Browsing Category

Livet

Livet

DJEVELEN PÅ SKULDEREN

12. mai 2018

Dette er det femte blogginnlegget jeg begynner på siden torsdag. De siste tre dagene har jeg brukt mye tid på å prøve å skrive et innlegg som gir mening. Jeg har lovt meg selv (og de jeg i disse dager er i ferd med å inngå et samarbeid med) om å publisere minst to blogginnlegg i uka. Det er nemlig lite som gjør meg så godt som å skrive. Å få tankene ned på «papiret», uansett om tankene er av den dype eller grunne sorten, har en terapeutisk effekt for meg. Dessuten er det konstruktivt å forplikte seg til en viss hyppighet og rytme når man har så frie tøyler som det jeg har i min frilanstilværelse. Men jo mer jeg har tenkt på at jeg må skrive, jo større har skrivesperra vokst seg. Og jeg har forkastet den ene halvferdige posten etter den andre. Årsakene til at ideene har havnet i den mentale søpla har variert. Men det har ikke vært ideene det har vært noe galt med. Det har vært meg.

cof

Først tenkte jeg for eksempel at jeg skulle svare på noen av spørsmålene dere har sendt meg i spørsmålsrunden. Jeg har fått inn masse gode spørsmål, og for at jeg skal få svart skikkelig på dem, tror jeg det er best å fordele dem ut over to eller tre innlegg. Men da jeg satte meg ned og begynte å skrive et svar på spørsmålet «hvilken stimuleringsprotokoll har du fulgt i dine tidligere forsøk» sa det stopp. Jeg orket rett og slett ikke å skrive nok et innlegg om barnløshet. Misforstå meg rett, jeg kommer til å svare på spørsmålene deres og jeg kommer (nok dessverre) til å skrive mye mer om veien videre i vår neverending story. Men jeg kjente på lysten til å skrive om noe annet akkurat nå. Variere litt, være noe mer enn bare ufrivillig barnløs. Snakke om noe annet enn ivf for en gangs skyld. Noe som ikke er så jævla trist, liksom.

Så fikk jeg det for meg at jeg skulle skrive om vekt, kropp og selvbilde. Denne dumme og altoverskyggende bekymringen min som forsterkes hver vår, og som får meg til å føle meg som verdens mest overfladiske og mislykkede menneske. Jeg har så mye på hjertet om akkurat denne tematikken, som jeg har samlet på følelser og erfaringer rundt siden jeg var 17 år gammel, men det sitter ganske langt inne for meg å skrive om det. Litt fordi det er et så oppbrukt og ihjeldiskutert tema, men også fordi det skal så lite til før man tråkker noen på tærne og beskyldes for å trigge spiseforstyrrelser. Dessuten er ikke issues med vekt et akkurat muntert tema, det heller. Men jeg kommer til å skrive om det, det må bare bli en annen gang.

Skulle jeg rett og slett bare dele en oppskrift? Jeg legger jo ut en del bilder av maten jeg lager på instagram, og da er det mange som spør om oppskrift. Men nei, jeg hadde ikke noe lyst til det heller. Jeg følte at det å poste et bilde av ovnsbakte kyllinglår med søtpoteter ikke akkurat fanget stemningen min i dag. Det føltes nesten litt bedragersk å skulle motivere mine lesere til å lage et fresht måltid når jeg selv ikke orket å by på annet enn brødskiver til middag i dag.

Så la jeg merke til at det var 12. mai i dag. På dagen elleve år siden jeg bestemte meg for å droppe en bursdagsfest med min da on-and-off-eks-kjæreste til fordel for en jobbfest der jeg visste jeg kom til å treffe Jonas. Det som ble starten på forholdet vårt. Den våren lærte jeg fryktelig mye om livet, kjærligheten og om meg selv. Når jeg tenker tilbake på valgene jeg tok – jeg var jo tross alt bare 24 – blir jeg nesten litt stolt over hvor lur jeg var som prioriterte som jeg gjorde, haha. Men nei, jeg ville ikke skrive den historien i dag heller.

Alt jeg har kommet på å skrive om de siste dagene, har jeg slått fra meg. Den lille djevelen på skulderen min, hun som er beredt til å benytte enhver anledning til å trykke med ned og få meg til å føle meg verdiløs, har ropt inn i øret mitt: «Hva er poenget ditt? Hvorfor skal noen gidde å lese dette? Hva vil du med det? Kan du ikke bare la være? Det siste verden trenger er enda en selvsentrert blogger!»

Ikke vet jeg om den har rett. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om den representerer nødvendig selvinnsikt eller om den bare en destruktiv dritt. Alt jeg vet er at den er der hele tiden. I blant klarer jeg å stoppe kjeften på den, i blant får den utfolde seg fritt. Nå vil jeg bare være ærlig og fortelle at den har fått herje litt vel hardt med meg denne uka. Den har spist opp både produktivitet og nattesøvn. Men i dag bestemte jeg meg for at vi trenger en liten pause fra hverandre. Djevelen og jeg må ha litt tid hver for oss. Så jeg har vært på polet og kjøpt noen flasker cremant, jeg har byttet ut de visne blomstene i vasene med friske og Jonas er så elskverdig og støvsuger mens jeg skriver dette rare innlegget. Snart kommer en av mine beste venner og hennes mann på besøk, og vi skal tvinge våre bedre halvdeler til å se på Eurovision-finale, med stemmeskjema, bobler i glasset og full pakke. That’s how you write takk-og-farvel til djevelen på skulderen.

