi så inderlig hadde håpet på skulle hjelpe oss.

I det private, der vi har vært de siste to årene, har det ikke vært bedre. Jeg har blitt satt på samme hestedose-hormonkur, fått ut et varierende antall egg, bare ett eller to har overlevd befruktningen, dette/disse er tilbakeført og jeg har fått mensen på dag ni etter tilbakeføringen. Ikke én gang har legen sagt «kanskje vi skal prøve noe annet». Jeg har gang på gang spurt om han tror det er håp for oss, svaret har alltid vært det samme: «Selvfølgelig! Hvis ikke hadde vi jo ikke gjort dette. Du fungerer, han fungerer, dere er relativt unge, det er bare et spørsmål om tid før det klaffer». Sist han sa dette, var i begynnelsen av mai, da vi var til ultralyd underveis i vårt hittil siste forsøk. Etter at forsøket nok en gang gikk i dass, og vi fortsatt hadde et forsøk igjen i 3-for-2-pakken vi hadde kjøpt, fikk pipen en annen lyd. «Dette går jo ikke», var beskjeden da vi var hos ham i slutten av samme måned. Hva som hadde endret seg så radikalt på tre uker, vet vi fortsatt ikke. Visst hadde vi vært gjennom et mislykket forsøk i mellomtiden, men at forskjellen mellom åtte og ni runder skulle være som dag og natt, var vanskelig å forstå.

Under samme samtale, foreslo vi et forsøk i naturlig syklus. Vi hadde lest oss opp på nettet om metoden og mente den hørtes aktuell ut for oss. Forsøk i naturlig syklus er rett og slett et ivf-forsøk der man ikke stimulerer kvinnen med hormoner før et egguttak, men lar naturen dyrke frem egg. Der man i en stimulert syklus booster modningen av så mange egg som mulig, og ved å hindre eggløsning sørger for at alle modnes og kan tas ut, lar man i en naturlig syklus kroppen dyrke frem eggene og velge ut det beste til eggløsningen. Man sitter altså igjen med kun ett, det egget kroppen mener er det mest overlevelsesdyktige. Derfra utfører man assistert befruktning som normalt. Poenget med stimulert syklus er å øke antallet egg, noe som kan gå på bekostning av kvaliteten. Når antallet økes betraktelig, ser man tross kvalitetsreduksjon, en gevinst ved å stimulere. Vi har vært gjennom ni runder med høydosestimulering, men aldri sittet igjen med mer enn maks to egg ved innsetting. De fleste gangene har vi sittet igjen med ett. Altså har stimuleringen ikke gitt oss mer enn det kroppen selv ville dyrket frem, uten medisiner. Det eneste medisinene har gitt oss har vært dårligere kvalitet på det ene egget vi har tilbakeført.

Vi spurte legen om det var hensiktsmessig for oss å gjøre et forsøk i naturlig syklus. «Det var en god idé», svarte han. «Det er nettopp hos par som dere, der kvinnen faktisk produserer egg, men responderer dårlig på hormonstimulering, at man har sett gode resultater av forsøk i naturlig syklus. Vi går for det!». Vi holdt på å falle av stolen. Hadde vi nettopp googlet oss frem til behandlingen som passet oss best? Ikke bare er hormonstimulering fysisk og mentalt beintøft, men hver runde med medisiner koster nesten 20 000 kroner. Vi har gått gjennom ni runder med medisiner som har tatt knekken på både kropp, sjel og lommebok – og ingen leger har reagert på at de kun har gjort skade. Vi har blitt plassert på samlebåndet og blitt behandlet av maskiner.

Til høsten blir det altså et forsøk i naturlig syklus. Jeg skal muligens gjennom min fjerde endometrioseoperasjon først. Ulempen med forsøk i naturlig syklus er at man kan bomme på eggløsning og dermed må vente på neste syklus. I mange land minimerer man denne risikoen ved å ha hyppige ultralydundersøkelser. I Norge glipper egg rett som det er, fordi nesten ingen klinikker gidder å jobbe i helgene. Jeg har mast meg til å få et løfte om daglig ultralyd når vi kommer så langt. Går det ikke denne gangen heller, ser vi mot utlandet. Påfallende mange jeg kjenner og kjenner til, har gode ting å si om fertilitetsbehandling i Århus i Danmark.

I den sårbare situasjonen vi befinner oss i, er det en enorm tilleggsbelastning ikke å kunne stole på de som behandler oss. At vi, i tillegg til å holde ut smerte, lengsel, nederlag, økonomisk belastning og skuffelser, også selv må passe nøye på at vi får riktig medisinsk behandling, er intet mindre enn skandaløst.

Ja, det er frivillig å forfølge ønsket om å lage egne barn når naturen butter imot. Nei, leger kan ikke trylle. Men som pasient bør man kunne forvente at man får den rette og best tilpassede behandlingen. Man skal ikke måtte google seg frem til sin kur. Uansett om det er influensa eller ufrivillig barnløshet man lider av.

 

Veien til barn

TIMEOUT, MY ASS

18. juli 2017

Livet er virkelig bedre om sommeren. Selv om jeg i år som alle andre år fikk min lille kontraintuitive vårtristesse da dagene begynte å bli lengre og luften slightly varmere, er det jo dette som er min årstid. Det er så mye lettere å leve om sommeren. Lettere å kle seg, sminke blir overflødig, blomster overalt, flere brukbare timer i døgnet, alt er bare velstand. Nesten alt.

Planen var jo å bruke denne sommeren til å puste litt. Benytte oss av anledningen med sommerstengt klinikk til å legge det hele litt på hylla og ta en timeout fra fertilitetshelvetet. Ideen var å prøve å ha det bra, nyte sommeren og ikke la vårt evige prosjekt skyggelegge tilværelsen helt. Særlig nå som vi uansett ikke får gjort noe annet enn å vente på neste runde. Denne sommeren skulle jeg ikke tenke på den høyst ufrivillige barnløsheten. Men jeg har nå, etter flere forsøk på slike «pauser», lært at det faktisk ikke er noe som heter «en timeout» fra dette opplegget. Sånn er det, og det må man bare lære seg å leve med.

