Monthly Archives

mai 2018

Ukategorisert

MEN HELGEN MIN FÅR DU ALDRI!

22. mai 2018

Vips, vaps, vops så var vi igjen på trappene til enda et forsøk på å gjøre et forsøk i naturlig syklus. Skjønt jeg vet vel allerede her og nå at det skal godt gjøres å få gjennomført et forsøk denne runden. Hvorfor? Fordi eggløsningen min trolig inntreffer på lørdag eller søndag! Jeg har mistenkt at det var slik lenge, men ikke visst det sikkert før nå. Det var liksom for utrolig til å være sant at en privatklinikk som skal hjelpe ufrivillig barnløse – ofte kvinner i en alder der de ikke har så mye tid å miste, og det til himmelhøye priser – skulle prioritere hensyn til timeplan og helg fremfor pasientens naturlige, kompromissløse og sensitive syklus.

Jeg ringte klinikken i forrige uke og fortalte at jeg hadde fått mensen den 15. – Da skal du komme på ultralyd på dag 10 og det blir torsdag 24. mai, sa sykepleieren. – Ok, det gjorde jeg sist også, og da fikk jeg faktisk eggløsningssprøyte som jeg skulle sette samme dag, svarte jeg.

For slik var det jo sist. Ultralyden på dag 10 viste at eggposen var klar. Jeg satte eggløsningssprøyten samme kveld, og kom for uttak to dager senere. Nå ble det, på grunn av rot fra helt andre hold enn vårt, ikke noe uttak og vi ble sendt hjem med et egg som var klart til uthenting. Det skrev jeg om her. Så man skulle kanskje tro at våre behandlere ville anstrenge seg en liten smule ekstra for å få det til å klaffe denne gangen. Men nei, sykepleieren gjorde en kjapp hoderegning og sa: – Å ja, men da går jo ikke det. Dag 10 denne syklusen havner på en torsdag og om du har like tidlig eggløsning denne måneden som forrige, betyr det uttak på lørdag og da er vi jo ikke her. Så da må dere nesten komme onsdag, om vi skal rekke uttak før helgen.

Jeg vet ikke om det er naivt av oss å ha trodd at klinikken vi betaler så mye penger til vil strekke seg så langt de kan for å hjelpe oss. At det ville være en fleksibilitet der for å fange opp det som er å fange opp. Det var i hvert fall et aldri så lite sjokk å høre henne si rett ut at hele to dager i hver eneste uke tas ut av kalenderen, på et behandlingssted som først og fremst baserer seg på tidssensitive menstruasjonssykluser.

– Hva hvis eggposen ikke er stor nok på onsdag, men at den blir det på torsdag? spurte jeg.
– Da avbryter vi forsøket, for det er ingen her i helgene, svarte sykepleieren.

Gjennomsnittlig antall dager i mine sykluser er 28-29, så på onsdag (dag 9) er det mest sannsynlig altfor tidlig å sette en eggløsningssprøyte. Tatt det vi nå vet i betraktning, kan vi dessverre ikke stole på at de tar den avgjørelsen som øker våre sjanser mest. Derfor har vi bestemt oss for å komme på ultralyd torsdag likevel, for å se hvordan ting ser ut. Slik reduserer vi sjansen for at noen som ønsker å rekke uttak før de tar helg, kommer i skade for å ta ut et umodent egg fra meg. Det er vanvittig i seg selv at vi føler at vi må passe på dette selv. Så får vi bare håpe på at jeg har en så treg syklus denne gangen at egget ikke slipper før helgen er over, slik at vi kan få til et uttak innenfor klinikkens åpningstider.

Ja, noen av innleggene på denne bloggen blir kanskje i overkant tekniske. Antagelig vekker akkurat denne typen poster mest interesse hos de av dere som selv er under ivf-behandling. Grunnen til at jeg likevel velger å gå i slik detalj, er at mange av dere spør meg om mine erfaringer med valg av private klinikker. Og litt av tanken bak min åpenhet om denne prosessen er å løfte vekk tabuet som fremdeles finnes rundt ufrivillig barnløshet, og som dermed gjør at få snakker om den eksisterende behandlingen her til lands.

