Monthly Archives

september 2017

Samfunn

HIJAB, FEMINISTER OG «HJERTEKNUSER»-BODY

30. september 2017

Min iranske venninnes fem år gamle datter Sofia, dagen før hun skulle begynne på skolen i fjor.

Husker dere babyklærne det ble bråk rundt for et par år siden? Det var kleskjeden Name It som solgte blå og rosa bodyer med påtrykkene «Adm. dir» og «Hjerteknuser». Det skulle de ikke ha gjort. På nakken fikk de mødre, bloggere, feminister, ja selveste likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik. Skuffelsen var stor og bekymringen dyp over at det ble gjort forskjell på jenter og gutter: Der gutter skulle bli direktører, skulle visst jenter bare bli hjerteknusere. Da hjalp det lite at kleskjeden sa at mange hadde kjøpt direktør-bodyen til døtrene sine. Alle visste nemlig at blått var til gutter. Det ble klagestorm og kundeopprør på nett og nyhetssaker i avisen.

Bare et halvt år tidligere hadde de samme avisene og de samme likestillingsforkjemperne uttrykt frustrasjon over en lignende forskjellsbehandling av gutter og jenter. Da var det Prior som var synderen. Som et triks for å få barn til å spise egg, hadde kyllingprodusenten pakket eggene i rosa og blå kartonger som de kalte for prinsesse- og sjørøveregg. Det skulle de ikke ha gjort. Nå måtte de stå skolerett i avisen og forklare seg. Slik sportsbutikkene måtte, da avisen skrev at rosa og blå klær solgte best til barn. «Et stort tilbakeslag», kalte likestillingsombudet utviklingen.

Hvorfor forteller jeg alt dette nå? Fordi jeg er forbanna. Ikke på de som lager rosa ting til jenter. Nei, jeg er dirrende forbanna på de som fyller blogger og aviser med harme over alt fra rosa skolesekker til rosa Lego-brikker, men som aldri sier ett ord om hijaben mange barn bærer. Når jenter som går på barneskolen er tullet inn i et tøystykke som er til for å dekke til en kvinnes skjønnhet og beskytte det fra menns blikk, bør det opprøre alle som er opptatt av jenters likestilling. Alle! Om en rosa matboks eller sparkesykkel prakker kjønnsstereotypier på en seksåring, tør jeg ikke tenke på hva en sømmelig slør gjør.

Men barna med stramme tøystykker på hodet har ikke engasjerte bloggere og feminister som passer på dem og deres framtidsutsikter. De som raser mot rosa prinsessekjoler, raser ikke mot rosa hijab. Selv om hijab, i motsetning til rosa klær, hindrer fritt valg i alt fra fritidsaktiviteter når man er liten, til livsledsager og karriere når man blir stor.

De eneste gangene jeg har sett inkluderings- og likestillingsombudet uttale seg om hijab, har det vært for retten til å bære det. Inkludering av kulturelle minoriteter har altså trumfet likestilling mellom kjønnene. Å gjemme vekk jenter bak slør er visst ikke noe «stort tilbakeslag».

En annen varm forkjemper for barns likestilling er blogger og forfatter Suzanne Kaluza, som på bloggen sin skriver om da hun la vekk alle rosa babyklær hun fikk i gave da datteren ble født. I et intervju med Dagsavisen sier hun at hun er villig til å gå i demonstrasjonstog for «alt som har med kvinnesak å gjøre». Hun sier: «Vi har ikke likestilling i Norge i dag! Masse gjenstår. Den der idiotiske kjønnssegregeringen vi holder på med, for eksempel, med sexy og rosa til små jenter.» Likevel heier Kaluza på rektoren i Oslo som i forrige uke tok til orde mot et hijabforbud i barneskoler og barnehager. Barnehager! Terje Andersen ved Tøyen skole slår fast at «barnehijab er ikke noe problem» og at det er «mest et moteplagg».

Da regner jeg med det er ok at jeg sender datteren min på barneskolen med glitter-BH under åpen skjorte og tung partysminke også. Det er jo bare mote.

