Browsing Category

Livet

Livet

TOUR DE EUROPA

13. september 2017

Advarsel: Mange bilder!

Siden vi fikk Pepsi julen 2014, har hver ferie vi har reist på hatt en liten bismak, fordi vi rett og slett savner henne sånn. Selv om vi har de absolutt fineste menneskene i familien som passer henne, og vi vet hun har det kjempefint, er det ikke noe moro å reise fra henne. Derfor har det blitt få utenlandsturer de siste tre årene. Da en god venn av oss tidligere i år spurte om vi hadde lyst til å låne huset deres i Cannes, takket vi ja til det sjenerøse tilbudet og bestemte oss raskt for at denne gangen ville vi ha med oss Pepsi. Siden hun er større enn den størrelsen som er tillatt ombord på et fly, og det ikke var aktuelt å traumatisere henne ved å putte henne i bur og sende henne inn med bagasjen, måtte det bli bil. Og så utrolig glad jeg er for det!

Bilferier, særlig når de går til utlandet, er et prosjekt folk har litt forskjellige meninger om. Vi ble i hvert fall advart av flere, mot alt som kunne gå galt – trafikk, køer, varm/dehydrert hund, you name it. Men alle advarsler ble gjort til skamme! Vi var nok litt heldige med tidspunktet for reisen vår, for den så ikke ut til å kræsje med typ hele Nord-Tysklands fellesferie, hvis de har noe sånt. Og det ville kanskje vært mer slitsomt om vi hadde hatt små barn, en mindre bil og en hund som ikke var så medgjørlig. Men for oss gikk det rett og slett skikkelig smooth, og jeg vil anbefale bilferie i Europa på det aller sterkeste!

Vi reiste hjemmefra supertidlig fredag morgen, og tok fergen fra Larvik klokka åtte. Fire timer senere var vi i Hirtshals og allerede der var det merkbart varmere enn hjemme. Det var skikkelig sommer! Vi småspiste oss gjennom Danmark, mens vi hørte på podcast av Dagsnytt 18, Nytt på nytt og Tusvik & Tønne.

Trøtt i trynet, men happy!

Jeg har vært i Tyskland to ganger før – en gang i Berlin og en gang i Dortmund. Sistnevnte var en grå og random by, og Berlin var liksom ikke helt min kopp med te. Det er så mange som elsker Berlin, men jeg var ikke solgt. I forhold til for eksempel London, NYC og Barcelona, som jeg tenker det er naturlig å sammenligne med, synes jeg ikke Berlin var så stas og innbydende. Så jeg hadde på en måte avskrevet Tyskland litt. Men herregud for et vakkert land! Vi kom frem til Lübeck rundt klokka ni på kvelden. I tropenatten (!) spiste vi middag på en fortausrestaurant, før vi kjøpte med oss en flaske rødvin fra en kiosk (det er noe så befriende ved å kjøpe vin på kiosk klokka ti på kvelden) og kjørte til Rupensdorf – en landsby 15 minutter nord for Lübeck – der vi hadde bestilt vår første overnatting på Airbnb. Vi hadde så lave forventninger til denne innlosjeringen, fordi vi hadde bestilt den i hui og hast for en stund siden, da vi plutselig oppdaget at vi hadde noen penger å bruke opp på Airbnb og bare kort tid på oss før de ikke var gyldige lenger. Så vi bare tok noe, og tok høyde for at vi kom til å droppe å bo der hvis det ikke var noe særlig. Men den lille leiligheten viste seg å være inne i et idyllisk tysk storgods, fullt av fine dyr, mennesker og blomster. Det var hester, hunder, geiter og katter, og vertskapet som bodde i huset ved siden av hadde delt en flaske vin før vi kom, så det ble litt lettere å snakke med hverandre tross vår dårlige tysk og deres ditto engelsk. En flaske eplejuice fra gården og en flaske vin fra kiosken senere, la vi oss for første gang siden vi reiste hjemmefra.

Fredag kveld i Rupensdorf.

Lørdag morgen i Rupensdorf.

Å våkne på en tysk herregård til ren luft og fuglekvitter er liksom ikke noe man får oppleve sånn uten videre, så allerede der hadde jeg begynt å ane gledene ved velge seg en bilferie. Etter en tur innom min store guilty pleasure, et utenlandsk supermarked, der jeg handlet to poser fulle av tyske delikatesser  – tre typer skinke, fire typer ost, rabarbra- og jordbærsuppe, pretzel og masse mer – satte vi kursen sørover. Vi klarte ikke å kjøre særlig langt før vi bare måtte smake på alt det deilige vi hadde kjøpt, så det ble en classic tysk rasteplass langs motorveien, der vi fikk nok en mulighet til å bruke de rustne tyskferdighetene med et eldre ektepar vi delte bord med. Jonas kan jo faktisk en del tysk, men jeg har glemt nesten alt jeg lærte på skolen. Der jeg stod inne i supermarkedet og spurte etter hundemat, begynte jeg å le høyt av meg selv mens den tyske dama som ikke kunne ett eneste engelsk ord så på meg med store øyne. «Haben Sie etwas für DER HUND ZU ESSEN? You know, FLEISCH? Für tier?» mens jeg løftet en imaginær skje (!) til munnen.

Mens Jonas kjørte bil, bidro jeg på mitt vis fra passasjersetet. Leste høyt fra avisene, lastet ned podcaster, bestilte hotellrom på neste stoppested. Vi valgte en rute gjennom Tyskland som var en times tid lengre enn den korteste, fordi vi hadde lyst til å se Heidelberg, så overnatting nummer to ble på et hotell der. Gården i nord var vakker, men det var jammen litt lyxigt å komme til et sivilisert, striglet og svært hotellrom også. Etter en kjapp dusj og et klesskift (det var sjukt varmt i Heidelberg, jeg ante ikke at noe sted i Tyskland kunne være så varmt, 31 grader på natten), sminket jeg meg litt, mens Jonas tok seg en velfortjent øl. Det var så festlig å se Pepsi på et hotellrom, trodde aldri jeg skulle oppleve det. Jeg innbilte meg også at det kom til å bli et problem å sjekke inn med hund, men de var så søte i resepsjonen. Sa de elsket hunder og at det bare var et bittelite tillegg i prisen. I hvert fall, vi gikk alle tre den halvtimes gåturen gjennom byen og til gamlebyen i Heidelberg. Der spiste vi et altfor stort måltid, før vi gode og mette trillet tilbake til hotellet, og sov skikkelig godt.

Hotellet i Heidelberg.