Jeg har, som tidligere nevnt, ikke erfaring med andre klinikker. Jeg vet ikke om andre er mer dedikerte og om det i det hele tatt er noen private klinikker i Norge som holder muligheten for uttak og innsett i helgene åpen. Jeg undersøker dette i disse dager og kommer til å oppdatere dere med den informasjonen jeg eventuelt får.

Det jeg vet, er at forsøk i naturlig syklus – i motsetning til «tradisjonelle» stimulerte forsøk – er svært sensitive med tanke på hvilket tidspunkt et egg bør hentes ut. Naturen gjør det vanskelig å tukle med den. Da er det en enorm fordel at behandlingsstedet man velger å gi sine penger og tid til, er et som setter hensynet til behandlingen aller først. Så kan vi som gjennomgår dette lille helvetet konsentrere oss om å være pasienter.

On a brighter note: Det er nydelige sommerdager med tropiske temperaturer, jeg har noen spennende møter denne uken og til helgen har jeg bursdag! Viktig å huske på det som er bra midt i all frustrasjonen også. Husk det!

Ha en fin kveld, kjære lesere ❤

Veien til barn

Q & A (første del)

16. mai 2018

For ganske så nøyaktig én måned siden ba jeg dere om å sende meg spørsmål og det skal jeg jammen si dere har gjort! Det har kommet store og små spørsmål inn via diverse kanaler. En del av spørsmålene har gått igjen, mens andre har vært av det mer originale slaget. Noen ber om generelle råd i ulike valg og situasjoner, mens andre er nysgjerrige på helt spesifikke ting i vårt privatliv. Ikke overraskende har imidlertid de aller fleste spørsmålene, i en eller annen form, handlet om ufrivillig barnløshet. Jeg har prøvd å samle opp og sortere så godt jeg kan, og skal i dette og et innlegg til forsøke å svare så godt jeg kan på det jeg føler meg komfortabel med å åpne opp om. Så håper jeg dere bærer over med at rekkefølgen er noe tilfeldig og at det blir noen gjentagelser.

Let’s go!

 

Hvilken stimuleringsprotokoll har du fulgt i dine tidligere forsøk?

Fordi vi har vært gjennom hele ni runder med stimulering (hvorav syv har endt opp med innsett og to har blitt avbrutt), er det vanskelig å huske nøyaktige doser ved hvert enkelt forsøk, men i de første rundene, altså de i det offentlige, fikk jeg en kombinasjon av Puregon og Menopur. Mener det var 100 IE av Puregon og 250 IE av Menopur. I privatforsøkene har jeg noen ganger gått på bare Puregon og andre ganger på Bemfola. Dosene her har vært 450 IE hver gang. Ved tre av forsøkene har jeg hatt såkalt lang protokoll, dvs at jeg har blitt satt på en nedregulering ved hjelp av Synarela (nesespray, et sant helvete av humørsvingninger og hetetokter), resten av gangene har jeg startet rett på sprøytene i såkalte kortprotokoller. I de forsøkene vi hadde på offentlig sykehus ble jeg også satt på en pille som het Letrozol, mens jeg i mine private forsøk har fått 5 mg Prednisolon. De gangene vi har hatt innsett, har jeg gått på progesteron og noen ganger har jeg også fått blodfortynnende fra og med den dagen vi har satt inn embryo eller blastocyst.


Hvor hadde dere deres statlige forsøk?

Vi gikk hos på Fertilitetsavdelingen Sør (Sykehuset i Telemark), fertilitetsklinikken i Porgrunn. Grunnen til det var at Jonas er derfra og min svigerfar som selv er gynekolog kjente dermed til deler av det faglige miljøet der. Vi hadde hørt gode ting om behandlingen som ble tilbudt der, i motsetning til det vi hørte om den offentlige behandlingen i Oslo, der vi bodde da vi begynte med ivf i 2014. Særlig hadde jeg snakket med venninner og bekjente som hadde vært på Rikshospitalet og som alle fortalte om en hektisk prosess uten særlig individuell oppfølging. I Porsgrunn følte vi oss sett, og de fleste legene og alle sykepleierne tok godt vare oss i prosessen. Det var fint å komme til en klinikk der de husket navnet vårt og der personalet gadd å gå the extra mile for å gi oss det vi trengte.


På hvilket grunnlag valgte dere den private klinikken dere er tilknyttet nå? 

