Monthly Archives

oktober 2017

Livet

OKTOBER

23. oktober 2017

Jeg hadde gledet meg sånn til å begynne å skrive litt hyppigere. Da jeg tidligere i oktober spurte dere om hva dere ville lese mer om, fikk jeg masse gode innspill i både kommentarfeltet, mail og meldinger på Instagram (tusen takk, alle! ❤️). Dessverre skjedde det litt uforutsette ting som måtte håndteres og løses, så det ble tyst litt lenger enn jeg hadde planlagt. Men nu er alt så meget bedre og jeg er tilbake!

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive om noe annet enn meg selv i dag, for det har vært et par ting jeg har irritert meg litt over den siste uken. Det ene er #metoo-kampanjen – altså ikke alt ved den, målet er jo godt og viktig – men jeg tror den, som stort sett all annen hashtag-aktivisme, kun engasjerer, beveger og skremmer de som allerede var klar over problemet. Mens de som faktisk trenger «awareness» bare rister på hodet, fnyser og latterliggjør.

Og så var det Frode Thuen som i A-magasinet påstod at det er et «sunt prinsipp» i alle forhold at man har gjensidig tilgang på hverandres telefon. Nå vet jeg ikke hva han legger i tilgang, men uansett synes jeg det er en litt absurd påstand i 2017. Som om det ikke finnes ting man ikke har lyst til å vise den man elsker, ting man synes er flaut eller venners hemmeligheter. At dersom du ikke vil vise mobilen din, må det bety at du er utro. Eller at det du vil holde for deg selv er av en sånn karakter at kjæresten ville blitt lei seg elle sint på deg om han/hun så det. Selvfølgelig er det ikke sånn. Vi har for eksempel koden til hverandres telefoner og går inn i blant for å hente ut noen bilder eller få tak i en billett som er sendt på mail eller en kode til post som skal hentes. Men vi sitter jo ikke og scroller gjennom hverandres meldinger, mailer og bilder. Man må få lov til å være et menneske, også utover det å være kjæreste. Jeg synes dét er sunt, jeg.

En annen ting jeg har gått og kjefta litt på tv-en for, er folk som sier én ting, men gjør det stikk motsatte. De som «bare vil» fremme sunnhet, men lister opp kaloriinnhold i alt de putter i munnen på bloggen sin. De som er opptatt av å «spise rent», men som reklamerer for all slags tulle-pulver man får kjøpt hos lurendreiere. De som er så kule og avslappet rundt kropp og mat, som klager over usunne skjønnhetsidealer og «kroppshysteri», men som legger ut svette bilder av seg etter trening og tar bilder av sine grønne salater. Og så har vi dem som ikke vil at kropp skal være så viktig, men som legger ut tekst, bilder og video av nettopp (en jeg vil tro i egne øyne uperfekt) kropp absolutt hele tiden. Bloggverdenen er full av selvmotsigelser. Jeg har sikkert syndet selv uten at jeg er klar over det, men noen ganger er det så tydelig at jeg blir stum.

Jeg har jo et par guilty pleasures som jeg kikker på med et halvt øye på tv og en av dem er Bloggerne (desidert favoritt er Real Housewives of Beverly Hills, da setter jeg meg alltid ned og følger med!). Her om dagen var det en episode der en av profilene og venninnen hans (begge etter sigende veldig glad i trening) trener sammen. Begge er voksne, og ifølge seg selv opptatt av ikke å være dårlige forbilder og triggere for unge som står i fare for å utvikle spiseforstyrrelser. Men de har en samtale der på treningssenteret om kosthold som altså gjør meg fullstendig matt. Det snakkes om å «spise sunt», spise mat eller la være om du har EN dag du ikke trener (!!), skeie ut med speltlomper med syltetøy på og hvordan det å legge ut bilder av at man spiser «usunt» innimellom all treningen og grønne smoothies gjør deg til et bedre forbilde. Hele samtalen er egnet for å gi ikke bare barn og ungdom, men også voksne (ja, meg!) en følelse av å være lat, usunn og tjukk. Haha, jaja.

