Browsing Category

Samfunn

Samfunn

SØMMELIGE SMÅROLLINGER

30. september 2017

Min iranske venninnes fem år gamle datter Sofia, dagen før hun skulle begynne på skolen i fjor.

Husker dere babyklærne det ble bråk rundt for et par år siden? Det var kleskjeden Name It som solgte blå og rosa bodyer med påtrykkene «Adm. dir» og «Hjerteknuser». Det skulle de ikke ha gjort. På nakken fikk de mødre, bloggere, feminister, ja selveste likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik. Skuffelsen var stor og bekymringen dyp over at det ble gjort forskjell på jenter og gutter: Der gutter skulle bli direktører, skulle visst jenter bare bli hjerteknusere. Da hjalp det lite at kleskjeden sa at mange hadde kjøpt direktør-bodyen til døtrene sine. Alle visste nemlig at blått var til gutter. Det ble klagestorm og kundeopprør på nett og nyhetssaker i avisen.

Bare et halvt år tidligere hadde de samme avisene og de samme likestillingsforkjemperne uttrykt frustrasjon over en lignende forskjellsbehandling av gutter og jenter. Da var det Prior som var synderen. Som et triks for å få barn til å spise egg, hadde kyllingprodusenten pakket eggene i rosa og blå kartonger som de kalte for prinsesse- og sjørøveregg. Det skulle de ikke ha gjort. Nå måtte de stå skolerett i avisen og forklare seg. Slik sportsbutikkene måtte, da avisen skrev at rosa og blå klær solgte best til barn. «Et stort tilbakeslag», kalte likestillingsombudet utviklingen.

Hvorfor forteller jeg alt dette nå? Fordi jeg er forbanna. Ikke på de som lager rosa ting til jenter. Nei, jeg er dirrende forbanna på de som fyller blogger og aviser med harme over alt fra rosa skolesekker til rosa Lego-brikker, men som aldri sier ett ord om hijaben mange barn bærer. Når jenter som går på barneskolen er tullet inn i et tøystykke som er til for å dekke til en kvinnes skjønnhet og beskytte det fra menns blikk, bør det opprøre alle som er opptatt av jenters likestilling. Alle! Om en rosa matboks eller sparkesykkel prakker kjønnsstereotypier på en seksåring, tør jeg ikke tenke på hva en sømmelig slør gjør.

Men barna med stramme tøystykker på hodet har ikke engasjerte bloggere og feminister som passer på dem og deres framtidsutsikter. De som raser mot rosa prinsessekjoler, raser ikke mot rosa hijab. Selv om hijab, i motsetning til rosa klær, hindrer fritt valg i alt fra fritidsaktiviteter når man er liten, til livsledsager og karriere når man blir stor.

De eneste gangene jeg har sett inkluderings- og likestillingsombudet uttale seg om hijab, har det vært for retten til å bære det. Inkludering av kulturelle minoriteter har altså trumfet likestilling mellom kjønnene. Å gjemme vekk jenter bak slør er visst ikke noe «stort tilbakeslag».

En annen varm forkjemper for barns likestilling er blogger og forfatter Suzanne Kaluza, som på bloggen sin skriver om da hun la vekk alle rosa babyklær hun fikk i gave da datteren ble født. I et intervju med Dagsavisen sier hun at hun er villig til å gå i demonstrasjonstog for «alt som har med kvinnesak å gjøre». Hun sier: «Vi har ikke likestilling i Norge i dag! Masse gjenstår. Den der idiotiske kjønnssegregeringen vi holder på med, for eksempel, med sexy og rosa til små jenter.» Likevel heier Kaluza på rektoren i Oslo som i forrige uke tok til orde mot et hijabforbud i barneskoler og barnehager. Barnehager! Terje Andersen ved Tøyen skole slår fast at «barnehijab er ikke noe problem» og at det er «mest et moteplagg».

Da regner jeg med det er ok at jeg sender datteren min på barneskolen med glitter-BH under åpen skjorte og tung partysminke også. Det er jo bare mote.

Hvorfor er det sånn? Hva får mennesker som vil fri barn fra prinsessekjoler, til å forsvare at de tulles inn i religiøse slør?

For å være ærlig sliter jeg med å forstå det. Er det fordi man er redd for å tråkke foreldrene til barn med hijab på tærne? At man ikke vil blande seg inn i hvordan andre mennesker vil oppdra sine barn? Synes man ikke at man kan stille seg til doms over andres tradisjoner og tro? Det gir i så fall ingen mening. For er det én ting vi tør i dette landet, er det jo å mene og synse. Så lenge skal du amme barnet ditt. Ikke ta på klær på hunden din. Ikke kjøp dyr veske til datteren din. Ikke kjøp dyr boblejakke til sønnen din. Jobb fulltid, ikke deltid. Ikke pynt for tidlig til jul. Den bunaden kan du ha. Ikke ta botox i sinnarynka. Ikke ta silikon i hengepuppene. Lag barnematen selv, ikke kjøp på glass. Det er ingen grenser for hjelpsomheten når det kommer til synspunkter om hva som er riktigst, best og sunnest. Eller jo, det er jo nettopp det det er. Grensen går ved «de andre».

Det er ikke første gang jeg skriver om barnehijab. Denne tildekkingen av barn, eller rettere sagt kampen mot den, har blitt en hjertesak for meg. Med jevne mellomrom kommer debatten opp, og politikerne diskuterer om man bør innføre et forbud mot barnehijab i skolen. Så langt har det ikke blitt noe forbud, fordi de fleste er mer opptatt av at voksne får praktisere religion i fred enn at barn får være barn i fred. Mens de går rundt og bekymrer seg for at en «hjerteknuser»-body skal innbille deres datter at hun ikke kan bli direktør når hun blir stor, tar de det med knusende ro at datterens klassevenninne ikke er med på svømmeundervisning fordi kroppen hennes ikke skal vises frem.