Dagen etter fikk vi se den skikkelig pene byen i dagslys. Spiste lunsj med et grønt fjell midt i byen som utsikt, og satte kursen sørover igjen. Den dagen var vi innom tre land. Tyskland, Sveits og Italia. Det føltes nesten litt merkelig å kjøre inn i Milano i vår egen bil. At man kan kjøre så langt med bil, liksom. Jeg hadde aldri vært i Milano før, og det var ikke mange timene vi var der nå, men jeg likte det jeg så. Vi bodde i en hip og trendy leilighet sentralt i byen, så veien var heldigvis ikke lang til en glimrende liten fiskerestaurant. Jeg spiste min store italienske favoritt spaghetti vongole – nam! – og så drakk vi noen glass vin før øyelokkene ble for tunge.

Milano.

Mer Milano.

Etter frokost dagen etter, tok vi fatt på siste etappe før Cannes.

Den dagen var vi innom fire land: Italia, Sveits, Monaco og Frankrike. Så mye vakkert å se på veien, og samtidig himmelsk å komme frem. Vi gledet oss jo litt til å sove i samme seng mer enn en natt av gangen, vi gjorde jo det. Det deiligste sommerhuset ever stod og ventet på oss, og jeg kjente umiddelbart at skuldrene senket seg tre nivåer.

Det deilige huset vi fikk låne <3

Huset vi bodde i ligger i La Croix des Gardes, et vakkert nabolag noen få minutters kjøretur fra festivalplassen – altså sentrum – i Cannes. Naboene rundt er lokale, så man kommer på trygg avstand fra turister. Jeg visste ikke hva noen dager der skulle komme til å gjøre for kropp og sjel. En skikkelig ferie var det. Late dager i sola, svømme noen lengder i bassenget, lese litt aviser, høre på podcaster og bare være. Gå turer med Pepsi i turområdet rett ved siden av huset, handle litt på det lokale supermarkedet, spise deilig mat og drikke nydelig vin.

(Nei, jeg løp ikke. Jeg bare gikk.)

Eselfamilien i parken.

Downtown Cannes.

Etter en tur i busken med borrelåsblomster.

Det var så deilig bare å være der og slappe av, at det ble bare én middag ute. Til gjengjeld var det på hyggelige La Petite Maison, der maten er himmelsk og stemningen chill og fin. Anbefaler virkelig noen dager i et sånt hus på den franske rivieraen. Eller minst en uke. Akkurat dette huset kan du også faktisk leie, om du skulle ville gå i våre fotspor, hehe. Men dette er ikke reklame, bare så det er på det rene!

Etter ti dager, var det helt nydelige oppholdet ubønnhørlig over. Det var nesten motvillig at jeg pakket kofferten, satte meg i bilen og vinket farvel til sommerparadiset. Men vi måtte jo hjem en gang, haha. Hadde jeg bare visst at ferien var langt fra over. Da hadde separasjonsangsten vært erstattet med iver og entusiasme. Jeg visste riktignok hvor vi skulle derfra, jeg bare visste ikke hvor ubeskrivelig fantastisk det stedet vi skulle til var. Vi kjørte strake veien til Venezia. Den som har vært i denne vakre italienske byen som flyter på vann, vet nok hva jeg snakker om. Det er ikke lov med biler i Venezia, så vi måtte parkere bilen i et parkeringshus rett utenfor byens kjerne og gå ca en kilometer til hotellet derfra. Litt slitne, med litt for mye å bære på og med Pepsi ivrig etter å lukte på alt det nye, hadde vi derfor ikke det beste utgangspunktet der vi trasket avgårde. Ut av parkeringshuset, over den første broen og inn i Venezia. Jeg har rett og slett aldri følt noe sånt ved første møte med et sted i hele mitt liv. Denne vakre byen med 400 broer, der det meste av den opprinnelige bebyggelsen består, gjorde et så sterkt inntrykk på meg at jeg begynte å gråte!

Venezia, som tok fra meg pusten.

Jeg har aldri opplevd noe lignende, jeg ironiserer jo over folk som snakker om «Mitt Barcelona» eller «Mitt Brooklyn», men Venezia bare fløt inn i hjertet mitt og gjorde meg salig. Vi visste sånn ca tre sekunder etter at vi kom inn på hotellrommet at det ikke holdt med én natt. Rommet, eller rommene (det var to som hang sammen, lol), hadde balkong mot kanalen og hotellet befant seg på en av de mer stille av de 118 øyene byen består av.

Butikken der maskene til Eyes Wide Shut og mange andre filmer ble laget.

Gaten «vår» <3

Ja, hun får nesten gjøre hva hun vil <3

Frokost på det deilige hotellet i Venezia.

Venezia falt så i smak, at en natt ble til to, med et hellig løfte om å reise tilbake ved første anledning. Til og med Pepsi var ekstra perky der hun utforsket den bilfrie byen, der alle elsket hunder!

Neste stopp ble München. Altså. De som har giddet å lese så langt, må tenke at nå må hun der slutte med superlativene, men seriøst: Jeg har aldri opplevd bedre shopping og mer trivelig folkeferd! Menneskene man møter på gaten, dag som kveld, i butikker som på restaurant, er så fantastisk imøtekommende. Tilfeldige folk altså, ikke bare de som jobber disse stedene. Vi satt og spiste på en uteservering, og minst ti stykker stoppet og spurte om de fikk klappe Pepsi, mens de slo av en prat med (språkmektige) oss. Ikke bare er de hyggelige, men de er òg velkledde. NYC, London, Barcelona, Los Angeles, Roma (særlig ikke Roma), København, Stockholm, Las Vegas eller noe annet sted jeg har vært, har jeg funnet mer jeg har lyst på konsentrert innenfor to kilometers radius. Så vi ble en ekstra natt der også, vi.

Rådhuset i München.

Litt fattigere på penger, men mye rikere på opplevelser, satte vi lørdag formiddag kursen nordover. Natten tilbrakte vi i Hannover, og her skal jeg ikke ta frem superlativene. Kjedelig dekker ikke hvor grå og anonym byen fremstod, men hotellrommet var – i motsetning til det vi hadde siste natten i München – komfortabelt. Så det ble ansiktsmaske, norsk nett-tv og pizza på rommet. Digg!

Hahaha!

Dagen etter kjørte vi i ni timer, tok fergen fra Hirtshals til Larvik og hjem derfra.

Bilferie er uten tvil noe vi skal gjøre igjen. Å være på veien byr på så mange opplevelser og stor frihet. Aldri et fly å rekke, og man kan ta valgene sine underveis basert på hvordan man liker stedene man kommer til. Dessuten er det mer miljøvennlig enn å fly!