Hvorfor er det sånn? Hva får mennesker som vil fri barn fra prinsessekjoler, til å forsvare at de tulles inn i religiøse slør?

For å være ærlig sliter jeg med å forstå det. Er det fordi man er redd for å tråkke foreldrene til barn med hijab på tærne? At man ikke vil blande seg inn i hvordan andre mennesker vil oppdra sine barn? Synes man ikke at man kan stille seg til doms over andres tradisjoner og tro? Det gir i så fall ingen mening. For er det én ting vi tør i dette landet, er det jo å mene og synse. Så lenge skal du amme barnet ditt. Ikke ta på klær på hunden din. Ikke kjøp dyr veske til datteren din. Ikke kjøp dyr boblejakke til sønnen din. Jobb fulltid, ikke deltid. Ikke pynt for tidlig til jul. Den bunaden kan du ha. Ikke ta botox i sinnarynka. Ikke ta silikon i hengepuppene. Lag barnematen selv, ikke kjøp på glass. Det er ingen grenser for hjelpsomheten når det kommer til synspunkter om hva som er riktigst, best og sunnest. Eller jo, det er jo nettopp det det er. Grensen går ved «de andre».

Det er ikke første gang jeg skriver om barnehijab. Denne tildekkingen av barn, eller rettere sagt kampen mot den, har blitt en hjertesak for meg. Med jevne mellomrom kommer debatten opp, og politikerne diskuterer om man bør innføre et forbud mot barnehijab i skolen. Så langt har det ikke blitt noe forbud, fordi de fleste er mer opptatt av at voksne får praktisere religion i fred enn at barn får være barn i fred. Mens de går rundt og bekymrer seg for at en «hjerteknuser»-body skal innbille deres datter at hun ikke kan bli direktør når hun blir stor, tar de det med knusende ro at datterens klassevenninne ikke er med på svømmeundervisning fordi kroppen hennes ikke skal vises frem.

Jeg har selv gått med hijab da jeg var barn. Ikke fordi jeg var, eller for den saks skyld er, muslim. Ingen barn på seks, syv og åtte år – de tre årene jeg dekket til håret mitt – er religiøse. Jeg skjulte håret mitt fordi jeg gikk fra første til tredje klasse i Iran, og der er hijab påbudt fra første skoledag. Koranen sier at kvinnelig skjønnhet skal skjules, og at både kvinnen og mannen må bidra til at det skjer: Hun ved å dekke seg til, han ved å slå ned blikket. Hun må ikke friste, han må ikke se. Mannens skjønnhet sier Koranen ikke noe om. Så guttene som gikk på gutteskolen ned i gata, måtte ikke dekke til håret. De måtte bare se vekk om vi mistet sløret.

Dette bildet er tatt dagen etter det første bildet. Der Sofia bor, i Iran, er det påbudt med hijab fra første skoledag. Hver eneste dag spør hun mammaen sin Solmaz om hvorfor gutter ikke må dekke til håret. Min venninne aner ikke hva hun skal svare. Da jeg fortalte Solmaz om at mange barn i Norge bruker hijab på skolen, trodde hun at jeg spøkte.

Å leve etter disse reglene gjør noe med deg. Du blir sårbar og selvbevisst. Ditt forhold til det motsatte kjønn blir anstrengt og unaturlig. Når det verste som kan skje er at gutter og menn ser deg, blir de automatisk skumle og farlige. Det utvikler seg sjelden vennskap eller konkurranse på tvers av kjønn når jenter dekker seg til. For gutter og jenter lever i forskjellige verdener. Guttene er frie, tøffe og fremtidige direktører. Jentene er bundet, sømmelige og beskjedne. Virkelighetens Sana er dessverre nesten aldri buddies med Isak.