Jeg har selv gått med hijab da jeg var barn. Ikke fordi jeg var, eller for den saks skyld er, muslim. Ingen barn på seks, syv og åtte år – de tre årene jeg dekket til håret mitt – er religiøse. Jeg skjulte håret mitt fordi jeg gikk fra første til tredje klasse i Iran, og der er hijab påbudt fra første skoledag. Koranen sier at kvinnelig skjønnhet skal skjules, og at både kvinnen og mannen må bidra til at det skjer: Hun ved å dekke seg til, han ved å slå ned blikket. Hun må ikke friste, han må ikke se. Mannens skjønnhet sier Koranen ikke noe om. Så guttene som gikk på gutteskolen ned i gata, måtte ikke dekke til håret. De måtte bare se vekk om vi mistet sløret.

Dette bildet er tatt dagen etter det første bildet. Der Sofia bor, i Iran, er det påbudt med hijab fra første skoledag. Hver eneste dag spør hun mammaen sin Solmaz om hvorfor gutter ikke må dekke til håret. Min venninne aner ikke hva hun skal svare. Da jeg fortalte Solmaz om at mange barn i Norge bruker hijab på skolen, trodde hun at jeg spøkte.

Å leve etter disse reglene gjør noe med deg. Du blir sårbar og selvbevisst. Ditt forhold til det motsatte kjønn blir anstrengt og unaturlig. Når det verste som kan skje er at gutter og menn ser deg, blir de automatisk skumle og farlige. Det utvikler seg sjelden vennskap eller konkurranse på tvers av kjønn når jenter dekker seg til. For gutter og jenter lever i forskjellige verdener. Guttene er frie, tøffe og fremtidige direktører. Jentene er bundet, sømmelige og beskjedne. Virkelighetens Sana er dessverre nesten aldri buddies med Isak.

Det har gått et kvart århundre siden jeg var en barneskoleelev med hijab. Nå dekker jeg bare håret mitt når jeg reiser til Teheran for å besøke mormor. Men jeg ser stadig flere barn her i Norge som er tullet inn i det skjønnhetsbeskyttende plagget. Her om dagen så jeg en liten jente med bleie og hijab. Ikke gammel nok til å gå på do for egen maskin, men gammel nok til å bære ansvaret for en manns upassende blikk.

Alle barn må få lov til å være barn, føle seg trygge og få like muligheter uansett om de er jenter eller gutter, hvite eller brune. Som voksne er det ikke bare vår rett, men også vår fordømte plikt å protestere om vi ser noe som truer en fri barndom, en harmonisk oppvekst og en sunn utvikling. Det er på tide at vi inviterer alle barn til å være med i likestillingsfesten.

Samfunn

DON’T MESS WITH MY GIRL

29. juli 2017


Det tok meg syv år å få viljen min. Mannen min har vokst opp med hund og mente det var et større ansvar å ta på seg enn det jeg var klar over. Dessuten mente han at det nærmest ville være dyreplageri å skaffe seg en hund når man bor i byen. Jeg har vokst opp på landet med katt, så han hadde nok litt rett i at jeg ikke helt visste hva jeg ba om. Men da jeg for snart tre år siden, plutselig og samtidig, gikk gjennom tre vanskelige hendelser i livet, forbarmet han seg over meg. Etter ekstase og gledeshyl over seieren som lyste opp en ellers bekmørk høst, startet researchen og diskusjonene om hvilken rase vi skulle gå for. Han var veldig klar på at vi ikke skulle ha noen veskehund og ville ha «mer hund» enn det man får i en maltipoo, som jeg foreslo. Jeg ønsket meg en hund med litt mer fluff enn det vorsteher har, som han foreslo. Valget falt på en gyllen middelvei og den glimrende miksen mellom puddel og labrador.

Vi hentet den lille skatten noen uker senere. Kjørte ti timer hver vei for å få akkurat henne som vi hadde falt for. Pepsi er, selvfølgelig, verdens vakreste skapning. 15 kilo pur kjærlighet. Hun er vår baby, og lykkes vi en dag med å lage barn, får Pepsi en søster eller bror.

For meg er det et instinkt å passe på at Pepsi har det bra. Det er en prioritet at hun til enhver tid får nok mat, vann, tur, lek og kos. At hun føler seg trygg og er glad. Når hun løper rundt og logrer med halen, føler jeg lykke. Når hun kommer hjem fra tur, drikker vann så det blir et lite basseng rundt skåla, haster og henter ballen sin og slipper den ned foran meg, blir jeg fylt med kjærlighet. Når hun overfaller og trøster meg når jeg er sint eller gråter, tenker jeg at livet før henne var trist. Når hun piper og gjemmer seg bak meg fordi masse unger jager henne og kaster ting etter henne, river det meg i hjertet og gjør meg rasende.

Pepsi følger med og trøster. Her fra en av de mange slitsomme rundene med IVF.

På samme måte som mange nybakte mødre synes det blir tyngre enn før å se barn som lider, blir jeg fra meg når jeg ser hunder som ikke har det bra. Det er naturligvis en fare for at noen vil tenke at jeg er skrullete når jeg forteller alt dette. Men det jeg synes er skrullete, er å anta det motsatte. Å anta at folk ikke virkelig elsker hundene sine.

Med barn er det nemlig så annerledes. Tror dere! Mens hundene går i bånd i parken, venter utenfor butikken og blir hjemme når eieren skal på kafé, er barn i fri dressur overalt. Der en hund som bjeffer raskt blir hysjet på og ført vekk av eieren, kan barn opp til skolealder skrike og skråle i det uendelige, uten at deres eier reagerer. Sitter du på en fortauskafé og har fått lov av personalet å ha hunden din liggende på bakken ved siden av, får både du og hunden din bebreidende blikk av andre kafégjester. Men står det en fireåring opp på stolen og smuler opp en bolle som han kaster rund seg mens han lager monotone gnålelyder, er det bare for hans voksne å snakke høyere til hverandre og overdøve prinsen. For av en eller annen grunn er det påkrevd at deres små, kravstore, snørrete, frekke, grinete og bråkete krabater skal tolereres på et helt annet nivå enn våre som oftest lydløse og veldresserte krabater.