For du kan ta en fysisk pause, i den forstand at du akkurat nå ikke sprøyter deg selv full av hormoner eller er til ultralyd annenhver dag. Men all den tid du har lyst på barn og ikke har barn, er du jo ufrivillig barnløs. Kan liksom ikke ta en pause fra det. La meg forklare hvordan et tappert, men mislykket forsøk på det jeg så kjekt kalte «pustepause» i mitt forrige innlegg, typisk kan fortone seg.

Jeg står opp etter en god natts søvn på hytta, tar med meg en kaffe ned på brygga og registrerer på vei forbi stua at svigerinnen har både hendene, håret og fjeset fullt av babygrøt der hun nesten sloss med ettåringen som ropende kaster mat og leker veggimellom. Jeg sender henne en vennlig tanke, sier til meg selv at det tross alt er mye ro og frihet i livet uten barn. Jeg har sikkert sovet dobbelt så lenge som henne i natt, og nå kan jeg bruke dagen min på akkurat det jeg vil, uten at noen krever noe som helst av meg. Så sjukt deilig, egentlig! Hæ? JA, DET ER JAMMEN DEILIG, tenker jeg og plukker med meg avisen på vei ut av hytta. Setter meg ned på brygga og dingler med beina, myser smilende mot sola og tar en slurk av kaffen. Klapper meg selv på skulderen og tenker at nå er jeg flink til å nyte livet, istedenfor å sette det på vent. Kikker ned på den svindyre sommerkjolen og pedikyren jeg fikk før helgen, og tenker at dette er fruktene av frihet og egentid.

Blar litt i avisa, der står det om alt fra høstens forestående valg til samlivsproblemer, DAB-radio og Norges beste softis. Jeg blar og leser, men bare minutter senere sitter jeg der plutselig og har den vonde følelsen inni meg igjen. Den som kjennes som en knyttneve, som treffer meg tungt i magen og gjør meg urolig. Den som gjør at hjertet synker og jeg blir mørk inne i hodet. Smilehullene er vekk og sinnarynken er tilbake. Hva skjedde nå?

Nei, det som skjedde var at jeg satt der, ante fred og ingen fare. Var flink til å nyte øyeblikket. Men så glemte jeg at det ikke er mulig å styre tankerekker og blokkere utvalgte tankeruter. Så da jeg leste en artikkel om politisk uenighet om kontantstøtten, la plutselig tankene mine ut på en egen liten spasertur. Plutselig satt jeg der og stirret på bilder av barn med softis i hele trynet, mens jeg tenkte over hvilken holdning jeg selv har til kontantstøtten. Konkluderte med at den nok er nyttig og viktig for mange, men at jeg selv ville valgt å ha barna mine i barnehagen. Barnehagen. Barnehageplass, tenkte jeg. En ting nesten alle jeg kjenner snakker om. «Barnehageplass» er et ord som gir meg litt vondt i magen, kjenner jeg nå. Det er et ord som minner meg på et problem jeg ikke har. Et problem jeg så inderlig gjerne skulle ønske jeg hadde. Jeg kommer aldri til å levere og hente i barnehagen, tenker jeg. Det er dette jeg tenker, der jeg sitter og myser med sinnarynke, og kald kaffe i koppen. Så får jeg panikk. Jeg har ingen tid å miste. Jeg har for svarte fylt 35 år nå, hva da «pause»?! Vil jeg bli mor eller vil jeg ikke? Jævlig dårlig idé å utsette noe som helst da i så fall. Jeg har få nok egg som det er. Så jeg heller ut kaffen, ruller sammen avisa, reiser meg opp, går og finner mannen min. Nå sover nevøen min og foreldrene hans slapper av i solen. Jeg og mannen min bruker hele formiddagen til å google etter «forsøk i naturlig syklus», «fertilitetsklinikker Danmark» og «forskningsartikler endometriose».

Det er ikke mulig å slappe av på kommando, er vel det jeg prøver å si. I hvert fall hvis det å slappe av er ensbetydende med å stenge ute alle tanker om temaet som tross alt opptar deg mest. Jeg vil slå et slag for å kutte ut selvpålagte timeouts. For hva er avslappende med å tvinge seg selv til noe som er umulig? Slutt å fortelle folk som er ufrivillig barnløse at de skal tenke på noe annet, for det går ikke. Og er du den barnløse, slutt å gi deg selv mental juling for at du ikke klarer å legge til side lengselen etter å bli mor. Innse i stedet at en stor del av livet akkurat nå består av nettopp dette ønsket, og at det da er helt naturlig at du tenker mye på det. Men, og det er et stort men, det betyr ikke at det ikke er plass til noe annet i tilværelsen. Det er ikke slik at du ikke fortjener å gjøre noe som helst annet enn å piske deg selv for at kroppen din ikke lystrer. Du blir ikke fortere gravid om du luker jobb, venner, middagsselskap og tv-serier ut av livet ditt. Du blir ikke mer fertil av at fertilitetsforsøk er din heltidsgeskjeft. Nå er det dessverre i mitt tilfelle sånn at en konstant, smertefull og ekstremt døll endometriose legger sine begrensninger på livet, men jeg er overbevist om at det er sunt for kropp og sjel å skvise inn en balansert miks av den jobbingen, de sosiale sammenkomstene og den populærkulturen man kan – inn i en hvilken som helst tilværelse, egentlig. Også den som ufrivillig barnløs.

Jeg har i hvert fall lagt den tvungne timeouten på hylla, og gått tilbake til både googling, kalender, testing og alt det koko som omgir oss som er i denne bobla. Men nå er jeg samtidig opptatt av at denne tiden, disse årene vi bruker på dette, skal bli husket for mer enn bare forsøkene og tårene. Jeg vil at når vi sitter der om tjue år og snakker om da vi var i 30-årene, uansett om vi da har barn eller ikke, så skal det også hoppe frem bilder og minner i hodet, som handler om helt andre ting enn fuckings jævla ivf.