Heia Norge!

Livet

BLOGG, BURSDAG OG BAMSEKAKE

30. april 2018

It’s gonna be May! Og gudskjelov for det. Favorittmåneden er rett rundt hjørnet. Som om ikke det var nok med 1. mai, himmelsprett, 17. mai og pinse i én og samme måned, så har jeg bursdag i mai også. Jeg har alltid vært barnslig opptatt av bursdagen min. Som barn var jeg nok ikke alene om å ha en egen tidsregning med utgangspunkt i egen fødselsdag. Alt som hadde med tid å gjøre ble målt ut ifra hvor lenge før eller etter bursdagen min det var. En gang inviterte jeg hele klassen i bursdagsselskap til meg uten at de hjemme hadde noen anelse om det. Plutselig ringte det på døra en ettermiddag midt i uka og der stod det en skokk med unger, med sine mødre som lurte på når de skulle hentes igjen. Mens mormor (som jeg kaller mamma, fordi hun i praksis er mamma, men det er en helt annen historie, som må komme i sin helhet en annen gang) stod litt svar skyldig i døra, løp jeg inn på rommet mitt og kledde på meg feststasen. Tror ingen har skaffet en bursdagskake raskere enn det mormor gjorde den dagen. En svær bløtkake formet som en brun bamse med rosa tversoversløyfe og åtte lys på. Bursdagen min skulle egentlig feires noen dager senere, men jeg klarte ikke å vente. Da mine 15 bursdagsgjester omsider hadde blitt hentet og roen senket seg over et hus fylt med gavepapir, plastemballasje, kakesmuler og kremsøl, høstet jeg heldigvis mer latter enn kjeft for surprise-partyet jeg hadde holdt for meg selv.

Bursdagsentusiasten i meg tok en pause på fem år etter 30-årsdagen min som ble feiret med brask og bram. Det var i denne perioden vi begynte med ivf og plutselig handlet livet liksom bare om det. Det var ikke bare bursdagene mine som ble visket ut av kalenderen til fordel for «sprøytestart», «siste dag med nesespray», «uttak?», «eggløsning» og «ultralyd». Også 17. mai, sankthans, festivaler og andre festlige anledninger havnet i skyggen av behandling og forsøk. I fjor feiret jeg imidlertid 35-årsdagen min med en superhyggelig hage- og hattefest i vårt da nye hjem her i Vollen. I år skal jeg ha på bunad og feire 17. mai skikkelig igjen for første gang på fem år.

Jeg har det siste året blitt mer bevisst på at det ikke er godt for noe å sette hele livet på hold fordi vi prøver å lage barn. Misforstå meg rett, jeg er ikke en av de som (til tidvis stor irritasjon) sier «du må bare ikke tenke så mye på det» til dem som sliter med å bli gravide. For det, kjære deg som sier slikt og nok mener det godt, er UMULIG! Du kan ikke la være å tenke på det som betyr mest for deg. Men jeg vil slå et slag for å multitaske litt, rett og slett. Tenk så mye du må på det hersens fertilitetshelvetet du sliter med, men gjør andre ting samtidig! For meg handler det om å begrense tapet, gjøre skaden minst mulig. Så lenge du sliter med å bli gravid, går du jo glipp av å være mamma. Det tapet er liksom bankers. Du trenger ikke gå glipp av å ha bursdag, sosialisering, feire 17. mai og ha det hyggelig også. Jeg vet at det i blant er vanskelig å tenke slik, men tror det er lurt å prøve.

Etter at jeg ba dere spørre meg om det dere lurer på i forrige innlegg, har jeg fått mange gode spørsmål som jeg jobber med å lage en egen bloggpost om. Den skal jeg prøve å få ut i løpet av uka. Dere er så elskverdige og ber meg skrive oftere, fremover lover jeg å gjøre det også. MEN! Dere finner ikke meg og mine blogginnlegg på kk.no fremover! De av dere som pleier å finne veien inn til meg via kk.no har kanskje allerede merket at «bloggkarusellen» til KK har forsvunnet nå. De legger nemlig i disse dager om nettsidene sine, noe som blant annet betyr at bloggene som hittil har hatt kk.no som et utstillingsvindu, ikke er å finne der lenger. Jeg regner med de kommer opp med en ny løsning på det etterhvert, men det er sannsynlig at jeg (eller min blogg, da) flytter til en annen portal. Siden jeg er i samtaler om dette og foreløpig ikke har signert noe, skal jeg ikke buse ut med hvor ennå. Det viktige er uansett at enn så lenge er det på minalunde.no og min instagram-profil at nye poster og oppdateringer fra meg popper opp.

Nå skal jeg, med skrekkblandet fryd, til fertilitetsklinikken for første gang på et år. Hva jeg skal der, kommer i neste innlegg. Wish me luck!

Livet

FYR LØS!

17. april 2018

Kjære gode, trofaste, interesserte, engasjerte og rause lesere!