Det har gått et kvart århundre siden jeg var en barneskoleelev med hijab. Nå dekker jeg bare håret mitt når jeg reiser til Teheran for å besøke mormor. Men jeg ser stadig flere barn her i Norge som er tullet inn i det skjønnhetsbeskyttende plagget. Her om dagen så jeg en liten jente med bleie og hijab. Ikke gammel nok til å gå på do for egen maskin, men gammel nok til å bære ansvaret for en manns upassende blikk.

Alle barn må få lov til å være barn, føle seg trygge og få like muligheter uansett om de er jenter eller gutter, hvite eller brune. Som voksne er det ikke bare vår rett, men også vår fordømte plikt å protestere om vi ser noe som truer en fri barndom, en harmonisk oppvekst og en sunn utvikling. Det er på tide at vi inviterer alle barn til å være med i likestillingsfesten.

Veien til barn

HÅP, ENDOMETRIOSE OG MAIGAARD

21. september 2017

Enten er jeg spesielt skjør, eller så fikk jeg en smule mangelfull informasjon før MR-undersøkelsen i går. For fyttikatta for et syn jeg er i dag. Haha! Jeg halter og drar det ene beinet etter meg når jeg går, klarer ikke bøye den ene armen og har skikkelig vondt i magen og korsryggen. Men jeg får nesten ta det fra begynnelsen. Bildet er for ordens skyld IKKE fra i dag. I wish.

Jeg har skrevet om endometriosen før, så dere som leser denne bloggen, vet at den har satt sitt preg på livet siden jeg var tenåring. Først gjorde det bare vanvittig vondt i dagene før mensen. Så begynte det å gjøre vondt også under selve kalaset. En gang i løpet av 20-årene begynte det å gjøre vondt ved eggløsning også. For et par år siden merket jeg at jeg gradvis hadde gått over til å leve med smerter hele tiden og at jeg knapt hadde smertefrie dager.

De av dere som følger meg på Instagram (til de som vil følge, heter jeg @minalundeno) kan se på mine stories at jeg fra tid til annen er inn og av legekontorer, sykehus og klinikker. Noen av dere har også spurt om vi er i gang med forsøk igjen, men neida. Det er som regel den hersens endometriosen som bringer meg til alle disse stedene. Jeg har vært hos mange leger og jeg har blitt operert tre ganger. Men smertene har enten ikke gitt seg, eller gitt seg i et par måneder før de så har dukket opp igjen. Legene jeg har vært hos har enten avfeid det med «det er individuelt hvor godt kvinner kjenner mens og eggløsning» eller trodd meg, men ikke kunnet forklare hvorfor jeg har vondt hele tiden. De har alle sagt at det er vanlig å ha vondt i magen og korsryggen når man har endometriose, men de har sett ut som spørsmålstegn når jeg har fortalt at jeg har dritvondt i lårene og beina. Min fastlege er super og har gjort det han kan for å finne ut av dette, han har henvist meg tusen steder, men til vår felles frustrasjon har det aldri ført frem.

Men så leste jeg denne artikkelen her på kk.no i våres, og omtrent samtidig fortalte min svigerfar (som er gynekolog) at han hadde lest noe interessant i et legetidsskrift om endometriose fra den samme legen som er intervjuet i artikkelen. Andreas Putz er tysk, men heldigvis for meg (og andre som har endometriose) holder han til her i Norge, nærmere bestemt i Tønsberg. Han er seksjonsoverlege ved gynekologisk avdeling ved sykehuset i Vestfold, og daglig leder i Norsk gynekologisk endoskopiregister. Vi bestemte oss for å prøve og i juli var jeg hos Putz for første gang. Jeg forstod raskt at jeg hadde kommet til riktig person. Han stilte spørsmål jeg aldri har blitt stilt før og han hadde svar på mange av mine ubesvarte spørsmål. Da han spurte om jeg hadde vondt i lårene og om jeg kjente at smertene strålte nedover beina, begynte jeg å grine! Haha, jeg høres jo sikkert helt gal ut, men det er noe forløsende ved å bli sett og forstått når man har blitt vant til det motsatte.