Men det er ikke disse tingene her som har okkupert mitt hodet den siste tiden, det skulle jeg nesten ønske. Jeg har, som sikkert de fleste, mer prekære bekymringer. Jeg skrev tidligere om nye medisiner jeg hadde fått som gjorde smertene sjeldnere og mildere, men den lykken varte i rundt tre uker. Det som da kom, var verre enn sånn det hadde vært før. Nå er det konstant vondt igjen. Så jeg har vært ganske utålmodig mens jeg har ventet på resultatet av MR-undersøkelsen jeg tok i september. Svaret kom heldigvis endelig her om dagen.  Må bare først nevne dette: Min nye vidunderlige lege ringte meg klokken ti på kvelden for å fortelle resultatet! Ikke fordi det var akutt eller hastet, men han hadde vært på ferie og kommet hjem først da. Prøveresultatet lå da i posthylla hans og han ville ikke la meg vente lengre enn nødvendig. Så han tok seg tid til å prate med meg en halvtime ganske sent på kvelden. Å møte så samvittighetsfulle og dedikerte leger i denne situasjonen vi er i, er så verdifullt (og sjeldent) at jeg ikke får sagt det nok.

Funnene var, som forventet, at jeg har både endometriose og adenomyose. Jeg er glad for det, tross alt, fordi det forklarer smertene og det kan forhåpentligvis gjøres noe med. Så det blir operasjon, forhåpentligvis om ikke altfor lenge, og når jeg er bra igjen etter operasjonen skal vi som legen sier «få meg gravid».

Både fastlegen og spesialisten, begge veldig fine og flinke, bruker stadig denne formuleringen. «Vi må få deg gravid» etterfulgt av for eksempel at jeg da kanskje vil bli kvitt smertene, eller at de da kan fjerne hele livmoren. Hver gang jeg hører det blir jeg så oppspilt og glad i ett sekund, for det høres så lett ut. Så sikkert, liksom. At det skjer snart. At lykken er rett rundt hjørnet. Men så hopper pessimist-djevelen fram over skulderen og sier «hahaha, hvorfor skal det gå nå, når det ikke har gått før?» og heller kaldt vann over den lille flammen som fikk lyse i ett eneste sekund. Hvis du leser dette og kjenner deg igjen, må du vite at du ikke er alene. Denne berg-og-dal-banen av optimisme og pessimisme er klassisk for ufrivillig barnløse, har jeg skjønt. Det er så mange som skriver til meg om akkurat det. Lyst et sekund og mørkt i det neste. Den sterke troen på at det vil jo gå til slutt den ene dagen og tanken på at du godt kan være av de som ikke får det til den neste.

Jeg tror det er viktig å holde fast ved håpet mens jeg prøver. For det er jo rent faktisk derfor jeg går gjennom forsøk, er det ikke? Fordi det er håp. Fordi jeg har håp. Og så tror jeg det er viktig å tørre å tenke på hva som skjer hvis det ikke går. Tenke tanken helt ut, og ikke stoppe opp ved at det ikke blir en egenprodusert baby og hvor bunnløst trist og forjævlig akkurat det føles. Tenke på det som kommer etter denne sorgen, sorgen jeg tross alt har tatt og håndtert store deler av allerede. Tenke på aktuelle alternativer, uansett om det er donasjon, adopsjon eller å leve frie og franke uten barn og nyte livet som DINKs. Jeg jobber med dette og det er jo ikke enkelt, det skal jeg innrømme, men for hvert millimeter jeg beveger meg fremover, føles det bittelitt mindre som en stor og uoverkommelig krise om våre ivf-forsøk aldri lykkes. For da ser jeg at jeg faktisk, uansett hva som skjer, kommer til å ta valg som er gode for meg og som jeg kommer til å venne meg til og trives godt med. At fremtiden uansett blir bra, på den ene eller den andre måten. Prøv det, kanskje det funker for deg også.

