Veien til barn

NO FILTER

15. mai 2017

NÅ ER JEG ALTSÅ SÅ DRITTLEI!

I dag er jeg ikke først og fremst trist, jeg er rett og slett forbanna. Totalt irrasjonell og helt ekstremt sint og bitter. Jeg gråter ikke stille, jeg hulker høyt. Dette innlegget skrives i affekt og jeg beklager på forhånd overfor sarte sjeler at jeg legger vekk alt av filter, fintfølelse og anstendighet. Jeg inntar en ukledelig offerrolle og jeg syter. Les eller la være. Men jeg trenger å få det ut.

For jeg er så helvetes opprørt over hvor urettferdig dette er, og at det ser ut som det aldri skal ordne seg. På tre år har jeg stukket meg selv i magen nesten 350 ganger og vi har brukt så mye penger på de nytteløse drittmedisinene at jeg blir gal bare av å tenke på det. Medisinene som har som eneste oppgave å sørge for at flest mulig egg blir modne og lar seg befrukte. Men ni ganger, NI JÆVLA GANGER, har jeg gått gjennom det svindyre hormonhelvetet i nesten to uker hver gang og det har aldri – absolutt aldri – resultert i mer enn ett eller to egg inn igjen. Det har kommet ut alt fra tre til 12 egg, men når tiden er inne for å sette inn igjen, er nesten alle borte. De er rett og slett ikke levedyktige. Fem ganger har vi sittet igjen med ett egg, altså det samme som kroppen naturlig ville dyrket frem og modnet for oss uten de helvetes hormonene. Når man i tillegg vet at hormonstimuleringen kan forringe kvaliteten på eggene og at det derfor kun er verdt det dersom man får ut så mange at kvantitet trumfer kvalitet, er det faen meg et under at legene har fortsatt å proppe meg med hormoner igjen og igjen og igjen.

For fem dager siden, på onsdag, hadde vi egguttak. Nok en gang – herregud så dum jeg føler meg når jeg tenker på det nå – ble vi ekstatiske av glede da de fikk ut hele syv egg. Dagen etter ringte de fra klinikken og fortalte at hele fem av syv hadde latt seg befrukte og så ut til å dele seg normalt. Fem stykker på dag to er det beste vi noensinne har hatt! Jeg sendte Jonas sms med fem kylling-i-egg-emojier og han ringte opp igjen. Like glad som meg. Den spesielt interesserte har kanskje fått med seg at planen denne gangen var å dyrke embryoene i fem dager, altså over helgen. Så de ringte oss igjen dagen etter, på fredag, for å gi en ny oppdatering før helgen: Fire fortsetter å utvikle seg, et har falt fra. Dette ser lovende ut. Vi ringer igjen i morgen lørdag hvis det skulle se mørkt ut for innsett mandag. Hører dere ikke noe, er det bare å møte opp her på klinikken klokken 12.40 på mandag for å sette inn.

Fra og med onsdag har jeg firedoblet Prednisolon-dosen min og som følge av det fått helt elendig søvnkvalitet og kronisk ulvehunger. I tillegg er jeg satt på dobbel dose progesteron i dagene mellom uttak og innsett. Så i fem dager har jeg startet og avsluttet dagen med å stappe to stikkpiller opp i der hvor INTET FUCKINGS SER UT TIL Å VILLE SKJE og ligge en halvtime slik at det absorberes. Progesteron er raus på bivirkningene, det skal hormonet ha. Byr på det aller meste innen ubehag. Men mest fremtredende for meg er alltid oppblåsthet, forstoppelse, kvalme, ømhet og et aggresjonsnivå jeg har null mulighet til å kontrollere.

Siste dobbeldosen av herligheten tok jeg i morges, før jeg la meg ned i sengen igjen for å la det gå 30 minutter før jeg gikk i dusjen. Lå der og tenkte på hvor mange blastocyster som ventet på oss på klinikken. Tekstet med venninnen min, som gudskjelov er en helt uvurderlig støtte for meg i denne helt bedritne tiden. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne.

– Det må være minst én blastocyst der siden vi ikke har hørt noe, skrev jeg.
– Jeg tror det er et par, skrev hun tilbake.

Så ringte telefonen. SÅ RINGTE FAEN MEG DEN JÆVLA TELEFONEN. «Hei Mina, det er fra klinikken. Jeg har dessverre ikke så gode nyheter til deg.»

Så her sitter vi igjen. Ni ganger har kroppen min blitt stimulert med hestedose hormoner. Fem ganger har jeg fått tilbake ett egg, to ganger har jeg fått tilbake to og to ganger har vi sittet igjen med nada å sette inn. Det er visst ikke godt å si hvorfor i satan de slutter å utvikle seg. «Dette er et usikkert fag, vet du» sa hun da jeg spurte.