Uansett, jeg skal ikke kjede dere med detaljer. Men bottom line er: Mest sannsynlig er endometriosen aldri blitt skikkelig fjernet og restene har sunket nedi vevet, der de konstant legger trykk på nervene. Så det er nervesmerter jeg har. I tillegg har jeg noe som heter adenomyose. Summen av dette har gjort det nær umulig for et embryo å feste seg. Jeg fikk nervemedisiner (som hjelper!!) mot smertene og henvisning til MR av bekkenet. Snart får jeg vite om jeg må opereres igjen.

Det var altså MR-undersøkelsen jeg var i Tønsberg og fikk utført i går. De ga meg en sprøyte i låret og en diger veneflon i armen. Begge preparatene skulle få tarmene til å holde seg i ro i de FEMTI minuttene jeg lå inne i klausmaskinen. Nå er både låret og armen stive og skikkelig ømme, og disse tarmgreiene har gitt meg skikkelig vondt nettopp i tarmene, som vi vet er et av stedene endometriosen har spredd seg til.

Så, her sitter jeg da, midlertidig invalid og fin. Men jeg er ved godt mot! For endelig har jeg kommet til en som forstår hvordan jeg har det og som har den nødvendige ekspertisen til å kunne få det til å forsvinne. Det er virkelig betryggende.

Det både min fastlege og doktor Putz sier, er at kvinner som har en så alvorlig grad av endometriose/adenomyose, bør få fjernet et og annet i det reproduktive systemet. Men siden vi jo febrilsk prøver å produsere et barn her, skal en eventuell operasjon være organbevarende. På den betingelse at vi skynder oss og får det til raskt (lol), sånn at hele dritten kan fjernes etterpå.

Mens vi var på ferie, fikk jeg melding fra tre (!) ulike mennesker om at det er klinikken Maigaard i Århus som gjelder. De føyer seg bare inn i rekken av alle de andre som har fortalt suksesshistorier derfra. Tror nesten alle jeg vet om som har hatt en litt ekstra humpete vei mot det å bli foreldre, men som til slutt har fått det til, har fått det til der. De kan nok ikke trylle, men jeg tror nesten ikke vi kan la være å gi Maigaard en sjanse. Må bare få endo-situasjonen noenlunde under kontroll først. Så, kjære lesere, en bitteliten mikroskopisk flamme av håp er tent!

Livet

TOUR DE EUROPA

13. september 2017

Advarsel: Mange bilder!

Siden vi fikk Pepsi julen 2014, har hver ferie vi har reist på hatt en liten bismak, fordi vi rett og slett savner henne sånn. Selv om vi har de absolutt fineste menneskene i familien som passer henne, og vi vet hun har det kjempefint, er det ikke noe moro å reise fra henne. Derfor har det blitt få utenlandsturer de siste tre årene. Da en god venn av oss tidligere i år spurte om vi hadde lyst til å låne huset deres i Cannes, takket vi ja til det sjenerøse tilbudet og bestemte oss raskt for at denne gangen ville vi ha med oss Pepsi. Siden hun er større enn den størrelsen som er tillatt ombord på et fly, og det ikke var aktuelt å traumatisere henne ved å putte henne i bur og sende henne inn med bagasjen, måtte det bli bil. Og så utrolig glad jeg er for det!

Bilferier, særlig når de går til utlandet, er et prosjekt folk har litt forskjellige meninger om. Vi ble i hvert fall advart av flere, mot alt som kunne gå galt – trafikk, køer, varm/dehydrert hund, you name it. Men alle advarsler ble gjort til skamme! Vi var nok litt heldige med tidspunktet for reisen vår, for den så ikke ut til å kræsje med typ hele Nord-Tysklands fellesferie, hvis de har noe sånt. Og det ville kanskje vært mer slitsomt om vi hadde hatt små barn, en mindre bil og en hund som ikke var så medgjørlig. Men for oss gikk det rett og slett skikkelig smooth, og jeg vil anbefale bilferie i Europa på det aller sterkeste!

