Monthly Archives

januar 2018

Veien til barn

JANUAR, BABYBOOM OG ULL

22. januar 2018

Er det bare meg eller opplever vi historiens største babyboom akkurat nå? Hvor enn jeg snur meg er folk enten gravide eller så har de nettopp født. På gata, venterommet hos legen, facebook, instagram, tv. Baby, baby, baby. Jesus christ, kan dere slutte å gni det inn? Haha.

Sosiale medier er seriøst fulle til randen av «To blir til tre», sånn derre trekant eller hjerte eller hva det nå er de former hendene til oppå en helt flat mage med hashtag #12uker, «Ny sjef i huset!», bilde av ultralyd og «Se hva vi har laga!». Hvis jeg kjenner de som blir foreldre, blir jeg selvfølgelig glad. Jeg er jo, kanskje ingen bombe, veldig glad i barn. Men det er liksom summen som gnir det inn og gjør meg til en verpesjuk og hvesende katt!

Her om dagen satt vi i bilen på vei inn til byen. Jonas kjørte og jeg scrollet. Plutselig og helt ut av det blå hører jeg meg selv si, med tilgjort stemme (men ganske lavt altså): «Nøssstebaaarn».
– Hæ?
– Haha, sa jeg det høyt?
– Ja, men hva sa du? Hvafforno-barn?
– Nøstebarn. Jeg har seriøst scrolla forbi hundre og femti reklamer for babyprodukter på Facebook. Den der Nøstebarn er overalt. Til og med på Tise er det mas om de klærne. «Ønsker å kjøpe alle typer klær fra Nøstebarn i størrelse 74 til 92»
– Er det klær av god kvalitet det eller? Da sier vel damene sånn «Disse her kjører jeg bare på 60 grader jeg asså. Like fine som nye etterpå, vet du».
– «Ja, erru gæren! Så mye som minsten søler, halve grøten havner jo på klærne, så skal tøyet liksom tåle litt.»
– «Og så er det alle basseluskene i barnehagen! Jeg vasker alt jeg asså! Er det bomull så går det rett på kokvask.»
– «Må jo det! Også klør det ikke. Ja, nei, alt av ulltøy hos oss er fra Nøstebarn. Er jo ikke det billigste, men det får ikke hjelpe!»

Og vi lo, som Kevin Vågenes sier. Jeg liker godt disse stundene når vi kan le litt av vår egen elendighet. Og de er det heldigvis ganske mange av. For livet er jo tross alt godt når alt kommer til alt. Det er bare akkurat disse barnegreiene som matter ut og tar fra meg motet i blant.

Nå for tiden kjenner jeg på to parallelle følelser rundt akkurat dette med barn. På den ene siden har jeg helt klart gjort et fremskritt når det gjelder å se ting i perspektiv. Jeg har blitt mye flinkere til å tenke rasjonelt på livet som helhet, og være bevisst på at den ufrivillige barnløsheten bare er én av mange ting livet vårt inneholder.

På den andre siden kjenner jeg at jeg blir mer og mer var for enkelte ting som har med barn å gjøre. For eksempel kan jeg bli lei meg hvis jeg er sammen med en venninne og hun koseprater mer med babyen sin enn hun prater vanlig med meg. Og så kjenner jeg det skikkelig i magen når noen snakker om hvor vanskelig det er med barn, at det nærmest er synd på en mor som skal få ting til å gå opp mens far er på jobb. Jeg skjønner jo egentlig godt at det er utfordrende å være mor, selvfølgelig gjøre jeg det. Men det er vel bare det irrasjonelle som skyter inn og gjør meg litt trist og forbanna over at noen som burde vite bedre, klager til MEG om hvor tungt ditten og datten er. Jeg ønsker meg jo alle disse utfordringene de snakker om. Jeg vil jo mer enn noe annet ha dette tunge, vanskelige, viktige og altoppslukende ansvaret i livet mitt. Kan de ikke være litt mer taktfulle når de vet hvor vanskelig jeg har det? Snakk gjerne om barna, og aller helst ha dem med, for jeg blir jo så glad av å være rundt barn, men please velg en annen samtalepartner enn meg når du skal klage over hvor tøft det er med disse barna og deres hverdagslige behov. Jeg vil jo ikke at folk skal på tå rundt meg fordi «vi må være forsiktige rundt henne barnløse», men jeg må vel bare innrømme at jeg har blitt mer sensitiv og sår enn jeg skulle ønske.