Dere gjør meg så glad hver eneste dag, med deres kommentarer, eposter, spørsmål, tips og heiarop. Jeg setter enormt pris på at dere tar dere tid til å gi tilbakemeldinger, og jeg er takknemlig for å få vite at min blogg er til hjelp eller glede. Heldigvis kommer det ganske mange meldinger fra dere, både her og der. Det tror jeg er tegn på at det er altfor få som forteller åpent om ufrivillig barnløshet og at det er mange der ute som har tanker og spørsmål de har lyst til å lufte. Og så håper jeg det også er et tegn på at dere har tillit til meg, selvfølgelig 🙂

Dessverre er det vanskelig for meg å svare på alt dere sender meg, og jeg får spesielt dårlig samvittighet når dere spør om noe og ikke får svar. Så jeg tenkte å være en skikkelig klisjéblogger og kjøre en «spørsmålsrunde»! Send meg spørsmål, store eller små! Det beste er om dere bruker kommentarfeltet under dette innlegget, men epost (mina@lunde.info) går også bra. Har du allerede stilt meg spørsmål og ikke fått svar? Spør igjen, så skal jeg love å fange det opp denne gangen. Ingen spørsmål er for dumme, jeg er bare happy for å kunne bidra med det jeg kan. Svarene kommer i en egen bloggpost. Det er også absolutt lov å foreslå tema for fremtidige innlegg.

Gleder meg til å høre fra akkurat deg! ❤

 

Livet

APATI, KIKKING OG ANSIKTSRULL

28. februar 2018

I flere måneder har jeg hatt ambisjoner om å oppdatere denne bloggen oftere. Det går ikke en eneste dag uten at jeg tenker at jeg burde skrive. Jeg er så heldig at den innvendingen som går mest igjen fra dere som leser bloggen er at jeg skriver for sjeldent. Likevel er det noe som holder meg tilbake. Jeg føler liksom ikke at jeg har noe av interesse å melde. Hvor mange ganger skal jeg skrive om de samme tingene? Men så har jeg dager hvor jeg tenker at det er så mye jeg tenker på og bekymrer meg for og ler av og hisser meg opp over som sikkert er befriende for andre å lese. Jeg savner jo selv å lese fra likesinnede. Egentlig har jo masse på hjertet. Hjertet er faktisk helt proppfullt av ting som vil ned på papiret. Eller macen.

Foto: Ina Damli/Stella

Jeg vet jo så godt at den apatien jeg tidvis føler så sterkt på, den som rett som det er grenser til selvforakt og depresjon, har én eneste kur: Å skape noe. Å produsere. Å skrive. I stedet blir jeg sittende og scrolle på insta og se tomt på alle de fire hundre og åtti bildene «about last night» og de sekstifire som synes «baby it’s cold outside». Jeg bruker verdifull tid på å glo på alle disse menneskene som er «ambassadører» for ditt og datt. Disse folkene som for all del ikke reklamerer, men er diplomater ute på viktige oppdrag. De skal ha deg til å kjøpe en sveitsisk metallrull som du kan trille hardt over fjeset ditt til det blir rødt og så skal de ha deg til å vaske huset ditt med økologisk såpe. Alt dette skal du gjøre iført en slags lang morgenkåpe med hette i kashmir av elendig kvalitet til flere tusen kroner. Barnet ditt skal også vaskes med økologisk såpe og kles i svinedyr dårlig kashmir.

Jeg bruker så mye tid på å se på andres fjas på sosiale medier at jeg blir flau. Dagene går, tiden flyr og livet skjer, mens jeg titter inn i en skjerm. Det har jeg tenkt å gjøre noe med. Jeg vet ikke helt hva, men noe drastisk må skje. Jeg trenger faktisk ikke gå rundt og vite at Anniken Jørgensen har flyttet inn med venninna si. Eller at Emili Sindlev hadde med seg moren sin til New York Fashion Week. Mitt liv blir ikke rikere av at jeg følger med på livet til (de for all del kule og morsomme) bad taste kidsa i kretsen rundt Cezinando og Astrid S. Det jeg faktisk trenger er å vite er hvordan jeg selv egentlig har det. Hva jeg trenger i livet mitt og hvordan jeg kan skaffe det. Jeg trenger å vite behovene til mine nære og kjære. Livet mitt blir rikere av at de jeg bryr meg om har det bra, at jeg selv er happy og at vi har glede av hverandre. Istedenfor å sitte og glo på fremmede leve sitt liv, må jeg leve mitt.

Det er er skikkelig 2008 å reflektere skriftlig over tiden vi bruker på sosiale medier, men sånn er nå engang livet mitt (og kanskje ditt?) at det å kikke inn i andres hus og liv er den desidert største tidstyven. Som mine favorittfruer i Real Housewives of Beverly Hills sier, it is what it is. Så mitt mål denne våren – første vårmåneden er jo mars og den starter om bare to dager, hurra! – er å leve litt mer selv.

Livet

VINTER, VÅR OG VIXEN

7. februar 2018

Var ikke januar ekstra lang i år? Når jeg tenker meg om, er den det hvert år. Men nå er det bare litt over tre uker til mars og det er nesten litt sjukt å tenke på. Jeg gleder meg veldig til våren, kjenner jeg. Har følt meg litt isolert denne vinteren. Tror på en måte at det er først nå at det har gått opp for meg at det er en viss forskjell mellom å bo i byen og her ute. Ikke minst er det en ganske annen tilværelse å jobbe for seg selv kontra det å være ansatt et sted. Bor du i byen og jobber et sted åtte til fire, vil du både se og snakke med folk hver eneste dag, enten du vil eller ikke. Jeg merker godt at begge deler har falt bort fra livet mitt nå, og selv om jeg setter stor pris på både friheten og roen det gir å leve som jeg gjør nå, hender det at det blir akkurat en liten anelse for stille. Særlig etter en vinter der jeg har vært så mye dårlig og i flere uker sengeliggende etter en operasjon, har det vært rimelig tyst. Likevel setter jeg for mye pris på de vakre omgivelsene, nærheten til vannet og det deilige huset vårt til at jeg kan si jeg savner å bo i byen.