Vi reiste hjemmefra supertidlig fredag morgen, og tok fergen fra Larvik klokka åtte. Fire timer senere var vi i Hirtshals og allerede der var det merkbart varmere enn hjemme. Det var skikkelig sommer! Vi småspiste oss gjennom Danmark, mens vi hørte på podcast av Dagsnytt 18, Nytt på nytt og Tusvik & Tønne.

Trøtt i trynet, men happy!

Jeg har vært i Tyskland to ganger før – en gang i Berlin og en gang i Dortmund. Sistnevnte var en grå og random by, og Berlin var liksom ikke helt min kopp med te. Det er så mange som elsker Berlin, men jeg var ikke solgt. I forhold til for eksempel London, NYC og Barcelona, som jeg tenker det er naturlig å sammenligne med, synes jeg ikke Berlin var så stas og innbydende. Så jeg hadde på en måte avskrevet Tyskland litt. Men herregud for et vakkert land! Vi kom frem til Lübeck rundt klokka ni på kvelden. I tropenatten (!) spiste vi middag på en fortausrestaurant, før vi kjøpte med oss en flaske rødvin fra en kiosk (det er noe så befriende ved å kjøpe vin på kiosk klokka ti på kvelden) og kjørte til Rupensdorf – en landsby 15 minutter nord for Lübeck – der vi hadde bestilt vår første overnatting på Airbnb. Vi hadde så lave forventninger til denne innlosjeringen, fordi vi hadde bestilt den i hui og hast for en stund siden, da vi plutselig oppdaget at vi hadde noen penger å bruke opp på Airbnb og bare kort tid på oss før de ikke var gyldige lenger. Så vi bare tok noe, og tok høyde for at vi kom til å droppe å bo der hvis det ikke var noe særlig. Men den lille leiligheten viste seg å være inne i et idyllisk tysk storgods, fullt av fine dyr, mennesker og blomster. Det var hester, hunder, geiter og katter, og vertskapet som bodde i huset ved siden av hadde delt en flaske vin før vi kom, så det ble litt lettere å snakke med hverandre tross vår dårlige tysk og deres ditto engelsk. En flaske eplejuice fra gården og en flaske vin fra kiosken senere, la vi oss for første gang siden vi reiste hjemmefra.

Fredag kveld i Rupensdorf.

Lørdag morgen i Rupensdorf.

Å våkne på en tysk herregård til ren luft og fuglekvitter er liksom ikke noe man får oppleve sånn uten videre, så allerede der hadde jeg begynt å ane gledene ved velge seg en bilferie. Etter en tur innom min store guilty pleasure, et utenlandsk supermarked, der jeg handlet to poser fulle av tyske delikatesser  – tre typer skinke, fire typer ost, rabarbra- og jordbærsuppe, pretzel og masse mer – satte vi kursen sørover. Vi klarte ikke å kjøre særlig langt før vi bare måtte smake på alt det deilige vi hadde kjøpt, så det ble en classic tysk rasteplass langs motorveien, der vi fikk nok en mulighet til å bruke de rustne tyskferdighetene med et eldre ektepar vi delte bord med. Jonas kan jo faktisk en del tysk, men jeg har glemt nesten alt jeg lærte på skolen. Der jeg stod inne i supermarkedet og spurte etter hundemat, begynte jeg å le høyt av meg selv mens den tyske dama som ikke kunne ett eneste engelsk ord så på meg med store øyne. «Haben Sie etwas für DER HUND ZU ESSEN? You know, FLEISCH? Für tier?» mens jeg løftet en imaginær skje (!) til munnen.

