Veien til barn

TIMEOUT, MY ASS

18. juli 2017

Livet er virkelig bedre om sommeren. Selv om jeg i år som alle andre år fikk min lille kontraintuitive vårtristesse da dagene begynte å bli lengre og luften slightly varmere, er det jo dette som er min årstid. Det er så mye lettere å leve om sommeren. Lettere å kle seg, sminke blir overflødig, blomster overalt, flere brukbare timer i døgnet, alt er bare velstand. Nesten alt.

Planen var jo å bruke denne sommeren til å puste litt. Benytte oss av anledningen med sommerstengt klinikk til å legge det hele litt på hylla og ta en timeout fra fertilitetshelvetet. Ideen var å prøve å ha det bra, nyte sommeren og ikke la vårt evige prosjekt skyggelegge tilværelsen helt. Særlig nå som vi uansett ikke får gjort noe annet enn å vente på neste runde. Denne sommeren skulle jeg ikke tenke på den høyst ufrivillige barnløsheten. Men jeg har nå, etter flere forsøk på slike «pauser», lært at det faktisk ikke er noe som heter «en timeout» fra dette opplegget. Sånn er det, og det må man bare lære seg å leve med.

For du kan ta en fysisk pause, i den forstand at du akkurat nå ikke sprøyter deg selv full av hormoner eller er til ultralyd annenhver dag. Men all den tid du har lyst på barn og ikke har barn, er du jo ufrivillig barnløs. Kan liksom ikke ta en pause fra det. La meg forklare hvordan et tappert, men mislykket forsøk på det jeg så kjekt kalte «pustepause» i mitt forrige innlegg, typisk kan fortone seg.

Jeg står opp etter en god natts søvn på hytta, tar med meg en kaffe ned på brygga og registrerer på vei forbi stua at svigerinnen har både hendene, håret og fjeset fullt av babygrøt der hun nesten sloss med ettåringen som ropende kaster mat og leker veggimellom. Jeg sender henne en vennlig tanke, sier til meg selv at det tross alt er mye ro og frihet i livet uten barn. Jeg har sikkert sovet dobbelt så lenge som henne i natt, og nå kan jeg bruke dagen min på akkurat det jeg vil, uten at noen krever noe som helst av meg. Så sjukt deilig, egentlig! Hæ? JA, DET ER JAMMEN DEILIG, tenker jeg og plukker med meg avisen på vei ut av hytta. Setter meg ned på brygga og dingler med beina, myser smilende mot sola og tar en slurk av kaffen. Klapper meg selv på skulderen og tenker at nå er jeg flink til å nyte livet, istedenfor å sette det på vent. Kikker ned på den svindyre sommerkjolen og pedikyren jeg fikk før helgen, og tenker at dette er fruktene av frihet og egentid.

Blar litt i avisa, der står det om alt fra høstens forestående valg til samlivsproblemer, DAB-radio og Norges beste softis. Jeg blar og leser, men bare minutter senere sitter jeg der plutselig og har den vonde følelsen inni meg igjen. Den som kjennes som en knyttneve, som treffer meg tungt i magen og gjør meg urolig. Den som gjør at hjertet synker og jeg blir mørk inne i hodet. Smilehullene er vekk og sinnarynken er tilbake. Hva skjedde nå?

Nei, det som skjedde var at jeg satt der, ante fred og ingen fare. Var flink til å nyte øyeblikket. Men så glemte jeg at det ikke er mulig å styre tankerekker og blokkere utvalgte tankeruter. Så da jeg leste en artikkel om politisk uenighet om kontantstøtten, la plutselig tankene mine ut på en egen liten spasertur. Plutselig satt jeg der og stirret på bilder av barn med softis i hele trynet, mens jeg tenkte over hvilken holdning jeg selv har til kontantstøtten. Konkluderte med at den nok er nyttig og viktig for mange, men at jeg selv ville valgt å ha barna mine i barnehagen. Barnehagen. Barnehageplass, tenkte jeg. En ting nesten alle jeg kjenner snakker om. «Barnehageplass» er et ord som gir meg litt vondt i magen, kjenner jeg nå. Det er et ord som minner meg på et problem jeg ikke har. Et problem jeg så inderlig gjerne skulle ønske jeg hadde. Jeg kommer aldri til å levere og hente i barnehagen, tenker jeg. Det er dette jeg tenker, der jeg sitter og myser med sinnarynke, og kald kaffe i koppen. Så får jeg panikk. Jeg har ingen tid å miste. Jeg har for svarte fylt 35 år nå, hva da «pause»?! Vil jeg bli mor eller vil jeg ikke? Jævlig dårlig idé å utsette noe som helst da i så fall. Jeg har få nok egg som det er. Så jeg heller ut kaffen, ruller sammen avisa, reiser meg opp, går og finner mannen min. Nå sover nevøen min og foreldrene hans slapper av i solen. Jeg og mannen min bruker hele formiddagen til å google etter «forsøk i naturlig syklus», «fertilitetsklinikker Danmark» og «forskningsartikler endometriose».