Fortsatt god sommer 😘

Livet Veien til barn

PUSTEPAUSE

26. juni 2017

Det er rolige dager nå. Jeg har endelig begynt å skrive igjen, etter en skrivesperre som har vart så lenge at jeg var i ferd med å få panikk for hele bokprosjektet. Jeg skriver på min første bok, den jeg sluttet i jobben for eksakt et år siden for å skrive. En dokumentarisk roman, om min familiehistorie, som skal ut på Cappelen Damm den vakre dagen den blir ferdig. Jeg har hatt så dårlig samvittighet for at jeg ikke har kommet lengre, at jeg ikke har låst meg inne for å skrive og for at jeg ligger etter skjema. For at jeg bare har brukt tiden på spalter, kommentarer og blogg. Men det har vært et heftig år, og det jeg skriver bok om er tidvis kraftig kost, så jeg har rett og slett innvilget meg selv litt forståelse og tålmodighet med dette prosjektet. Når jeg nå likevel er i gang igjen, føles det ganske bra. Å være produktiv igjen og gjøre noe som ikke har med hormoner og dritt å gjøre, gjør meg godt.

Vi har hatt en så fin helg. På fredag jobbet vi lang dag begge to, og på kvelden så vi bare på tv og spiste is. Vi så på SKAM og Orange Is The New Black, som begge er i sin beste sesong ever. Til langt på natt. Tok bare en pause for å gå tur med Pepsi og handle. Vi snakket masse om alle de tingene SKAM tar opp, og jeg kjente at det var så deilig at vi kunne engasjere oss i en samtale om noe utenfor oss selv. Det var altfor lenge siden. Lørdag lå vi og sløvet i hagen hele dagen. Spiste vannmelon, hørte på musikk og solte oss. På kvelden var vi invitert på fest hos noen venner som også bor her i Vollen. Vi trodde det kom til å bli en rask tur nedom for å si hei og henge litt, men endte opp med å bli en helaften med bobler, dans og nye og vanvittig hyggelige bekjentskaper.

 

Søndag var vi på middag hos et ungt afghansk par som har kommet til Norge som flyktninger. Vi har blitt kjent med dem gjennom Røde Kors, der Jonas er frivillig. Vi fikk nydelig mat, lo masse og ble skikkelig sjarmert av deres to dødssøte døtre som elsket Pepsi. Et kjærlighetsforhold vi håper skal bli mer gjensidig med tiden, haha. Pepsi kan styre seg for unger som løper etter henne.

I bilen på vei hjem fra middag i går, snakket vi om hvor fin denne helgen har vært. Vi har opplevd litt nye ting, truffet nye mennesker og tillatt oss selv å ha det bra. Deilig med en hel helg uten noe mas eller prat om vår evige hodepine. Da jeg sa det til Jonas i går kveld, var han enig.

– Digg med en pause fra barnløshet, sa jeg. – Ja, fy faen. Jeg er så lei av det jeg ass, sa han. – Jeg er drittlei av det jeg også, men jeg er like lei av ikke å ha barn også. Lei av å lengte etter barn. Det føles som jeg derfor må holde ut med én ting jeg er drittlei – altså ivf-helvetet – i håp om at det gjør at jeg blir kvitt en annen ting jeg er enda mer lei av, nemlig det å være barnløs, sa jeg. – Jeg synes det er litt deilig å si det høyt, jeg. At jeg er drittlei dette opplegget. At hele greia har kommet inn og overskygget selve ønsket om å få barn, sa Jonas.

Jeg skjønner hva han mener. Denne prosessen har blitt en kamp der gevinsten har blitt litt utydelig med tiden. Og hele prosessen oppleves nok ganske forskjellig for oss to, selv om vi er aldri så enige og samstemte om de viktige linjene. Jeg kjenner på en lengsel etter å bli mamma, jeg ser for meg et barn som er vårt og som jeg ikke får lov til å holde i armene. For ham er det ikke på den måten. Han sier han vet han vil ha barn og er drittlei av at det ikke bare kan ordne seg. Jeg blir lei meg, han blir forbanna. Og jeg tror han er mindre redd for tanken på å leve uten barn enn det jeg er. Men – og dette blir plutselig veldig virkelig og sant når jeg sier det høyt for første gang – jeg har faktisk begynt å bli en liten anelse mindre redd for tanken i det siste. Det vil si, jeg har så smått begynt å se de positive sidene ved ikke å ha barn. De er ikke mange så langt, og jeg er ikke i nærheten av å ønske meg et liv uten barn, men bare det at jeg faktisk kan tenke en positiv tanke eller to rundt en tilværelse uten noen som kaller meg mamma, gjør meg både litt glad og litt lei meg. Glad fordi det selvfølgelig er positivt om jeg ikke ser bekmørkt på et scenario der vi ikke lykkes. Lei meg fordi disse tankene føles som en fallitterklæring.

I dag ringte jeg litt motvillig til klinikken for å fortelle at jeg fikk mensen før helgen. Planen har nemlig vært å kjøre en runde ivf i naturlig syklus denne gangen, men etter disse chille dagene var jeg ganske lite lysten på å ta fram kalenderen og avtale ultralyd og alt som hører med. Så viser det seg at klinikken holder sommerstengt i intet mindre enn seks uker. Og siden vi reiser på ferie den siste uken i august, betyr det da at vi ikke får kommet i gang før i slutten av september igjen. Det synes jeg er helt ok, kjenner jeg. For nå har jeg bestemt meg for at de neste månedene skal være litt som den helgen som nå ligger bak oss: Jeg skal skrive, være sosial og gjøre ting som gjør meg glad.

 

Veien til barn

HA DET, OPTIMISME

9. juni 2017

Det har vært noen intense uker. Jeg har hatt en overveldende fin bursdagsfeiring med mange mennesker jeg setter pris på. Jeg har drukket meg full og ledd masse. Jeg har danset og fjaset. Til og med røyket en sigarett. Jeg har kost meg i sola, spist deilig mat og sett sesong to av «Love» som er en veldig fin serie på Netflix. Men jeg har også grått mer enn på veldig, veldig lenge.

Håpløsheten som antagelig har ligget og ulmet i underbevisstheten lenge, har endelig kommet til overflaten og blitt altoverskyggende. Lenge har jeg tviholdt på de historiene som underbygger troen på at vi har veldig gode sjanser til å få dette til. Historien om legene som sier at så lenge jeg er frisk og han er frisk, og vi produserer det vi skal, så er det bare et spørsmål om tid før det går. Historier om de som ble erklært sterile, men som ble spontant gravide. De som ikke ga opp og fikk det til etter mange år. De som fikk beskjed om at de var for gamle og likevel fikk både ett og to barn. De uten eggstokk, eggleder og whatnot som likevel fikk det til tilslutt.