Mens Jonas kjørte bil, bidro jeg på mitt vis fra passasjersetet. Leste høyt fra avisene, lastet ned podcaster, bestilte hotellrom på neste stoppested. Vi valgte en rute gjennom Tyskland som var en times tid lengre enn den korteste, fordi vi hadde lyst til å se Heidelberg, så overnatting nummer to ble på et hotell der. Gården i nord var vakker, men det var jammen litt lyxigt å komme til et sivilisert, striglet og svært hotellrom også. Etter en kjapp dusj og et klesskift (det var sjukt varmt i Heidelberg, jeg ante ikke at noe sted i Tyskland kunne være så varmt, 31 grader på natten), sminket jeg meg litt, mens Jonas tok seg en velfortjent øl. Det var så festlig å se Pepsi på et hotellrom, trodde aldri jeg skulle oppleve det. Jeg innbilte meg også at det kom til å bli et problem å sjekke inn med hund, men de var så søte i resepsjonen. Sa de elsket hunder og at det bare var et bittelite tillegg i prisen. I hvert fall, vi gikk alle tre den halvtimes gåturen gjennom byen og til gamlebyen i Heidelberg. Der spiste vi et altfor stort måltid, før vi gode og mette trillet tilbake til hotellet, og sov skikkelig godt.

Hotellet i Heidelberg.

Dagen etter fikk vi se den skikkelig pene byen i dagslys. Spiste lunsj med et grønt fjell midt i byen som utsikt, og satte kursen sørover igjen. Den dagen var vi innom tre land. Tyskland, Sveits og Italia. Det føltes nesten litt merkelig å kjøre inn i Milano i vår egen bil. At man kan kjøre så langt med bil, liksom. Jeg hadde aldri vært i Milano før, og det var ikke mange timene vi var der nå, men jeg likte det jeg så. Vi bodde i en hip og trendy leilighet sentralt i byen, så veien var heldigvis ikke lang til en glimrende liten fiskerestaurant. Jeg spiste min store italienske favoritt spaghetti vongole – nam! – og så drakk vi noen glass vin før øyelokkene ble for tunge.

Milano.

Mer Milano.

Etter frokost dagen etter, tok vi fatt på siste etappe før Cannes.

Den dagen var vi innom fire land: Italia, Sveits, Monaco og Frankrike. Så mye vakkert å se på veien, og samtidig himmelsk å komme frem. Vi gledet oss jo litt til å sove i samme seng mer enn en natt av gangen, vi gjorde jo det. Det deiligste sommerhuset ever stod og ventet på oss, og jeg kjente umiddelbart at skuldrene senket seg tre nivåer.

Det deilige huset vi fikk låne <3

Huset vi bodde i ligger i La Croix des Gardes, et vakkert nabolag noen få minutters kjøretur fra festivalplassen – altså sentrum – i Cannes. Naboene rundt er lokale, så man kommer på trygg avstand fra turister. Jeg visste ikke hva noen dager der skulle komme til å gjøre for kropp og sjel. En skikkelig ferie var det. Late dager i sola, svømme noen lengder i bassenget, lese litt aviser, høre på podcaster og bare være. Gå turer med Pepsi i turområdet rett ved siden av huset, handle litt på det lokale supermarkedet, spise deilig mat og drikke nydelig vin.

(Nei, jeg løp ikke. Jeg bare gikk.)

Eselfamilien i parken.

Downtown Cannes.

Etter en tur i busken med borrelåsblomster.

Det var så deilig bare å være der og slappe av, at det ble bare én middag ute. Til gjengjeld var det på hyggelige La Petite Maison, der maten er himmelsk og stemningen chill og fin. Anbefaler virkelig noen dager i et sånt hus på den franske rivieraen. Eller minst en uke. Akkurat dette huset kan du også faktisk leie, om du skulle ville gå i våre fotspor, hehe. Men dette er ikke reklame, bare så det er på det rene!