Mennesker trumfer av en eller annen uviss grunn dyr. Uansett hvor ræva mennesket er og hvor awesome dyret er. I sin ytterste konsekvens betyr dette at dersom mitt hundebarn biter ditt barn i selvforsvar, så må det dø. Mens hvis ditt menneskebarn slår en fremmed mann i balla, skal han helst bare le og si at det er søtt. Der det for meg er en selvfølge å ile til, beklage og få kustus på hunden min om den er til sjenanse for andre, er det for mange småbarnsforeldre en like stor selvfølge å bli sittende på pleddet sitt, mens deres lille øyensten prøver å ri på min lille øyensten.

Nå skal det sies at det heldigvis finnes mange observante og passe strenge småbarnsforeldre der ute, slik det også finnes mange idioter som eier hund. Men når tålmodigheten med og hensynet til barn er så mye større enn med hunder, tror jeg det skyldes en misforståelse om at barn er viktigere enn hunder. Et hierarki som fordi det er skapt av oss setter nettopp oss øverst og gir oss en fundamental rett til å anse dyr for å være underlegne oss og våre barn. Men det er de altså ikke. Dyrenes enklere intellekt gjør dem ikke mindre snille, sårbare, mottagelige for kjærlighet og mottagelige for smerte. På samme måte som vi ikke anser mennesker med begrensede evner som mindre verdifulle og behandler dem dårligere, bør vi ikke ha rett til å gjøre det mot dyr heller. Min hund er viktigere for meg enn ditt barn, slik ditt barn er viktigere for deg enn andres barn.

Er du ikke velsignet med en skatt på fire ben, er det kanskje vanskelig å forestille seg at noen kan bli så glad i en hund. Jeg har selv alltid elsket barn og hadde ingen anelse om hvor tett knyttet det var mulig å bli til den fluffy familieforøkelsen. Men det forventes jo rett som det er at folk uten barn skal forgude andres skatter på to ben, i det minste ta dem godt imot og vise dem positiv oppmerksomhet. Skal vi kalle oss siviliserte, er det pokker meg på tide at vi begynner å vise samme respekt for dyr som for mennesker.

Samfunn

IKKE DIN BUSINESS

26. april 2017

Da jeg for noen helger siden besøkte en venninne i København, snakket vi litt om forskjellene mellom nordmenn og dansker. Hun har bodd der i mange år og ser Norge med et utenfra-blikk jeg synes er interessant. «Det er ikke som i Norge her, alle har ikke en mening om alt», sa hun og pekte med det på en stor forskjell mellom nordmenn og dansker – og ikke minst en av grunnene til at hun er mer komfortabel der enn her: Nordmenn har virkelig en mening om alt!

Jeg er så enig. I Norge skal alt mellom himmel og jord debatteres og diskuteres, og vi gir oss ikke før vi har hamret gjennom vår mening. Det virker som nordmenns største frykt her i livet er ikke å oppnå konsensus om et tema eller en problemstilling. Hvor lenge skal du amme barnet ditt? Hvilken bunad skal du ha på 17. mai? Bør du kle på hunden din? Hvor dyr veske skal datteren din ha? Hvor dyr boblejakke skal sønnen din få? Skal du jobbe i eller utenfor hjemmet? Når skal du pynte til jul? Skal du ta botox i sinnarynka? Hva med silikon i hengepuppene? Skal du lage barnematen fra bunnen av? Ingenting av dette er opp til deg å bestemme, må vite. Alle forståsegpåerne må på banen og fortelle deg hva som er riktig. Det er til å miste pusten og få klaus av. Bare de mest frigjorte og vågale sjelene ser ut til å blåse i hva andre mener om hva de bør gjøre i sine liv. Og da får de sannelig høre det.

Om du forteller på bloggen din at du har slanket deg eller fått utført et kosmetisk inngrep, står damene med meningene klare. Hvordan tror du tykke mennesker føler seg nå? Hva signaliserer du til unge jenter nå? Om du forteller at du heller vil være hjemme med barna dine og leve med lavere budsjett enn å jobbe, står en annen gjeng klare til å arrestere deg.

Det ferskeste eksemplet på ihuga kamp for å presse gjennom egen mening og påtvinge andre konsensus er det nyhetsredaktøren i Nettavisen som står for. For noen uker siden fortalte nemlig komiker Lisa Tønne om en livskrise i podkasten hun lager sammen med Sigrid Bonde Tusvik. Der har damene i fire år pratet om alt mulig og gjort stor suksess nettopp fordi de har valgt å være ærlige og uten filter. Det er en podkast med en stor, trofast og dedikert fanbase bestående av nesten utelukkende kvinner der det er intern sjargong, humor og alvor.

Nå skal altså nyhetsredaktøren i Nettavisen, en mann på noen og femti, inn og mene noe om hva to yngre damer han ikke kjenner skal og ikke skal snakke om i podkasten sin. Jesus Maria Josef og samtlige disipler HVORFOR SKAL HAN DET? Og han stopper ikke der: Han har også sterke meninger om hvordan Lisa Tønne bør håndtere dette vanskelige som har skjedd i livet hennes med tanke på barna sine. Han argumenterer aggressivt og spydig mot hennes argumenter! Om hva som er best for hennes barn! For i Norge mener alle noe om alt, og da er det bare rett og rimelig at nyhetsredaktøren i den norske nettavisen med færrest skrupler og flest klikkprostituerte mener noe om hva en dame han ikke kjenner velger å gjøre i livet sitt og med sine barn. Og dette er helt normalt. Heldigvis hindrer Vær varsom-plakaten de andre avisene fra å kaste seg inn i ballet, hvis ikke hadde vi for lengst hørt og lest alskens barnepsykologer, samlivsterapeuter og whatnot mene, anbefale, fraråde og kritisere Lisas håndtering av sitt private anliggende.

