Monthly Archives

oktober 2017

Veien til barn

KARRIERE, PRØVERØR OG SYKEDAGER

27. oktober 2017

Jeg har tidligere skrevet om valget om å slutte i en gjev jobb og begynne for meg selv. Om hvordan det var å grue seg til jobb og ikke føle seg flink nok. Om statusen og andres meninger. Og om motivasjonen som kom da jeg endelig valgte å gjøre det jeg ville, og ikke det jeg trodde jeg måtte.

Et tema mange har lyst til å lese om her på bloggen er hvordan ønsket om å bli mamma påvirker karrieren. Altså hvor mye tid, plass og oppmerksomhet det førstnevnte skal ta fra det sistnevnte. Dere spør om mitt syn på sykemelding under forsøkene, min holdning til lik fordeling av foreldrepermisjon, hvor lenge jeg tenker man burde få være hjemme med barnet sitt, hvor mye man skal jobbe under det sårt etterlengtede svangerskapet og om jeg tror et ambisiøst karriereløp er forenlig med et sterkt ønske om å bli mor.

Disse er viktige og relevante spørsmål som jeg (naturligvis) ikke har noen fasitsvar på. Jeg har heller ikke stått overfor de fleste av disse avgjørelsene ennå, så jeg har få erfaringer å dele. Men jeg kan fortelle at det lå mer enn bare karrieremessige hensyn bak mitt valg om å søke sluttpakke i fjor sommer. For den historien sier også noe om mine tanker rundt dette med familie vs karriere. Det var altså ikke kun det at jeg ønsket å skrive og utvikle meg i en annen retning faglig, som gjorde at jeg sluttet i ni til fire-jobben og begynte for meg selv. Ja, jeg ønsket meg en jobbhverdag der jeg følte meg mer nyttig og tro mot egne idealer og ambisjoner, men det hadde også over tid presset seg frem et behov for å kunne prioritere andre ting enn jobb når jeg ønsket det.

 

Jeg har lenge tenkt sånn. At det føles feil å gi bort kontrollen over så mye av tiden til en arbeidsgiver. At det er noe unaturlig med å overlate disponeringen av en fast tredel av døgnet – gjennom hele mitt voksne liv – til noen andre enn de som står meg nær, de jeg er glad i, de som bryr seg om meg og de jeg har valgt å ha i livet mitt fordi de er den de er. Men nå er verden en gang sånn at vi er avhengige av penger for å kunne leve. Så skal jeg ikke her gå inn på det sørgelige i at trangen til å eie og forbruke gjør at vi bruker livene våre til å skaffe oss alle de tingene vi uansett ikke får tid til å bruke, fordi vi hele tiden er på jobb så vi kan skaffe oss enda flere ting. For det kan noen andre si bedre enn meg – se for eksempel for all del dokumentaren Minimalism på Netflix – og dessuten vil det single høyt i glass om jeg skal begynne å moralisere over unødig overforbruk.

Nei, det var ikke idealismen som skjøv økonomisk frihet nedover på prioriteringslisten. Det var ønsket om frihet til å bruke tiden på det som til enhver tid betyr mest for meg. Misforstå meg rett; jeg ønsker meg og vil jobbe for det første også. Det handler bare om selv å kunne velge hva jeg skal prioritere i gitte perioder.

Jeg hadde min første endometriose-operasjon i 2013 og vi hadde vårt første ivf-forsøk våren 2014. Deretter ble det stadige repetisjoner av begge deler. Vårt ønske om å bli foreldre – og helseutfordringene som gjorde dette ønsket trøblete å oppfylle – ble en tidkrevende affære. Alle operasjonene har vært smertefulle, gjort meg sengeliggende i en uke og knapt mobil i to. Hvert forsøk har vært et fire ukers fysisk og mentalt helvete. Legene sier det er individuelt hvordan man reagerer på hormonene og inngrepene. Som mange andre, ble jeg også sykemeldt hver gang. Jeg slet skikkelig med å bestemme meg for hva som var best. Skulle jeg følge legens anbefaling? Eller skulle jeg jobbe så lenge jeg kunne stå på beina? Hva med noe midt i mellom? Hva skulle i så fall denne gylne middelveien være? Var jeg i stand til å avgjøre hvor i prosessen det var viktig å lytte til legens råd, og hvor i prosessen jeg hadde råd til å trosse den og gå på jobb? Jeg var nok ikke det, men jeg gjorde det likevel. Jeg var sjeldent borte fra jobb alle dagene jeg på papiret var sykemeldt.