For første gang kan jeg med hånden på hjertet si at jeg faktisk har ladet opp til en travel høst. Vanligvis er det sånn at ferien gjør meg mindre motivert for hverdagen, litt som Benedicte så fint skrev her. Men ikke denne gangen. Og godt er det, for både Jonas og jeg har veldig mye å gjøre og tenke på denne høsten. Heldigvis er det bare tre måneder til jul!

 

Livet

STJERNER OG RUSLEDRAM

21. august 2017

Her om dagen slo det meg plutselig at dere som leser denne bloggen og kun kjenner meg herfra må tro jeg er en ganske døll og deppa dame. Det første er kanskje sant, men det siste er jo ikke det. For selv om jeg har endt opp med å skrive fryktelig mye om kjipe nederlag og uoppfylte ønsker her på denne bloggen, er jo det bare én del av livet. Så jeg skal prøve å utvide repertoaret med litt annet enn den helsikes «babydrømmen».

Lørdag hadde jeg det morsommere enn på veldig lenge. Noen venner av oss giftet seg for et par uker siden, med vielse og en middag med de nærmeste. Det var en nydelig dag og de hadde skrevet så fine taler til hverandre at jeg grein av meg maskaraen. Jonas var forlover, vi spiste vanvittig digg mat og tok en tidlig kveld alle mann. Festen derimot ble holdt nå på lørdag, og til tross for at den forbaskede endodriten tidvis gjorde at jeg holdt meg til ryggen og så ut som jeg var 90, klarte jeg å slå ut håret ganske ettertrykkelig!

Kvelden startet med at Pepsi måtte følges bort til svigertante og svigeronkel som skulle passe henne. Jeg hadde fire timers jåleri som måte gjøres unna på to timer, så det var helt uaktuelt for meg å påta meg noen annen oppgave enn de jeg allerede hadde fremfor meg: epilere, eksfoliere, dusje, kure, nappe, skylle, føne, lakkere, smøre, sminke et lag, så et lag til, kle på meg, finne ut hvilke (fine nok) sko som var mulige å ha på med de blemmene jeg hadde pådratt meg med nye joggesko to dager før og pakke vesken med alt som trengtes av gnagsårplaster og smertestillende til sminke, mobil, hårstrikk, lommebok og paraply. Så det ble Jonas som gikk en tur med Pepsi, før han leverte henne.

Da han kom hjem igjen, stod jeg med håndkleturban på snei, svetteperler i fjeset som jeg hadde smurt med litt for mye av den kremen jeg prøver å bruke opp fort så jeg kan kjøpe en som er mindre fet, og en neglelakk jeg hadde prøvd å åpne i ti minutter.

– Pepsi sneik seg til et bad hun, sier han når han ser meg.
– Jaha? sier jeg.
– Ja, så hun var klissvåt da jeg leverte henne.
– Hva mener du «sneik seg til»? Tok du henne med på stranda før du skulle levere henne i et selskap?

Lørdag var det nemlig fullt hus hos Jonas sin tante og onkel, dette visste vi fra før. Jeg hadde dessuten spurt med altfor kort varsel om de kunne passe Pepsi. De er likevel så snille at de sa det ikke var noe problem, og siden Pepsi kjenner dem så godt og de har hund selv, så takket jeg for det og spurte ikke noen andre. Nå hadde altså Jonas attpåtil levert dem en våt hund.

– Ja, hva sa de da? spurte jeg.
– Nei, de sa ikke noe. Men hun gikk litt oppå et babyteppe og sånn, så det ble kanskje litt dumt det der.

Ikke vet jeg om det var pms eller om jeg bare var stressa fordi jeg lå etter skjema eller om det han hadde gjort faktisk var innmari irriterende, men jeg holdt i hvert fall på å klikke fullstendig i vinkel. Trolig var det en kombinasjon, pluss litt sydlandsk temperament. Før i tiden hadde jeg nok gjort akkurat det. Klikket i vinkel, altså. Jeg ville ropt at «nå får du meg til å fremstå som en tankeløs og utakknemlig slask», «de kommer aldri til å ville passe Pepsi igjen» og «NÅ GIDDER JEG IKKE BLI MED LIKEVEL», men heldigvis har jeg roet ned hysteriet og krisemaksimeringen litt de siste par årene. Jeg ble riktig nok irritert, og jeg kjenner jeg blir det biiittelitt igjen når jeg skriver om det, haha, for hvem leverer en våt hund til vertinne for et selskap? Men jeg besinnet meg. Sendte bare svigertante en melding om at jeg skulle gjøre det godt igjen (hvorpå hun svarte at jeg måtte slutte opp og at det overhodet ikke hadde vært noe problem) og hentet meg en øl i kjøleskapet. Tror det vi har balet med de siste årene muligens har gitt meg litt perspektiv og gjort at jeg ikke orker å la hysteriet velte frem i meg før det virkelig må. Hell i uhell, si.

 

Jeg vet ikke når jeg sist hentet meg en øl i kjøleskapet, så det smakte i hvert fall vidunderlig! Så satte vi på en spilleliste fra 90-tallet, jeg sminket meg og tok på meg min nye favorittkjole. Første gang Jonas og jeg traff hverandre, i det herrens år 2007, hadde jeg på meg en mørkeblå kjole med hvite prikker og knyting rundt livet, så det har liksom blitt en greie for oss. Eller for ham, haha. Nå har jeg fått meg en ny mørkeblå kjole med bittesmå hvite stjerner og knyting i siden. Jeg har hatt lyst på den lenge, men har latt det være fordi det føles som «alle» har den, men jeg klarte til slutt ikke å stå imot lenger. Og det er jeg glad for, for jeg føler meg ganske fin i den!

Kvelden ble dødsbra. Vi tok bussen til Oslo, hadde med oss rusledram (vet alle hva det er, eller er det Kongsberg-uttrykk?) og delte hodetelefoner og hørte på musikk bakerst i bussen. På festen koste vi oss med gode venner og drinker, og masse dans. Kunne kanskje spart meg for den twerkingen mens jeg rappet refrenget på Bængshot på instastory, siden jeg tross alt er nærmere førti enn tredve nå, men sånn går det når man er på fest to ganger i året og ikke to ganger i uka lenger. Vi hadde det så gøy at jeg ikke tok noen andre bilder enn en selfie. Urutinert blogger der altså.

Nå skal jeg skrive intensivt i tre dager, og nå et delmål jeg har satt meg med boka, før jeg pakker stjernekjolen og en haug med ting jeg ikke kommer til å bruke, før vi reiser på ferie. Det tror jeg blir ordentlig fint!