Selv har jeg stadig som et ideal å manøvrere etter hva jeg genuint tror er best, og ikke la hva andre måtte mene være det jeg styrer etter. Men i dette konsensus-landet der selv bittesmå og trivielle valg har vært prefikser for en eller annen debatt -ammedebatt, bunadsdebatt, botoxdebatt, slankedebatt – er det faen meg lettere sagt enn gjort.

Livet Samfunn

NORSK PÅ NÅDE

26. februar 2017

Jeg har bodd i Norge i 26 år. Jeg følte meg mer velkommen da jeg hadde bodd her i ett.

De siste månedene har tilværelsen for mennesker som er oppvokst men ikke født i Norge endret seg voldsomt. Det er som en virvelvind som blir kraftigere for hver dag og som jeg oppriktig er bekymret for hvor vil ende.

Kanskje er det bare jeg som kjente jeg at det begynte å blåse rundt føttene mine først nå. Jeg har vokst opp med norske venner og vaner, jeg har vært flink i språk og på skolen. Dessuten er jeg jente, og kommer fra en liten og liberal familie som ikke har vært så involvert med andre innvandrere. Kanskje er det fordi jeg er ateist og gift med en «etnisk nordmann». Ikke bare kanskje, men ganske sikkert er det derfor at følelsen jeg fikk, da jeg hørte fødelandet mitt listet opp blant de syv landene hvis innfødte ikke fikk lov til å reise inn til USA, var så ny for meg. Jeg følte meg nedverdiget og diskriminert på en for meg fremmed måte. At jeg ikke skulle få besøke familie og venner i USA fordi jeg er født i Teheran var nesten litt flaut. Jeg er så vant til å være som alle andre rundt meg og jeg har alltid tatt for gitt at det jeg har med meg fra de første leveårene i Iran bare har vært en berikelse. Nå ble det sagt rett ut at det er en ulempe at jeg ikke ble født i Norge.

Fuck Trump, tenkte jeg da. Har ikke tid til å reise noe sted nå uansett.

Den nye Brochmann-rapporten kom, og spådde både mørke skyer og blå himmel i horisonten. Innvandringen vil fortsette å by på problemer, men gjør vi dette riktig, kan det gå ganske bra likevel. Bra, tenkte jeg. Vi må stramme oss opp på integrering. De som kommer må både forventes og ønskes inn samfunnet på en bedre måte. Hvis de må og får delta og bidra, blir ikke dette så halvgærent. Men så krøp virvelvinden oppover akkurat der jeg stod.

Forskningsdirektør ved Det Norske Nobelinstitutt Asle Toje sa «stopp en hal!».
– Rapportens fremskrivinger tar utgangspunkt i at etniske nordmenn ikke vil komme i mindretall, sa han. Og det vil dere, mener han.

Så kom journalist Lars Akerhaug på banen. Ifølge ham blir Tojes bekymringer ikke tatt alvorlig fordi Brochmann-utvalget har lagt til grunn Statistisk Sentralbyrås definisjon av innvandrere: De som er født i et annet land og deres barn som er født i Norge. Ikke barna deres igjen. Og deres igjen.
– Dessverre vet vi at andelen innvandrere fra utviklingsland i liten grad gifter seg eller får barn med etniske nordmenn, skrev Akerhaug og oppfordret regjeringen til å hyre inn Toje så galskapen kan ende.

Jeg er førstegenerasjonsinnvandrer. Jeg vandret inn på mine to ben da jeg var liten. Alle jeg kjenner som har flerkulturell bakgrunn, men som i likhet med meg selv lever helt normale norske liv, har også enten kommet til Norge som barn eller blitt født her av utenlandskfødte foreldre. Vi har ikke noe annet hjem enn Norge, og både føler oss og behandles som turister når vi reiser til Iran, Bosnia, Marokko eller hvor det nå var våre forfedre kalte sitt hjemland. Mener disse sentrale meningsbærerne i Norge at våre barnebarn ikke skal anses som ekte nordmenn?

Den sure vinden blåste meg inn på Akerhaugs Facebook-profil der jeg spurte om vi alle havnet på minussiden i hans regnskap. Og om ikke vi, så hvem? Dette sa han ble uinteressant å diskutere.
– Jeg tror de aller, aller fleste av oss, helt intuitivt og uten store problemer, klarer å definere med en presisjonsgrad på 99% hvem som er og hvem som ikke er etnisk norske. Det er omtrent like enkelt som å definere kjønn, skrev han da noen andre spurte.

Det er ikke så enkelt å beskrive hvordan det føles å lese slikt. Norge er mitt hjem. Jeg har hatt min barndom her, jeg har blitt tenåring her, jeg har fått mitt første kyss, min første jobb, min første leilighet, min første bil, mine opp- og nedturer her. Jeg har truffet mannen i mitt liv her og selv om jeg hater klimaet, får jeg alltid hjemlengsel når jeg er borte for lenge.

Den kalde vinden som prøver å blåse meg av min hjemmebane blir bare sterkere og sterkere. Denne uken leste jeg at journalist og redaktør Nina Hjerpset-Østlie kalte programleder Leo Ajkic i NRK for en islamist og et problem. Han hadde visst ikke gjort noe for å motbevise det. Leo er på min alder, han var også flink i matte da han var liten, har også vokst opp i Norge og er også journalist. Han er så vidt jeg vet ikke religiøs, han heller.