Tyst var det derimot ikke på Vixen Awards på søndag. Eller Vixen INFLUENCER Awards som det heter. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det ordet, synes det har en litt ekkel klang. Hva er det jeg liksom påvirker med? Kanskje er ordet faktisk representativt for det norske bloggmarkedet, der de fleste bruker mye av sin synlighet til å påvirke folk til å bli mer som dem selv ved å kjøpe forskjellige ting. Uansett, arrangementet var litt av et skue. Blytung sminke, søt parfyme, knivete stemning og flakkende blikk fylte Grand til randen. Det kan også virke som at det er en slags omvendt korrelasjon mellom vennlighet og lesertall: Jo flere followers på insta, jo surere fjes. Haha, det er sikkert unntak fra den regelen altså. Uansett, tilstelningen var ikke helt min kopp med te, men det var moro å være der med to venner (Morten og Anders) og ta imot pris for en tredje venn (Lisa) og hennes kollega som ikke var der. Jeg ble også kledd opp av selveste Pia Tjelta, som i seg selv var grunn god nok til å gå.

Tusvik & Tønne fikk prisen for Årets Gullpenn.

Jeg hadde ikke hørt om så mange av de som ble nevnt og hedret, men jeg syntes Helsesista og Kristin Gjelsvik hadde fine takketaler. Det er ikke så altfor mange (kjente) norske bloggere som retter blikket utover egen contour-sminkede nese, så når noen gjør det, legges det merke til. Og det synes jeg er bra!

Nå om dagen jobber jeg hardt med motivasjonen til å gå på en ny runde med ivf. Det har gått godt og vel en måned siden operasjonen og vi skulle vel strengt tatt kunne sette i gang når som helst nå. Jo før, jo heller egentlig. Både fordi det visstnok er større sjanse for å bli gravid rett etter et sånt inngrep og fordi jeg, ehm, har fylt 35 og føler at den allerede elendige fruktbarheten er i fritt fall.

Apropos fruktbarhet, kom over denne lekre saken da jeg nettshoppet litt her om dagen. Lurer seriøst på om jeg hadde klart å beherske meg om jeg så noen vandre rundt i denne en sommerdag. Typ rett etter et mislykket eller avbrutt forsøk. Haha, da hadde jeg blitt olm!

Håper februar behandler dere godt ❤

Livet

HEIA 2018!

7. januar 2018

Plutselig er det jammen her, det herrens år 2018. Og velkomment skal det være!

Etter en litt mørk høst med mye knall og fall, må jeg faktisk si at 2017 tok seg ganske fint opp på slutten der. For det er jo faktisk ofte litt sånn, at når én dør lukkes, åpnes en annen. It’s always darkest before the dawn. Ting ordner seg jo som regel til slutt. Jeg er ikke av typen som tror på sånne svevende, optimistiske greier som at universet sørger for noen form for balanse, altså. Jeg tror bare at vi mennesker vil vårt eget beste så sterkt, at vi tar de valgene som er riktige for oss selv. Vi sørger for den balansen selv. Vi kvitter oss med det – og de – som ikke er bra for oss, og tomrommet som etterlates, fyller vi med ting og mennesker som gjør oss godt.

Men når livet byr på utfordringer, er det lett å havne i et selvmedlidende hjørne der alt bare ser trist og leit ut. For meg ble det litt sånn i høst, da jeg plutselig så meg tvunget til å ta noen smertefulle oppgjør. Det var beinhardt, og på et tidspunkt gjorde det ekstremt vondt. For brudd er jo vonde greier, selv når det ikke er romantiske forhold som tar slutt og selv når den du bryter med er en snik og en pipelort. Vondt er det uansett. Så da det stod på som verst, kastet dramatikken en så stor skygge over tilværelsen, at jeg rett og slett syntes ordentlig synd på meg selv. «Hvor mye er det egentlig meningen at jeg skal tåle», spurte jeg meg selv retorisk og selvmedlidende. «For et drittår dette har vært», tenkte jeg. Men på et tidspunkt måtte plasteret, i hvert fall det som var igjen av det, dras av fort og gæli. Og da det var gjort, så jeg alt mye klarere. Så grusomt hadde da virkelig ikke 2017 vært.

For 2017 var ikke bare et år som bød på skuffelser og sorg. Det var også året da jeg tegnet bloggkontrakt med KK, fikk hundre tusen kroner i stipend av Fritt Ord til å skrive min debutbok og ble fast spaltist i Aftenposten. Ikke før året var omme ble jeg sannelig også semifinalist til Vixen Influencer Awards (jeg håper dere fortsetter å stemme her!!❤️ )

2017 var også året da vi kom på plass i vårt deilige hjem i Vollen og året da vi reiste på tidenes ferietur gjennom Europa. Ikke minst er 2017 et år jeg kommer til å huske for noen eksepsjonelt gode stunder med både nye og gamle venner.