Livet Veien til barn

PUSTEPAUSE

26. juni 2017

Det er rolige dager nå. Jeg har endelig begynt å skrive igjen, etter en skrivesperre som har vart så lenge at jeg var i ferd med å få panikk for hele bokprosjektet. Jeg skriver på min første bok, den jeg sluttet i jobben for eksakt et år siden for å skrive. En dokumentarisk roman, om min familiehistorie, som skal ut på Cappelen Damm den vakre dagen den blir ferdig. Jeg har hatt så dårlig samvittighet for at jeg ikke har kommet lengre, at jeg ikke har låst meg inne for å skrive og for at jeg ligger etter skjema. For at jeg bare har brukt tiden på spalter, kommentarer og blogg. Men det har vært et heftig år, og det jeg skriver bok om er tidvis kraftig kost, så jeg har rett og slett innvilget meg selv litt forståelse og tålmodighet med dette prosjektet. Når jeg nå likevel er i gang igjen, føles det ganske bra. Å være produktiv igjen og gjøre noe som ikke har med hormoner og dritt å gjøre, gjør meg godt.

Vi har hatt en så fin helg. På fredag jobbet vi lang dag begge to, og på kvelden så vi bare på tv og spiste is. Vi så på SKAM og Orange Is The New Black, som begge er i sin beste sesong ever. Til langt på natt. Tok bare en pause for å gå tur med Pepsi og handle. Vi snakket masse om alle de tingene SKAM tar opp, og jeg kjente at det var så deilig at vi kunne engasjere oss i en samtale om noe utenfor oss selv. Det var altfor lenge siden. Lørdag lå vi og sløvet i hagen hele dagen. Spiste vannmelon, hørte på musikk og solte oss. På kvelden var vi invitert på fest hos noen venner som også bor her i Vollen. Vi trodde det kom til å bli en rask tur nedom for å si hei og henge litt, men endte opp med å bli en helaften med bobler, dans og nye og vanvittig hyggelige bekjentskaper.

 

Søndag var vi på middag hos et ungt afghansk par som har kommet til Norge som flyktninger. Vi har blitt kjent med dem gjennom Røde Kors, der Jonas er frivillig. Vi fikk nydelig mat, lo masse og ble skikkelig sjarmert av deres to dødssøte døtre som elsket Pepsi. Et kjærlighetsforhold vi håper skal bli mer gjensidig med tiden, haha. Pepsi kan styre seg for unger som løper etter henne.

I bilen på vei hjem fra middag i går, snakket vi om hvor fin denne helgen har vært. Vi har opplevd litt nye ting, truffet nye mennesker og tillatt oss selv å ha det bra. Deilig med en hel helg uten noe mas eller prat om vår evige hodepine. Da jeg sa det til Jonas i går kveld, var han enig.

– Digg med en pause fra barnløshet, sa jeg. – Ja, fy faen. Jeg er så lei av det jeg ass, sa han. – Jeg er drittlei av det jeg også, men jeg er like lei av ikke å ha barn også. Lei av å lengte etter barn. Det føles som jeg derfor må holde ut med én ting jeg er drittlei – altså ivf-helvetet – i håp om at det gjør at jeg blir kvitt en annen ting jeg er enda mer lei av, nemlig det å være barnløs, sa jeg. – Jeg synes det er litt deilig å si det høyt, jeg. At jeg er drittlei dette opplegget. At hele greia har kommet inn og overskygget selve ønsket om å få barn, sa Jonas.

Jeg skjønner hva han mener. Denne prosessen har blitt en kamp der gevinsten har blitt litt utydelig med tiden. Og hele prosessen oppleves nok ganske forskjellig for oss to, selv om vi er aldri så enige og samstemte om de viktige linjene. Jeg kjenner på en lengsel etter å bli mamma, jeg ser for meg et barn som er vårt og som jeg ikke får lov til å holde i armene. For ham er det ikke på den måten. Han sier han vet han vil ha barn og er drittlei av at det ikke bare kan ordne seg. Jeg blir lei meg, han blir forbanna. Og jeg tror han er mindre redd for tanken på å leve uten barn enn det jeg er. Men – og dette blir plutselig veldig virkelig og sant når jeg sier det høyt for første gang – jeg har faktisk begynt å bli en liten anelse mindre redd for tanken i det siste. Det vil si, jeg har så smått begynt å se de positive sidene ved ikke å ha barn. De er ikke mange så langt, og jeg er ikke i nærheten av å ønske meg et liv uten barn, men bare det at jeg faktisk kan tenke en positiv tanke eller to rundt en tilværelse uten noen som kaller meg mamma, gjør meg både litt glad og litt lei meg. Glad fordi det selvfølgelig er positivt om jeg ikke ser bekmørkt på et scenario der vi ikke lykkes. Lei meg fordi disse tankene føles som en fallitterklæring.

I dag ringte jeg litt motvillig til klinikken for å fortelle at jeg fikk mensen før helgen. Planen har nemlig vært å kjøre en runde ivf i naturlig syklus denne gangen, men etter disse chille dagene var jeg ganske lite lysten på å ta fram kalenderen og avtale ultralyd og alt som hører med. Så viser det seg at klinikken holder sommerstengt i intet mindre enn seks uker. Og siden vi reiser på ferie den siste uken i august, betyr det da at vi ikke får kommet i gang før i slutten av september igjen. Det synes jeg er helt ok, kjenner jeg. For nå har jeg bestemt meg for at de neste månedene skal være litt som den helgen som nå ligger bak oss: Jeg skal skrive, være sosial og gjøre ting som gjør meg glad.

 

Livet

TUSEN TAKK

22. mai 2017

 

Fire dager i Paris går mot slutten og jeg er så glad for at vi gjorde dette! En timeout i en by jeg aldri hadde vært i før var akkurat den adspredelsen jeg trengte nå. Vi har bare vandret rundt, sett på byen, spist deilig mat, drukket nydelig vin og slappet av. Jeg tror Paris er den vakreste byen jeg noensinne har vært i. Alt er så estetisk gjennomført, det er noe spektakulært i enhver bydel og noe eventyraktig over hele byen. Med sommergrønne trær, knallblå himmel og fluffy godværsskyer i tillegg, har rammene for de siste dagene virkelig vært en fryd for øyet. Dette var min første tur til den franske hovedstaden, men det blir definitivt ikke den siste. Men akkurat nå gleder jeg meg bare til å komme hjem til hunden min Pepsi, som jeg har savnet noe helt forferdelig her nede.

