Monthly Archives

august 2017

Livet

STJERNER, PMS OG RUSLEDRAM

21. august 2017

Her om dagen slo det meg plutselig at dere som leser denne bloggen og kun kjenner meg herfra må tro jeg er en ganske døll og deppa dame. Det første er kanskje sant, men det siste er jo ikke det. For selv om jeg har endt opp med å skrive fryktelig mye om kjipe nederlag og uoppfylte ønsker her på denne bloggen, er jo det bare én del av livet. Så jeg skal prøve å utvide repertoaret med litt annet enn den helsikes «babydrømmen».

Lørdag hadde jeg det morsommere enn på veldig lenge. Noen venner av oss giftet seg for et par uker siden, med vielse og en middag med de nærmeste. Det var en nydelig dag og de hadde skrevet så fine taler til hverandre at jeg grein av meg maskaraen. Jonas var forlover, vi spiste vanvittig digg mat og tok en tidlig kveld alle mann. Festen derimot ble holdt nå på lørdag, og til tross for at den forbaskede endodriten tidvis gjorde at jeg holdt meg til ryggen og så ut som jeg var 90, klarte jeg å slå ut håret ganske ettertrykkelig!

Kvelden startet med at Pepsi måtte følges bort til svigertante og svigeronkel som skulle passe henne. Jeg hadde fire timers jåleri som måte gjøres unna på to timer, så det var helt uaktuelt for meg å påta meg noen annen oppgave enn de jeg allerede hadde fremfor meg: epilere, eksfoliere, dusje, kure, nappe, skylle, føne, lakkere, smøre, sminke et lag, så et lag til, kle på meg, finne ut hvilke (fine nok) sko som var mulige å ha på med de blemmene jeg hadde pådratt meg med nye joggesko to dager før og pakke vesken med alt som trengtes av gnagsårplaster og smertestillende til sminke, mobil, hårstrikk, lommebok og paraply. Så det ble Jonas som gikk en tur med Pepsi, før han leverte henne.

Da han kom hjem igjen, stod jeg med håndkleturban på snei, svetteperler i fjeset som jeg hadde smurt med litt for mye av den kremen jeg prøver å bruke opp fort så jeg kan kjøpe en som er mindre fet, og en neglelakk jeg hadde prøvd å åpne i ti minutter.

– Pepsi sneik seg til et bad hun, sier han når han ser meg.
– Jaha? sier jeg.
– Ja, så hun var klissvåt da jeg leverte henne.
– Hva mener du «sneik seg til»? Tok du henne med på stranda før du skulle levere henne i et selskap?

Lørdag var det nemlig fullt hus hos Jonas sin tante og onkel, dette visste vi fra før. Jeg hadde dessuten spurt med altfor kort varsel om de kunne passe Pepsi. De er likevel så snille at de sa det ikke var noe problem, og siden Pepsi kjenner dem så godt og de har hund selv, så takket jeg for det og spurte ikke noen andre. Nå hadde altså Jonas attpåtil levert dem en våt hund.

– Ja, hva sa de da? spurte jeg.
– Nei, de sa ikke noe. Men hun gikk litt oppå et babyteppe og sånn, så det ble kanskje litt dumt det der.

Ikke vet jeg om det var pms eller om jeg bare var stressa fordi jeg lå etter skjema eller om det han hadde gjort faktisk var innmari irriterende, men jeg holdt i hvert fall på å klikke fullstendig i vinkel. Trolig var det en kombinasjon, pluss litt sydlandsk temperament. Før i tiden hadde jeg nok gjort akkurat det. Klikket i vinkel, altså. Jeg ville ropt at «nå får du meg til å fremstå som en tankeløs og utakknemlig slask», «de kommer aldri til å ville passe Pepsi igjen» og «NÅ GIDDER JEG IKKE BLI MED LIKEVEL», men heldigvis har jeg roet ned hysteriet og krisemaksimeringen litt de siste par årene. Jeg ble riktig nok irritert, og jeg kjenner jeg blir det biiittelitt igjen når jeg skriver om det, haha, for hvem leverer en våt hund til vertinne for et selskap? Men jeg besinnet meg. Sendte bare svigertante en melding om at jeg skulle gjøre det godt igjen (hvorpå hun svarte at jeg måtte slutte opp og at det overhodet ikke hadde vært noe problem) og hentet meg en øl i kjøleskapet. Tror det vi har balet med de siste årene muligens har gitt meg litt perspektiv og gjort at jeg ikke orker å la hysteriet velte frem i meg før det virkelig må. Hell i uhell, si.