Torsdag skrev Aftenposten om familien fra Palestina som etter 27 år i Norge har blitt bedt om å levere inn sine pass og forlate landet. Han ene er et år eldre enn meg og kom til Norge året før meg. Han har som meg giftet seg her, og fått barn, slik jeg ønsker meg. I går gråt jeg og spurte min mann om hvor vi skal dra om det samme skjer med meg.

For alt vi vet kan det ha vært en feil dato eller en overdrivelse i det våre foreldre eller besteforeldre fortalte UDI da de endelig nådde en trygg havn for flere tiår siden. Paralysert av den iskalde virvelvinden som for lengst har fått meg til å miste fotfestet, tenker jeg nå at jeg må være klar for hva som helst. Dette er ikke hjem likevel.

Livet Samfunn

Å HA ET HJEMLAND

20. januar 2017

Min første skoledag i Norge. Flesberg, juni 1991.

Når en velintegrert bioingeniør som har bodd i Norge mer enn halve livet blir fratatt statsborgerskapet med statsråder som Sylvi «godhetstyranni» Listhaug og Per-Willy «frykter for at et nytt korstog blir nødvendig» Amundsen ved roret, skaper det debatt. Nødvendig debatt. Om hva som kan kalles rasisme, både til hverdags og fest. Om hva som må til for å få kalle Norge sitt hjem. Hva som må til for å bli norsk nok.

Da jeg kom til Norge som niåring i 1991, var dette en av de tingene jeg var mest redd for. Å føle seg utenfor og være til bry er ikke noe man frykter mindre som barn enn som voksen, tvert imot. Heldigvis kom jeg til et bittelite sted der folk ikke tenkte så mye på begreper som integrering og assimilering, og enda mindre på forskjellen mellom dem. Menneskene i Flesberg var ikke så forsiktige i møte med meg, ei heller bar de preg av å kreve noe spesielt av meg som et nytt medlem av lokalsamfunnet. Jeg opplevde at det ble tatt for gitt at vi ikke var så fryktelig forskjellige bare fordi vi var født ulike steder og at hvis det var noe vi trengte å lære om hverandre, ville vi vel bare gjøre det. Vi hadde mye til felles, både barn og voksne. Barna ville ha det gøy, få til ting, ha venner og føle seg trygge. Foreldrene ville gi barna det de ville ha og trengte innenfor trygge rammer. Hvor man var født endret ikke noe av dette. De tingene vi gjorde annerledes hjemme hos oss, som at vi snakket persisk og hadde ris til kjøttet istedenfor poteter, ble verken møtt med avsky eller overdreven nysgjerrighet og interesse. Sånn var det bare. At moren min hørte på iransk musikk på kveldene mens moren til venninnen min hørte på Rune Rudberg var akkurat like funny for oss som ikke hørte på annet enn Roxette og Michael Jackson. En sånn oppvekst gjorde at det bare tok noen måneder før jeg følte meg akkurat som de andre. Følte meg norsk.

I dag gjør jeg ikke i det i like stor grad. Etter 25 år i Norge, føler jeg meg definitivt mer annerledes enn jeg gjorde etter to. Og det føles i blant ganske vondt, selv om jeg er veldig stolt av og glad for min iranske familiebakgrunn. For det relativt lille jeg har i meg av persisk kultur og språk er en berikelse, men det er ikke et hjem. Jeg er en turist når jeg er i Iran, jeg er langt fra like stø i persisk som i norsk og jeg er flinkere til å spise enn å lage persisk mat. Hvis ikke jeg er hjemme her, er jeg ikke hjemme noe sted.

Jeg har lyst til å nevne tre helt ulike tilfeller der jeg har blitt tvunget til å føle meg annerledes. Kall det hverdagsrasisme, kall det festrasisme, kall det uvitenhet eller bare flåsete oppførsel. Hva enn du kaller det – dette er oppførsel som skaper utenforskap og frarøver tilhørighet.

Min første opplevelse av annerledeshet hadde jeg da jeg var 25, nyutdannet journalist og hadde jobbet i NRK i noen få måneder. En kollega og jeg hadde funnet ut at presidentskapet i EU hadde sendt et brev til daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre og advart mot iranske agenter som kom til Europa under dekke av å være asylsøkere. Jeg hadde hørt om norsk-iranere som mente seg overvåket av nettopp slike. Min kollega forsvant ut i permisjon, og jeg jobbet videre med saken. Å kunne persisk kom godt med. Da jeg nesten var i mål med saken og bare hadde intervjuet med Støre igjen, ble jeg bedt om å droppe saken. – Det er mulig du er inhabil siden du har familie fra Iran, fikk jeg høre av nærmeste leder, som mente det var best å være på den sikre siden. Jeg var fersk, turte ikke å protestere og la saken død. En tid senere, spurte en P2-redaksjon på huset om jeg kunne tenke meg å komme i studio og fortelle om den iranske revolusjonen i forbindelse med dens 30-årsjubileum. Min leder ga meg ikke lov. – Du er en nøytral nyhetsjournalist og skal ikke kommentere, var beskjeden. Forvirret gikk jeg til redaktøren: Jeg får ikke lage Iran-relatert journalistikk og jeg får ikke snakke om iransk historie. Hvorfor får jeg ikke bidra med min kunnskap om Iran?

– Om du har veldig lyst til å fortelle om revolusjonen, kan vi vurdere det på nytt. Men du skjønner vel at du ikke kunne lage saken om iranske agenter?
– Nei, jeg gjør ikke det.
– Men Mina. Se for deg lytteren ved frokostbordet: «Ja vel ja! Så iranske asylsøkere kan være agenter, altså! Mina Ghabel er jo iransk. Er hun kanskje en agent?» Du forstår vel at vi ikke kan skape den usikkerheten hos våre lyttere, Mina?

