Monthly Archives

februar 2018

Livet

APATI, KIKKING OG ANSIKTSRULL

28. februar 2018

I flere måneder har jeg hatt ambisjoner om å oppdatere denne bloggen oftere. Det går ikke en eneste dag uten at jeg tenker at jeg burde skrive. Jeg er så heldig at den innvendingen som går mest igjen fra dere som leser bloggen er at jeg skriver for sjeldent. Likevel er det noe som holder meg tilbake. Jeg føler liksom ikke at jeg har noe av interesse å melde. Hvor mange ganger skal jeg skrive om de samme tingene? Men så har jeg dager hvor jeg tenker at det er så mye jeg tenker på og bekymrer meg for og ler av og hisser meg opp over som sikkert er befriende for andre å lese. Jeg savner jo selv å lese fra likesinnede. Egentlig har jo masse på hjertet. Hjertet er faktisk helt proppfullt av ting som vil ned på papiret. Eller macen.

Foto: Ina Damli/Stella

Jeg vet jo så godt at den apatien jeg tidvis føler så sterkt på, den som rett som det er grenser til selvforakt og depresjon, har én eneste kur: Å skape noe. Å produsere. Å skrive. I stedet blir jeg sittende og scrolle på insta og se tomt på alle de fire hundre og åtti bildene «about last night» og de sekstifire som synes «baby it’s cold outside». Jeg bruker verdifull tid på å glo på alle disse menneskene som er «ambassadører» for ditt og datt. Disse folkene som for all del ikke reklamerer, men er diplomater ute på viktige oppdrag. De skal ha deg til å kjøpe en sveitsisk metallrull som du kan trille hardt over fjeset ditt til det blir rødt og så skal de ha deg til å vaske huset ditt med økologisk såpe. Alt dette skal du gjøre iført en slags lang morgenkåpe med hette i kashmir av elendig kvalitet til flere tusen kroner. Barnet ditt skal også vaskes med økologisk såpe og kles i svinedyr dårlig kashmir.

Jeg bruker så mye tid på å se på andres fjas på sosiale medier at jeg blir flau. Dagene går, tiden flyr og livet skjer, mens jeg titter inn i en skjerm. Det har jeg tenkt å gjøre noe med. Jeg vet ikke helt hva, men noe drastisk må skje. Jeg trenger faktisk ikke gå rundt og vite at Anniken Jørgensen har flyttet inn med venninna si. Eller at Emili Sindlev hadde med seg moren sin til New York Fashion Week. Mitt liv blir ikke rikere av at jeg følger med på livet til (de for all del kule og morsomme) bad taste kidsa i kretsen rundt Cezinando og Astrid S. Det jeg faktisk trenger er å vite er hvordan jeg selv egentlig har det. Hva jeg trenger i livet mitt og hvordan jeg kan skaffe det. Jeg trenger å vite behovene til mine nære og kjære. Livet mitt blir rikere av at de jeg bryr meg om har det bra, at jeg selv er happy og at vi har glede av hverandre. Istedenfor å sitte og glo på fremmede leve sitt liv, må jeg leve mitt.

Det er er skikkelig 2008 å reflektere skriftlig over tiden vi bruker på sosiale medier, men sånn er nå engang livet mitt (og kanskje ditt?) at det å kikke inn i andres hus og liv er den desidert største tidstyven. Som mine favorittfruer i Real Housewives of Beverly Hills sier, it is what it is. Så mitt mål denne våren – første vårmåneden er jo mars og den starter om bare to dager, hurra! – er å leve litt mer selv.

Veien til barn

EGGDONASJON

18. februar 2018

Etter mange år som journalist og samfunnsdebattant, og nå som blogger, har jeg gjennom mine tekster og debattopptredener, etterlatt et visst inntrykk av hvem jeg er som person. Når jeg møter folk som kun kjenner meg fra media, sier de nesten uten unntak at de trodde jeg var mye strengere. For jeg er egentlig ikke særlig streng. Tvert imot, mener jeg folk må få gjøre som de vil og at vi her i Norge er altfor opptatt av konsensus. Når jeg skriver strenge tekster, er det ofte fordi jeg mener vi skal være ganske kompromissløse når det kommer til retten til å kunne bestemme selv.

Da jeg var yngre, hadde jeg derimot en litt streng kjepphest: Jeg mente at folk ikke burde få egne barn så lenge det fantes så mange foreldreløse barn i verden. Jeg var fast bestemt på at jeg selv en dag skulle adoptere, og jeg ble rett ut sjokkert når jeg hørte om folk som gikk gjennom prøverørsforsøk for å lure naturen til å gi dem egenproduserte barn. Herregud, så egoistisk, tenkte jeg. Men så møtte jeg den store kjærligheten og kastet alle prinsippene på båten. Nei da, det var ikke helt slik det skjedde. Men det å møte mannen i mitt liv, og dermed for første gang virkelig å kjenne på lysten til å bli mor, førte til at jeg gjorde meg nærmere kjent med de ulike alternativene å bli mor på. De gamle prinsippene viste seg å være bygget på et noe naivt og lite opplyst verdensbilde. For det første skal man ikke undervurdere den overveldende trangen som melder seg i en viss alder, den berømte biologiske klokka om du vil. Det er snakk om instinkter, og instinkter skal man ikke nødvendigvis følge for enhver pris, men man skal heller ikke kimse av dem. For det andre er det ikke sånn at man bare bestemmer seg for å adoptere og vips, så leverer storken et nyfødt barn på døra. For vår del, viste det seg også at det å få barn på «vanlig måte» skulle bli en lang og trøblete vei å gå. Men i dag, ni mislykkede IVF-forsøk senere, har vi ennå ikke gitt opp håpet.