Det er ikke mulig å slappe av på kommando, er vel det jeg prøver å si. I hvert fall hvis det å slappe av er ensbetydende med å stenge ute alle tanker om temaet som tross alt opptar deg mest. Jeg vil slå et slag for å kutte ut selvpålagte timeouts. For hva er avslappende med å tvinge seg selv til noe som er umulig? Slutt å fortelle folk som er ufrivillig barnløse at de skal tenke på noe annet, for det går ikke. Og er du den barnløse, slutt å gi deg selv mental juling for at du ikke klarer å legge til side lengselen etter å bli mor. Innse i stedet at en stor del av livet akkurat nå består av nettopp dette ønsket, og at det da er helt naturlig at du tenker mye på det. Men, og det er et stort men, det betyr ikke at det ikke er plass til noe annet i tilværelsen. Det er ikke slik at du ikke fortjener å gjøre noe som helst annet enn å piske deg selv for at kroppen din ikke lystrer. Du blir ikke fortere gravid om du luker jobb, venner, middagsselskap og tv-serier ut av livet ditt. Du blir ikke mer fertil av at fertilitetsforsøk er din heltidsgeskjeft. Nå er det dessverre i mitt tilfelle sånn at en konstant, smertefull og ekstremt døll endometriose legger sine begrensninger på livet, men jeg er overbevist om at det er sunt for kropp og sjel å skvise inn en balansert miks av den jobbingen, de sosiale sammenkomstene og den populærkulturen man kan – inn i en hvilken som helst tilværelse, egentlig. Også den som ufrivillig barnløs.

Jeg har i hvert fall lagt den tvungne timeouten på hylla, og gått tilbake til både googling, kalender, testing og alt det koko som omgir oss som er i denne bobla. Men nå er jeg samtidig opptatt av at denne tiden, disse årene vi bruker på dette, skal bli husket for mer enn bare forsøkene og tårene. Jeg vil at når vi sitter der om tjue år og snakker om da vi var i 30-årene, uansett om vi da har barn eller ikke, så skal det også hoppe frem bilder og minner i hodet, som handler om helt andre ting enn fuckings jævla ivf.

Fortsatt god sommer 😘

You Might Also Like

25 Comments

  • Reply anonym 18. juli 2017 at 21:58

    Takk for at du deler;-) Uff, kjenner meg så godt igjen i den prossessen og de tankene dine! Det tar aldri fri «når man har dårlig tid», selv om jeg nok er i en annen situasjon (eldre enn deg og enslig..). Men jeg har nå tenkt de tankene der i ganske mange år. Har ikke gått i gang med prosessen før, på grunn av vært i et av/på forhold og de vanskelige etiske spøsmålene. Har ett par mislykket ivf-forsøk bak meg nå, og muligens et par til- uten å ha noe stort håp om lykkes.. Men uansett, så tror jeg at vi alle er i samme båt, man drømmer vel alle om mann, barn, familie og være en del av et fellesskap. Selv om jeg er glad i livet mitt og ser friheten/fordeler uten ansvaret barn følger med seg, og klarer å se det sånn relativt ofte, så vet jeg at det er ikke det jeg ønsker meg innerst inne. I det siste har jeg faktisk tenkt å være fosterhjem som noe jeg kan tenke meg, vi får se. Vel uansett, ønsker dere masse lykke til til videre! Håper det klaffer en dag.;) Det er i hvertfall en trøst å lese om andre som har en del av de tankene/erfaringene.

    • Reply Mina Ghabel Lunde 19. juli 2017 at 13:39

      Takk for at du deler med meg <3 Jeg håper det blir slik du vil, uansett om det blir egne barn, fosterbarn eller begge deler. Jeg tror det finnes ganske mange andre måter å bli ekte lykkelig på, enn de vi får i fleisen når vi ser oss rundt - i virkeligheten OG på sosiale medier. Fortsatt god sommer, kjære deg!