Det er ikke ofte jeg tar ordet «diskriminering» i min munn, men dette er så vidt jeg vet eneste gangen jeg har kjent fenomenet på kroppen. Jeg ble nektet noe på grunn av mitt etniske opphav. At det skjedde i det man antar er et så oppdatert og opplyst miljø som Marienlyst sier noe om hvordan det må stå til i samfunnet for øvrig.

Noe annet som gir meg en ekkel følelse er enkelte menneskers ukontrollerbare trang til å vitse og spøke om muslimske stereotypier. Selv om de vet at jeg ikke er muslim, benytter de enhver anledning til å trekke inn en eller annen referanse til islamske tradisjoner og regler: «Men spiser du ribbe du da, det er jo ikke halal? Så du går ikke med burka altså? Jeg hører du skal på fest, men er ikke alkohol haram da? Hehehehehe!» Hva skal jeg svare? Hvis jeg sier at jeg ikke er muslim, svarer skøyerne at de bare tuller. Men da er det allerede gjort: Jeg sitter der og tenker at det at jeg har en mørkere hudtone, brune øyne og svart hår gjør at disse menneskene konstant har i bakhodet at jeg er noe annet, at stedet jeg ble født står mellom meg og dem og gjør meg ute av stand til noen gang å bli en helt integrert del av fellesskapet. Alltid når slike mennesker er tilstede sitter jeg og venter på at en eller annen kommentar om islam og muslimer skal komme i min retning. Og jeg trenger sjelden vente veldig lenge.

Det siste eksempelet er det eneste der jeg er sikker på at intensjonene er gode, men der konsekvensen likevel er den samme: En følelse av ikke å høre til. Dette er mennesker jeg har møtt i voksen alder og blitt glad i. De som bare vil meg vel, men som støtt og stadig sier ting som gjør at jeg lurer på om min hudfarge og etniske opprinnelse for evig kommer til å representere en avstand mellom oss, og gjøre meg annerledes, fremmed, ny og eksotisk:

– Du bruker sitron, ja. Er det noe du er vant med fra Iran?
– Trives du i Norge?
– Dere bruker mye urter i maten, dere?
– Hooooh, nå er det friskt ute. Dét er noe annet enn Teheran, tenker jeg?

Jeg tror det eneste som ligger bak slike spørsmål er et ønske om å vise interesse, og jeg tror de som sier sånt som dette bare synes det er fint og spennende å ha et multikulturelt innslag i sine liv. I iveren etter å vise åpenhet og entusiasme glemmer de å spørre seg selv om jeg har grunnlag for å være dette innslaget. Jeg var et barn da jeg kom til Norge og det jeg er vant med er følgelig det jeg har gjort og spist og kjent her. Tradisjoner og værforhold i Iran er ikke et naturlig referansepunkt for meg i hverdagen. Når det forventes at de er det, blir jeg usikker og føler meg fremmed. Det som er fint med den siste gruppen er at det nytter å gi en tilbakemelding. Siden de bare mener godt og vil vel, blir de faktisk ille berørt og til og med lei seg av å høre at deres spørsmål kan oppleves kjipe – og slutter å snakke til deg som om du nylig ankom Norge.

Se så norsk jeg er!

Ønsket om å høre til og føle seg hjemme handler ikke om å ta avstand fra sin historie. Det er i mine øyne ikke mer stas å være norsk enn å være iransk. Eller libanesisk, svensk eller peruansk. Det som er stas er å ha et hjemland.

Samfunn Veien til barn

ETIKK SOM HINDRER LIV

8. januar 2017

Jeg har sagt at jeg skal bruke denne bloggen til å vise flere sider av meg selv og at den ikke skal bli en samling kronikker, men så langt har jeg verken hatt tid til eller turt noe annet. Nå som det pågår en debatt om assistert befruktning, tenker jeg det er en god anledning til å skrive om noe som angår meg personlig, og som jeg håper er til nytte for flere.

Da jeg var yngre, det vil si i tenårene og i begynnelsen av 20-årene var jeg fast bestemt på at jeg aldri skulle få barn. Jeg mente det var galt å sette barn til en verden der det allerede er så mange barn som er foreldreløse. Det eneste rette, mente jeg, var å adoptere. Som følge av dette bastante og idealistiske verdenssynet, mente jeg at alle former for tukling med naturen for å lage barn – være seg prøverør, donasjon eller surrogati – var vanvittig uansvarlig. Jeg kunne ikke forstå at det fantes et system, delvis finansiert av myndighetene, som faktisk brukte masse tid og ressurser på å jukse til et barn, mens det lå nyfødte barn tett i tett på barnehjem rundt omkring i verden.

Sant å si, mener jeg på mange måter dette fortsatt. Men da jeg møtte han som jeg i dag er gift med, oppstod en følelse og et ønske i meg som var totalt ute av min kontroll og motstridende med det jeg alltid hadde ment om å få egne barn. Jeg utviklet etterhvert et stort behov for å produsere en miks av ham og meg, se hvordan denne miksen ville se ut og være, og vite at vi to ville leve videre gjennom denne felles skapningen. Jeg hadde imidlertid ikke dårlig tid, og vi fant stadig grunner til å utsette familieforøkelsen litt til. Vi ville ikke forhaste oss med barn, fordi det var så mye vi hadde lyst til å gjøre før vi tynget oss selv med et så stort ansvar. Vi ville starte på en karriere og ha en egen leilighet først. For meg som vanligvis er lite bundet av konvensjoner og tradisjoner, var det dessuten av en eller annen grunn viktig at vi giftet oss først og fikk barn etterpå. I den rekkefølgen. Ikke ville jeg være gravid i mitt eget bryllup heller. Og i hvert fall ikke på bryllupsreisen. Så måtte vi rekke å reise på en roadtrip langs USAs vestkyst.