Så kommer jeg ikke utenom å nevne den helt overveldende responsen på det forrige innlegget, der jeg tillot meg en aldri så liten utblåsning. Dere som leser denne bloggen er jammen fine! Tusen takk for gode ord, varm støtte, oppløftende historier og gode råd. Det gjør meg glad å vite at jeg gjennom å sette ord på denne frustrerende prosessen målbærer noe så mange føler og kjenner seg igjen i. Jeg setter også enorm pris på at de som selv ikke er berørt av akkurat det jeg skriver om tar seg tid til å lese og kommentere. Det er så rørende å se at til og med menn har lest og kommentert! Noe av det fineste jeg vet er mennesker som viser forståelse og omsorg. Takk igjen ❤️

Noe jeg ikke tok høyde for, da jeg valgte å gi et innblikk i hvordan et av mine mørkeste øyeblikk kan oppleves, var at ikke alle ville forstå at dette var nettopp dét: Ett øyeblikk. For puh, det er litt av noen beskjeder som har tikket inn! Men hva annet kunne jeg egentlig vente meg? De som leser denne bloggen kan jo ikke vite at alle mine nærmeste venner har barn, og at jeg forguder både dem og barna deres. At jeg digger å kjøpe gaver til dem og sitte barnevakt. Alle som leser denne bloggen vet jo ikke at jeg elsker mine nevøer og nieser så mye at jeg blir deppa når det går lang tid mellom hver gang jeg ser dem. At jeg har felt gledestårer når evigsingle venninner som trodde de skulle dø ensomme har forelsket seg og blitt gravide på bare noen måneder. Alle dere vet jo ikke alt dette om meg. Slik vi aldri vet alt om hverandre. Heldigvis gir de aller fleste hverandre litt slækk likevel.

Livet Selvbilde Veien til barn

LYSERE TIDER

18. april 2017

 

Der andre blir muntre og glade om våren, har jeg, når dagene blir lengre og været blir varmere, en tendens til å få en liten vårdepresjon. Hvert eneste år. Jeg har tenkt mye på hva det skyldes og lurt på om det er fordi det er et slags press der om at man skal være lys til sinns om våren. Jeg har også fundert på om det kan være et noe frynsete selvbilde som setter meg ut av spill når den hersens bikinisesongen nærmer seg, og man ikke lenger kan pakke seg inn og bort i svære gensere og skjerf og ullsokker. På toppen av det hele blir dagene lengre og man får mange flere timer til rådighet, noe som gjør det nærmest umulig å fortsette en asosial trend fra vinteren. Det er egentlig veldig merkelig at jeg tenker alt dette, for jeg elsker sommeren og hater kulde og mørke. Likevel blir jeg altså overmannet av en tristesse som legger en demper på alt som er godt.

I år hadde jeg trodd det skulle bli annerledes. For det første har vi flyttet til Vollen, som må være et av de deiligste stedene man kan bo i Norge. Vi har en deilig hage, store vinduer som slipper inn lys dagen lang og en nydelig utsikt over Oslofjorden fra alle rom. Soloppgangene her er som daglige løfter om at akkurat denne dagen skal bli den beste noensinne, mens aftensolen varmer uforskammelig lenge på baksiden av huset. Å bo her gir så beroligende og vakre rammer til tilværelsen at jeg så for meg at når våren kom, ville det være nærmest umulig å være deppa her. For det andre, styrer jeg endelig jobbhverdagen min selv. Det har jeg hatt et ønske om å gjøre veldig lenge og nå har jeg klart å realisere det. Det betyr at jeg stort sett gjør ting jeg synes er spennende og jeg gjør dem når og hvordan jeg vil. Søndagsblues og siste-feriedag-noia er blitt et ikke-eksisterende element i livet. Likevel sitter jeg her midt i april, mens det gror og blomstrer ute, og sturer. Vi vet vel alle en av grunnene til det. Og det blir ikke akkurat bedre av monster-pmsen som har lagt seg som et tungt ullteppe over meg og nekter å la seg rive vekk.

I morgen skal vi til samtale på klinikken, for å snakke om veien videre. Vi har nemlig brukt opp de tre forsøkene vi har betalt for og må nå ta stilling til hva vi vil gjøre videre. Jeg gruer meg, fordi jeg har for en gangs skyld bestemt meg for å være litt direkte når jeg snakker med legen. Jeg er lei av vage svar og uengasjert tilnærming til vår behandling. Både i det offentlige og i det private, har dessverre erfaringen vår så langt vært at det er en skjematisk tilnærming til infertilitet. Man stilles opp på samlebånd og behandles likt, uansett hvor mange ganger det går skeis. Aldri noe initiativ om å prøve noe nytt, og når jeg spør hva han tror er årsaken til at det ikke går, mumler han bare at det aner han ikke. Hva med å prøve i naturlig syklus, sa jeg en gang. Ja, det kan vi godt, svarte han. Hva med å dyrke til blastocyst, spurte vi en annen gang. Ja, hvorfor ikke, svarte han. Denne likegyldigheten og ordknappheten gjør meg så usikker på om vi får det som er den beste behandlingen for oss.

Så, i et forsøk på å ta grep om mitt mentale velvære denne våren, har jeg tenkt å ta tak i de konkrete tingene som plager meg, og dette blir det første. Om litt mer entusiasme og snakkesalighet ikke er å oppdrive der vi er i dag, må vi finne ny klinikk. Anbefalinger i kommentarfeltet mottas med takk.

Jeg setter så stor pris på alle dere som leser, følger meg og gir meg tilbakemeldinger <3

Livet

DRØMMEJOBBEN

18. mars 2017

Foto: Per Ervland / Aller

I flere måneder har jeg stått opp minst en time før alarmen går hver morgen og jeg har ikke lagt meg igjen. I like lang tid har jeg jobbet både kvelder og helger, uten at det har plaget meg ett sekund. Hva gjør jeg annerledes? Jeg gjør endelig det jeg vil.

Da jeg studerte journalistikk i London på midten av 2000-tallet, snakket alle om hvor vanskelig det var å få jobb som journalist hjemme i Norge. Derfor var gleden enorm da jeg etter studiene kom inn i et stipendiatprogram i NRK. Jeg følte meg heldig og flink der jeg gikk rundt i korridorene og hilste avslappet på legender i øst og vest.

Da jeg etter tre år takket ja til en promosjef-stilling i plateselskapet Warner Music, var det mange som lurte på om jeg var blitt gal. Jeg kunne jo få fast jobb i NRK, hva var det jeg holdt på med? Særlig var det mine jevnaldrende kvinnelige kolleger som var vantro. Vi jenter har en større tendens til å gjøre det andre mener vi bør gjøre. Hadde man fått en fot innenfor det hvite huset på Marienlyst, så tok man den vel for pokker aldri ut igjen? Men jeg var 27 år og hadde ikke lyst til å bli på et sted der det gikk flere måneder mellom hver gang jeg fikk jobbe med noe jeg syntes var viktig eller gøy. Da fikk det bare være at jeg måtte levere inn adgangskortet med de ærbødige tre bokstavene på.