Da vi var ferdige i Porsgrunn, hadde vi null idé om hvor vi skulle henvende oss. Jeg hadde på det tidspunktet ikke begynt å blogge om dette ennå, og hadde dermed heller ikke hørt om og fra alle vi i dag vet at har vært gjennom samme prosess og fått sine barn ved hjelp av ivf. Vi googlet etter klinikker og valget falt først på Hausken, som vi leste mye bra om. Vi reiste til Bergen og møtte Jon Hausken, som for så vidt var en hyggelig og imøtekommende lege. Men ettersom han satte oss på eksakt samme opplegg som det vi hadde vært gjennom i Porsgrunn, så vi ikke noe poeng i å reise så langt og dermed legge en ekstra byrde til en allerede utmattende prosess. Vi endte opp på klinikken vi nå går til, fordi han som startet klinikken, Nicolai Holst, er kjent som en av de som har lengst erfaring med fertilitetsbehandling i Norge og det ga oss en følelse av trygghet. Fertilitetssenteret holder til på Pilestredet park i Oslo og har på sitt beste tilbudt oss omtrent det samme som vi fikk (statlig subsidiert) i Porsgrunn. Hyggelige og omsorgsfulle sykepleiere og rask respons når vi har hatt spørsmål. Leger som tidvis har tatt seg god tid til å svare på våre spørsmål. Men dessverre er det også ting som ikke har vært like bra, som for eksempel rotet med prøvene som jeg skrev om her, kommunikasjonssvikten jeg skrev om her og det faktum at de timer uttak og innsett etter sine arbeidstider og ikke etter det som gagner behandlingen best.


Har du fått noen kostholdsråd når det gjelder endometriose og graviditet?

Nei, egentlig ikke. Jeg vet at det finnes alternative behandlere som mener at visse matvarer kan ha god eller dårlig effekt på både endometriose, fertilitet og forholdet mellom disse. Men jeg har ikke gått til alternative behandlere. Jeg har, med respekt å melde, en tendens til å se på alt medisinsk som ikke er dokumentert som humbug, og har derfor verken prøvd akupunktur eller dietter for å få bukt med disse problemene. Jeg har spurt både fastlegen og spesialistene jeg har vært hos om noe av dette vil hjelpe, og svaret har vært det samme: Kanskje hvis du tror veldig hardt på det selv. Og det gjør jeg ikke. Jeg prøver å spise variert og merker selv at lite fiber og mye sterk mat kan gjøre smertene verre. Jeg prøver å få i meg nok grønnsaker og fiber, men klarer dessverre ikke å avstå fra sterk mat når sjansen byr seg. Sikkert ikke så lurt av meg, men man må jo leva litt òg!


Hvordan takler du å være sammen med venner og familie som har barn? Er det sårt eller bare hyggelig?

Dette spørsmålet synes jeg er litt skummelt å svare på, fordi både venner og familie kan finne på å lese denne bloggen og ta det jeg svarer nå personlig. Jeg håper jo ikke det, for jeg er veldig glad i både mine venner og familie, og ikke minst i deres barn. Men siden selve intensjonen bak min åpenhet i denne prosessen er å by på den ærligheten jeg selv har savnet i denne prosessen, skal jeg svare ærlig. Jeg synes det er veldig, veldig hyggelig med barn. Både når de er så små at de nesten er som pusekatter eller valper å regne, og når de er eldre. Jeg elsker barn som stiller rare spørsmål om alt mellom himmel og jord, som vil lære meg ett og annet om lekene sine eller by meg på et lite teselskap på rommet sitt. Å sitte barnevakt er noe jeg gjør med den største glede og jeg synes til og med det er ordentlig koselig å skifte bleie og bli kastet grøt på. Så den direkte kontakten med barn setter jeg udelt pris på. Det som derimot kan oppleves litt sårt er situasjoner der kommunikasjonen mellom voksne nesten utelukkende handler om barnet/barna til stede. Nå trenger man antageligvis ikke å ha fertilitetsproblemer for å stusse litt når en voksen person man prøver å føre en samtale med, kun sitter og ser på babyen sin og lager dullelyder og grimaser. Men det stikker nok litt ekstra for den som selv ikke klarer å få barn. Det er heller ikke det beste for mentalhygienen å være for mye i selskap der alle de voksne tilstede, i det som føles som timevis, sitter i ring rundt et lite barn som reiser seg opp, fomler med noe, faller ned på rumpa og sier noe utydelig. Og når samtalene og spørsmålene kun dreier seg om barnas matvaner, bæsjkonsistens og leggerutiner, kan det i svake stunder føles som man ikke er interessant hvis man ikke har et barn man kan dele den type informasjon om. La meg legge til at jeg meget godt forstår at foreldre og besteforeldre er altoppslukende opptatt av de(n) lille, og at jeg selv nok kommer til å bli ganske koko om jeg en dag er så heldig og får oppleve morsrollen. Men da hviler det et ekstra stort ansvar på meg å være oppmerksom på dette, og huske på at det ikke er alle som befinner seg i samme boble som meg og ungen min.