Vi ble kjærester da jeg var 24, flyttet sammen da jeg var 25, kjøpte vår første leilighet da jeg var 27 og giftet oss da jeg var 28. Det året jeg fylte 30 var vi endelig klare. Jeg hadde hele tiden sett for meg at det bare var å bestemme seg for at nå var det dags, og så ville jeg bli svanger just like that. Etter et år uten tegn til graviditet, gikk jeg til legen for å sjekke at alt var i orden. Han spurte om jeg var plaget med PMS og smerter. Siden jeg var tenåring har jeg vært nærmest paralysert av smerter i 1-4 dager i måneden. De siste årene hadde jeg også begynt å bli uforklarlig og bunnløst deppa i tillegg. Det var da, som 31-åring på den gamle Kvinneklinikken i Oslo, at jeg hørte ordet «endometriose» for første gang. Siden den gang har jeg blitt operert for tilstanden to ganger, og førstkommende onsdag skal jeg opereres for tredje gang.

Etter fire år der jeg har vært nesten like mye hos legen, på klinikker og sykehus som utenfor, og med status som uforklarlig barnløs, har jeg fått innblikk i en verden der veldig mange par mellom 20-45 år befinner seg. En boble der usikkerhet, frykt, smerter, oppturer, nedturer og depresjon er hverdagskost. Når man er inne i den bobla – der jeg tidligere mente bare egoistiske og uansvarlige mennesker kunne befinne seg – er man så sårbar. I mitt tilfelle henger også ønsket om å bli mor sammen med årsaken til at jeg nå har en så alvorlig grad av endometriose at jeg har maks syv smertefrie dager i måneden. Etter graviditet og fødsel, er det nemlig vanlig at endometriose trekker seg tilbake.

Dessverre kommer man som ufrivillig barnløs oppi en rekke situasjoner – i familien, på jobb, i helsevesenet og sosialt – der man opplever at det legges sten til byrden. Man kan oppleve å få god støtte fra mange, men det er så altfor mye og mange som uheldigvis bidrar til å gjøre et allerede utmattende problem verre og mer uutholdelig. Det er uforståelige regler, ignorante meninger, forvirrende tilnærminger, inkompetanse og sviktende dømmekraft som sjelden blir tatt tak i og ryddet opp i, noe jeg mistenker skyldes at det for mange – meg selv inkludert – er et tabu å ha trøbbel med å lage barn. Man godtar mer enn man ville gjort dersom det var en annen kronisk tilstand man led av. Man bruker årevis og hundretusenvis av kroner på behandlinger man ikke får stille spørsmål ved. Man godtar å bli behandlet dårlig av autoritetspersoner i både helsevesen og jobb, fordi man føler seg dum for å sette himmel og hav i bevegelse for å få et barn.

Hadde det vært like stor åpenhet og aksept for det å ønske seg et barn som det er å ønske seg en utdannelse, hadde det nok vært mer tydelig hvor urettferdig forbudet mot eggdonasjon er. Om ufrivillig barnløshet var like lite flaut å snakke om som diabetes eller leddgikt, tror jeg flere ville reagert høylydt på at politikere skal trekke en slags etisk og moralsk grense for hvor stor hjelp det er mulig å få til å bøte på sitt problem.

Det er så himmelropende meningsløst og frustrerende at det er lov – og statsfinansiert – å proppe en kropp full med hormoner slik at man først kommer i en kunstig overgangsalder for deretter å få opp til 20 egg (mot normalt ett) til å vokse vilt i løpet av ti dager, provosere frem en eggløsning som man ved hjelp av medisiner har utsatt, hente ut alle eggene, befrukte disse kunstig, oppbevare de befruktede eggene i et varmeskap som simulerer miljøet i en livmor, plukke ut embryoene som har hatt normal celledeling, putte et eller to tilbake inn i livmoren og fryse ned potensielle søsken, for deretter å proppe kroppen full med nye hormoner for å lure den til å tro at den allerede er gravid slik at embryo(ene) som er satt inn fester seg i livmorveggen – men det er ikke lov å undersøke embryoene for å se om det er genetiske defekter (såkalt PGD) som gjør at en relativt ung og ellers frisk kvinne ikke har klart å bli gravid etter flere år med prøverørsbehandling. At det er en naturlig og god grunn til at kroppen støter fra seg et embryo, nemlig at det bærer på en alvorlig sykdom.

Det er nemlig «etiske problemstillinger» knyttet til en slik undersøkelse, som er det vi ønsker, slik det er med å bruke et friskt egg fra en annen kvinne og slik det er å tillate at noen blir født inn i tilværelsen med å ha én forelder. Selv om de to siste tilfellene ikke er noe jeg personlig rammes av, blir jeg provosert av lovgivningen. Å bruke en sædcelle fra en annen mann er derimot etisk forsvarlig og det samme er det å gå fra å ha hatt to foreldre til å leve med bare en mor. Politikerne våre har tatt disse avgjørelsene på vegne av oss, og med det sikret oss mot både å bli übermenschen og Gud forby, å komme til helvete.

Nettopp fordi jeg tror mer åpenhet og informasjon om temaet vil bidra til en mer opplyst debatt og mer levelige omstendigheter for ufrivillig barnløse, vil noen av mine innlegg fremover handle om mine erfaringer, frustrasjoner, oppturer og nedturer i vår vei mot å lage, hente eller droppe barn. Det i håp om at andre som er i lignende situasjoner kjenner seg mindre alene og at de som ikke har kjent problematikken på kroppen får en større forståelse for en søster, venninne, kollega eller pasient som ønsker å få barn, men som ikke klarer det på egenhånd.

Samfunn TV og popkultur

SLIKE GUTTER DET VIL GAMLE NORGE HA

29. november 2016


I have a confession to make: Jeg har i flere år fulgt slavisk med på Paradise Hotel. Programmet der unge folk, med liten interesse for allmennkunnskap og stor interesse for tøy fra Carlings, drikker seg fra sans og samling og behandler hverandre som søppel i flere uker til ende. Hver sesong danner det seg en gjev sirkel og akkurat som på ungdomsskolen, er det vanskelig å få øye på hva som avgjør hvem som havner i og utenfor sirkelen. Men i motsetning til ungdomsskolen, er det alltid guttene som lager ekskluderende klikker.