Noen av rundene stablet jeg meg på beina og gikk på jobb mens jeg var så stinn at jeg var på grensen til eksplosiv i hele magen og underlivet. Jeg kunne såvidt sette det ene beinet foran det andre, og var mentalt så nedsyltet i hormoner at jeg rett som det var gikk på do og gråt. Andre runder holdt jeg meg hjemme de dagene jeg fysisk slet, men gikk på jobb så snart sårene etter uttak hadde grodd. Det vil si dagene der du ikke lenger har fysisk vondt, men stapper i deg progesteron til alle døgnets tider for å lure kroppen til å tro at den er gravid, så den holder på det skjøre embryoet du med blod, svette og tårer har fått laget og puttet inn. Dagene graviditetssymptomene du har drømt om i flere år herjer med kroppen og hodet ditt, men du ikke gleder deg over dem fordi du vet de er fake. Kvalm, øm, trøtt og ekstremt sensitiv gikk jeg på jobb. Kanskje det er lurt å få tankene over på noe annet, sa jeg forsøksvis overbevisende til meg selv. I realiteten utsatte jeg meg selv for jobbstress i tillegg til den konstante frykten for at embryoet ikke skulle feste seg og – ironisk nok – en bekymring for om jeg reduserte sjansene mine ved nettopp å stresse i denne tiden, hvor det er anbefalt å stresse ned og være god mot seg selv.

Det var ikke det at jeg ivret sånn etter å komme tilbake på jobb. Nei, jeg er ikke av dem som – sant eller usant – påstår de gleder seg til jobb etter ferier, og at de kjeder vettet av seg når de er syke og hjemme fra jobb. Jeg kom på jobb mens jeg var sykemeldt fordi jeg fikk dårlig samvittighet av å la være. Jeg følte meg dum og lat, og jeg fryktet at sjefer og kolleger irriterte seg over meg og trodde at jeg sluntret unna.

Jeg var såvidt inne på dette da jeg var gjest i podcasten til Sara i forrige uke: Ufrivillig barnløshet og assistert befruktning er (vanvittig nok) så tabu og dysset ned som tema, at de som lider av og baler med det ikke blir tatt på alvor. Elementet av frivillighet som finnes der – altså at jeg i teorien KAN la være å gå gjennom disse forsøkene – har gitt flere enn meg følelsen av å være fritt vilt. For det var ikke bare jeg som hadde gitt meg selv noia der jeg gikk og bekymret meg for hva som ble tenkt og sagt om meg. Riktignok opplevde jeg de fleste som forståelsesfulle, men de som tross alt bestemte, ga tydelig uttrykk for at de helst så at jeg ikke var så mye borte fra jobb. Dette er naturligvis avhengig av hvor man jobber og hvem man jobber for. Jeg både håper og regner med at ikke alle som har hatt sykefravær pga infertilitet har fått beskjedene «vi ansatte deg fordi ville ha deg på jobb, ikke for at du skulle være syk» og «vi lurer bare på hvorfor du har flere sykedager enn xx som også hadde prøverørsforsøk». Jeg forstår dog på dere at fortvilelsen i disse spørsmålene er relativt stor og utbredt. For min del bidro dette sterkt til at jeg valgte å ta over som egen sjef på det tidspunktet jeg gjorde.

Mange tenker gjerne at de ikke har noe valg. At de bare må bite tennene sammen og enten a) Jobbe mer enn legen anbefaler og kroppen orker eller b) Benytte seg av sin lovfestede rett til sykemelding og drite i hva sjefer og kolleger måtte mene. Holde ut enten a eller b, for på den måten å sikre best mulig betingelser når en eventuell mammaperm står på trappene. Jeg tenkte selv det, selvfølgelig gjorde jeg det. Derfor testet jeg ut begge deler. Flere ganger. Du trenger ikke være et økonomisk mastermind for å skjønne at tiden mellom mislykket forsøk nummer syv og trolig mislykket forsøk nummer åtte, ikke er det mest lønnsomme tidpunktet for å slutte i en fast og godt betalt jobb, og starte for deg selv. At jeg likevel gjorde det, var fordi tanken på mindre penger plaget meg mye mindre enn det følelsen av ikke å innfri på jobb gjorde.