Etter ti dager, var det helt nydelige oppholdet ubønnhørlig over. Det var nesten motvillig at jeg pakket kofferten, satte meg i bilen og vinket farvel til sommerparadiset. Men vi måtte jo hjem en gang, haha. Hadde jeg bare visst at ferien var langt fra over. Da hadde separasjonsangsten vært erstattet med iver og entusiasme. Jeg visste riktignok hvor vi skulle derfra, jeg bare visste ikke hvor ubeskrivelig fantastisk det stedet vi skulle til var. Vi kjørte strake veien til Venezia. Den som har vært i denne vakre italienske byen som flyter på vann, vet nok hva jeg snakker om. Det er ikke lov med biler i Venezia, så vi måtte parkere bilen i et parkeringshus rett utenfor byens kjerne og gå ca en kilometer til hotellet derfra. Litt slitne, med litt for mye å bære på og med Pepsi ivrig etter å lukte på alt det nye, hadde vi derfor ikke det beste utgangspunktet der vi trasket avgårde. Ut av parkeringshuset, over den første broen og inn i Venezia. Jeg har rett og slett aldri følt noe sånt ved første møte med et sted i hele mitt liv. Denne vakre byen med 400 broer, der det meste av den opprinnelige bebyggelsen består, gjorde et så sterkt inntrykk på meg at jeg begynte å gråte!

Venezia, som tok fra meg pusten.

Jeg har aldri opplevd noe lignende, jeg ironiserer jo over folk som snakker om «Mitt Barcelona» eller «Mitt Brooklyn», men Venezia bare fløt inn i hjertet mitt og gjorde meg salig. Vi visste sånn ca tre sekunder etter at vi kom inn på hotellrommet at det ikke holdt med én natt. Rommet, eller rommene (det var to som hang sammen, lol), hadde balkong mot kanalen og hotellet befant seg på en av de mer stille av de 118 øyene byen består av.

Butikken der maskene til Eyes Wide Shut og mange andre filmer ble laget.

Gaten «vår» <3

Ja, hun får nesten gjøre hva hun vil <3

Frokost på det deilige hotellet i Venezia.

Venezia falt så i smak, at en natt ble til to, med et hellig løfte om å reise tilbake ved første anledning. Til og med Pepsi var ekstra perky der hun utforsket den bilfrie byen, der alle elsket hunder!

Neste stopp ble München. Altså. De som har giddet å lese så langt, må tenke at nå må hun der slutte med superlativene, men seriøst: Jeg har aldri opplevd bedre shopping og mer trivelig folkeferd! Menneskene man møter på gaten, dag som kveld, i butikker som på restaurant, er så fantastisk imøtekommende. Tilfeldige folk altså, ikke bare de som jobber disse stedene. Vi satt og spiste på en uteservering, og minst ti stykker stoppet og spurte om de fikk klappe Pepsi, mens de slo av en prat med (språkmektige) oss. Ikke bare er de hyggelige, men de er òg velkledde. NYC, London, Barcelona, Los Angeles, Roma (særlig ikke Roma), København, Stockholm, Las Vegas eller noe annet sted jeg har vært, har jeg funnet mer jeg har lyst på konsentrert innenfor to kilometers radius. Så vi ble en ekstra natt der også, vi.

Rådhuset i München.

Litt fattigere på penger, men mye rikere på opplevelser, satte vi lørdag formiddag kursen nordover. Natten tilbrakte vi i Hannover, og her skal jeg ikke ta frem superlativene. Kjedelig dekker ikke hvor grå og anonym byen fremstod, men hotellrommet var – i motsetning til det vi hadde siste natten i München – komfortabelt. Så det ble ansiktsmaske, norsk nett-tv og pizza på rommet. Digg!

Hahaha!

Dagen etter kjørte vi i ni timer, tok fergen fra Hirtshals til Larvik og hjem derfra.

Bilferie er uten tvil noe vi skal gjøre igjen. Å være på veien byr på så mange opplevelser og stor frihet. Aldri et fly å rekke, og man kan ta valgene sine underveis basert på hvordan man liker stedene man kommer til. Dessuten er det mer miljøvennlig enn å fly!

For første gang kan jeg med hånden på hjertet si at jeg faktisk har ladet opp til en travel høst. Vanligvis er det sånn at ferien gjør meg mindre motivert for hverdagen, litt som Benedicte så fint skrev her. Men ikke denne gangen. Og godt er det, for både Jonas og jeg har veldig mye å gjøre og tenke på denne høsten. Heldigvis er det bare tre måneder til jul!