 

Jeg vet ikke når jeg sist hentet meg en øl i kjøleskapet, så det smakte i hvert fall vidunderlig! Så satte vi på en spilleliste fra 90-tallet, jeg sminket meg og tok på meg min nye favorittkjole. Første gang Jonas og jeg traff hverandre, i det herrens år 2007, hadde jeg på meg en mørkeblå kjole med hvite prikker og knyting rundt livet, så det har liksom blitt en greie for oss. Eller for ham, haha. Nå har jeg fått meg en ny mørkeblå kjole med bittesmå hvite stjerner og knyting i siden. Jeg har hatt lyst på den lenge, men har latt det være fordi det føles som «alle» har den, men jeg klarte til slutt ikke å stå imot lenger. Og det er jeg glad for, for jeg føler meg ganske fin i den!

Kvelden ble dødsbra. Vi tok bussen til Oslo, hadde med oss rusledram (vet alle hva det er, eller er det Kongsberg-uttrykk?) og delte hodetelefoner og hørte på musikk bakerst i bussen. På festen koste vi oss med gode venner og drinker, og masse dans. Kunne kanskje spart meg for den twerkingen mens jeg rappet refrenget på Bængshot på instastory, siden jeg tross alt er nærmere førti enn tredve nå, men sånn går det når man er på fest to ganger i året og ikke to ganger i uka lenger. Vi hadde det så gøy at jeg ikke tok noen andre bilder enn en selfie. Urutinert blogger der altså.

Nå skal jeg skrive intensivt i tre dager, og nå et delmål jeg har satt meg med boka, før jeg pakker stjernekjolen og en haug med ting jeg ikke kommer til å bruke, før vi reiser på ferie. Det tror jeg blir ordentlig fint!

Veien til barn

IVF, SAMLEBÅND OG 3-FOR-2

7. august 2017

Da er fellesferien over og den ufrivillige pausen i behandling kan nå opphøre. Hastverket som følger med det å være en ufrivillig barnløs kvinne i tredveårene gjør at jeg ikke har råd til å sløse med tiden. Vi må gjøre noe. Vi må igjen foreta oss et eller annet som øker våre sjanser for å bli foreldre. Men først må vi finne ut hva.

Jeg har lenge tenkt på å skrive litt om behandlingstilbudene for ufrivillig barnløse i Norge. Eller rettere sagt, min erfaring med og inntrykk av disse. Jeg har rett og slett litt på hjertet etter tre år, ni runder med hormonstimulering, syv ivf-forsøk og utallige møter med det offentlige og private helsevesen. Ikke minst har jeg, som et resultat av å ha vært åpen om egen ufrivillige barnløshet, fått ta del i erfaringer som andre i samme situasjon har gjort seg. Dette blir et langt innlegg, nok en gang trolig for de spesielt interesserte.

First things first. Er du en kvinne med et uoppfylt barneønske, og oppsøker legen for å høre hvorfor du ikke blir gravid, får du i Norge i dag beskjed om at du ikke kan få svar før du og din partner har prøvd i minst ett år. Det hjelper ikke om dere sluttet med prevensjon for flere år siden. Dere må aktivt ha forsøkt i over 365 dager. Flere kvinner på 30+ som jeg kjenner, inkludert meg selv, har fått denne beskjeden. Kvinner i en alder der fertiliteten er i fritt fall, får altså beskjed om å sitte og vente på å bli utredet, mens deres fysiske egnethet til å få barn raskt forvitrer.

Da vi endelig kom i gang med utredning, som skulle gi svar på hvorfor vi ikke klarte å få meg gravid, ble det raskt konkludert med at jeg hadde endometriose. Det evinnelige endometrioseeventyret kommer i et eget innlegg, men fra jeg gikk til legen til vi kom i gang med det første ivf-forsøket gikk det to år. To år er ganske lang tid når du har passert tredve og ønsker å bli mor.

I Norge får man subsidiert inntil tre ivf-forsøk i det offentlige. Det betyr at staten betaler for behandlingen ved et offentlig sykehus som tilbyr denne behandlingen, og refunderer det du har brukt på medisiner som overskrider 17 000 kroner. Avhengig av hvor mye medisiner du blir foreskrevet, og om det er ivf- eller icsi-behandling dere trenger, koster et forsøk mellom 40 og 50 000 kroner. Statens bidrag kommer derfor mildt sagt godt med. Det er imidlertid ikke alle som får dette bidraget. Det stilles nemlig krav om alt fra hva slags forhold dere er i (ekteskap/samboerskap) til hvor store sjanser dere har til å lykkes. Noen jeg kjenner ble i begynnelsen av tredveårene nektet forsøk i det offentlige, fordi legen ved et offentlig sykehus mente at hun var «så å si steril». Få år senere er hun mor til tre jenter. Hvordan kunne det skje, spør du. Lignende skandaler skjer hele tiden, svarer jeg.