Denne kampen er tung nok som den er, så det er viktig å holde antallet sten som legges til byrden på et minimum. Du vet best hva dét betyr deg. For meg betød det å kvitte meg med en arbeidsgiver. Etter det har jeg vært gjennom én operasjon og et par forsøk til. De har vært like vonde og jævlige som operasjonene og forsøkene jeg har hatt før, men den store forskjellen har vært at jeg har kunnet slikke mine sår i fred, uten i tillegg å ha dårlig samvittighet og grue meg til ubehagelige møter. I en ideell verden fører ikke det å benytte seg av sin lovfestede rett til dårlig samvittighet og ubehagelige møter, men når det nå en gang var slik, er jeg glad for at jeg valgte sjelefred over fast lønn.

Om jeg klinker til og blir gravid, vet jeg nå også at jeg med god samvittighet kan ta det litt med ro. Skulle det først klaffe, ser jeg for meg at jeg kommer til å kjenne et stort behov for å passe veldig, veldig godt på meg selv. Da er jeg glad for at jeg ikke kommer til å føle meg presset til å jobbe hele svangerskapet. Skulle vi endelig og etter årevis med blodslit få et lite troll i hus, føles det nok heller ikke så veldig naturlig å ta til takke med en halv foreldrepermisjon, før det er business as usual. Da er jeg glad for at jeg slipper det. Selv om det skulle gå på bekostning av en ferie eller to.

 

For jeg har kommet frem til at livet mitt blir rikere når jeg har frihet til å gripe og bli i øyeblikk som gjør meg lykkelig. Den friheten er ganske langt nede på prioriteringslisten til både arbeidsgivere og velferdsstaten, derfor strekker jeg meg langt for ikke å gjøre meg avhengig av noen av delene.

God helg, kjære snille fine kloke lesere ❤️

PS. I know. Lengden.

Livet

OKTOBER, MOBILSNOKING OG DOBBELTMORAL

23. oktober 2017

Jeg hadde gledet meg sånn til å begynne å skrive litt hyppigere. Da jeg tidligere i oktober spurte dere om hva dere ville lese mer om, fikk jeg masse gode innspill i både kommentarfeltet, mail og meldinger på Instagram (tusen takk, alle! ❤️). Dessverre skjedde det litt uforutsette ting som måtte håndteres og løses, så det ble tyst litt lenger enn jeg hadde planlagt. Men nu er alt så meget bedre og jeg er tilbake!

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive om noe annet enn meg selv i dag, for det har vært et par ting jeg har irritert meg litt over den siste uken. Det ene er #metoo-kampanjen – altså ikke alt ved den, målet er jo godt og viktig – men jeg tror den, som stort sett all annen hashtag-aktivisme, kun engasjerer, beveger og skremmer de som allerede var klar over problemet. Mens de som faktisk trenger «awareness» bare rister på hodet, fnyser og latterliggjør. (Edit: Her sikter jeg altså til måten den norske debatten har utviklet seg. Anbefaler denne kommentaren om temaet: https://www.dn.no/meninger/2017/10/23/1444/Pa-innsiden/avsporet-metoo-debatt)

Og så var det Frode Thuen som i A-magasinet påstod at det er et «sunt prinsipp» i alle forhold at man har gjensidig tilgang på hverandres telefon. Nå vet jeg ikke hva han legger i tilgang, men uansett synes jeg det er en litt absurd påstand i 2017. Som om det ikke finnes ting man ikke har lyst til å vise den man elsker, ting man synes er flaut eller venners hemmeligheter. At dersom du ikke vil vise mobilen din, må det bety at du er utro. Eller at det du vil holde for deg selv er av en sånn karakter at kjæresten ville blitt lei seg elle sint på deg om han/hun så det. Selvfølgelig er det ikke sånn. Vi har for eksempel koden til hverandres telefoner og går inn i blant for å hente ut noen bilder eller få tak i en billett som er sendt på mail eller en kode til post som skal hentes. Men vi sitter jo ikke og scroller gjennom hverandres meldinger, mailer og bilder. Man må få lov til å være et menneske, også utover det å være kjæreste. Jeg synes dét er sunt, jeg.