  • Reply Vilde 18. juli 2017 at 22:56

    Kjære Mina, du skriver helt vanvittig bra, jeg blir alltid så glad når det kommer nye blogginnlegg fra deg – enten det handler om barn, hår eller samfunnet forøvrig. Vi er ikke i samme båt, jeg er ti år yngre enn deg og barn er føles fjernt, men det du skriver berører meg likevel. Ville bare si det, og at jeg håper av hele mitt hjerte at det ordner seg for dere. <3

    • Reply Mina Ghabel Lunde 19. juli 2017 at 13:42

      Kjære Vilde! Herregud så glad jeg ble for akkurat denne kommentaren. Tusen, tusen takk <3

  • Reply Stine 22. juli 2017 at 11:49

    Du setter ord på følelser jeg også kjenner på. Googling, forskning, googling, sende rundt mail og enda mer googling. Du skriver så godt, og jeg blir glad hver gang det kommer et nytt innlegg. Takk for at du deler 🙂

    • Reply Mina Ghabel Lunde 24. juli 2017 at 12:32

      Tusen takk for at du leser. Ja, det er litt av en boble. Lykke til, kjære deg <3

  • Reply PausePling 24. juli 2017 at 17:37

    Ja det var godt å lese! For jeg er også 35, og sommeren skulle være en pause hvor jeg og min kjære (?) skulle kjenne på ting hver for oss og gjøre ting for å bli glade igjen, og til høsten finne ut av om vi skal bli oss igjen eller går fra hverandre. Vi har hus, hytte, to barn som er hans…
    Og jeg vil ha egne barn… men det er umulig å ta pause fra å tenke på hvordan det går med oss to… når det jeg helst vil er å være i en prosess hvor jeg skaper en familie (mine nærmeste familiemedlemmer er døde). Så selv om jeg reiser og gjør mange ting på nyte-lista, så går jo tankene dit likevel. Egentid er ikke det samme når den ikke er selvvalgt. Alle gode tanker til deg, Mina!

    • Reply Mina Ghabel Lunde 24. juli 2017 at 21:36

      Jeg forstår deg godt! Det er som regel en grunn til at vi tenker på det vi tenker på. Jeg håper du og din kjære (?) kommer til samme konklusjon, sånn at veien videre blir lett å gå. Og så må vi huske på at 35 ikke er 45, haha <3

  • Reply Siri-Kathrine 25. juli 2017 at 09:42

    <3 . . . . . . . . . .

  • Reply Lin 26. juli 2017 at 09:38

    Takk Mina,
    takk for at du får meg til å sette pris på han som kaster frokostspagettien på veggen (brødskive, polarbrød, smoothie etc sitter der allerede).
    Takk for at du får meg til å sette pris på at vi har vært våken siden kl.5.
    Takk for at du får meg til å se lyst på det å ligge syk på sofaen midt i ferien og vite at jeg snart må reise på lekeland.
    Takk for mye annet og som jeg glemmer å være takknemlig for!
    Takk for at du får meg til å se lykken i det å ja fått et suksessfullt prøverørsforsøk.

    Håper ting går den veien du ønsker snart!

    • Reply Mina Ghabel Lunde 26. juli 2017 at 15:46

      Vær så god for alt, og gratulerer med suksessfullt forsøk, at du leser bloggen min og at du håper det går bra for meg 🙂

  • Reply Stine 26. juli 2017 at 10:43

    Takk!💜 Takk for at jeg kunne våkne i dag til en følelse av at jeg ikke er alene og for at du setter ord på AKKURAT sånn jeg har det!

    • Reply Mina Ghabel Lunde 26. juli 2017 at 15:46

      Takk selv for at du forteller meg det. Det betyr mye <3 Jeg håper du snart ikke har det sånn lenger!

  • Reply B 26. juli 2017 at 15:40

    Åh, skulle ønske du skrev oftere… jeg trenger å lese en klok dame som setter ord på det jeg selv føler, men ikke alltid selv klarer å formulere. Jeg har lest bloggen til en annen «frue», men hun og jeg er nok alt for ulike til at jeg kjenner noen gjenklang i fokus og verdier. Men jeg synes det er fint med alle som setter lys på saken, altså.

    Jeg er bare så sliten og lei nå. Selv etter alle ukene med sommerfri! Og høsten kjennes ut som en lang, stupbratt motbakke, men jeg skal krumme ryggen og bite tennene sammen som det stabeistet jeg egentlig er. Håper det ender bra…

    Ønsker deg alt godt!

    • Reply Mina Ghabel Lunde 26. juli 2017 at 15:54

      Altså, jeg blir SÅ glad når jeg får sånne tilbakemeldinger. Tusen takk <3 Jeg har i blant lyst til å skrive oftere, men som du altfor godt vet, blir det jo mange gjentagelser når man skriver om denne tilværelsen. Men det er vel for sent å snu denne prøverørsfruebloggen her, så jeg skal oppdatere videre om hva som skjer utover høsten. De stupbratte motbakkene skal få noen strie jævler å bryne seg på!

  • Reply Nina 27. juli 2017 at 10:22

    Tusen takk for at du skriver om dette <3. Du er så flink og tøff. Det er virkelig ikke lett å være ufrivillig barnløs med stadige påminnelser om det man ønsker seg mest i denne verden. "Slappe-av" knappen er en myte for meg og timeout har vi også gitt opp. Tankene vandrer tilbake på sorgen uansett.