Året i Warner Music var veldig gøy! Jeg var med på alt fra plateinnspilling med deLillos i London til shopping med Ed Sheeran. Her henger jeg casually med Wiz Khalifa på Øya i 2011 😉

Etter et par år med musikk etterfulgt av underholdning, kom tvilen. Hadde jeg blitt journalist for å drive med tant og fjas? Passe på at ufordragelige artister hadde nok øl backstage eller at noen realitydeltagere var på plass i sminken i god nok tid før det lettbente talkshowet jeg var vaktsjef for? Nei, jeg skulle aldri ha sluttet i NRK.

Så jeg kjempet meg frem blant en haug med søkere til jobb i en av landets mest prestisjefylte redaksjoner, Etterbørs i Dagens Næringsliv. Med fast ansettelse i DN kom det anerkjennende nikk fra de som hadde ristet på hodet av meg noen år tidligere, da jeg sluttet i krinken. «Sånn ja, nå er du på rett kjøl igjen», liksom. Jeg var stolt som en hane og tenkte at nå blir jeg her. For alltid.

Men månedene gikk og tungsinnet kom. Jeg syntes ikke jeg var flink nok og trodde ingen andre syntes det heller. Jeg slet med å opparbeide entusiasme for prosjektene jeg jobbet med og jeg var ofte uenig med de som bestemte. Om morgenen gruet jeg meg og bekymret meg for hvordan jeg skulle gjøre en best mulig jobb. På ettermiddagen var jeg deppa over hvilket elendig produkt jeg hadde levert fra meg. Resultatet ble at jeg gikk i konstant frykt for at folk snakket om hvor dårlig journalist jeg var.

Mange høythengende arbeidsplasser er preget av hierarki, spisse albuer og kald corporate-kultur. Gjennom ti år i mediebransjen – som nok ikke er alene som bransje i så måte – har jeg mange ganger følt at trynefaktor og list setter folk med ikke nødvendigvis høyest intelligens, men – pardon my french – brunest nese, i sjefsstolen. Men jeg har aldri klappet meg selv på skulderen for å sette egne verdier høyt og heve stemmen der jeg mente det var riktig, selv om det kostet meg heder og forfremmelse. Jeg har latt kommentarer som «du går jo ikke akkurat stille i dørene» og «jeg skjønner ikke at du tør» treffe meg midt i hjertet, og få meg til å føle meg liten, dum og nærmest krakilsk.

Når disse følelsene gjør at du ser etter ting på jobb som bekrefter hvor håpløse alle er, er det på tide å ta en alvorsprat med deg selv. For én ting er sikkert: Det er både lettere og mer nyttig for alle parter at du finner en jobb du trives med, enn at du prøver å endre ting der du er.

Etter to år i det jeg hadde vært overbevist om var kremjobben, spurte jeg derfor meg selv om hvorfor jeg var der. Fra jeg stilte spørsmålet, til svaret lå der foran meg, tok det ytterligere et år. Svaret var pinlig, samtidig som det var en lettelse endelig å finne det: Så jeg bort ifra fast inntekt og hyggelige kolleger – som jo finnes overalt – var det som ruvet øverst på listen over hva jeg likte med jobben, det at jeg var stolt over å si til andre at jeg hadde den. Folk ble så imponert når jeg sa hvor jeg jobbet!

I en alder av 33 innså jeg at jeg måtte skjerpe meg. Bli snillere mot meg selv og prioritere bedre. Jeg søkte om en sluttpakke for å gjøre det jeg hadde lyst til: Å skrive de historiene jeg mener er viktige å fortelle.

Som spaltist, blogger og forfatter in spe, har jeg i dag flere arbeidstimer og færre penger på konto enn jeg hadde frem til jeg sa opp. Men jeg har det bedre enn noensinne. Jeg elsker å skrive om det jeg selv vil, og nettopp dét gjør meg mer produktiv. Å ha kuttet ut mellomleddet mellom meg og publikum – les: hundre mellomledere og ti redaktører – har gitt meg større arbeidsro og flere lesere.

Nå skal det også nevnes at en aldri så liten «medieskandale» nok hjalp meg litt på vei. For kort tid etter at jeg hadde bestemt meg for å gå solo, ble det kjent at jeg bidro til twitterkontoen «Fru Hjorth», som harselerte og herjet med (hovedsakelig menn i 40- og 50-årene) i medie-Norge. Selv om det å bli forsøkt knust av en gjeng sinte og sårede gubber med spalteplass ikke var noen dans på roser, og tok fra meg både søvn og matlyst hele den sommeren, så bidro saken til syvende og sist så mye til fremskritt i min karriere, at jeg tror noen mistenker at jeg regisserte det hele selv.

Fra et intervju i Natt&Dag etter @fruhjorth-saken i fjor. Foto: Christian Tunge.

Nå tenker du kanskje at ikke alle er så heldige at de kan leve av det deres hjerter brenner mest for. Men jeg tør påstå at de fleste kan det. Det kommer ofte bare an på hva man velger å prioritere. Selv er jeg forberedt på at det kommer en dag da jeg trenger mer penger enn det virksomheten som en fri formidler generer, og da selger jeg gjerne min tid, fysiske arbeidskapasitet og omsorg. Men jeg vil heller pleie syke fine mennesker, selge morgenkaffe til stressa stakkarer på vei til møter de ikke aner hva handler om eller jobbe i en fresh klesbutikk, enn å leie ut min penn og stemme til noen som ikke bruker den riktig. Det er en deilig erkjennelse.

Klisjeer er klisjeer av en grunn, og jeg slår et slag for en akkurat nå: Lev hver dag som om den skulle være din aller siste. Du vil bli overrasket over hvor mye genuin livsglede det er i å gi fra seg noen penger og en tittel, når det du får tilbake er motivasjon, selvrespekt og frihet.

Livet Samfunn

NORSK PÅ NÅDE

26. februar 2017

Jeg har bodd i Norge i 26 år. Jeg følte meg mer velkommen da jeg hadde bodd her i ett.

De siste månedene har tilværelsen for mennesker som er oppvokst men ikke født i Norge endret seg voldsomt. Det er som en virvelvind som blir kraftigere for hver dag og som jeg oppriktig er bekymret for hvor vil ende.