Når en av de som er i nedre sjikt av Parra-stigen ryker, spaserer han udramatisk ut av konkurransen om å vinne 300.000 kroner. Når derimot en av småkongene må ut, blir det ballade. Han griner og bærer seg over å skulle skilles fra sin «bestekompis her inne». Han tasser som en martyr på rommet, pakker kofferten og skriver en øm beskjed til de beste gutta med en leppestift på speilet. For en mann, sier de gjenværende. Og for en drittsekk som sendte ham ut.

Å titte inn i dette sirkuset av dramatikk, indre justis og vilkårlig hierarki er stor underholdning. Men jeg blir også litt motløs over hvilke egenskaper som belønnes. Ferdigheter, raushet, integritet og ærlighet er ikke verdifull valuta. De populære er de som er mest jålete, late, sutrete og uselvstendige.

I høst har jeg fulgt med på Farmen for første gang, fordi en veldig god venninne er med. Etter å ha sett alle episodene så langt, og hørt den usensurerte versjonen av hva som skjedde på gården under vårt tomannsjulebord her om dagen, er jeg seriøst bekymret over den unge norske mannen anno 2016.

La meg nevne noen hendelser som gir et innblikk i akkurat hvor ille det står til. Noe er vist på tv, noe har TV 2 ikke funnet forsvarlig å kringkaste.

– 34 år gamle Simen fra Drammen – som tidlig meddelte Stine at han ikke hadde så mye til felles med henne – blir så rørt av sin egen tale til den ekskluderende gjengen han tydeligvis hadde noe til felles med, at han gråter så han hikster og hiver etter pusten. Han er så glad i Marius og Ali, som han har laget den lille gjengen «Olsenbanden» med. De kaller hverandre Egon, Kjell og Benny og nynner på melodien fra Olsenbanden. Dette rører mange til tårer.

– Den eldste på gården, Lasse på 49, lar sin motstander vinne i en tvekamp. Dette blir ikke lagt merke til.

– Den mest nevenyttige og reale fyren på gården, Oddvar, blir valgt som førstekjempe av en han har reddet ræva til, og sendes deretter hjem. Ingen feller en tåre.

– Stine velger Simen som førstekjempe, og helvete bryter løs. Ali kjefter og Marius gråter. Åsta synes det kjennes ut som et slag i «midtgølvet» og må gråtende bøye seg ned for å få puste. Sofie er stum av sjokk.

– Simen sier at «ærlighet, moral og trivsel» er det som er viktigst for ham før han kaller Stine «en forbanna drittkjerring», fordi hun ikke valgte Laila – den mest nevenyttige og reale kvinnen på gården – som førstekjempe i stedet. «Nå blir det tøft for Stine», advarer han. Det er hans fire venner enige i.

– Samme kveld, sitter de rundt bålet. Den indignerte vennegjengen på fem og Stine. I starten av oppholdet, da Stine trodde hun var blant venner, betrodde hun gjengen at hun nylig hadde vært gjennom en personlig krise, noe av det vondeste hun har opplevd så langt i livet. Nå, rundt bålet, snakker ingen til Stine, ingen møter blikket hennes. Slik sitter de helt til kameraene skrus av og produksjonsteamet tar kvelden. Det er da Simen benytter anledningen til å skjelle henne ut. Så sier han at hun fortjente det som skjedde med henne i vinter.

– Simen gråter en skvett når han velger bestisen Marius som andrekjempe, men taper i melkespann med vilje. Den selvoppofrende helten hadde egentlig tenkt å kaste spannet med melk på Stine, men blir antagelig så beveget over eget heltemot, at han ikke makter annet enn bare å legge det ned. Ikke ett øye er tørt når guttebassene klemmer, rister og hulker.

– I brevet Simen skriver før han reiser hjem, erklærer han sin udødelige kjærlighet for gjengen sin. Ali er et forbilde og Marius er hans nye bestevenn. Før han avslører at han har valgt sin nye bestevenn som den neste storbonden, skriver han dette: «Og til Stine: jeg mente hvert ord jeg sa til deg rundt bålet den kvelden». Dette leser ikke Gaute Grøtta Grav opp på tv.

No caption needed. Foto: TV 2.

Når syting, flokkmentalitet og furting blant voksne menn er et fast element i omtrent hvert eneste reality-konsept, blir jeg nysgjerrig på hva som er idealet for å være en bra mann i dag. For det kan jo ikke bare være på tv at menn bitcher mer enn kvinner.

Nei, vi får være takknemlige for at denne generasjonen lever i fredstid. Hvem skulle forsvart oss om vi havnet i krig? Carl Aksel og Øystein med oppbrettede pastellfargede bukser, brunkrem og rettetang, som griner når de må forlate hotellet i Mexico? Eller sladrekjerringene Simen og Marius som fryser ut jenter og sipper og sipper og sipper på Brokeback Mount… unnskyld, gården i Halden?

Med en hær av menn som må ta på seg en mjuk genser og koselua, og ligge i skje med bestevennene sine og gråte før de går ut for å forsvare landet, tror jeg vi hadde ligget tynt an. Enda godt at Norge har innført verneplikt for kvinner.

Stine har heldigvis ikke fått noen varige arr i sjelen, men jeg er oppriktig engstelig på vegne av min generasjon. Det er ikke bare innvandring som truer og endrer den tradisjonelt staute, solide og nøkterne norske kulturen og folkesjela. Vi har en hel generasjon av sippete metroseksuelle etniske nordmenn som har et følelsesliv og en moral på nivå med 14 år gamle Hannah Montana-fans.