Min erfaring er at de fleste norske legers tilnærming til infertilitet er skjematisk. Det vil si, satt litt men ikke mye på spissen, at alle får samme behandling, uansett årsak til barnløshet. God gammeldags samlebånd. Inn, resept på Puregon/Menopur/Bemfola etc, ut, inn igjen til egguttak, ut, inn igjen tre dager senere, tilbakeføring av embryo, ut, mensen – repeat. Når et ivf-forsøk mislykkes, er det i norsk helsevesen ikke vanlig å forsøke å finne ut årsaken. Du møtes med et skuldertrekk om du spør. Vanlig prosedyre er å ta frem kalenderen og sette en dato for å gjøre akkurat det samme en gang til. Etter to mislykkede forsøk ved et offentlig sykehus, der vi hadde fått ut henholdsvis 7 og 12 egg, spurte vi legen om det var mulig at endometriosen var tilbake etter operasjonen jeg hadde hatt året før. «Det er et godt spørsmål», sa legen og henviste meg til ny operasjon for å avdekke om det var tilfellet. Det viste det seg at det var. En god del, faktisk. Flaks at vi – pasientene – foreslo å ta en titt. Noen vil si at det var legens jobb å foreslå riktig behandling.

Neste forsøk ble avbrutt, etter at vi fikk ut tre egg og ingen overlevde befruktningen. Legen ringte for å gi oss den dårlige nyheten. «Dere må ta en prat om hva dere skal gjøre videre nå», hørte jeg i telefonen jeg skjelvende holdt i hånden. Jeg hadde sekunder før fått vite at ukene med sprøyter og hormonhelvete hadde vært til ingen nytte. Legen fortsatte. «Man kan ikke holde på i det uendelige, vet du. Når du får ut så få egg, er det ikke noe å jobbe med. Det er mange måter å bli foreldre på. Dere bør vurdere eggdonasjon, adopsjon, fosterbarn…» fikk jeg beskjed om, der jeg satt oppløst i tårer, 31 år gammel, få måneder etter vårt aller første møte med fertilitetsmedisiner og assistert befruktning. Kunne man bruke formuleringer som «i det uendelige» når vi bare hadde to forsøk bak oss? Når et forsøk avbrytes, regnes det ikke som et forsøk, og du får et nytt. Legen ved det offentlgie sykehuset mente det ikke var noen vits for oss å benytte oss av det siste statlig finansierte forsøket. Vi kunne komme inn på en samtale over helgen for å snakke om veien videre. Men vi burde ta stilling til om vi var klare for eggdonasjon (som til alt overmål er ulovlig i Norge) før vi kom, var oppfordringen. Resten av den fredagen gråt jeg. Det kjentes som livet var over.

Mannen min tok ordet med en gang vi hadde satt oss ned. «Jeg vil bare si med en gang at vi er her for å få vite om mulighetene vi to har for å lage barn, vi er ikke her for å høre om alternative måter å bli foreldre på», sa han og fortsatte: «Så det vi lurer på nå er hva som gjør at det er fånyttes å prøve igjen. Hvorfor satser dere på at det lave antallet egg i siste uttak er mer representativt enn de to første uttakene der eggene var flere?»

«Skal vi se på journalen her, da» sa legen og forsvant inn i dataskjermen. Myste litt, hevet øyenbrynene, myste litt til og hevet øyenbrynene på nytt. «Jøss, se her ja. Dette er jo veldig bra. Her har dere fått ut syv egg – og alle var modne. Skal vi se.. Fikk dere ut tolv egg i forrige runde?! Elleve av dem var modne? Dette er jo veldig gode forsøk, det må jeg si! Nei, da er det bare å fortsette å prøve. Dette ser jo riktig så lovende ut!»

Legen vi hadde satt vår lit til hadde ikke sett på journalen før han ringte en fredag ettermiddag og foreslo at vi burde kaste inn håndkleet. Det er litt vanskelig å beskrive det jeg følte da. På den ene siden glede og lettelse over ikke å være en lost case ennå likevel, på den andre siden følelsen av utrygghet og det ikke å ha tillit til den vi så inderlig hadde håpet på skulle hjelpe oss.