Hvorfor? Fordi legene, i motsetning til vår erfaring fra de fire siste årene, sier at det er liv laga for oss. At vi begge har det som trengs for å kunne lage et barn. Og at hvis det ikke går med mine egg – vi mistenker nemlig at det er der problemet ligger – så kan vi reise til en klinikk i utlandet og få eggdonasjon. Jeg sier «mistenker» fordi vi ikke vet. En undersøkelse som kunne gitt oss svaret på det, såkalt PGS, er nemlig ikke tillatt i Norge. Undersøkelsen kan i samme slengen komme i skade for å vise at det er anlegg for Downs i genmaterialet. Bioteknologirådet, med Kristin Halvorsen i spissen, er så engstelige for at vi dermed skal bli et sorteringssamfunn, at tusenvis av par heller bruker flere år av livet sitt og hundretusenvis av kroner på noe som kanskje er umulig.

Våre lovgiveres høye moral stikker altså kjepper i hjulene våre hele veien. Ikke får vi vite hvor feilen ligger og vi får heller ikke benytte oss av andres frivillige hjelp til å bøte på den eventuelle feilen. Men hvis vi på et tidspunkt bare bestemmer oss for å ta en wild guess på at mine egg er av dårlig kvalitet, har alle de legene vi så langt har møtt det samme svaret: Eggdonasjon i utlandet. Legene ved både offentlige og private klinikker anbefaler norske par å gå for eggdonasjon i et av de over 20 europeiske landene der dette er tillatt. La meg gjenta: Leger ved offentlige norske sykehus anbefaler norske pasienter å reise til utlandet for å få en behandling som ikke er tillatt i Norge. I likhet med de fleste av oss, skjønner heller ikke de hvorfor det er lov å donere sæd, men ikke egg. De er tett på pasientene som fortvilte og desperate bruker all sin tid, helse og penger på å oppfylle drømmen om å bli foreldre. Det er ikke Bioteknologirådet.

Så hva er årsaken til at eggdonasjon ikke er lov i Norge? Det fikk vi et slags svar på denne uken, da programkomiteen i Høyre gikk inn for fortsatt å forby eggdonasjon i Norge. – Det har alltid vært slik at den som føder deg, også er din genetiske mor, sa komiteens leder Jan Tore Sanner som hadde «tvilt» seg frem til et nei. På Dagsnytt 18 mandag forfektet kunnskaps- og integreringsministeren at et barn først er trygt når det vet at kvinnen som har båret det frem og er dets mor, også er opphavet til dets gener. Med en synkende grad av respekt å melde, pisset dermed vår statsråd på alle som har blitt til ved sæddonasjon, de som av ulike årsaker har vokst opp i utradisjonelle familiesammensetninger, fosterbarn og adoptivbarn – inkludert programleder i studio, Fredrik Solvang, som er adoptert fra Sør-Korea. Han devaluerer deres trygghetsfølelse og insinuerer at deres tilknytning til deres mødre er mindre sterk enn den mellom barn og mødre som er genetisk forbundet. Mindre høyverdig. Mindre reell.

At den norske lovgivningen gjør forskjell på sæd- og eggdonasjon er dessuten et dobbeltsidig likestillingsproblem. Menn som ikke får til å lage barn har mulighet til å «låne» bestanddelen de mangler og likevel bli fedre, mens kvinner ikke får lov til å gjøre det samme. Men det er også et annet underkommunisert aspekt i forskjellsbehandlingen: Når forbudet mot eggdonasjon begrunnes med at barnets genetiske tilknytning til mor er en avgjørende trygghetsfaktor, må det bety at det ikke er så farlig med barnets genetiske tilknytning til far, siden sæddonasjon er lov og barnet ikke har rett til å få vite sitt genetiske opphav før fylte 18 år. Norges lover sier altså i dag at forholdet mellom mor og barn er vesentlig viktigere enn forholdet mellom far og barn.