Apropos barn i sentrum, i morgen er det 17. mai! Jeg skal for første gang siden vi startet på ivf ta på meg bunad og feire skikkelig. Jeg skal feire med niese og nevøer som jeg skal stikke en ekstra is til når foreldrene ikke ser og jeg skal ta meg et ekstra glass champagne nå som det ikke ble noe forsøk denne syklusen likevel.

Gratulerer med dagen, gode lesere! 🇳🇴

Livet

DJEVELEN PÅ SKULDEREN

12. mai 2018

Dette er det femte blogginnlegget jeg begynner på siden torsdag. De siste tre dagene har jeg brukt mye tid på å prøve å skrive et innlegg som gir mening. Jeg har lovt meg selv (og de jeg i disse dager er i ferd med å inngå et samarbeid med) om å publisere minst to blogginnlegg i uka. Det er nemlig lite som gjør meg så godt som å skrive. Å få tankene ned på «papiret», uansett om tankene er av den dype eller grunne sorten, har en terapeutisk effekt for meg. Dessuten er det konstruktivt å forplikte seg til en viss hyppighet og rytme når man har så frie tøyler som det jeg har i min frilanstilværelse. Men jo mer jeg har tenkt på at jeg må skrive, jo større har skrivesperra vokst seg. Og jeg har forkastet den ene halvferdige posten etter den andre. Årsakene til at ideene har havnet i den mentale søpla har variert. Men det har ikke vært ideene det har vært noe galt med. Det har vært meg.

cof

Først tenkte jeg for eksempel at jeg skulle svare på noen av spørsmålene dere har sendt meg i spørsmålsrunden. Jeg har fått inn masse gode spørsmål, og for at jeg skal få svart skikkelig på dem, tror jeg det er best å fordele dem ut over to eller tre innlegg. Men da jeg satte meg ned og begynte å skrive et svar på spørsmålet «hvilken stimuleringsprotokoll har du fulgt i dine tidligere forsøk» sa det stopp. Jeg orket rett og slett ikke å skrive nok et innlegg om barnløshet. Misforstå meg rett, jeg kommer til å svare på spørsmålene deres og jeg kommer (nok dessverre) til å skrive mye mer om veien videre i vår neverending story. Men jeg kjente på lysten til å skrive om noe annet akkurat nå. Variere litt, være noe mer enn bare ufrivillig barnløs. Snakke om noe annet enn ivf for en gangs skyld. Noe som ikke er så jævla trist, liksom.

Så fikk jeg det for meg at jeg skulle skrive om vekt, kropp og selvbilde. Denne dumme og altoverskyggende bekymringen min som forsterkes hver vår, og som får meg til å føle meg som verdens mest overfladiske og mislykkede menneske. Jeg har så mye på hjertet om akkurat denne tematikken, som jeg har samlet på følelser og erfaringer rundt siden jeg var 17 år gammel, men det sitter ganske langt inne for meg å skrive om det. Litt fordi det er et så oppbrukt og ihjeldiskutert tema, men også fordi det skal så lite til før man tråkker noen på tærne og beskyldes for å trigge spiseforstyrrelser. Dessuten er ikke issues med vekt et akkurat muntert tema, det heller. Men jeg kommer til å skrive om det, det må bare bli en annen gang.

Skulle jeg rett og slett bare dele en oppskrift? Jeg legger jo ut en del bilder av maten jeg lager på instagram, og da er det mange som spør om oppskrift. Men nei, jeg hadde ikke noe lyst til det heller. Jeg følte at det å poste et bilde av ovnsbakte kyllinglår med søtpoteter ikke akkurat fanget stemningen min i dag. Det føltes nesten litt bedragersk å skulle motivere mine lesere til å lage et fresht måltid når jeg selv ikke orket å by på annet enn brødskiver til middag i dag.