I det private, der vi har vært de siste to årene, har det ikke vært bedre. Jeg har blitt satt på samme hestedose-hormonkur, fått ut et varierende antall egg, bare ett eller to har overlevd befruktningen, dette/disse er tilbakeført og jeg har fått mensen på dag ni etter tilbakeføringen. Ikke én gang har legen sagt «kanskje vi skal prøve noe annet». Jeg har gang på gang spurt om han tror det er håp for oss, svaret har alltid vært det samme: «Selvfølgelig! Hvis ikke hadde vi jo ikke gjort dette. Du fungerer, han fungerer, dere er relativt unge, det er bare et spørsmål om tid før det klaffer». Sist han sa dette, var i begynnelsen av mai, da vi var til ultralyd underveis i vårt hittil siste forsøk. Etter at forsøket nok en gang gikk i dass, og vi fortsatt hadde et forsøk igjen i 3-for-2-pakken vi hadde kjøpt, fikk pipen en annen lyd. «Dette går jo ikke», var beskjeden da vi var hos ham i slutten av samme måned. Hva som hadde endret seg så radikalt på tre uker, vet vi fortsatt ikke. Visst hadde vi vært gjennom et mislykket forsøk i mellomtiden, men at forskjellen mellom åtte og ni runder skulle være som dag og natt, var vanskelig å forstå.

Under samme samtale, foreslo vi et forsøk i naturlig syklus. Vi hadde lest oss opp på nettet om metoden og mente den hørtes aktuell ut for oss. Forsøk i naturlig syklus er rett og slett et ivf-forsøk der man ikke stimulerer kvinnen med hormoner før et egguttak, men lar naturen dyrke frem egg. Der man i en stimulert syklus booster modningen av så mange egg som mulig, og ved å hindre eggløsning sørger for at alle modnes og kan tas ut, lar man i en naturlig syklus kroppen dyrke frem eggene og velge ut det beste til eggløsningen. Man sitter altså igjen med kun ett, det egget kroppen mener er det mest overlevelsesdyktige. Derfra utfører man assistert befruktning som normalt. Poenget med stimulert syklus er å øke antallet egg, noe som kan gå på bekostning av kvaliteten. Når antallet økes betraktelig, ser man tross kvalitetsreduksjon, en gevinst ved å stimulere. Vi har vært gjennom ni runder med høydosestimulering, men aldri sittet igjen med mer enn maks to egg ved innsetting. De fleste gangene har vi sittet igjen med ett. Altså har stimuleringen ikke gitt oss mer enn det kroppen selv ville dyrket frem, uten medisiner. Det eneste medisinene har gitt oss har vært dårligere kvalitet på det ene egget vi har tilbakeført.

Vi spurte legen om det var hensiktsmessig for oss å gjøre et forsøk i naturlig syklus. «Det var en god idé», svarte han. «Det er nettopp hos par som dere, der kvinnen faktisk produserer egg, men responderer dårlig på hormonstimulering, at man har sett gode resultater av forsøk i naturlig syklus. Vi går for det!». Vi holdt på å falle av stolen. Hadde vi nettopp googlet oss frem til behandlingen som passet oss best? Ikke bare er hormonstimulering fysisk og mentalt beintøft, men hver runde med medisiner koster nesten 20 000 kroner. Vi har gått gjennom ni runder med medisiner som har tatt knekken på både kropp, sjel og lommebok – og ingen leger har reagert på at de kun har gjort skade. Vi har blitt plassert på samlebåndet og blitt behandlet av maskiner.

Til høsten blir det altså et forsøk i naturlig syklus. Jeg skal muligens gjennom min fjerde endometrioseoperasjon først. Ulempen med forsøk i naturlig syklus er at man kan bomme på eggløsning og dermed må vente på neste syklus. I mange land minimerer man denne risikoen ved å ha hyppige ultralydundersøkelser. I Norge glipper egg rett som det er, fordi nesten ingen klinikker gidder å jobbe i helgene. Jeg har mast meg til å få et løfte om daglig ultralyd når vi kommer så langt. Går det ikke denne gangen heller, ser vi mot utlandet. Påfallende mange jeg kjenner og kjenner til, har gode ting å si om fertilitetsbehandling i Århus i Danmark.

I den sårbare situasjonen vi befinner oss i, er det en enorm tilleggsbelastning ikke å kunne stole på de som behandler oss. At vi, i tillegg til å holde ut smerte, lengsel, nederlag, økonomisk belastning og skuffelser, også selv må passe nøye på at vi får riktig medisinsk behandling, er intet mindre enn skandaløst.

Ja, det er frivillig å forfølge ønsket om å lage egne barn når naturen butter imot. Nei, leger kan ikke trylle. Men som pasient bør man kunne forvente at man får den rette og best tilpassede behandlingen. Man skal ikke måtte google seg frem til sin kur. Uansett om det er influensa eller ufrivillig barnløshet man lider av.