Browsing Category

Selvbilde

Livet Selvbilde Veien til barn

LYSERE TIDER

18. april 2017

 

Der andre blir muntre og glade om våren, har jeg, når dagene blir lengre og været blir varmere, en tendens til å få en liten vårdepresjon. Hvert eneste år. Jeg har tenkt mye på hva det skyldes og lurt på om det er fordi det er et slags press der om at man skal være lys til sinns om våren. Jeg har også fundert på om det kan være et noe frynsete selvbilde som setter meg ut av spill når den hersens bikinisesongen nærmer seg, og man ikke lenger kan pakke seg inn og bort i svære gensere og skjerf og ullsokker. På toppen av det hele blir dagene lengre og man får mange flere timer til rådighet, noe som gjør det nærmest umulig å fortsette en asosial trend fra vinteren. Det er egentlig veldig merkelig at jeg tenker alt dette, for jeg elsker sommeren og hater kulde og mørke. Likevel blir jeg altså overmannet av en tristesse som legger en demper på alt som er godt.

I år hadde jeg trodd det skulle bli annerledes. For det første har vi flyttet til Vollen, som må være et av de deiligste stedene man kan bo i Norge. Vi har en deilig hage, store vinduer som slipper inn lys dagen lang og en nydelig utsikt over Oslofjorden fra alle rom. Soloppgangene her er som daglige løfter om at akkurat denne dagen skal bli den beste noensinne, mens aftensolen varmer uforskammelig lenge på baksiden av huset. Å bo her gir så beroligende og vakre rammer til tilværelsen at jeg så for meg at når våren kom, ville det være nærmest umulig å være deppa her. For det andre, styrer jeg endelig jobbhverdagen min selv. Det har jeg hatt et ønske om å gjøre veldig lenge og nå har jeg klart å realisere det. Det betyr at jeg stort sett gjør ting jeg synes er spennende og jeg gjør dem når og hvordan jeg vil. Søndagsblues og siste-feriedag-noia er blitt et ikke-eksisterende element i livet. Likevel sitter jeg her midt i april, mens det gror og blomstrer ute, og sturer. Vi vet vel alle en av grunnene til det. Og det blir ikke akkurat bedre av monster-pmsen som har lagt seg som et tungt ullteppe over meg og nekter å la seg rive vekk.

I morgen skal vi til samtale på klinikken, for å snakke om veien videre. Vi har nemlig brukt opp de tre forsøkene vi har betalt for og må nå ta stilling til hva vi vil gjøre videre. Jeg gruer meg, fordi jeg har for en gangs skyld bestemt meg for å være litt direkte når jeg snakker med legen. Jeg er lei av vage svar og uengasjert tilnærming til vår behandling. Både i det offentlige og i det private, har dessverre erfaringen vår så langt vært at det er en skjematisk tilnærming til infertilitet. Man stilles opp på samlebånd og behandles likt, uansett hvor mange ganger det går skeis. Aldri noe initiativ om å prøve noe nytt, og når jeg spør hva han tror er årsaken til at det ikke går, mumler han bare at det aner han ikke. Hva med å prøve i naturlig syklus, sa jeg en gang. Ja, det kan vi godt, svarte han. Hva med å dyrke til blastocyst, spurte vi en annen gang. Ja, hvorfor ikke, svarte han. Denne likegyldigheten og ordknappheten gjør meg så usikker på om vi får det som er den beste behandlingen for oss.

Så, i et forsøk på å ta grep om mitt mentale velvære denne våren, har jeg tenkt å ta tak i de konkrete tingene som plager meg, og dette blir det første. Om litt mer entusiasme og snakkesalighet ikke er å oppdrive der vi er i dag, må vi finne ny klinikk. Anbefalinger i kommentarfeltet mottas med takk.

Jeg setter så stor pris på alle dere som leser, følger meg og gir meg tilbakemeldinger <3

Selvbilde

HELLIG BESETTELSE

22. februar 2017

Er du et menneske med basalbehovene dekket, er sannsynligheten stor for at du synes du er for tynn, for tykk, har små armer, store lår, flat rumpe, dårlig skjeggvekst, lave kinnben, fæl hud, stor nese, tynt hår, stygge hender, gule tenner, høy panne eller liten tiss.

Komplekser oppstår ikke i et vakuum

Nesten alltid kommer kompleksene av at vi har sammenlignet oss med andre. Ønsket om mindre lår eller tykkere hår har jo ikke oppstått i et vakuum. Du har sett noen med tynnere lår eller en kraftigere hårmanke, og du har likt det du har sett. Nå vil du ha det samme.