Disse er historier som har kastet et optimistisk lys over vår situasjon: For vi har jo holdt på med ivf i «bare» tre år, jeg er «bare» 35, vi produserer begge bestanddelene som trengs og bortsett fra endometriosen, er alt hos meg i tipp topp shape. Det står supert til med eggledere, eggstokker, syklus, eggløsninger, livmor og slimhinner. Alt tilsier at vi skal lykkes! Når de med så mye dårligere utgangspunkt enn oss fikk det til, så er det bare rett og rimelig å tro at vi skal få det til. Jeg har gjentatt denne regla her, for meg selv og for andre. Sagt til både meg selv og andre at det bare er spørsmål om tid. Men det er jo absolutt ikke sikkert. Det vet jeg jo veldig godt innerst inne.

Men det måtte en brutalt ærlig samtalepartner til for å stikke hull i den boblen av falsk forhåpning som jeg har laget rundt meg og oss i løpet av de tre siste årene. C både kjenner og leser meg godt. Jeg hadde fortalt henne at jeg hadde hatt noen tunge dager etter at vi var hos fertilitetslegen i forrige uke. Hun spurte hva det var med legebesøket som gjorde meg trist. Og jeg brukte fem minutter på å pakke én nedbrytende setning fra legen inn i lagvis med grunner til å ha håp, før jeg serverte den til C: «Det ser jo ikke ut som dette her går, da», hadde legen sagt.

– Du kunne bare fortalt meg at legen var negativ og at det gjorde deg trist. I stedet fortalte du i detalj om alt som peker i en positiv retning, før du i en bisetning sa hva han hadde sagt. Jeg tror det er fordi du vil at jeg skal tro på deg og også at du selv skal tro på det. At det ser lyst ut. Men du er jo skikkelig redd. Jeg tror du kjenner på et bittelite håp mot en avgrunn av frykt, sa C.

Hun har så rett. Overfor både meg selv og andre har jeg lenge skapt et inntrykk av at håpet om å lykkes er et hav og frykten for aldri å lykkes er en dråpe i det havet. Mens det i realiteten er omvendt. Jeg frykter hundre ganger så mye som jeg håper. Og nå har jeg kommet dit at jeg har sagt det høyt og det er ingen vei tilbake.

Jeg vet ikke hva jeg skal kalle dette skiftet i mentalitet. Det at jeg har gått fra å være uttalt optimistisk til å si rett ut at jeg genuint ikke har tro på at dette kommer til å gå. At jeg virkelig ikke makter å se for meg meg selv som gravid. Min nye versjon av realiteten er ærlig, derfor er den befriende, selv om den også er vond som faen. Den gjør fallhøyden mindre og følelsene sårere. Men den er heldigvis ikke totalt blottet for håp. Vi gir oss ikke. Ikke ennå.

Veien til barn

NO FILTER

15. mai 2017

NÅ ER JEG ALTSÅ SÅ DRITTLEI!

I dag er jeg ikke først og fremst trist, jeg er rett og slett forbanna. Totalt irrasjonell og helt ekstremt sint og bitter. Jeg gråter ikke stille, jeg hulker høyt. Dette innlegget skrives i affekt og jeg beklager på forhånd overfor sarte sjeler at jeg legger vekk alt av filter, fintfølelse og anstendighet. Jeg inntar en ukledelig offerrolle og jeg syter. Les eller la være. Men jeg trenger å få det ut.

For jeg er så helvetes opprørt over hvor urettferdig dette er, og at det ser ut som det aldri skal ordne seg. På tre år har jeg stukket meg selv i magen nesten 350 ganger og vi har brukt så mye penger på de nytteløse drittmedisinene at jeg blir gal bare av å tenke på det. Medisinene som har som eneste oppgave å sørge for at flest mulig egg blir modne og lar seg befrukte. Men ni ganger, NI JÆVLA GANGER, har jeg gått gjennom det svindyre hormonhelvetet i nesten to uker hver gang og det har aldri – absolutt aldri – resultert i mer enn ett eller to egg inn igjen. Det har kommet ut alt fra tre til 12 egg, men når tiden er inne for å sette inn igjen, er nesten alle borte. De er rett og slett ikke levedyktige. Fem ganger har vi sittet igjen med ett egg, altså det samme som kroppen naturlig ville dyrket frem og modnet for oss uten de helvetes hormonene. Når man i tillegg vet at hormonstimuleringen kan forringe kvaliteten på eggene og at det derfor kun er verdt det dersom man får ut så mange at kvantitet trumfer kvalitet, er det faen meg et under at legene har fortsatt å proppe meg med hormoner igjen og igjen og igjen.

For fem dager siden, på onsdag, hadde vi egguttak. Nok en gang – herregud så dum jeg føler meg når jeg tenker på det nå – ble vi ekstatiske av glede da de fikk ut hele syv egg. Dagen etter ringte de fra klinikken og fortalte at hele fem av syv hadde latt seg befrukte og så ut til å dele seg normalt. Fem stykker på dag to er det beste vi noensinne har hatt! Jeg sendte Jonas sms med fem kylling-i-egg-emojier og han ringte opp igjen. Like glad som meg. Den spesielt interesserte har kanskje fått med seg at planen denne gangen var å dyrke embryoene i fem dager, altså over helgen. Så de ringte oss igjen dagen etter, på fredag, for å gi en ny oppdatering før helgen: Fire fortsetter å utvikle seg, et har falt fra. Dette ser lovende ut. Vi ringer igjen i morgen lørdag hvis det skulle se mørkt ut for innsett mandag. Hører dere ikke noe, er det bare å møte opp her på klinikken klokken 12.40 på mandag for å sette inn.

Fra og med onsdag har jeg firedoblet Prednisolon-dosen min og som følge av det fått helt elendig søvnkvalitet og kronisk ulvehunger. I tillegg er jeg satt på dobbel dose progesteron i dagene mellom uttak og innsett. Så i fem dager har jeg startet og avsluttet dagen med å stappe to stikkpiller opp i der hvor INTET FUCKINGS SER UT TIL Å VILLE SKJE og ligge en halvtime slik at det absorberes. Progesteron er raus på bivirkningene, det skal hormonet ha. Byr på det aller meste innen ubehag. Men mest fremtredende for meg er alltid oppblåsthet, forstoppelse, kvalme, ømhet og et aggresjonsnivå jeg har null mulighet til å kontrollere.