Så la jeg merke til at det var 12. mai i dag. På dagen elleve år siden jeg bestemte meg for å droppe en bursdagsfest med min da on-and-off-eks-kjæreste til fordel for en jobbfest der jeg visste jeg kom til å treffe Jonas. Det som ble starten på forholdet vårt. Den våren lærte jeg fryktelig mye om livet, kjærligheten og om meg selv. Når jeg tenker tilbake på valgene jeg tok – jeg var jo tross alt bare 24 – blir jeg nesten litt stolt over hvor lur jeg var som prioriterte som jeg gjorde, haha. Men nei, jeg ville ikke skrive den historien i dag heller.

Alt jeg har kommet på å skrive om de siste dagene, har jeg slått fra meg. Den lille djevelen på skulderen min, hun som er beredt til å benytte enhver anledning til å trykke med ned og få meg til å føle meg verdiløs, har ropt inn i øret mitt: «Hva er poenget ditt? Hvorfor skal noen gidde å lese dette? Hva vil du med det? Kan du ikke bare la være? Det siste verden trenger er enda en selvsentrert blogger!»

Ikke vet jeg om den har rett. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om den representerer nødvendig selvinnsikt eller om den bare en destruktiv dritt. Alt jeg vet er at den er der hele tiden. I blant klarer jeg å stoppe kjeften på den, i blant får den utfolde seg fritt. Nå vil jeg bare være ærlig og fortelle at den har fått herje litt vel hardt med meg denne uka. Den har spist opp både produktivitet og nattesøvn. Men i dag bestemte jeg meg for at vi trenger en liten pause fra hverandre. Djevelen og jeg må ha litt tid hver for oss. Så jeg har vært på polet og kjøpt noen flasker cremant, jeg har byttet ut de visne blomstene i vasene med friske og Jonas er så elskverdig og støvsuger mens jeg skriver dette rare innlegget. Snart kommer en av mine beste venner og hennes mann på besøk, og vi skal tvinge våre bedre halvdeler til å se på Eurovision-finale, med stemmeskjema, bobler i glasset og full pakke. That’s how you write takk-og-farvel til djevelen på skulderen.

Heia Norge!

Veien til barn

EN UBELEILIG FUCKUP

6. mai 2018

Våkne opp en søndag etter en etterlengtet god natts søvn til sol og 20 grader i skyggen. Ta på hvite joggesko, gå ned til brygga og spise softis. Spasere ned til stranda, myse mot sola og se Pepsi klikke av glede når hun bader. Gå hjem igjen, bestemme seg for ikke å gidde å lage middag i dag og bestille en svær pizza fra Peppes. Se seg i speilet, noen fregner rikere og endelig smile litt etter fire tøffe dager. Først nå orker jeg å skrive.

De som har fulgt min instastory har fått med seg hva som skjedde. Vi kom til klinikken på onsdag, spente på om eggposen fremdeles var der. Ultralyden viste at det var den. Bokstavelig talt klar som et egg til å tas ut. Dette ser jo kjempebra ut, sa legen.

– Sett dere ut på gangen, så får du snart medisiner og så er vi klare for uttak.

Optimistiske og glade satte vi oss i stolene vi kjenner like godt som godstolene hjemme. – Så langt har vi aldri kommet med et naturlig egg før! sa jeg til Jonas. – Ja, tenk om det er akkurat dette som skal til da! svarte han.

Men det ble aldri noe egguttak. Noen hadde klart å rote bort blodprøvene vi tok to dager tidligere. Rutineprøvene som skal tas annet hvert år, som viser at par som skal utføre ivf ikke har hiv og hepatitt.