Men nok om det! Ny uke, nye muligheter. Jeg begynner endelig å bli litt bedre etter operasjonen. Har en del vondt fortsatt, men tror det går rette veien nå. Det er verre nå enn de tre forrige gangene jeg har operert, men legen sier det er å forvente fordi masse nerver er i klem og en haug med annen kjedelig informasjon. Så lenge han vet hva det er og sier at det blir bra, så stoler jeg på det. Stoler på det, og gleder meg stort over at solen skinner nesten en hel time lengre utpå ettermiddagen enn den gjorde for en måned siden, og at det bare er 60 dager igjen til våren.

Samfunn

MEDIENES EGNE GISKER

11. januar 2018

Etter noen ukers stigende kvalme som tilskuer, og tre dagers resultatløs diskusjon med min redaktør i Aftenposten der jeg som fast spaltist skriver mediekritikk, har jeg bestemt meg. Jeg må lette hjertet mitt. Og jeg må gjøre det på en plattform der jeg selv legger premissene.

Hovefestivalen 2007. Foto: vg.no

Sommeren 2007, da daværende kulturminister Trond Giske lånte sine skuldre til artisten Mira Craig på Hovefestivalen, var det mange journalister og redaktører som hånlo godt og lenge. Som nyutdannet journalist i en av landets største nyhetsredaksjoner, reagerte jeg på måten en statsråd vi stadig intervjuet ble omtalt på internt. Ikke bare i gangene, men også på redaksjonsmøter. – Han ser jo bare latterlig ut, husker jeg at en av redaktørene sa. Jeg var for så vidt enig i det, men jeg husker jeg reagerte på at akkurat han sa det.

Jeg hadde nemlig nettopp sett ham på en jobbfest, der han hang over en kvinnelig kollega og fortalte henne hvor nydelig hun var. Hun stod med ryggen inntil en vegg, han stod lent over henne med en håndflate plassert på hver side av henne på veggen. Så kysset han henne på halsen. Den kvelden hadde jeg selv blitt lagt kraftig an på av en reportasjeleder. Han holdt meg fast, sa jeg ikke trengte å være så overlegen selv om jeg var vakker, og han nektet å slippe meg før jeg lovte at jeg skulle ble med på nachspiel. Da jeg endelig fikk øye på en ledig taxi utenfor festlokalene, fikk jeg ikke stoppet den fordi han holdt meg fast. Jeg måtte vente 20 minutter til, mens forbipasserende kolleger, både de som var på vei til nachspielet reportasjelederen ville ha meg med på, og andre som var på vei hjem, enten ikke la merke til at han hang på meg som en klegg eller lo litt av det. Selv om jeg syntes han var ekkel, lo jeg også. Jeg ville ikke være hun sure som lagde dårlig stemning.

På Skup-festivalen året etter, var det min tur til å få litt oppmerksomhet av førstnevnte redaktør og til å være «nydelig». Han hang over meg med slørete blikk og snøvlet at han var så populær at han fikk tilsendt dametruser i posten. Begge mennene var gifte familiefedre. Begge har steget i gradene siden den gang.

Svein Østvik (Charter-Svein) i hotellbaren under Skup-konferansen i Tønsberg i 2012.

Jeg har ikke tall på hvor mange slike opplevelser jeg har hatt i mine ti år i norsk rikspresse. Ikke heller har jeg tall på hvor mange ganger jeg har blitt spurt om fester og nachspiel. Oppmerksomhet av den første typen – der det henges over og sikles, kysses på og man får utseendet kommentert – har jeg som regel opplevd patetisk eller ekkel, og i blant skikkelig ubehagelig. Men spørsmål om hvor festen er, har jeg aldri tenkt over at jeg ikke burde fått. I sekulære samfunn, er det bare hyggelig – og vel ønskelig – at man kan feste på tvers av kjønn og generasjoner. Derimot har jeg de siste ukene tenkt mye på dobbeltmoralen i norsk presse. Det er den som har gjort meg uvel.