En annen ting jeg har gått og kjefta litt på tv-en for, er folk som sier én ting, men gjør det stikk motsatte. De som «bare vil» fremme sunnhet, men lister opp kaloriinnhold i alt de putter i munnen på bloggen sin. De som er opptatt av å «spise rent», men som reklamerer for all slags tulle-pulver man får kjøpt hos lurendreiere. De som er så kule og avslappet rundt kropp og mat, som klager over usunne skjønnhetsidealer og «kroppshysteri», men som legger ut svette bilder av seg etter trening og tar bilder av sine grønne salater. Og så har vi dem som ikke vil at kropp skal være så viktig, men som legger ut tekst, bilder og video av nettopp (en jeg vil tro i egne øyne uperfekt) kropp absolutt hele tiden. Bloggverdenen er full av selvmotsigelser. Jeg har sikkert syndet selv uten at jeg er klar over det, men noen ganger er det så tydelig at jeg blir stum.

Jeg har jo et par guilty pleasures som jeg kikker på med et halvt øye på tv og en av dem er Bloggerne (desidert favoritt er Real Housewives of Beverly Hills, da setter jeg meg alltid ned og følger med!). Her om dagen var det en episode der en av profilene og venninnen hans (begge etter sigende veldig glad i trening) trener sammen. Begge er voksne, og ifølge seg selv opptatt av ikke å være dårlige forbilder og triggere for unge som står i fare for å utvikle spiseforstyrrelser. Men de har en samtale der på treningssenteret om kosthold som altså gjør meg fullstendig matt. Det snakkes om å «spise sunt», spise mat eller la være om du har EN dag du ikke trener (!!), skeie ut med speltlomper med syltetøy på og hvordan det å legge ut bilder av at man spiser «usunt» innimellom all treningen og grønne smoothies gjør deg til et bedre forbilde. Hele samtalen er egnet for å gi ikke bare barn og ungdom, men også voksne (ja, meg!) en følelse av å være lat, usunn og tjukk. Haha, jaja.

Men det er ikke disse tingene her som har okkupert mitt hode den siste tiden, det skulle jeg nesten ønske. Jeg har, som sikkert de fleste, mer prekære bekymringer. Jeg skrev tidligere om nye medisiner jeg hadde fått som gjorde smertene sjeldnere og mildere, men den lykken varte i rundt tre uker. Det som da kom, var verre enn sånn det hadde vært før. Nå er det konstant vondt igjen. Så jeg har vært ganske utålmodig mens jeg har ventet på resultatet av MR-undersøkelsen jeg tok i september. Svaret kom heldigvis endelig her om dagen.  Må bare først nevne dette: Min nye vidunderlige lege ringte meg klokken ti på kvelden for å fortelle resultatet! Ikke fordi det var akutt eller hastet, men han hadde vært på ferie og kommet hjem først da. Prøveresultatet lå da i posthylla hans og han ville ikke la meg vente lengre enn nødvendig. Så han tok seg tid til å prate med meg en halvtime ganske sent på kvelden. Å møte så samvittighetsfulle og dedikerte leger i denne situasjonen vi er i, er så verdifullt (og sjeldent) at jeg ikke får sagt det nok.

Funnene var, som forventet, at jeg har både endometriose og adenomyose. Jeg er glad for det, tross alt, fordi det forklarer smertene og det kan forhåpentligvis gjøres noe med. Så det blir operasjon, forhåpentligvis om ikke altfor lenge, og når jeg er bra igjen etter operasjonen (den fjerde i rekken!) skal vi som legen sier «få meg gravid».

Både fastlegen og spesialisten, begge veldig fine og flinke, bruker stadig denne formuleringen. «Vi må få deg gravid» etterfulgt av for eksempel at jeg da kanskje vil bli kvitt smertene, eller at de da kan fjerne hele livmoren. Hver gang jeg hører det blir jeg så oppspilt og glad i ett sekund, for det høres så lett ut. Så sikkert, liksom. At det skjer snart. At lykken er rett rundt hjørnet. Men så hopper pessimist-djevelen fram over skulderen og sier «hahaha, hvorfor skal det gå nå, når det ikke har gått før?» og heller kaldt vann over den lille flammen som fikk lyse i ett eneste sekund. Hvis du leser dette og kjenner deg igjen, må du vite at du ikke er alene. Denne berg-og-dal-banen av optimisme og pessimisme er klassisk for ufrivillig barnløse, har jeg skjønt. Det er så mange som skriver til meg om akkurat det. Lyst et sekund og mørkt i det neste. Den sterke troen på at det vil jo gå til slutt den ene dagen og tanken på at du godt kan være av de som ikke får det til den neste.