Heldigvis er et flertall på Stortinget for en lovendring på dette området, men her skal ingen gleder tas på forskudd. For det er fortsatt holdningene til Sanner som har loven på sin side. Sanner som sier at «teknologien tillater oss å ta i bruk stadig nye metoder for å løse helsemessige utfordringer, men vi må spørre oss selv om vi bør åpne denne døren» og presenterer vikarierende motiver for hvorfor vi ikke bør. Med et flertall i programkomiteen i det liberale partiet Høyre i ryggen, advarer Sanner mot en utvikling der det neste blir å tillate surrogati. Som om dét er noe vi uomtvistelig skal frykte eller se på som problematisk. Og da, mener Sanner, skaper vi et samfunn der vi i teorien kan få en situasjon der et barn har én genetisk mor, én surrogatmor og én sosial mor. For det første er det et søkt og sjeldent tilfelle han skisserer, og for det andre: Hva så? Hvis alle parter er enige om hvilke roller hver av dem skal ha, må det vel være opp til voksne mennesker selv å bestemme hva de skal gjøre med sin egen kropp og sine liv?

I dagens Norge er svaret nei. Det ene øyeblikket er det etter sigende av hensyn til det ufødte barnet at vi ikke får lov å donere egg eller bære frem en annen kvinnes baby, i det neste øyeblikket er det av hensyn til kvinnenes ve og vel at vi skal forby det samme. Det som ligger uforanderlig i bunnen, er at en liten gruppe menneskers moralfølelse får avgjøre en stor gruppe menneskers skjebne. Skjebnen til oss som vet så inderlig godt at uansett hvordan i helvete – eller eventuelt i Danmark/Spania/Tsjekkia/Hellas/Sør-Korea/Latvia/Kina/Sverige – et barn vi kan kalle vårt blir til, vil vi elske det høyere enn himmelen og enda litt til.

Denne teksten ble først publisert på kk.no. 

Livet

VINTER, VÅR OG VIXEN

7. februar 2018

Var ikke januar ekstra lang i år? Når jeg tenker meg om, er den det hvert år. Men nå er det bare litt over tre uker til mars og det er nesten litt sjukt å tenke på. Jeg gleder meg veldig til våren, kjenner jeg. Har følt meg litt isolert denne vinteren. Tror på en måte at det er først nå at det har gått opp for meg at det er en viss forskjell mellom å bo i byen og her ute. Ikke minst er det en ganske annen tilværelse å jobbe for seg selv kontra det å være ansatt et sted. Bor du i byen og jobber et sted åtte til fire, vil du både se og snakke med folk hver eneste dag, enten du vil eller ikke. Jeg merker godt at begge deler har falt bort fra livet mitt nå, og selv om jeg setter stor pris på både friheten og roen det gir å leve som jeg gjør nå, hender det at det blir akkurat en liten anelse for stille. Særlig etter en vinter der jeg har vært så mye dårlig og i flere uker sengeliggende etter en operasjon, har det vært rimelig tyst. Likevel setter jeg for mye pris på de vakre omgivelsene, nærheten til vannet og det deilige huset vårt til at jeg kan si jeg savner å bo i byen.

Tyst var det derimot ikke på Vixen Awards på søndag. Eller Vixen INFLUENCER Awards som det heter. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det ordet, synes det har en litt ekkel klang. Hva er det jeg liksom påvirker med? Kanskje er ordet faktisk representativt for det norske bloggmarkedet, der de fleste bruker mye av sin synlighet til å påvirke folk til å bli mer som dem selv ved å kjøpe forskjellige ting. Uansett, arrangementet var litt av et skue. Blytung sminke, søt parfyme, knivete stemning og flakkende blikk fylte Grand til randen. Det kan også virke som at det er en slags omvendt korrelasjon mellom vennlighet og lesertall: Jo flere followers på insta, jo surere fjes. Haha, det er sikkert unntak fra den regelen altså. Uansett, tilstelningen var ikke helt min kopp med te, men det var moro å være der med to venner (Morten og Anders) og ta imot pris for en tredje venn (Lisa) og hennes kollega som ikke var der. Jeg ble også kledd opp av selveste Pia Tjelta, som i seg selv var grunn god nok til å gå.

Tusvik & Tønne fikk prisen for Årets Gullpenn.

Jeg hadde ikke hørt om så mange av de som ble nevnt og hedret, men jeg syntes Helsesista og Kristin Gjelsvik hadde fine takketaler. Det er ikke så altfor mange (kjente) norske bloggere som retter blikket utover egen contour-sminkede nese, så når noen gjør det, legges det merke til. Og det synes jeg er bra!

Nå om dagen jobber jeg hardt med motivasjonen til å gå på en ny runde med ivf. Det har gått godt og vel en måned siden operasjonen og vi skulle vel strengt tatt kunne sette i gang når som helst nå. Jo før, jo heller egentlig. Både fordi det visstnok er større sjanse for å bli gravid rett etter et sånt inngrep og fordi jeg, ehm, har fylt 35 og føler at den allerede elendige fruktbarheten er i fritt fall.

Apropos fruktbarhet, kom over denne lekre saken da jeg nettshoppet litt her om dagen. Lurer seriøst på om jeg hadde klart å beherske meg om jeg så noen vandre rundt i denne en sommerdag. Typ rett etter et mislykket eller avbrutt forsøk. Haha, da hadde jeg blitt olm!

Håper februar behandler dere godt ❤