Spol tilbake til to dager tidligere, da vi var på ultralyd: Vi får beskjed om at de siste prøvene vi hadde tatt er blitt akkurat for gamle. De holder bare i to år. Derfor blir vi sendt til Fürst for å ta nye. På vei ut spør jeg legen om vi vil rekke å få resultatet før uttak og får til svar at det ville vi med god margin. Vi kjører rett opp og tar prøvene, før vi går på apoteket for å hente ut eggløsningssprøyten jeg skal sette samme kveld. Men det ligger ingen resept inne. Jeg ringer klinikken for å spørre hva som har skjedd, men kommer til en telefonsvarer som sier at telefonen stengte klokka 15. Klokka er fem over tre. Stresset og bekymret googler jeg legen, finner hennes private mobilnummer og ringer. Ingen svar. Kjenner at hjertet banker litt ekstra når jeg tenker på at vi nå kan gå glipp av denne muligheten fordi jeg ikke får tak i eggløsningssprøyten som jeg må sette samme kveld for å rekke uttak på onsdag. Sender en sms til samme nummer, og prøver så å ringe fastlegen min i håp om at han kan skrive den ut til meg. Ingen svar. Så kommer det svar fra legen på klinikken. Det var visst hennes feil, nå har hun lagt inn resepten. Så henter vi sprøyten på apoteket og puster lettet ut. Setter sprøyten klokka 22 samme kveld og tenker at de neste 36 timene kommer til å bli skikkelig lange. Jeg orker knapt å vente på ultralyden som skal vise oss om kroppen spiller på lag med oss denne gangen eller ikke.

36 timer senere satt vi altså her, etter en oppløftende ultralyd, og fikk vite at noen hadde fucket opp. Igjen.

Det er menneskelig å gjøre feil. Men når man er i en så sårbar situasjon som man er når man er i kontakt med helsevesenet, så skulle jeg ønske enkelte kunne anstrenge seg litt mer. For det er ille nok at kroppen ikke fungerer som den skal, det er kjipt nok å leve med disse evinnelige smertene og det er nervepirrende nok at det skal så enormt mye til for å treffe på riktig tidspunkt for å få ut dette ene egget. Da føles det så jævlig urettferdig når alt for en gangs skyld klaffer, men at man blir hindret i å gripe en sjelden sjanse fordi noen ikke har gjort jobben sin. Jeg vet ikke om det er klinikken som har glemt å si fra til Fürst at prøvesvarene haster, eller om det er Fürst som ikke har oppfattet dette og likevel somlet med prøvene. Kanskje var det en kombinasjon. Alt jeg vet er at vi så en helt fin eggpose på ultralyd som var klar til å tømmes, men at vi ble sendt hjem med uforrettet sak fordi en formalitet ikke var i orden, takket være deres eget rot. Jeg kaller det for en formalitet fordi blodprøver som viser at man ikke har hiv og hepatitt kan være inntil to år gamle. Våre siste var tatt i april 2016. Altså var de bare noen uker «for gamle». Hadde vi tatt prøvene i mai 2016, hadde vi vært good to go. Som om ikke man kan pådra seg både hiv og hepatitt på to år. «Det er på grunn av smittefare og av hensyn til alle andre som får sine egg og sædceller behandlet på samme laboratorie», forklarte de. Ja, da så. Godt å vite at det er egg- og sædceller fra folk som kan dokumentere at de ikke hadde hiv og hepatitt sommeren 2016, da. Jammen bra at de som tok prøven en måned tidligere nektes uttak, si!

Nei, det er lett å bli bitter og usaklig. Jeg prøver å ta meg sammen. Men jeg har vært så forbanna de siste dagene at jeg nesten ikke har klart å se ut av mitt eget hode. Vi ble sendt hjem med et smil og «da får vi satse på neste syklus» som om det var snakk om å vente på neste trikk. Det er så tungt å grave opp ny motivasjon at det er umulig å beskrive med ord. Men vi har ikke noe valg. Om vi vil gjøre et nytt forsøk på å oppfylle vårt ønske om å bli foreldre, må vi vær så god å sette i gang og grave.

Men først: pizza!

Veien til barn

PLUTSELIG

1. mai 2018

Hjelp, vi er i gang igjen! Og denne gangen ble vi kastet ut i det uten forvarsel. Jeg skrev jo nylig at vi har bestemt oss for å sette i gang med nye forsøk, men dere som er i dette gamet vet jo at det ikke skjer sånn helt uten videre. Først ringer man klinikken, så venter man på mensen, så setter man i gang med medisiner og så kan man så smått begynne å håpe på at det blir noen egg å ta ut og så videre. Nå var det uansett ikke planen at jeg skulle på medisiner denne gangen, for vi bestemte oss jo allerede etter kriseforsøket for at det neste forsøket skulle være i naturlig syklus. Ingen av de mange rundene med stimulering de siste fire årene har gitt resultater og vi ville prøve denne metoden nå.