Siste dobbeldosen av herligheten tok jeg i morges, før jeg la meg ned i sengen igjen for å la det gå 30 minutter før jeg gikk i dusjen. Lå der og tenkte på hvor mange blastocyster som ventet på oss på klinikken. Tekstet med venninnen min, som gudskjelov er en helt uvurderlig støtte for meg i denne helt bedritne tiden. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne.

– Det må være minst én blastocyst der siden vi ikke har hørt noe, skrev jeg.
– Jeg tror det er et par, skrev hun tilbake.

Så ringte telefonen. SÅ RINGTE FAEN MEG DEN JÆVLA TELEFONEN. «Hei Mina, det er fra klinikken. Jeg har dessverre ikke så gode nyheter til deg.»

Så her sitter vi igjen. Ni ganger har kroppen min blitt stimulert med hestedose hormoner. Fem ganger har jeg fått tilbake ett egg, to ganger har jeg fått tilbake to og to ganger har vi sittet igjen med nada å sette inn. Det er visst ikke godt å si hvorfor i satan de slutter å utvikle seg. «Dette er et usikkert fag, vet du» sa hun da jeg spurte.

Jeg er tross alt glad for at vi fikk vite at de ubrukelige egga er ubrukelige nå. Så slapp vi å dra inn til Oslo, ligge på den møkkastolen igjen, føre inn falskt håp og ligge med beina høyt. Drikke lunka eplejuice på 17. mai og te på flyet til Paris. Gå rundt på en etterlengtet ferie og grue oss til neste gang jeg skal på do, i tilfelle det kommer blod på papiret. Få mensen tre dager før jeg skal ha bursdagsfest med nesten alle jeg kjenner. Da får det bare være like så greit at vi fikk det i fleisen nå. Men det føles ikke mindre urettferdig av den grunn.

Jeg vet dette ikke er lov å si, men jeg er sikker på at jeg ikke er alene om å føle det sånn. Ja, jeg er bitter. Jeg er dødsbitter! Jeg synes vi fortjener å få barn nå. Jeg har ingen familie i Norge utenom Jonas og hans familie. Jeg har prøvd å gjøre alt riktig og i rett rekkefølge. Jeg har levd sunt, vært sammen med samme mann i ti år og vi har lagt alt til rette for at et barn kan ha det bra hos oss. Ja, det er forferdelig usjarmerende, men jeg blir eitrende forbanna av å se de nøytrale trynene på Facebook som var single i går og er gravide i dag. Som har hatt like mange kjærester og one night stands som jeg har hatt ultralydundersøkelser de siste tre årene. Og så vips! Som den største selvfølge sitter de der, under et år etter at de markedsførte seg med et filterbefengt bilde av seg selv og Aperol Spritzen sin på Tinder, med en kid på fanget og en halvengasjert fyr ved siden av: «Gjengen min <3 » NEI! JEG ORKER IKKE! Jeg unner dem det ikke. Jeg har blitt en sånn en. Fuck off, både du og gjengen din.

Nå skal jeg ut og kjøpe en fin kjole og noen flasker champagne. En av dem skal vi drikke i kveld, resten skal gå ned på 17. mai. I morgen er det ti år siden første gang jeg ble med Jonas hjem. Ti år siden vi ble oss to. Vi skal feire at selv om vi ikke har klart å lage barn sammen, så har vi klart noe langt færre klarer: Vi har funnet vår sjelevenn i hverandre. Det er vi heldigvis enige om at er det viktigste, det er nettopp på grunn av dét at vi i det hele tatt vil ha barn og det får være mer enn godt nok akkurat nå.

 

Veien til barn

PRØVERØRFRUE

6. mai 2017

For litt siden, spurte jeg Jonas om han fortsatt følte seg komfortabel med at jeg skriver om disse tross alt intime tingene på bloggen. Han er jo halvparten av dette, og selv om jeg hadde forsikret meg helt om at han var helt on board med denne åpenheten, er det naturlig om han ikke elsker det når det faktisk skjer. «Ja, det går helt fint for meg», sa han. «Men du har jo sagt selv at du ikke vil være en «prøverørsblogger» som bare skriver om barnløshet. Du har så mye annet å by på. Du kan skrive både morsomt og smart om så mange ting. Det er synd om du mister lesere som avskriver deg som en som bare skriver om IVF, liksom.»

Han har rett i at jeg var livredd for å bli hun verpesyke som blogger om babydrømmen, og det siste jeg vil er å bli oppfattet som en dame med tunnelsyn, som kun har interesse for eget egoistiske private prosjekt. Men akkurat nå om dagen er det dette jeg har i hodet og på hjertet, så da får jeg heller tåle at en del finner innleggene mine kjedelige eller repetitive nå. For dere andre, her er siste nytt fra Prøverørfrue:

Vårdepresjonen var heldigvis kort i år og er nå et tilbakelagt kapittel. Når man har kjent på hvor tungt og mørkt det kan være, setter man desto større pris på letthet og lys. Jeg er naturligvis langt fra ferdig med å bekymre meg for at jeg aldri skal bli mamma, men jeg klarer å prate om det igjen og se fremover. Det som skjedde på det siste forsøket var – og dette er for spesielt interesserte altså – at vi var blitt enige med legen vår om å prøve å dyrke eventuelle embryoer til blastocyster. Vanligvis setter man tilbake embryoet på dag tre etter uttak, men man kan dyrke det utenfor livmoren i to ekstra dager og sette det inn igjen etter fem dager. På denne måten risikerer man at embryoene dør før de kommer så langt, men da hadde de nok ikke overlevd på innsiden av livmoren heller. Om du derimot får satt inn en blastocyst, er sjansene større for at det fester seg enn om du hadde fått tilbake et «vanlig» tredagers-egg. Vår lege foreslo dette selv og vi ville gjerne det. Men dette hadde de ikke klart å kommunisere seg imellom internt på klinikken, så embryoene ble – til tross for at vi prøvde å si fra om at vi hadde denne avtalen med vår egen lege som ikke var der dagen – satt inn etter tre dager. Denne glippen ble dråpen som fikk mitt tålmodighetsbeger til å renne over, så da vi var på samtale etter at forsøket gikk skeis, tok vi opp noen av de tingene som har plaget oss. Heldigvis forstod legen vår frustrasjon og beklaget at de andre i hans fravær hadde avfeid våre innsigelser. Jeg har inntrykk av at vi blir tatt mer på alvor nå. Og han ga oss et nytt forsøk (for sterkt redusert pris) der vi nå skal forsøke å dyrke det som eventuelt blir til av embryoer til blastocyster.