Anyway, nå er det gamle tilbakelagt og vi er godt i gang med det nye. Og med en litt heftig start, får jeg vel si, med endometriose- og adenomyoseoperasjon allerede 2. nyttårsdag. Fyttikatta så vondt! Jeg har kommet hjem fra sykehuset nå, men er rimelig pleietrengende her jeg stort sett ligger i sengen, eller i sofaen om jeg har noen gode timer. Det første jeg husker fra jeg våknet etter operasjonen var at legen meget fornøyd kunne meddele at operasjonen hadde gått veldig bra, og at det, hvis alt gikk som han håpet, bare ville være skikkelig vondt i tre måneder til. «Så blir det bra!» Hahaha! Jeg elsker denne legen. Det er han jeg har skrevet om tidligere. Liker så godt at han er helt ærlig, pynter liksom ikke på det. Men jeg er fornøyd jeg, så lenge vi faktisk kan se en ende på dette smertehelvetet. Forhåpentligvis må vi ikke vente i hele tre måneder før vi går løs på et nytt forsøk, men det regner jeg med at jeg får vite mer om når jeg prater med ham over helgen.

Akkurat nå går det i smertestillende og mye søvn, og litt surfing og tv-serier når jeg klarer å holde meg våken. Heldigvis er jeg min egen sjef og slipper å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke er på jobb. Glemmer aldri venninnen min som hadde hatt en tilsvarende operasjon og fikk beskjed om at hun kunne gå på jobb dagen etter. «Du skal få sykemelding for i dag, men synes ikke vi kan kalle deg syk i morgen», hadde legen sagt. Hun besvimte på trikken på vei til jobb. Visst skal vi ikke definere sykdom så bredt at det går utover velferdsstaten. Men akkurat i disse dager, når en av våre toppolitikere er sykemeldt på tredje uka fordi han har oppført seg upassende mot kvinner, er det litt «festlig» å tenke på alle de kvinnene som paralysert av smerter går på jobb hver eneste dag, fordi vi ikke skal være så løsslupne med sykemeldinger i dette landet.

Et godt nytt år og en god ny uke ønskes dere alle som én! ❤️

 

Livet

VÅR JUL

26. desember 2017

Ja, hvordan går det med dere i julebobla? Her tror jeg endelig at jeg har klart å spise meg mett på ribbe, etter å ha sneket til meg rause porsjoner av den fettete herligheten til både frokost, lunsj, nattmat og mellommåltider. Måtte bruke såpe for å få av meg gifteringen i morges, og enda gjenstår pinnekjøttmåltidet jeg skal forsyne meg grovt av i kveld.

Vi har, som hvert år etter at vi ble kjærester, feiret jul hos mine svigerforeldre i Grenland. Det er ordentlig koselig og jeg er heldig som har svigerforeldre jeg er så glad i og komfortabel med. Ikke minst er julematen i dette huset i en klasse for seg selv, så jeg lever gladelig med at buksene sitter litt trangere i noen uker.

Jeg vet ikke om jeg er alene om å ha det sånn, men for meg er julen blitt en tid der jeg tenker ekstra mye på den forbaskede uønskede barnløsheten. Kanskje ikke så rart når barn, naturligvis, er i fokus gjennom hele høytiden. Jeg tror jeg er over gjennomsnittet glad i barn, særlig barn jeg kjenner og som står meg nær, så det blir en veldig delt følelse: På den ene siden elsker jeg å henge med barna, dille og dulle og leke med dem, se hvor store de har blitt siden sist og nærmest bli rørt til tårer når de roper navnet mitt eller gir meg en god klem. Samtidig, kjenner jeg så ekstra sterkt på at jeg ikke har en liten morotass som kaller meg for mamma. Jeg blir så bunnløst trist og lengselsfull av den altoppslukende følelsen av å mangle noe, noe jeg jo ikke aner om jeg noensinne vil få engang. Å feire jul har de siste årene – i tillegg til å være genuint koselig – føltes litt som å være en tilskuer. En tilskuer som hvert år de siste fire årene har tenkt at neste år skal vi ut på banen, at neste år skal bli vårt år. Men så kommer neste jul, og vi er fortsatt der vi var.

Ikke vet jeg om det er mulig å å få denne følelsen til å forsvinne før vi eventuelt lykkes med å få et barn i hus. Men jeg har tenkt å prøve. Jeg tror det er på tide å lage noen egne juletradisjoner, der vi fokuserer på det vi har og ikke det vi mangler. At vi hygger oss med resten av familien på julaften, med all kos det innebærer å spise god mat, åpen gaver og henge med både store og små familiemedlemmer, men at vi bestemmer oss for at 1. juledag feirer vi tre: Jonas, Pepsi og jeg. Spare noen av gavene våre til hverandre til da, lage deilig mat, drikke vin og se en julefilm eller to. Jeg tror det er en skikkelig god idé.

Når man har et uoppfylt ønske om å bli foreldre, tror jeg det er ekstra viktig å styrke følelsen av det å være en kjernefamilie. En kjernefamilie bestående av to som elsker hverandre, eller som i vårt tilfelle med Pepsi, tre som betyr alt for hverandre. For når folk får barn – enten om det er par i familien eller par i omgangskretsen – blir de små naturlige sentrum. Som ufrivillig barnløse som sosialiserer med småbarnsfamilier, tror jeg det derfor er lett å føle at man selv mangler et sentrum. Den følelsen må bort, tror jeg. Finn deres sentrum, og pass godt på å dyrke og elske det. Vær rak i ryggen, og vern om det dere har sammen. Ikke la det dere mangler være det som definerer dere. Det er mitt lille juleråd! ❤️

Nå skal det pyntes og jåles, før det blir pinnekjøtt og akevitt i herlig og folksomt selskap. Fortsatt gledelig jul, alle!