Jeg tror det er viktig å holde fast ved håpet mens jeg prøver. For det er jo rent faktisk derfor jeg går gjennom forsøk, er det ikke? Fordi det er håp. Fordi jeg har håp. Og så tror jeg det er viktig å tørre å tenke på hva som skjer hvis det ikke går. Tenke tanken helt ut, og ikke stoppe opp ved at det ikke blir en egenprodusert baby og hvor bunnløst trist og forjævlig akkurat det føles. Tenke på det som kommer etter denne sorgen, sorgen jeg tross alt har tatt og håndtert store deler av allerede. Tenke på aktuelle alternativer, uansett om det er donasjon, adopsjon eller å leve frie og franke uten barn og nyte livet som DINK Jeg jobber med dette og det er jo ikke enkelt, det skal jeg innrømme, men for hvert millimeter jeg beveger meg fremover, føles det bittelitt mindre som en stor og uoverkommelig krise om våre ivf-forsøk aldri lykkes. For da ser jeg at jeg faktisk, uansett hva som skjer, kommer til å ta valg som er gode for meg og som jeg kommer til å venne meg til og trives godt med. At fremtiden uansett blir bra, på den ene eller den andre måten. Prøv det, kanskje det funker for deg også.

Som jeg nevnte tidligere, ble jeg for et par uker siden intervjuet av Sara Lossius til podcasten hennes Ingefær. Episoden er publisert nå og kan høres her.

Om jeg skal blogge oftere, må jeg jobbe litt med lengden, ser jeg, haha. Kan jo ikke skrive et essay annenhver dag! Selvkritikk mottatt og tatt til etterretning. Lover kortere innlegg neste gang.

Veien til barn

HEIAROP, UDUGELIGHET OG TANKEREKKER

12. oktober 2017

I begynnelsen, rett etter at vi hadde skjønt at det skulle blir vrient for oss å bli foreldre, husker jeg at jeg leste et eller annet sted om en dame som ikke kunne få barn. Hun sa at hun følte seg udugelig som kvinne. Da husker jeg at jeg tenkte at det var rart. Vi har vel kommet lengre enn at vår fruktbarhet definerer hvor fullkomne vi er som mennesker, tenkte jeg. Senere snakket jeg med en kollega som selv hadde slitt litt med å få sitt første barn, og hun sa at hun alltid hadde drømt om å bli mor og at det derfor hadde gjort ekstra vondt da hun innså at det ikke var sikkert at hun kunne bli det. Selv har jeg ikke alltid drømt om å bli mor, jeg fikk lyst til det først da jeg møtte mannen min.

Nei, klumpen som stadig vokste seg større i magen – som ikke var den rette typen klump som skal vokse i magen – var verken følelsen av udugelighet eller knuste pikedrømmer. Jeg følte et savn og en irritasjon. Jeg føler et savn og en irritasjon. Savnet kommer når jeg ser for meg hvordan vårt barn ville blitt, sett ut, oppført seg, luktet, ledd og grått. Irritasjonen kommer av ikke å få tak i noe jeg vil ha tak i, å ønske seg noe, men ikke kunne gjøre noe som helst for å komme nærmere det man ønsker seg. Noe man akkurat ikke klarer å gripe tak i.

Men så går tiden, og man får kjenne på flere følelser. Savnet og irritasjonen ligger der hele tiden, men stadig kommer det nye tanker som gjør meg trist, bekymret og redd. Vel er det ofte dramatiske, kanskje til og med overdramatiske, tankerekker. Men de er jo både reelle og relevante for meg. Og jeg regner med flere enn meg.

For eksempel når jeg har hatt skrivesperre og tenkt at jeg er udugelig som forfatter, fordi jeg i perioder ikke klarer å skrive godt nok og mye nok på boka. Da har veien blitt kort til å konkludere med at jeg rett og slett ikke duger som menneske. «Jeg er udugelig i det jeg jobber med, og jeg klarer ikke få barn, så jeg er også udugelig som kvinne, hva er det jeg egentlig får til?» Så kommer jeg over kneika, begynner å skrive igjen og tenker at dette kan bli bra.

Da kommer neste bekymring: Hva hvis det skjer noe med Jonas? Eller med meg? Jeg har vært livredd for at det skal skje ham noe helt siden vi ble sammen. Nå tenker jeg med jevne mellomrom på hvilken trygghet vi mangler, som par med barn har. Om det skjer en av dem noe, har de alltids barna som er produktet av dem sammen. De har noen de er like glad i som sin kjære, noen som får dem gjennom hva det måtte være.