For Giske er ikke den eneste mektige personen som har vært omgitt av uforholdsmessig mange, unge og pene kvinner. Han er langt i fra alene om å ha benyttet seg av anledningen hans posisjon og makt har gitt ham til å tilegne seg kontakt med det motsatte kjønn. Kontakt som tidvis har vært langt over grensen for hva både kvinnene og partiet han representerer bør tåle. Men i norsk sammenheng er Giske så langt alene om å bli identifisert som en #metoo-overgriper og bli gjenstand for en samlet norsk presses langvarige moralske forargelse. Hvorfor?

Takket være #metoo-kampanjen har mye dritt kommet opp til overflaten, og mange ubehageligheter har blitt satt en stopper for. At også Giskes upassende oppførsel – tilnærmelser han åpenbart har tillatt seg i kraft av sin posisjon – har fått konsekvenser for hans stilling, er bare rett og rimelig. Når det foreligger flere varsler om at en politiker på hans nivå har opptrådt upassende og ubehagelig, er det også på sin plass at nyhetsmediene dekker dette. Men mediene har jo ikke bare formidlet til allmennheten hva som foregår i Arbeiderpartiet. De har publisert over 3000 oppslag om Giske siden desember, og de har drevet saken fremover, med et etterhvert tydelig mål om å avsette ham. Men dette har andre skrevet bedre om enn meg.

Det jeg har blitt kvalm av er revolverintervjuerne og det fasitinnehavende kommentariatet. Fordi jeg sitter og ser på dem, hører på dem på radio, leser dem i avisen, og så vet jeg at flere av dem godt vet at deres egen sjef ellers deres egen kollega har langt verre episoder på samvittigheten enn de verste kjente varslene om Giske. Jeg ser noen av de samme som gikk forbi og lo den litt koselige haha-han-blir-så-amorøs-i-fylla-altså-latteren da mellomlederen som er født samme år som min mor, holdt meg bom fast mens han snøvlet. Nå snakker de om en tekstmelding med spørsmål om hvor festen er og et påstått kyss som et sjokkerende overgrep, og de spør: Er det en ukultur i Arbeiderpartiet som har tillatt dette, eller er kvinnene i partiet trygge nå som Giske er avslørt og luket ut?

Jeg spør meg hva motivasjonen til de ivrige, påtatt sjokkerte og fordømmende journalistene og kommentatorene er. Jeg snakker her ikke om den streite journalistikken som er gjort på saken. Det er forståelig at pressen har fulgt maktkampen og alliansene internt i Arbeiderpartiet tett i lys av denne saken. Jeg snakker om moraliseringen. Om alle de som kastet seg på da saken sprakk før jul, og som en hund som ikke vil slippe et buksebein, biter de seg fortsatt fast. Er motivasjonen å gjøre det lettere å være kvinne i Arbeiderpartiet? I så fall, når skal de gjøre det lettere å være kvinne i egne redaksjoner? Når skal redaktører og mellomledere i mediene stilles til veggs?

Kjære kolleger, er det bare jeg som hører det single i glasshus og ser påfallende selektiv moralisme i debattprogrammer og på kommentarplass? Er det bare jeg som savner feiing for egen forbannede dør, nå som vi er så godt i gang med kosten?

For nå blir spørsmålet om mediene vil være en våken og sterk vaktbikkje, eller om de vil fortsette som en flokk veskehunder som sitter i veskene til eierne sine og gneldrer.

Livet

HEIA 2018!

7. januar 2018

Plutselig er det jammen her, det herrens år 2018. Og velkomment skal det være!

Etter en litt mørk høst med mye knall og fall, må jeg faktisk si at 2017 tok seg ganske fint opp på slutten der. For det er jo faktisk ofte litt sånn, at når én dør lukkes, åpnes en annen. It’s always darkest before the dawn. Ting ordner seg jo som regel til slutt. Jeg er ikke av typen som tror på sånne svevende, optimistiske greier som at universet sørger for noen form for balanse, altså. Jeg tror bare at vi mennesker vil vårt eget beste så sterkt, at vi tar de valgene som er riktige for oss selv. Vi sørger for den balansen selv. Vi kvitter oss med det – og de – som ikke er bra for oss, og tomrommet som etterlates, fyller vi med ting og mennesker som gjør oss godt.