Livet

JEG ER SEMIFINALIST!

16. desember 2017

Tenk at jeg faktisk skulle gjøre alvor av dagdrømmen om å starte en blogg. Tenk at jeg skulle få meg selv til å skrive om helt andre ting enn «hard news», som er det jeg mer eller mindre har beskjeftiget meg med de siste ti årene. Tenk at jeg skulle våge å skrive om noe så nært, vondt og sensitivt som ufrivillig barnløshet. Tenk at det skulle vise seg at det fantes mennesker der ute som gadd å lese mine skriblerier. Og tenk at disse menneskene skulle være så fine og bra, at tilbakemeldingene fra nettopp dem skulle bli det som lyste opp en høst der ufrivillig barnløshet og føltes som mitt minste problem.

Kjære lesere, tusen takk for at dere har nominert meg som «Årets sterke mening 2017» i Vixen Influencer Awards. Jeg er, tro det eller ei, en av ti semifinalister! Ti skal, basert på lesernes stemmer, bli til fem finalister. Til alt overmål er det faktisk lov å stemme på sin favoritt én gang hver 12. time, og det kan man gjøre frem til 15. januar. Juryen velger til slutt en vinner i hver kategori, og prisen deles ut på nyåret.

Jeg håper dere har lyst til å gå inn og stemme her: http://vixen.no/2017/12/15/dette-er-semifinalistene-i-vixen-influencer-awards-2017/ 🙏 ❤️ 

Ellers har jeg også fått potensielle gladnyheter fra sykehuset, for det kan se ut som de muligens klarer å skvise meg inn for operasjon allerede første uken i januar. Selv tviler jeg ganske sterkt på at operasjonen vil gjøre det så mye lettere å bli svanger, all den tid min endometriose for det meste sitter andre steder enn i livmoren, men jeg har et sterkt håp om at den vil hjelpe på smertene. Så får vi se, da. Det største ønsket for 2018 er jo at smerter byttes ut med en baby, selv om det høres ut som en utopi. Men det er alltids lov til å drømme.

I kveld er det tid for vår årlige juletaco, en tradisjon som bare er ett år gammel. I fjor hadde vi nemlig invitert middagsgjester like før jul, og snakket i forkant om hva vi skulle servere. Julematen alle stapper i seg fra november og ut året er nydelig, men så tett opp mot jul har nok de fleste fått i seg noen runder av både ribbe og pinnekjøtt. Mye fett, mye kjøtt og mye carbs. Det eneste grønne man finner på matbordene de siste ukene i året, er treet det er bilde av på etiketten på den mest vanlige akevittflasken. Vi tenkte derfor at det kunne være deilig med et avbrekk, og drusa rett og slett på med et skikkelig tacomåltid! Langtidsstekt entrecôte marinert i hvitløk, spisskummen, paprika, olivenolje, chili og korianderfrø. Pico de gallo, ananas- og mangosalsa og guacamole. Frisk salat, lime i lange baner, jalapeños og crème fraîche. Juleøl ble byttet ut med Corona og snapsglassene ble fylt med Jose Cuervo istedenfor Gilde Juleaquavit. Både vertskap og gjester syntes måltidet var så kjærkomment at vi bestemte oss for å gjøre det til en tradisjon.

I år har vi i tillegg besøk av min britiske kusine, noe som er ordentlig hyggelig, siden vi alltid feiret jul sammen da vi var små. Annethvert år i London og Numedal. Så jeg gleder meg litt ekstra til i kveld. Vi ser ikke helt ut som på dette bildet fra 1991 lenger, men jeg holder like hardt rundt henne nå som jeg gjorde da.

Håper førjulstiden er snill med dere gode, greie lesere ❤️  

Livet

JULEKLISS, JULEANGST OG JULETRE

13. desember 2017

Jeg har alltid vært glad i jula. Særlig de siste ti årene, altså etter at jeg møtte Jonas, har jeg elsket desember og alt den byr på av klissete greier: Julefilmene, hendene etter klementinskrelling, gløggrestene på kjøkkenbenken og julepopmusikk på radioen. Jeg har jo både hørt og lest om de som opplever jula som ekstra vanskelig, men aldri forstått helt hvordan en så hyggelig tid kan få noe som helst til å føles verre. Selvfølgelig har jeg hatt både respekt og forståelse for at for eksempel spiseforstyrrelser, en vond oppvekst eller kjærlighetssorg er både nedbrytende og vanskelig å bære, men jeg har alltid tenkt at denne lune tiden må da bare legge et litt trøstende filter over den tunge tilværelsen. Så kom høsten 2017 og sa hold my beer.