Kanskje er det bare jeg som kjente jeg at det begynte å blåse rundt føttene mine først nå. Jeg har vokst opp med norske venner og vaner, jeg har vært flink i språk og på skolen. Dessuten er jeg jente, og kommer fra en liten og liberal familie som ikke har vært så involvert med andre innvandrere. Kanskje er det fordi jeg er ateist og gift med en «etnisk nordmann». Ikke bare kanskje, men ganske sikkert er det derfor at følelsen jeg fikk, da jeg hørte fødelandet mitt listet opp blant de syv landene hvis innfødte ikke fikk lov til å reise inn til USA, var så ny for meg. Jeg følte meg nedverdiget og diskriminert på en for meg fremmed måte. At jeg ikke skulle få besøke familie og venner i USA fordi jeg er født i Teheran var nesten litt flaut. Jeg er så vant til å være som alle andre rundt meg og jeg har alltid tatt for gitt at det jeg har med meg fra de første leveårene i Iran bare har vært en berikelse. Nå ble det sagt rett ut at det er en ulempe at jeg ikke ble født i Norge.

Fuck Trump, tenkte jeg da. Har ikke tid til å reise noe sted nå uansett.

Den nye Brochmann-rapporten kom, og spådde både mørke skyer og blå himmel i horisonten. Innvandringen vil fortsette å by på problemer, men gjør vi dette riktig, kan det gå ganske bra likevel. Bra, tenkte jeg. Vi må stramme oss opp på integrering. De som kommer må både forventes og ønskes inn samfunnet på en bedre måte. Hvis de må og får delta og bidra, blir ikke dette så halvgærent. Men så krøp virvelvinden oppover akkurat der jeg stod.

Forskningsdirektør ved Det Norske Nobelinstitutt Asle Toje sa «stopp en hal!».
– Rapportens fremskrivinger tar utgangspunkt i at etniske nordmenn ikke vil komme i mindretall, sa han. Og det vil dere, mener han.

Så kom journalist Lars Akerhaug på banen. Ifølge ham blir Tojes bekymringer ikke tatt alvorlig fordi Brochmann-utvalget har lagt til grunn Statistisk Sentralbyrås definisjon av innvandrere: De som er født i et annet land og deres barn som er født i Norge. Ikke barna deres igjen. Og deres igjen.
– Dessverre vet vi at andelen innvandrere fra utviklingsland i liten grad gifter seg eller får barn med etniske nordmenn, skrev Akerhaug og oppfordret regjeringen til å hyre inn Toje så galskapen kan ende.

Jeg er førstegenerasjonsinnvandrer. Jeg vandret inn på mine to ben da jeg var liten. Alle jeg kjenner som har flerkulturell bakgrunn, men som i likhet med meg selv lever helt normale norske liv, har også enten kommet til Norge som barn eller blitt født her av utenlandskfødte foreldre. Vi har ikke noe annet hjem enn Norge, og både føler oss og behandles som turister når vi reiser til Iran, Bosnia, Marokko eller hvor det nå var våre forfedre kalte sitt hjemland. Mener disse sentrale meningsbærerne i Norge at våre barnebarn ikke skal anses som ekte nordmenn?

Den sure vinden blåste meg inn på Akerhaugs Facebook-profil der jeg spurte om vi alle havnet på minussiden i hans regnskap. Og om ikke vi, så hvem? Dette sa han ble uinteressant å diskutere.
– Jeg tror de aller, aller fleste av oss, helt intuitivt og uten store problemer, klarer å definere med en presisjonsgrad på 99% hvem som er og hvem som ikke er etnisk norske. Det er omtrent like enkelt som å definere kjønn, skrev han da noen andre spurte.

Det er ikke så enkelt å beskrive hvordan det føles å lese slikt. Norge er mitt hjem. Jeg har hatt min barndom her, jeg har blitt tenåring her, jeg har fått mitt første kyss, min første jobb, min første leilighet, min første bil, mine opp- og nedturer her. Jeg har truffet mannen i mitt liv her og selv om jeg hater klimaet, får jeg alltid hjemlengsel når jeg er borte for lenge.

Den kalde vinden som prøver å blåse meg av min hjemmebane blir bare sterkere og sterkere. Denne uken leste jeg at journalist og redaktør Nina Hjerpset-Østlie kalte programleder Leo Ajkic i NRK for en islamist og et problem. Han hadde visst ikke gjort noe for å motbevise det. Leo er på min alder, han var også flink i matte da han var liten, har også vokst opp i Norge og er også journalist. Han er så vidt jeg vet ikke religiøs, han heller.

Torsdag skrev Aftenposten om familien fra Palestina som etter 27 år i Norge har blitt bedt om å levere inn sine pass og forlate landet. Han ene er et år eldre enn meg og kom til Norge året før meg. Han har som meg giftet seg her, og fått barn, slik jeg ønsker meg. I går gråt jeg og spurte min mann om hvor vi skal dra om det samme skjer med meg.

For alt vi vet kan det ha vært en feil dato eller en overdrivelse i det våre foreldre eller besteforeldre fortalte UDI da de endelig nådde en trygg havn for flere tiår siden. Paralysert av den iskalde virvelvinden som for lengst har fått meg til å miste fotfestet, tenker jeg nå at jeg må være klar for hva som helst. Dette er ikke hjem likevel.

Livet Samfunn

Å HA ET HJEMLAND

20. januar 2017

Min første skoledag i Norge. Flesberg, juni 1991.

Når en velintegrert bioingeniør som har bodd i Norge mer enn halve livet blir fratatt statsborgerskapet med statsråder som Sylvi «godhetstyranni» Listhaug og Per-Willy «frykter for at et nytt korstog blir nødvendig» Amundsen ved roret, skaper det debatt. Nødvendig debatt. Om hva som kan kalles rasisme, både til hverdags og fest. Om hva som må til for å få kalle Norge sitt hjem. Hva som må til for å bli norsk nok.

Da jeg kom til Norge som niåring i 1991, var dette en av de tingene jeg var mest redd for. Å føle seg utenfor og være til bry er ikke noe man frykter mindre som barn enn som voksen, tvert imot. Heldigvis kom jeg til et bittelite sted der folk ikke tenkte så mye på begreper som integrering og assimilering, og enda mindre på forskjellen mellom dem. Menneskene i Flesberg var ikke så forsiktige i møte med meg, ei heller bar de preg av å kreve noe spesielt av meg som et nytt medlem av lokalsamfunnet. Jeg opplevde at det ble tatt for gitt at vi ikke var så fryktelig forskjellige bare fordi vi var født ulike steder og at hvis det var noe vi trengte å lære om hverandre, ville vi vel bare gjøre det. Vi hadde mye til felles, både barn og voksne. Barna ville ha det gøy, få til ting, ha venner og føle seg trygge. Foreldrene ville gi barna det de ville ha og trengte innenfor trygge rammer. Hvor man var født endret ikke noe av dette. De tingene vi gjorde annerledes hjemme hos oss, som at vi snakket persisk og hadde ris til kjøttet istedenfor poteter, ble verken møtt med avsky eller overdreven nysgjerrighet og interesse. Sånn var det bare. At moren min hørte på iransk musikk på kveldene mens moren til venninnen min hørte på Rune Rudberg var akkurat like funny for oss som ikke hørte på annet enn Roxette og Michael Jackson. En sånn oppvekst gjorde at det bare tok noen måneder før jeg følte meg akkurat som de andre. Følte meg norsk.