Hvor viktig komplekset blir for deg derimot, dét varierer. Noen nøyer seg med en tannkrem som gjør tennene hvitere, andre slanker seg, noen legger seg under kniven én gang og atter andre blir liggende under kniven i årevis uten å bli fornøyd. Og jeg tror det er dette siste, altså hvor stor del av livet ditt som handler om bekymringene over en centimeter her eller fem kilo der, som avgjør om du har et problem eller ikke. For det er menneskelig å ville være finere og bedre enn man er, ja kanskje til og med naturlig. Men om lengselen etter høyere kinnben eller større muskler tar fra deg livsgnisten, er det på tide å ta affære. At DU tar affære altså, ikke de som har høyere kinnben eller større muskler enn deg. Heller ikke dem som viste deg at det finnes noen med høye kinnben eller store muskler.

«Flere detaljer enn vi er tjent med»

I den siste utgaven av Morgenbladet går forfatter Linnéa Myhre (26) hardt ut mot dokumentarserien «Innafor» på NRK, der journalist Emma Clare Gabrielsen (25) undersøker tendenser blant dagens unge. Én tendens er økt forekomst av kosmetisk intimkirurgi og Gabrielsen gir oss et innblikk inn i en verden som er ny for mange av oss – men åpenbart stor nok til at en bransje lever av den – der millimetermål av indre og ytre kjønnslepper definerer selvbilder og identitet. Ifølge Myhre sier NRK gjennom programmet at «den perfekte vagina finnes, og slik ser den ut» og at hun etter å ha sett programmet sitter «igjen med spørsmålet om jeg ikke burde operere meg, jeg også». Forfatteren, som av en eller annen grunn virker sikker på at NRK med programmet ønsker å stille til veggs og arrestere trenden, er misfornøyd med at den ikke gjør nettopp det tydelig nok. Myhre peker på at Emma Clare selv innrømmer å ha latt seg påvirke av alt vaginapratet: «Hvorfor hun [Emma Clare] ønsker å utsette oss for det samme – ved å presentere oss for flere detaljer enn vi er tjent med – er for meg imidlertid en gåte», skriver Myhre.

Programleder Emma Clare Gabrielsen. Foto: NRK

For meg er det en gåte hvem «vi» er og hvem som bestemmer hvor mange detaljer vi er tjent med. Hvem avgjør hvor stort informasjonsbehov vi har og hvor mye av vår nysgjerrighet vi skal få lov til å få dekket? Myhre er ikke alene om å ønske seg en offentlighet der vi skånes for usunne impulser. Listen over alt som skal være nærmest forbudt å snakke høyt om er etter hvert lang, og nesten daglig er det noen som formaner i mediene: Ikke si hva du veier! Ikke si hva du spiser! Ikke ta lettkledde bilder! Ikke fortell hvor mange situps du tar! Ikke si at du har tatt botox! Ikke si at du slanker deg!

Mitt problem, mitt ansvar

Påstanden er at slike impulser kan trigge mennesker til å sulte seg, trene for mye, ta kosmetisk kirurgi og whatnot. Det er som at et problematisk forhold til egen kropp er et problem med en helt egen status i vårt samfunn. Alle får utdelt et ansvar for at jenter ikke skal få psykiske plager knyttet til hvordan de ser ut. For hva med alt annet som i overdreven form fører til elendighet? Jeg kan ikke huske å ha lest eller hørt noen ved sine fulle fem be mediene sensurere detaljer om fast food, alkohol, religion, shopping, narkotika og gambling. Det til tross for at fryktelig mange – også unge – med anlegg for narkomani, spilleavhengighet og farlig fedme, ved synet av sin last på tv vil ha store problemer med å la være å gi etter for i verste fall fatale lyster.

Vi mennesker må manøvrere gjennom fryktelig mye i løpet av et liv. Det finnes like mange problemer i verden som det finnes mennesker. Om vi skal eliminere hver eneste ting som oppleves problematisk for en gruppe av oss, blir det fint lite igjen å se, kjenne, lære og oppleve. Vi må alle og enhver finne roten til vårt eget problem, og finne ut hvordan vi kan løse det. Ikke forvente at verden endrer seg og legger til rette for at vi kan fortsette å leve med vårt problem. For meg betyr det at når jeg etter 17 år med et anstrengt forhold til hva badevekten viser, står foran speilet og synes det som per definisjon er en undervektig kropp ser stor ut, så må jeg søke hjelp. Jeg innser at jeg har sløst bort dyrebar tid og energi på noe som er meningsløst og uviktig. At jeg kunne brukt den tiden på å gjøre noe godt for meg selv og andre. Heldigvis er ikke livet over ennå og jeg kan prøve å løfte blikket opp fra meg selv og vende det ut mot verden. Og om jeg en dag får en datter, så er det mitt – og ikke fremmede på tv, blogg og Instagram sitt – ansvar å gi henne verktøyene hun trenger for å kunne gjøre det samme.