Så jadda, vi er i gang igjen. Forsøk nummer åtte. Denne gangen varer stimuleringen med hormonsprøyter lengre enn noen gang før, fordi eggene har brukt så lang tid på å vokse. Det betyr at jeg i skrivende stund holder på å sprekke etter å ha proppet meg selv full med høydose hormoner siden tirsdag i forrige uke – og det er ikke uttak før onsdag! Jeg aner ikke hvordan jeg skal overleve de neste dagene. Jeg er så stinn og sprengt at det er smertefullt å ligge, stå, sitte og gå. Jeg er stuptrøtt, men får ikke sove. Sulten og kvalm samtidig. Svimmel dagen lang. Jeg har blåmerker og hull over hele magen, og er så øm der jeg har stukket to sprøyter om dagen i snart to uker nå, at jeg skriker høyt om noe eller noen kommer borti meg. Men jeg er heldigvis ved godt mot. Misforstå meg rett, jeg har null håp om å bli gravid og skjønner ikke hvorfor i all verden vi gjentar noe som ikke har funket de syv gangene vi har prøvd det. Men jeg er ikke så deppa nå, og det føles ikke som jeg kommer til å bli sønderknust når mensen atter en gang kommer og sier «haha, her jeg!». Kanskje det er fordelen med å ha opplevd mange skuffelser, at man blir herdet og tåler nederlag bedre?

En annen ting jeg nå har tatt opp med legen er timing på uttak og tilbakesetting. Legen vi var hos i Teheran snakket om hvor viktig det er at man tar ut eggene på det nøyaktig rette tidspunktet for deg og din kropp, og at de blir satt inn igjen presist når de er klare. Dette varierer fra person til person, fra kropp til kropp. Men her i Norge virker det som tidspunkt bestemmes ut fra et skjema, og helgene ser ut til å være hellige – også i det private. Jeg tok mot til meg og spurte legen om hvordan det hadde seg at at dette rette tidspunktet aldri har havnet på en lørdag eller søndag. Eller har det det, men man har trosset det fordi det ikke passet med vaktlister og kontortid? Nordmenn og helg, ass. Jeg fikk vel egentlig ikke noe ordentlig svar på det, men han lovte at denne gangen skulle han komme inn og gjøre uttaket på en søndag om det så var det som var det beste for meg. Med andre ord, har det ikke vært slik før. At man som pasient – i en så sårbar situasjon – ikke kan stole på at de aller beste medisinske avgjørelser blir tatt for deg, er en utmattende tilleggsbelastning.

Et grep vi tar for å bevare psyken og vettet denne runden, er ikke å sette livet på vent, slik vi alltid har gjort før. Ved tidligere forsøk har vi ikke avtalt eller planlagt noe som helst i de fire ukene fra stimuleringen starter til resultatet foreligger. Men denne gangen gjør vi det helt motsatt: Tre dager etter en blastocyst (forhåpentligvis) settes inn, skal vi til Paris! Fire vårdager i La ville de l’amour tror jeg er riktig medisin akkurat da. Og ikke nok med det, bare få dager etter at vi kommer hjem igjen skal jeg feire 35-årsdagen min med (litt i overkant) mange gjester. Bursdagsentusiast som jeg er, sier det litt om sinnsstemningen at jeg ikke har feiret bursdagen min på fem år – altså like lenge som vi har prøvd å bli foreldre. Når jeg nå har invitert til stor fest, er det selvfølgelig med en skrekkblandet fryd. Men jeg tenker at hvis – eller når – dette forsøket også går i dass, kan jeg drikke champagne rett fra flaska på bursdagen min!

 

 

Livet Selvbilde Veien til barn

LYSERE TIDER

18. april 2017

 

Der andre blir muntre og glade om våren, har jeg, når dagene blir lengre og været blir varmere, en tendens til å få en liten vårdepresjon. Hvert eneste år. Jeg har tenkt mye på hva det skyldes og lurt på om det er fordi det er et slags press der om at man skal være lys til sinns om våren. Jeg har også fundert på om det kan være et noe frynsete selvbilde som setter meg ut av spill når den hersens bikinisesongen nærmer seg, og man ikke lenger kan pakke seg inn og bort i svære gensere og skjerf og ullsokker. På toppen av det hele blir dagene lengre og man får mange flere timer til rådighet, noe som gjør det nærmest umulig å fortsette en asosial trend fra vinteren. Det er egentlig veldig merkelig at jeg tenker alt dette, for jeg elsker sommeren og hater kulde og mørke. Likevel blir jeg altså overmannet av en tristesse som legger en demper på alt som er godt.

I år hadde jeg trodd det skulle bli annerledes. For det første har vi flyttet til Vollen, som må være et av de deiligste stedene man kan bo i Norge. Vi har en deilig hage, store vinduer som slipper inn lys dagen lang og en nydelig utsikt over Oslofjorden fra alle rom. Soloppgangene her er som daglige løfter om at akkurat denne dagen skal bli den beste noensinne, mens aftensolen varmer uforskammelig lenge på baksiden av huset. Å bo her gir så beroligende og vakre rammer til tilværelsen at jeg så for meg at når våren kom, ville det være nærmest umulig å være deppa her. For det andre, styrer jeg endelig jobbhverdagen min selv. Det har jeg hatt et ønske om å gjøre veldig lenge og nå har jeg klart å realisere det. Det betyr at jeg stort sett gjør ting jeg synes er spennende og jeg gjør dem når og hvordan jeg vil. Søndagsblues og siste-feriedag-noia er blitt et ikke-eksisterende element i livet. Likevel sitter jeg her midt i april, mens det gror og blomstrer ute, og sturer. Vi vet vel alle en av grunnene til det. Og det blir ikke akkurat bedre av monster-pmsen som har lagt seg som et tungt ullteppe over meg og nekter å la seg rive vekk.