Følelsen av udugelighet og utrygghet kommer inn og blander seg med irritasjonen og savnet som allerede ligger i bunn. Og de får selskap av stadig nye tanker og bekymringer. Sånn føles det å være barnløs mot sin egen vilje.

Heldigvis er det plass til andre ting i hjertet og hjernen også. Jeg har hatt noen veldig positive opplevelser denne høsten, som har motbevist min teori om at jeg ikke kom til å bli genuint glad for eller oppspilt av noe som helst før vi lyktes med å få barn. Først var det ferien vår helt på begynnelsen av høsten, som ble den beste ferien vi noen gang har vært på. Den har jeg skrevet om her. Jeg tenkte jo på det da også, men jeg klarte virkelig å nyte øyeblikkene og ta alt det vakre og deilige inn. Sånn har jeg ikke hatt det på veldig lenge, kanskje noensinne egentlig. Det andre fine som skjedde, var at jeg skrev en kommentar om noe som er viktig for meg på KK.no og fikk en så himla overveldende respons at jeg gråt av glede. For dere som ikke har lest det, eller vil se bildene jeg har lagt til teksten her på bloggen, er den her. Jeg hadde aldri trodd at så mange ville engasjere seg i det som i løpet av årene har blitt en hjertesak for meg. Responsen, engasjementet, forslagene, løftene, erkjennelsene og heiaropene som fylte alle innbokser og kommentarfelt i flere dager fikk meg til å føle meg alt annet udugelig. Om noen av dere som leser dette var delaktige i det, så TUSEN TAKK ❤️

Nå var jeg ekstra heldig med en super ferie og en tekst som traff leserne, men jeg tror det bare gjelder å åpne seg for gode opplevelser og være mottagelig for positiv respons. Ikke la den «husk-at-du-er-barnløs»-djevelen sitte på skulderen og si at du ikke fortjener å nyte en seier på jobb, en deilig kveld i sofaen med godis og kjæresten eller en skikkelig fest der dere slipper å bekymre dere for unger og barnevakt. La barnløsheten være akkurat det den er og sett pris på alt som tross alt fortjener din oppmerksomhet og entusiasme.

I dag ble jeg intervjuet av Sara Lossius til Ingefær, som er timelange podcast om helse og livet. Den har dessverre gått meg hus forbi frem til nå, men siden jeg skulle dit i dag, hørte jeg på episoden med Anne Bitsch i går. Det ble en interessant, trist og bevisstgjørende time, som jeg anbefaler. Jeg likte også godt formatet som er uredigert og gir rom for å gå i dybden på saker og ting. Jeg vet ikke om episoden med meg ble like bra – eller bra i det hele tatt – men om dere vil høre, legges den ut søndag 22. oktober.

Til slutt har jeg lyst til å spørre dere som leser bloggen min om noe, derav tittelen på dette innlegget. Jeg får stadig spørsmål om ikke jeg kan skrive oftere, og det er noe av det hyggeligste jeg vet. Å vite at det er noen som har glede av det jeg skriver, som til og med kunne tenke seg å lese mer. Jeg vil gjerne blogge oftere! Problemet er at jeg ikke alltid bugner over av ideer, og er det noe jeg ikke vil, er det å gjenta meg selv. Så jeg håper dere vil hjelpe meg litt. Jeg er jo – i tillegg til ufrivillig barnløshet – opptatt av masse annet. Det er en hel del viktige og uviktige ting jeg bruker masse tid på og synes det er morsomt å skrive om:

Jeg elsker å lage mat, er usunt glad i klær og sko, tenker trolig litt for mye på hva som er viktigst i livet og hva jeg bør prioritere å bruke tiden og livet på. Jeg er opptatt av politikk og hva som kjennetegner et godt samfunn, hvordan kultur former oss på godt og vondt, og jeg grubler mye på og analyserer gleder og sorger i familieforhold, vennskap og samliv. Jeg leser en del bøker, og blir ofte voldsomt engasjert i både bøkene jeg leser, filmer og serier jeg ser og podcaster jeg hører på. Og så har jeg jo etterhvert blitt rimelig rik på erfaringer og kunnskap om infertilitet og behandlingen av det. Så, kjære lesere, hva vil dere lese mer om? Jeg gleder meg til å høre!

Nyt høsten så lenge ❤️