Forsøk i naturlig syklus betyr rett og slett at man ikke tar sprøytene som skal modne frem flest mulig egg, men setter i stedet sin lit til det ene egget kroppen selv modner frem. Gjennom hyppige ultralydundersøkelser følger man med på folliklene som naturlig finnes i eggstokkene, og så setter man i gang en kontrollert eggløsning når en eggpose ser ut til å være stor nok.

Fordelen med denne metoden er at man slipper det helvetet som hormonsprøytene er. Riktignok er det ikke alle som reagerer like sterkt på hormoner, og det er noen som kommer seg unna med mindre doser. Men jeg er av de heldige som settes på maksdose og som takler hormoner så elendig som det trolig er mulig. Så det å slippe å sette disse sprøytene i nesten to uker er i seg selv en enorm velsignelse. Den viktigste fordelen er imidlertid at hormonstimuleringen kan, mens den øker kvantiteten, gå på bekostning av kvaliteten av eggene. Kvinner som, som meg, likevel ikke sitter igjen med mer enn ett eller to egg som kan brukes når innsettelsesdagen kommer, kan derfor ha nytte av å satse på kroppens egen seleksjon. Makes sense? Vi syntes det og legen var enig. Ulempen med forsøk i naturlig syklus er at alle penga settes på ett eneste kort. Eller egg. Og det egget kan løsne før planen, eggposen kan være tom eller egget kan være av dårlig kvalitet. Det skal altså mye til for at dette ene egget er så bra at man får gjennomført et fullverdig forsøk.

Planen var nå at jeg skulle ringe klinikken, fortelle at det har gått over tre måneder siden den siste endometriose-operasjonen og at jeg er klar. Jeg må innrømme at jeg har utsatt denne telefonen en stund nå. Har ikke orket å sette i gang dette skuffelsesmaksineriet igjen. Men da jeg endelig ringte klinikken i 10-tiden på morgenen i går, så jeg for meg at jeg skulle få beskjed om å ringe igjen etter neste mens, sånn at vi kunne avtale ultralyd ti dager etter det igjen. Hvis kroppen spilte på lag og egget ikke levde sitt eget liv, tenkte jeg i mitt stille sinn at det kom til å bli et uttak litt før sankthans, kanskje. Men nei da!

Ti minutter etter at jeg snakket med sekretæren på klinikken, ringte sykepleier opp igjen. Etter en kjapp opptelling av dager etter siste mens, sa hun at jeg måtte inn på ultralyd med det samme. Tre timer senere satt vi der igjen, et helt år etter siste besøk. Denne gangen møtte vi en annen lege enn de tidligere rundene, og det var egentlig ganske fint, for jeg følte at vi fikk et litt nytt blikk på hele greia. Hun tok seg god tid og vi pratet i nesten en time før undersøkelsen. Vi fikk svar på flere spørsmål som vi har gått med lenge, noe jeg kommer tilbake til i innlegget der jeg skal svare på spørsmålene dere stilte etter denne posten.

Siden i går var dag 10 i syklusen, regnet jeg med at det ikke var stort på gang i eggstokkene riktig ennå. Men det var det! Eggposen vi håpet å se skinte mot oss fra skjermen, og målene var akkurat som de skulle. Jeg fikk med meg resept på vår gamle venn Ovitrelle, som jeg satte i går kveld. For de uinnvidde er dette en eggløsningssprøyte som settes 36 timer før et planlagt egguttak. I morgen tidlig er det ny ultralyd der vi håper å se en eggpose som ikke har vært dust og blitt borte i mellomtiden, slik at vi rett og slett kan sette i gang med egguttak. Så er det bare å krysse fingrene for at det faktisk er et egg inne i posen, at egget er modent og til slutt at det lar seg befrukte.

Ja, det skal holde hardt. Ja, det er en møkkaprosess med hundre fallgruver. Ja, det kan og vil mest sannsynlig gå galt lenge før det i det hele tatt er snakk om å sette noe tilbake igjen. Men det er likevel litt godt å være i gang igjen. Når vi først skal gjennom dette igjen, er jeg glad vi ble kastet ut i det, så jeg slapp å gå og grue meg i ukevis. Oppdatering kommer!