Som jeg nevnte tidligere, ble jeg for et par uker siden intervjuet av Sara Lossius til podcasten hennes Ingefær. Episoden er publisert nå og kan høres her.

Om jeg skal blogge oftere, må jeg jobbe litt med lengden, ser jeg, haha. Kan jo ikke skrive et essay annenhver dag! Selvkritikk mottatt og tatt til etterretning. Lover kortere innlegg neste gang.

Veien til barn

HIT ME!

12. oktober 2017

I begynnelsen, rett etter at vi hadde skjønt at det skulle blir vrient for oss å bli foreldre, husker jeg at jeg leste et eller annet sted om en dame som ikke kunne få barn. Hun sa at hun følte seg udugelig som kvinne. Da husker jeg at jeg tenkte at det var rart. Vi har vel kommet lengre enn at vår fruktbarhet definerer hvor fullkomne vi er som mennesker, tenkte jeg. Senere snakket jeg med en kollega som selv hadde slitt litt med å få sitt første barn, og hun sa at hun alltid hadde drømt om å bli mor og at det derfor hadde gjort ekstra vondt da hun innså at det ikke var sikkert at hun kunne bli det. Selv har jeg ikke alltid drømt om å bli mor, jeg fikk lyst til det først da jeg møtte mannen min.

Nei, klumpen som stadig vokste seg større i magen – som ikke var den rette typen klump som skal vokse i magen – var verken følelsen av udugelighet eller knuste pikedrømmer. Jeg følte et savn og en irritasjon. Jeg føler et savn og en irritasjon. Savnet kommer når jeg ser for meg hvordan vårt barn ville blitt, sett ut, oppført seg, luktet, ledd og grått. Irritasjonen kommer av ikke å få tak i noe jeg vil ha tak i, å ønske seg noe, men ikke kunne gjøre noe som helst for å komme nærmere det man ønsker seg. Noe man akkurat ikke klarer å gripe tak i.

Men så går tiden, og man får kjenne på flere følelser. Savnet og irritasjonen ligger der hele tiden, men stadig kommer det nye tanker som gjør meg trist, bekymret og redd. Vel er det ofte dramatiske, kanskje til og med overdramatiske, tankerekker. Men de er jo både reelle og relevante for meg. Og jeg regner med flere enn meg.

For eksempel når jeg har hatt skrivesperre og tenkt at jeg er udugelig som forfatter, fordi jeg i perioder ikke klarer å skrive godt nok og mye nok på boka. Da har veien blitt kort til å konkludere med at jeg rett og slett ikke duger som menneske. «Jeg er udugelig i det jeg jobber med, og jeg klarer ikke få barn, så jeg er også udugelig som kvinne, hva er det jeg egentlig får til?» Så kommer jeg over kneika, begynner å skrive igjen og tenker at dette kan bli bra.

Da kommer neste bekymring: Hva hvis det skjer noe med Jonas? Eller med meg? Jeg har vært livredd for at det skal skje ham noe helt siden vi ble sammen. Nå tenker jeg med jevne mellomrom på hvilken trygghet vi mangler, som par med barn har. Om det skjer en av dem noe, har de alltids barna som er produktet av dem sammen. De har noen de er like glad i som sin kjære, noen som får dem gjennom hva det måtte være.

Følelsen av udugelighet og utrygghet kommer inn og blander seg med irritasjonen og savnet som allerede ligger i bunn. Og de får selskap av stadig nye tanker og bekymringer. Sånn føles det å være barnløs mot sin egen vilje.