I dag gjør jeg ikke i det i like stor grad. Etter 25 år i Norge, føler jeg meg definitivt mer annerledes enn jeg gjorde etter to. Og det føles i blant ganske vondt, selv om jeg er veldig stolt av og glad for min iranske familiebakgrunn. For det relativt lille jeg har i meg av persisk kultur og språk er en berikelse, men det er ikke et hjem. Jeg er en turist når jeg er i Iran, jeg er langt fra like stø i persisk som i norsk og jeg er flinkere til å spise enn å lage persisk mat. Hvis ikke jeg er hjemme her, er jeg ikke hjemme noe sted.

Jeg har lyst til å nevne tre helt ulike tilfeller der jeg har blitt tvunget til å føle meg annerledes. Kall det hverdagsrasisme, kall det festrasisme, kall det uvitenhet eller bare flåsete oppførsel. Hva enn du kaller det – dette er oppførsel som skaper utenforskap og frarøver tilhørighet.

Min første opplevelse av annerledeshet hadde jeg da jeg var 25, nyutdannet journalist og hadde jobbet i NRK i noen få måneder. En kollega og jeg hadde funnet ut at presidentskapet i EU hadde sendt et brev til daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre og advart mot iranske agenter som kom til Europa under dekke av å være asylsøkere. Jeg hadde hørt om norsk-iranere som mente seg overvåket av nettopp slike. Min kollega forsvant ut i permisjon, og jeg jobbet videre med saken. Å kunne persisk kom godt med. Da jeg nesten var i mål med saken og bare hadde intervjuet med Støre igjen, ble jeg bedt om å droppe saken. – Det er mulig du er inhabil siden du har familie fra Iran, fikk jeg høre av nærmeste leder, som mente det var best å være på den sikre siden. Jeg var fersk, turte ikke å protestere og la saken død. En tid senere, spurte en P2-redaksjon på huset om jeg kunne tenke meg å komme i studio og fortelle om den iranske revolusjonen i forbindelse med dens 30-årsjubileum. Min leder ga meg ikke lov. – Du er en nøytral nyhetsjournalist og skal ikke kommentere, var beskjeden. Forvirret gikk jeg til redaktøren: Jeg får ikke lage Iran-relatert journalistikk og jeg får ikke snakke om iransk historie. Hvorfor får jeg ikke bidra med min kunnskap om Iran?

– Om du har veldig lyst til å fortelle om revolusjonen, kan vi vurdere det på nytt. Men du skjønner vel at du ikke kunne lage saken om iranske agenter?
– Nei, jeg gjør ikke det.
– Men Mina. Se for deg lytteren ved frokostbordet: «Ja vel ja! Så iranske asylsøkere kan være agenter, altså! Mina Ghabel er jo iransk. Er hun kanskje en agent?» Du forstår vel at vi ikke kan skape den usikkerheten hos våre lyttere, Mina?

Det er ikke ofte jeg tar ordet «diskriminering» i min munn, men dette er så vidt jeg vet eneste gangen jeg har kjent fenomenet på kroppen. Jeg ble nektet noe på grunn av mitt etniske opphav. At det skjedde i det man antar er et så oppdatert og opplyst miljø som Marienlyst sier noe om hvordan det må stå til i samfunnet for øvrig.

Noe annet som gir meg en ekkel følelse er enkelte menneskers ukontrollerbare trang til å vitse og spøke om muslimske stereotypier. Selv om de vet at jeg ikke er muslim, benytter de enhver anledning til å trekke inn en eller annen referanse til islamske tradisjoner og regler: «Men spiser du ribbe du da, det er jo ikke halal? Så du går ikke med burka altså? Jeg hører du skal på fest, men er ikke alkohol haram da? Hehehehehe!» Hva skal jeg svare? Hvis jeg sier at jeg ikke er muslim, svarer skøyerne at de bare tuller. Men da er det allerede gjort: Jeg sitter der og tenker at det at jeg har en mørkere hudtone, brune øyne og svart hår gjør at disse menneskene konstant har i bakhodet at jeg er noe annet, at stedet jeg ble født står mellom meg og dem og gjør meg ute av stand til noen gang å bli en helt integrert del av fellesskapet. Alltid når slike mennesker er tilstede sitter jeg og venter på at en eller annen kommentar om islam og muslimer skal komme i min retning. Og jeg trenger sjelden vente veldig lenge.

Det siste eksempelet er det eneste der jeg er sikker på at intensjonene er gode, men der konsekvensen likevel er den samme: En følelse av ikke å høre til. Dette er mennesker jeg har møtt i voksen alder og blitt glad i. De som bare vil meg vel, men som støtt og stadig sier ting som gjør at jeg lurer på om min hudfarge og etniske opprinnelse for evig kommer til å representere en avstand mellom oss, og gjøre meg annerledes, fremmed, ny og eksotisk:

– Du bruker sitron, ja. Er det noe du er vant med fra Iran?
– Trives du i Norge?
– Dere bruker mye urter i maten, dere?
– Hooooh, nå er det friskt ute. Dét er noe annet enn Teheran, tenker jeg?

Jeg tror det eneste som ligger bak slike spørsmål er et ønske om å vise interesse, og jeg tror de som sier sånt som dette bare synes det er fint og spennende å ha et multikulturelt innslag i sine liv. I iveren etter å vise åpenhet og entusiasme glemmer de å spørre seg selv om jeg har grunnlag for å være dette innslaget. Jeg var et barn da jeg kom til Norge og det jeg er vant med er følgelig det jeg har gjort og spist og kjent her. Tradisjoner og værforhold i Iran er ikke et naturlig referansepunkt for meg i hverdagen. Når det forventes at de er det, blir jeg usikker og føler meg fremmed. Det som er fint med den siste gruppen er at det nytter å gi en tilbakemelding. Siden de bare mener godt og vil vel, blir de faktisk ille berørt og til og med lei seg av å høre at deres spørsmål kan oppleves kjipe – og slutter å snakke til deg som om du nylig ankom Norge.

Se så norsk jeg er!

Ønsket om å høre til og føle seg hjemme handler ikke om å ta avstand fra sin historie. Det er i mine øyne ikke mer stas å være norsk enn å være iransk. Eller libanesisk, svensk eller peruansk. Det som er stas er å ha et hjemland.