I morgen skal vi til samtale på klinikken, for å snakke om veien videre. Vi har nemlig brukt opp de tre forsøkene vi har betalt for og må nå ta stilling til hva vi vil gjøre videre. Jeg gruer meg, fordi jeg har for en gangs skyld bestemt meg for å være litt direkte når jeg snakker med legen. Jeg er lei av vage svar og uengasjert tilnærming til vår behandling. Både i det offentlige og i det private, har dessverre erfaringen vår så langt vært at det er en skjematisk tilnærming til infertilitet. Man stilles opp på samlebånd og behandles likt, uansett hvor mange ganger det går skeis. Aldri noe initiativ om å prøve noe nytt, og når jeg spør hva han tror er årsaken til at det ikke går, mumler han bare at det aner han ikke. Hva med å prøve i naturlig syklus, sa jeg en gang. Ja, det kan vi godt, svarte han. Hva med å dyrke til blastocyst, spurte vi en annen gang. Ja, hvorfor ikke, svarte han. Denne likegyldigheten og ordknappheten gjør meg så usikker på om vi får det som er den beste behandlingen for oss.

Så, i et forsøk på å ta grep om mitt mentale velvære denne våren, har jeg tenkt å ta tak i de konkrete tingene som plager meg, og dette blir det første. Om litt mer entusiasme og snakkesalighet ikke er å oppdrive der vi er i dag, må vi finne ny klinikk. Anbefalinger i kommentarfeltet mottas med takk.

Jeg setter så stor pris på alle dere som leser, følger meg og gir meg tilbakemeldinger <3

Veien til barn

«HAR DERE TENKT PÅ ADOPSJON?»

30. mars 2017

Det er et spørsmål jeg får overraskende ofte. Jeg regner med at jeg som ufrivillig barnløs ikke akkurat er alene om å få spørsmål og råd som, til tross for at de er velmente, kan gjøre meg ganske opprørt. Etter at jeg begynte å skrive om denne delen av livet vårt, har det naturligvis blitt mer av dette også. Det er en vanskelig balansegang, dette med å være åpen og dele. For samtidig som jeg har tatt et valg om å skrive om dette og har mine grunner til å mene at det er riktig for meg å gjøre det, så betyr det ikke at jeg til enhver tid har et brennende ønske om å snakke med hvem som helst om barnløshet. Idet man forteller folk at man prøver å bli gravid, blir det nemlig sånn at du ikke får lov til å være noe annet enn nettopp et menneske som prøver å bli gravid. Det er som det står skrevet i panna mi, det er alltid det første folk spør om og jeg svarer nærmest pliktskyldig på alt de måtte lure på.

Her om dagen var det noen som spurte «Men har dere snakket noe om alternativer, for eksempel adopsjon?» Jeg svarte blidt og vennlig, fortalte om hva vi har tenkt rundt det og at vi begge er positive, men at også den prosessen er tøff og så videre, men inni meg kokte det. Om vi har snakket noe om alternativer? Hva i all verden tror du?! At vi har prøvd å få barn i flere år, brukt alt vi har av penger, tid og energi, satt livet på vent og nedprioritert alt annet, og så har vi ikke snakket om hva hvis det likevel ikke går? Så har du de som forteller meg at jeg ikke bør spise ditt og spise mer av datt. «Pass på å få i deg nok juice/honning/nøtter/avokado, da, det skal visst være bra for fertiliteten!» Mens jeg smilende sier «Jøss, sier du det? Får prøve det da!» så tenker jeg inni meg at det er ganske vanvittig at noen får seg til å tro at honning og nøtter skal fikse det som utallige sprøyter og hormoner og medisinske hjelpemidler ikke har klart å fikse. Men jeg kan jo ikke klikke og rope ut det jeg tenker heller, for jeg føler at jeg har lagt opp til disse samtalene selv, ved å skrive om denne prosessen og dele våre utfordringer med hele Norge.

Nå håper jeg at jeg ikke har skremt dere bort fra å dele deres historier med meg, for jeg setter pris på hver og én! Både solskinnshistoriene og hjertesukkene. Det som ikke alltid er like velkomment er ubetenksomme innspill fra de som ikke har satt seg noe særlig inn i problemstillingen, men som graver i og anbefaler akkurat det som faller dem inn. De som mener godt, men som jeg skulle ønske tenkte seg litt mer om.

Så skal det også sies at det er ekstra ille å få sånne spørsmål og tips rett etter at et forsøk har gått skeis. Da er man på sitt mest følsomme og tåler ikke stort.

Ja, det er der jeg er nå. Vårt syvende forsøk gikk også i vasken. Ni dager etter at «to fine embryo» ble satt inn i meg, kom den hersens mensen. Av en eller annen grunn er nederlaget ekstra tøft å håndtere denne gangen. Der jeg tidligere har funnet trøst i at mange som har slitt like mye som oss til slutt har fått det til, kjenner jeg nå på en helt ny følelse av håpløshet. Hele syv ganger har vi gått gjennom denne forferdelige prosessen og ikke én gang har den resultert i graviditet. Til tross for at legene sier at ting ligger til rette for at vi skal få til dette om vi bare holder ut at det tar tid, har jeg akkurat nå store problemer med å se for meg at denne kroppen noensinne skal klare å bli svanger. Så nå skal vi bruke litt tid på å legge en plan for hva vi vil gjøre videre, og jeg håper inderlig at en slagplan vil gjøre at jeg klarer legge nok et smertefullt nederlag bak meg, og igjen greie å se fremover.

 

Veien til barn

NÅR TIDEN STÅR STILLE

21. mars 2017

De siste dagene har jeg tenkt mye på om det var noe lurt å være så åpen om denne prosessen likevel. For da jeg skrev sist var jeg jo i starten av forsøket, og siden det var nesten et år siden sist vi var gjennom et, hadde jeg kanskje glemt hvor jævlig det ville føles bare en ukes tid senere. Jeg var liksom så kjekk og grei der jeg skrev om prosessen med et skråblikk, men så kom realiteten med all den usikkerhet, håp, tvil, desillusjon og tårer som følger med, og slo luften ut av meg. Men jeg har konkludert med at det var lurt. At det er lurt. For på de to ukene siden jeg skrev innlegget om IVF, har jeg fått så mange tilbakemeldinger fra folk jeg kjenner og ikke kjenner, som er i samme situasjon og som takker meg. Flere titalls damer som har følt seg alene og fortapt i dette hersens egg- og embryohelvetet, som syntes det var fint å lese at noen andre har det på samme måten. Venner og bekjente som jeg ikke ante levde i det samme som meg. Vilt fremmede som deler sin historie og krysser fingrene for meg. Dette er grunn god nok til å fortsette å skrive om det som utrolig nok fremdeles er et tabu.