Heldigvis er det plass til andre ting i hjertet og hjernen også. Jeg har hatt noen veldig positive opplevelser denne høsten, som har motbevist min teori om at jeg ikke kom til å bli genuint glad for eller oppspilt av noe som helst før vi lyktes med å få barn. Først var det ferien vår helt på begynnelsen av høsten, som ble den beste ferien vi noen gang har vært på. Den har jeg skrevet om her. Jeg tenkte jo på det da også, men jeg klarte virkelig å nyte øyeblikkene og ta alt det vakre og deilige inn. Sånn har jeg ikke hatt det på veldig lenge, kanskje noensinne egentlig. Det andre fine som skjedde, var at jeg skrev en kommentar om noe som er viktig for meg på KK.no og fikk en så himla overveldende respons at jeg gråt av glede. For dere som ikke har lest det, eller vil se bildene jeg har lagt til teksten her på bloggen, er den her. Jeg hadde aldri trodd at så mange ville engasjere seg i det som i løpet av årene har blitt en hjertesak for meg. Responsen, engasjementet, forslagene, løftene, erkjennelsene og heiaropene som fylte alle innbokser og kommentarfelt i flere dager fikk meg til å føle meg alt annet udugelig. Om noen av dere som leser dette var delaktige i det, så TUSEN TAKK ❤️

Nå var jeg ekstra heldig med en super ferie og en tekst som traff leserne, men jeg tror det bare gjelder å åpne seg for gode opplevelser og være mottagelig for positiv respons. Ikke la den «husk-at-du-er-barnløs»-djevelen sitte på skulderen og si at du ikke fortjener å nyte en seier på jobb, en deilig kveld i sofaen med godis og kjæresten eller en skikkelig fest der dere slipper å bekymre dere for unger og barnevakt. La barnløsheten være akkurat det den er og sett pris på alt som tross alt fortjener din oppmerksomhet og entusiasme.

I dag ble jeg intervjuet av Sara Lossius til Ingefær, som er timelange podcast om helse og livet. Den har dessverre gått meg hus forbi frem til nå, men siden jeg skulle dit i dag, hørte jeg på episoden med Anne Bitsch i går. Det ble en interessant, trist og bevisstgjørende time, som jeg anbefaler. Jeg likte også godt formatet som er uredigert og gir rom for å gå i dybden på saker og ting. Jeg vet ikke om episoden med meg ble like bra – eller bra i det hele tatt – men om dere vil høre, legges den ut søndag 22. oktober.

Til slutt har jeg lyst til å spørre dere som leser bloggen min om noe, derav tittelen på dette innlegget. Jeg får stadig spørsmål om ikke jeg kan skrive oftere, og det er noe av det hyggeligste jeg vet. Å vite at det er noen som har glede av det jeg skriver, som til og med kunne tenke seg å lese mer. Jeg vil gjerne blogge oftere! Problemet er at jeg ikke alltid bugner over av ideer, og er det noe jeg ikke vil, er det å gjenta meg selv. Så jeg håper dere vil hjelpe meg litt. Jeg er jo – i tillegg til ufrivillig barnløshet – opptatt av masse annet. Det er en hel del viktige og uviktige ting jeg bruker masse tid på og synes det er morsomt å skrive om:

Jeg elsker å lage mat, er usunt glad i klær og sko, tenker trolig litt for mye på hva som er viktigst i livet og hva jeg bør prioritere å bruke tiden og livet på. Jeg er opptatt av politikk og hva som kjennetegner et godt samfunn, hvordan kultur former oss på godt og vondt, og jeg grubler mye på og analyserer gleder og sorger i familieforhold, vennskap og samliv. Jeg leser en del bøker, og blir ofte voldsomt engasjert i både bøkene jeg leser, filmer og serier jeg ser og podcaster jeg hører på. Og så har jeg jo etterhvert blitt rimelig rik på erfaringer og kunnskap om infertilitet og behandlingen av det. Så, kjære lesere, hva vil dere lese mer om? Jeg gleder meg til å høre!

Nyt høsten så lenge ❤️