Denne høsten bød, som tidligere nevnt, på mye kjipt. På alle fronter. En stund der, føltes det som alt og alle sviktet på en og samme tid. Da de første julesangene kom i bakgrunnen på tv-reklamene i månedskiftet oktober/november, fikk jeg en følelsesmessig reaksjon som sikkert er det folk kaller angst. Plutselig føltes det som det minste tegn på jul skulle bli dråpen som fikk møkkabegeret til å renne over. Jeg som tidligere år ikke har kunnet vente med å pynte til jul og høre på julealbumet til Michael Bublé (jada, hahaha), hadde nå lyst til å snu og løpe tilbake innover i 2017 så fort at jula ikke kunne ta meg igjen. Da kjente jeg virkelig på hvordan tanken på jula kan være vond og vanskelig. Kontrasten mellom hvordan det ideelt sett skulle være, og hvordan det faktisk var, ble så stor at jeg ikke trodde jeg kunne bære det. Ingenting var på stell og jeg gledet meg ikke til noe som helst. Tvert imot kunne jeg komme på en hel masse jeg gruet meg til. Ting jeg aldri før hadde sett på som noe vanskelig, som for eksempel julegaveshopping eller bilder av luciabarn på Instagram, fikk meg nesten til å kaldsvette.

Vanligvis har Jonas et mildt sagt avslappet forhold til denne høytiden. Det vil si at han synes det er hyggelig med et julebord eller to, setter pris på ribbe og akevitt på julaften og pinnekjøtt og akevitt andre dag, og går til nød går med på å se Love Actually med meg en gang i løpet av desember. Men der stopper det. Men i år, da han merket fraværet av min sedvanlige entusiasme, tror jeg han skjønte at ting ikke var helt som de skulle være. For plutselig en dag i november, kom han hjem med et juletre! Vi har aldri hatt vårt eget juletre før, for vi har alltid vært hos mine svigerforeldre fra lille julaften og da har det liksom vært litt poengløst å ha det hjemme i tillegg. Men det at Jonas, som selv ikke er noe opptatt av sånt, hadde gått til det skritt å kjøpe et nydelig (og fake, for det er det jeg alltid har sagt at jeg vil ha) juletre for å muntre meg opp, gjorde meg så glad. Det gikk nok en gang opp for meg hvor vanvittig heldig jeg er.

Og jammen ble det ikke straks litt mindre angst og litt mer glede i heimen. Før jeg visste ordet av det, satt jeg der og skrelte en klementin, mens jeg så på en dårlig julefilm på Netflix. Jeg orker å høre julesanger igjen og har opparbeidet motivasjon til å kjøpe de (heldigvis) få julegavene jeg har på listen.

I dag ringte de fra sykehuset og sa at de prøver å få meg inn til operasjon allerede første uken i januar. Jeg krysser fingrene for at det skjer. Vi har ikke hatt noe forsøk siden den skrekkelige runden i vår da ingen egg overlevde og jeg skrev blant annet dette innlegget. Så snart sårene etter operasjonen gror, skal vi i gang med nytt forsøk. Kan ikke si jeg gleder meg, ikke er jeg spesielt optimistisk heller, men vi må jo se om operasjonen fjerner noe hinder for graviditet eller om den «bare» hjelper mot smertene. Uansett, tør jeg være så freidig å håpe på at 2018 blir bedre enn i år.

Livet

MEG ÒG

7. desember 2017

Før jeg begynte å studere, jobbet jeg i underkant av ett år i salgsavdelingen i et av landets største mediehus. Det var stort aldersspenn på de som jobbet der, men jeg med mine 20 år var blant de yngste. Jobben bestod i å selge avisabonnement over telefonen, mot en lav fastlønn og en grei provisjon. Vi som var yngst, var der gjerne fordi vi trengte penger mens vi fant ut av hva vi skulle gjøre med livene våre, men det var også godt voksne der som hadde telefonsalg som sin «vanlige» jobb. Og så var det et par mellomledere med ambisjoner innen salg og markedsføring. Det var disse som gikk rundt og ropte fraser som skulle motivere/irritere oss til å ringe hjem til uskyldige folk og prakke på dem avisabonnement. Haha, ikke det stolteste øyeblikket i karrieren, det der.

En kveld, etter en jobbmiddag med hele gjengen, kom jeg i prat med en av disse mannlige mellomlederne. Vi var en gjeng som hadde gått videre ut på byen, og det ble øl og skrål til langt på natt. Mellomlederen var en hyggelig og omgjengelig fyr sent i 20-årene, som jeg hadde en ålreit tone med på jobb. Jeg var nok på ei litta snurr, for plutselig satt jeg der og la ut om min ulykkelige forelskelse i en kollega, som denne mellomlederen også var sjef for. Jeg hadde nemlig klart å falle for en av de andre som jobbet der, en helt uaktuell greie fordi vi begge skulle flytte utenlands kort tid etter. Men vi hang litt sammen og jeg satte stor pris på det som var, selv om det ikke var stort. Anyway. Den kvelden var ikke han jeg crushet på med ut, det var derimot noen av de andre på min alder. Da utestedet stengte, ville mellomlederen ha oss med hjem til seg på nachspiel. Jeg husker ikke hvor mange vi var, bare at vi var en gjeng – både gutter og jenter – som ikke var vonde å be. I ettromsleiligheten på Oslo vest fikk vi mer å drikke, og så husker jeg ikke mer.

Jeg husker ikke hvordan det gikk til at jeg sovnet. Men jeg våknet, heldigvis påkledd, av at mellomlederen lå og presset seg mot meg og prøvde å kysse meg. Å våkne til det svette ansiktet med sporadiske skjeggstubber som stakk meg i fjeset som nåler er en opplevelse jeg aldri glemmer. Eimen av Galliano-shots og L’oreal Studioline river fremdeles i nesa, når jeg tenker tilbake.