Men når livet byr på utfordringer, er det lett å havne i et selvmedlidende hjørne der alt bare ser trist og leit ut. For meg ble det litt sånn i høst, da jeg plutselig så meg tvunget til å ta noen smertefulle oppgjør. Det var beinhardt, og på et tidspunkt gjorde det ekstremt vondt. For brudd er jo vonde greier, selv når det ikke er romantiske forhold som tar slutt og selv når den du bryter med er en snik og en pipelort. Vondt er det uansett. Så da det stod på som verst, kastet dramatikken en så stor skygge over tilværelsen, at jeg rett og slett syntes ordentlig synd på meg selv. «Hvor mye er det egentlig meningen at jeg skal tåle», spurte jeg meg selv retorisk og selvmedlidende. «For et drittår dette har vært», tenkte jeg. Men på et tidspunkt måtte plasteret, i hvert fall det som var igjen av det, dras av fort og gæli. Og da det var gjort, så jeg alt mye klarere. Så grusomt hadde da virkelig ikke 2017 vært.

For 2017 var ikke bare et år som bød på skuffelser og sorg. Det var også året da jeg tegnet bloggkontrakt med KK, fikk hundre tusen kroner i stipend av Fritt Ord til å skrive min debutbok og ble fast spaltist i Aftenposten. Ikke før året var omme ble jeg sannelig også semifinalist til Vixen Influencer Awards (jeg håper dere fortsetter å stemme her!!❤️ )

2017 var også året da vi kom på plass i vårt deilige hjem i Vollen og året da vi reiste på tidenes ferietur gjennom Europa. Ikke minst er 2017 et år jeg kommer til å huske for noen eksepsjonelt gode stunder med både nye og gamle venner.

Anyway, nå er det gamle tilbakelagt og vi er godt i gang med det nye. Og med en litt heftig start, får jeg vel si, med endometriose- og adenomyoseoperasjon allerede 2. nyttårsdag. Fyttikatta så vondt! Jeg har kommet hjem fra sykehuset nå, men er rimelig pleietrengende her jeg stort sett ligger i sengen, eller i sofaen om jeg har noen gode timer. Det første jeg husker fra jeg våknet etter operasjonen var at legen meget fornøyd kunne meddele at operasjonen hadde gått veldig bra, og at det, hvis alt gikk som han håpet, bare ville være skikkelig vondt i tre måneder til. «Så blir det bra!» Hahaha! Jeg elsker denne legen. Det er han jeg har skrevet om tidligere. Liker så godt at han er helt ærlig, pynter liksom ikke på det. Men jeg er fornøyd jeg, så lenge vi faktisk kan se en ende på dette smertehelvetet. Forhåpentligvis må vi ikke vente i hele tre måneder før vi går løs på et nytt forsøk, men det regner jeg med at jeg får vite mer om når jeg prater med ham over helgen.

Akkurat nå går det i smertestillende og mye søvn, og litt surfing og tv-serier når jeg klarer å holde meg våken. Heldigvis er jeg min egen sjef og slipper å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke er på jobb. Glemmer aldri venninnen min som hadde hatt en tilsvarende operasjon og fikk beskjed om at hun kunne gå på jobb dagen etter. «Du skal få sykemelding for i dag, men synes ikke vi kan kalle deg syk i morgen», hadde legen sagt. Hun besvimte på trikken på vei til jobb. Visst skal vi ikke definere sykdom så bredt at det går utover velferdsstaten. Men akkurat i disse dager, når en av våre toppolitikere er sykemeldt på tredje uka fordi han har oppført seg upassende mot kvinner, er det litt «festlig» å tenke på alle de kvinnene som paralysert av smerter går på jobb hver eneste dag, fordi vi ikke skal være så løsslupne med sykemeldinger i dette landet.

Et godt nytt år og en god ny uke ønskes dere alle som én! ❤️