    Ønsker deg alt godt og riktig lykke til med videre forsøk!

    • Reply Mina Ghabel Lunde 27. juli 2017 at 12:10

      Takk selv, kjære deg! For at du leser og skriver til meg. Jeg mistenker at du er ganske flink og tøff selv, dette opplegget her er ikke for pyser <3 Fingers crossed for at denne høsten blir en god en!

  • Reply Cecilie 27. juli 2017 at 14:15

    Kjære Mina!
    Jeg dumpet borti bloggen din tilfeldigvis, i mine evige googling angående endometriose og ivf. Du skriver vanvittig bra, og du setter ord på det jeg, og helt sikkert veldig mange andre føler. Jeg blir glad for å lese nytt innlegg fra deg, samtidig som jeg sitter her og gråter, og blir trist på dine vegne.. Kjenner på håpløsheten og hvor slitsom denne usikkerheten er.. Hvordan ferien faktisk blir et lite helvette pga at man ikke klarer å tenke på annet. Jeg savner faktisk jobb, for å få tankene over på noe annet. Det er faktisk helt umulig å ta en timeout i denne prosessen. Og når tanta kommer, er det en like stor nedtur, hver gang.. Uttrykket «Har du mensen eller? » for å terge en litt emosjonell dame, har fått en helt ny dimensjon.. Tusen takk for at du deler og at du er så ærlig. Sender dere masse kjærlighet og masse lykke til videre. Nå MÅ det bli deres tur snart.

    • Reply Mina Ghabel Lunde 27. juli 2017 at 15:43

      Kjære Cecilie <3 Da vet vi akkurat hvordan hverandre har det. Den forbaskede endometriosen. Jeg skal skrive et innlegg om den snart, for i morgen skal jeg til en spesialist jeg har enorme forventninger til! Takk for skryt <3 Og masse lykke til!

  • Reply MA 27. juli 2017 at 14:53

    Kjære Mina, jeg er glad jeg kom over bloggen din 🙂 Min samboer og jeg har forsøkt å få barn i to år nå, og er klare for å ta steget inn i assistert befruktning-verdenen. For omtrent ett år siden fant vi ut at min samboer har redusert antall spermier og dårlig kvalitet, og har vært igjennom flere runder med forsøk på forbedringer på disse områdene. I dag har vi levert den siste spermieprøven i rekken (håper jeg), og vi er klare for å be om henvisning videre til assistert befruktning uansett hva resultatet av prøven viser. Jeg ønsker dere lykke til videre i prosessen, og håper at neste forsøk blir vellykket <3

    • Reply Mina Ghabel Lunde 27. juli 2017 at 15:45

      Jeg er også glad for at du kom over bloggen min <3 Det er så urettferdig at det skal sitte så langt inne for noen, mens andre får det til før de engang ønsker det. Håper deres opphold i assistert befruktning-verdenen blir short and sweet!

  • Reply ivf-mamma 28. juli 2017 at 12:43

    For et deilig innlegg å lese! Det er jo kjipt det du skriver om, men likevel så må jeg smile – du tar alle de følelsene så på kornet. Slappe av – my ass! Og så nøt jeg innlegget om kjæledyr – igjen spot on:-). Og du – hold ut – det er når det ser som mørkest ut at det plutselig lysner i tunnelen. Sommerklem fra ivf-mamma og hundeeier;-)

    • Reply Mina Ghabel Lunde 28. juli 2017 at 18:10

      For en deilig kommentar å lese! Tusen takk og sommerklem right back <3

  • Reply Kine 30. juli 2017 at 17:09

    Tusen takk for at du får disse ordene ned på «papiret». Jeg og min mann har prøvd i over ett år, men vi har ikke tatt like hardt på alle de negative testene. Han har ikke engang tenkt over hvilken dag i syklusen det er, mens jeg er som deg; googler, venter, googler, venter. Alle disse innleggene dine om barnløshet har jeg lest høyt for min mann. Og endelig skjønner han litt av hvordan jeg har det (og at jeg faktisk ikke er så gal som han har trodd, haha). TAKK! <3 Og masse lykke til videre! Jeg krysser fingrene for dere, og følger spent med. Hilsen og klem fra endosøster

  • Reply Gamela 18. august 2017 at 16:45

    takk for at du deler, og beskriver så vel alle følelser jeg selv sitter med, og har sittet med i sommer….TAKK!! jeg krysser fingrene for oss begge, selv om vi i dag har fått en ganskje kjip beskjed, og veien til baby blir enda mer kronglete enn vi kunne forestille oss….

  • Leave a Reply