Det tok meg noen sekunder å forstå hvor jeg var og hvem han var, men da jeg skjønte det, lukket jeg øynene, snudde meg med ryggen til ham, gryntet litt og lot som jeg sov. Heldigvis ga han seg ganske raskt etter dette. Jeg lå der urørlig med øynene åpne i det som kjentes som flere timer, og ventet på at jeg var helt sikker på at han sov. Så reiste jeg meg fra senga, fant jakken og skoene mine, og listet meg ut og hjem.

Jeg hadde så angst resten av den helgen at jeg nesten ikke orket å gå på jobb da mandagen kom. Jeg følte at det var jeg som hadde driti meg ut, og jeg var livredd for at han jeg likte skulle høre om dette. Jeg følte meg skitten og billig, forstå det den som kan. Heldigvis var ikke mellomlederen der da jeg kom på jobb den mandagen, noe som gjorde meg roligere til sinns. Et par timer senere, satt jeg med endelig relativt lave skuldre og snakket med han jeg hadde crush på, da jeg plutselig så mellomlederen som var på vei bort til oss. Han gliste bredt og sa takk for sist, før han løftet hånden opp og dinglet med det jeg til min store forskrekkelse så at var mine store gulløreringer. «Du savner kanskje disse, du?» spurte han, og så skikkelig kry ut. Hvordan og hvorfor jeg hadde tatt dem av, ante jeg ikke. Men de var mine. Og der stod svinet og dinglet med dem rett foran øynene på han jeg ville imponere.

I ettertid er jeg glad for at han gjorde akkurat det. Jeg er glad for at han stod der foran fyren jeg likte og ga inntrykk av at jeg hadde tilbrakt helgen eller natten med ham. Da ble jeg nemlig så forbanna at jeg gikk til sjefen hans og fortalte om alt sammen. Jeg tror ikke jeg hadde gjort det ellers. For jeg følte meg ekstremt dum, og var særlig flau over at jeg hadde lagt ut om kjærlighet- og følelseslivet mitt til mellomlederen. Mitt 20 år gamle hode hadde en eller annen idiotisk logikk som sa at jeg ved å gjøre det, hadde invitert mellomlederen inn i min private sfære. Når jeg i tillegg hadde blitt med på nachspiel, så hadde jeg så til de grader meg selv å takke, tenkte jeg.

Men sjefen min – som også var sjefen til mellomlederen – mente noe annet. Han takket for at jeg ville fortelle ham det og spurte om vi kunne prate mer dagen etter. Dagen etter kalte han meg inn til seg, og spurte om han kunne bruke navnet mitt når han tok dette videre. Jeg sa først nei, men da han forsikret meg om at jeg skulle få slippe å jobbe med mellomlederen igjen, sa jeg at det var greit. At jeg sa ja til det, gjorde at flere jenter – som også hadde hatt ekle opplevelser med samme mellomleder – også turte å la navnet sitt bli brukt. Jeg mener å huske at han måtte gå på dagen.

Da #metoo-kampanjen først nådde Norge, ble jeg litt oppgitt over hvor det bar av sted. De første historiene som kom handlet nemlig mer om klønete idioter enn om seksuell trakassering. Heldigvis endret dette seg og de siste ukene har flere bølger av etterlengtede oppgjør skylt over den ene bransjen etter den andre. Drittsekker som har stått for alt fra upassende kommentarer til regelrette voldtekter har skjelvet i buksene, mens de som har dekket over for dem, har måttet forklare seg. Det var noe skikkelig tilfredsstillende over å se sportsredaktøren i TV 2 stå skolerett for Lisa Tønne i debattprogrammet Underhuset på TV 2 her for et par uker siden. Han har visst om overgrep i redaksjonen, men ikke gjort noe med det. Han er ikke den eneste: Gjennom denne kampanjen har vi hørt og lest så mange historier om dem som har sagt fra om overgrep, men ikke blitt lyttet til. Jeg har lest om damer som har kommet til sjefen sin og sagt at en kollega har krenket dem seksuelt, og fått til svar at det sikkert ikke var uprovosert. Om unge vikarer som har sagt fra om upassende oppførsel, for selv å bli straffet gjennom ikke å få forlenget sitt vikariat. Om sjefer som istedenfor å sparke overgripere, sladrer til dem, slik at den som har meldt fra blir den tapende part.

Alle disse historiene har fått meg til å tenke tilbake på det jeg selv opplevde som 20-åring. Hadde jeg den gangen lest disse historiene, hadde jeg kanskje kviet meg mer for å si noe til sjefen. I dag vet jeg at denne kampanjen nettopp gjør det enklere for oss å si fra, både fordi holdningene endres, men også fordi de færreste tør noe annet nå som de vet de kan bli holdt ansvarlig for å snu det blinde øyet til. Men som 20-åring kan det hende at jeg ikke hadde forstått det. Kanskje ville jeg blitt livredd for at det ville koste meg jobben å si fra. Derfor hadde jeg lyst til å dele min egen #metoo-historie. Den er sammenlignet med mange andre nærmest en solskinnshistorie å regne, men den er ikke unik. For det finnes sjefer der ute som er på ditt lag når det gjelder. Selvom mange begår unnlatelsessynder rett som det er, er det òg mange som har evne til å forstå problemet og baller til å gjøre noe med det. Du må bare si fra.