Så her er en slags oppdatering fra hjemmet der tiden står bom stille.

På uttaket, som var den fredagen for 11 dager siden, klarte de å få ut fire egg. Det er det mest smertefulle uttaket jeg har hatt, men heldigvis ga smertene seg rett etterpå. De kom riktignok tilbake dagen etter og de neste fem dagene hadde jeg så vondt i livmor, mage, korsrygg og setemusklene at jeg trodde jeg skulle omkomme. Men det er en annen historie. Den redselsfulle telefonen dagen etter kom, og var heldigvis ikke så redselsfull denne gangen: Det var hele tre egg som hadde latt seg befrukte! Det er en høyere ratio enn vi noengang har hatt, så da var det fest i stua. Hele helgen gikk jeg likevel og bekymret meg for at de skulle ringe tilbake mandag morgen og si at det ikke var noe vits i å komme inn for å få tilbakeført egg, for alle tre hadde daua. Men de gjorde ikke det, og da vi kom inn mandag ettermiddag, var det faktisk hele to embryoer som lå og ventet på oss. Hurra! I utgangspunktet putter man da ett embryo inn i livmoren og fryser ned det andre, for å unngå tvillingfødsel. Men når man har prøvd så lenge og så mange ganger som oss, er det ikke uvanlig at man da putter begge inn for å øke sjansene. Innerst inne håper jeg faktisk på tvillinger, jeg. Men det er ikke helt lov å si, har jeg inntrykk av. Uansett, vi kjørte på med to! Og siden da har tiden stått stille.

Gangen i det videre er at man får tilbakeført befruktede egg, hviler litt og drar hjem med ny haug med medisiner. Det er visst det samme om man sitter eller står etter innsett, men jeg innbiller meg at det er lurt å bli liggende en stund, så da gjør jeg det. En gang lå jeg nesten opp ned i den sengen, med beina høyt over hodet. Da lo de godt av meg på klinikken, så nå nøyer jeg meg med å ligge nesten rett ut i en halvtimes tid.

Så får man beskjed om at man skal leve så normalt som mulig, men ikke stresse, ikke trene så mye og ikke løfte tungt. De forrige gangene jeg har vært gjennom dette, så har den tiden vært preget av nettopp stress. Mentalt stress. For hvis jeg har vært sykemeldt, har jeg gått og bekymret meg for hva sjefene mine tenker. Jeg har da også fått bekreftet at de tenker sitt, for som en av mine sjefer så taktfullt sa det: «Vi bare lurer på hvorfor du har flere sykedager enn xx som også hadde prøverørsforsøk?»

Så jeg har prøvd å jobbe i den perioden også. Men da har jeg tenkt at kontrabeskjeder, deadlines og livet i en redaksjon formelig hindrer meg i å bli gravid. Naturligvis er det ikke så lite som skal til. Som den elskverdige sykepleieren fortalte meg her om dagen da jeg ringte og spurte om hun trodde jeg hadde presset ut embryoene: «Er det liv laga, fester det seg i kjøkkenbenken om det vil!». Likevel har dette plaget meg mye. Men denne gangen har det vært annerledes. Å være sin egen sjef har virkelig sine fordeler. Jeg har slappet av med god samvittighet. Jeg har jobbet når jeg har følt for det, tatt meg ekstra god tid med alt mulig, laget mat, gått turer og generelt tatt livet mer med ro enn jeg pleier.

Vi som holder på med disse greiene lurer jo stadig på hva som er innafor å få i seg mens man ruger, men får som regel til svar at det ikke er stort man kan gjøre fra eller til. Likevel er det et par ting som sier seg selv at man skal kutte ut og det er alkohol og nikotin, og så skal man være litt forsiktig med koffeinen. Så jeg drikker maks to kopper kaffe om dagen og har byttet ut snus med uhorvelige mengder sukker. Sikkert kjempelurt å spise en halv pose Kloakkslam og en bøtte Ben & Jerrys daglig 😝

Så nå er vi her, på dag 9 etter innsett. Det er rundt nå jeg har fått mensen de tidligere forsøkene. I går kveld hadde jeg murringer og smerter som vitnet om at den var på vei, og da gråt jeg og sa at jeg aldri vil gjøre dette igjen. Det er ikke noe vits i, det kommer aldri til å gå. Jeg anså forsøket for å være over. Men den kom ikke, og i dag har jeg både vært kvalm og hatt veldig høy puls, begge mulige tidlige graviditetssymptomer. Den emosjonelle berg- og dalbanen er så dyp på det dypeste og så høy på det høyeste at jeg blir svimmel.

Etter jeg skrev det forrige innlegget, fikk jeg en melding fra en gammel venninne. Hun går gjennom det samme, fortalte hun. Nøyaktig det samme, viste det seg! Hun har fem forsøk bak seg, og hadde også uttak den fredagen jeg hadde. Hun har gått på de samme høye dosene som meg. Hun har hatt det helt likedan. Så nå har jeg fått en partner in crime. Vi har kontakt nesten daglig og det er veldig fint å ha noen å snakke med som er i eksakt samme situasjon. Det er mye frustrasjon over medisiner, smerter og lang ventetid, men det er også hyggelig å dele små tilløp til glede. Hun fikk også satt tilbake to embryo på samme dag som meg. I dag skulle vi teste for første gang begge to, men jeg glemte å kjøpe test i går, så jeg må vente til i morgen. Hun testet og fikk en svakt positiv test. Jeg ble så opprømt og så genuint glad at jeg for et øyeblikk glemte min egen grusomme usikkerhet. Nå krysser vi fingrene for at hennes tester bare blir tydeligere og at det unevnelige uteblir her hos meg. Det er lov å håpe.