Jeg er tross alt glad for at vi fikk vite at de ubrukelige egga er ubrukelige nå. Så slapp vi å dra inn til Oslo, ligge på den møkkastolen igjen, føre inn falskt håp og ligge med beina høyt. Drikke lunka eplejuice på 17. mai og te på flyet til Paris. Gå rundt på en etterlengtet ferie og grue oss til neste gang jeg skal på do, i tilfelle det kommer blod på papiret. Få mensen tre dager før jeg skal ha bursdagsfest med nesten alle jeg kjenner. Da får det bare være like så greit at vi fikk det i fleisen nå. Men det føles ikke mindre urettferdig av den grunn.

Jeg vet dette ikke er lov å si, men jeg er sikker på at jeg ikke er alene om å føle det sånn. Ja, jeg er bitter. Jeg er dødsbitter! Jeg synes vi fortjener å få barn nå. Jeg har ingen familie i Norge utenom Jonas og hans familie. Jeg har prøvd å gjøre alt riktig og i rett rekkefølge. Jeg har levd sunt, vært sammen med samme mann i ti år og vi har lagt alt til rette for at et barn kan ha det bra hos oss. Ja, det er forferdelig usjarmerende, men jeg blir eitrende forbanna av å se de nøytrale trynene på Facebook som var single i går og er gravide i dag. Som har hatt like mange kjærester og one night stands som jeg har hatt ultralydundersøkelser de siste tre årene. Og så vips! Som den største selvfølge sitter de der, under et år etter at de markedsførte seg med et filterbefengt bilde av seg selv og Aperol Spritzen sin på Tinder, med en kid på fanget og en halvengasjert fyr ved siden av: «Gjengen min <3 » NEI! JEG ORKER IKKE! Jeg unner dem det ikke. Jeg har blitt en sånn en. Fuck off, både du og gjengen din.

Nå skal jeg ut og kjøpe en fin kjole og noen flasker champagne. En av dem skal vi drikke i kveld, resten skal gå ned på 17. mai. I morgen er det ti år siden første gang jeg ble med Jonas hjem. Ti år siden vi ble oss to. Vi skal feire at selv om vi ikke har klart å lage barn sammen, så har vi klart noe langt færre klarer: Vi har funnet vår sjelevenn i hverandre. Det er vi heldigvis enige om at er det viktigste, det er nettopp på grunn av dét at vi i det hele tatt vil ha barn og det får være mer enn godt nok akkurat nå.

 

You Might Also Like

133 Comments

  • Reply Bahar 15. mai 2017 at 16:07

    Dette. <3 <3 <3

  • Reply Bahar 15. mai 2017 at 16:07

    Var sterkt å lese. Men så fint. Men så sterkt.

    • Reply Mina Ghabel Lunde 15. mai 2017 at 21:34

      Tusen takk for at du leste <3

  • Reply Siw 15. mai 2017 at 16:51

    ❤️ så trist å høre. Du er ikke alene om tankene dine. Tror de fleste som har vansker med å få barn føler livet er urettferdig

    • Reply Mina Ghabel Lunde 15. mai 2017 at 21:36

      <3

      Ja, det er en sår posisjon å havne i. Ante ikke at det kunne føles så vanskelig før jeg selv stod midt opp i det.

  • Reply T 15. mai 2017 at 17:27

    Kjære Mina! Har vært innom bloggen din innimellom og synes det er så bra at noen tørr å dele den vanskelige ivf prosessen. Jeg synes du deler det på en j…. bra måte, du er dønn ærlig og det er vondt og vakkert å lese. Jeg er selv ufrivillig barnløs og kjenner meg så godt igjen i følelsene du beskriver, både de håpefulle og bitre . Det er jammen meg lite som skal til for å så et lite håp i en ellers mørk fertilitetsverden. Uansett hvor mye man beskytter seg selv med negative tanker, bygges håpet opp like mye hver gang. Og de bitre følelsene er på sin plass, for det er så sinnsykt urettferdig og trist. Det finnes ingen ord som kan ta bort det. Men jeg synes at dere skal drikke den flaska med champis for å feire at dere holder ut og at du er en vakker og klok dame! Har så lyst til å si at alt ordner seg, men vet at det ikke er noen trøst akkurat nå. Kos dere i Paris, drikk dere brisne på champis hver dag! Stor klem❤

    • Reply Mina Ghabel Lunde 15. mai 2017 at 21:42

      Kjære T

      Tusen millioner takk for fine ord. Du setter ikke så verst ord på tilværelsen selv. Akkurat sånn er det, man beskytter selv med negative tanker, men likevel bygges det forbannede håpet opp. Det ble et glass rødvin i dag, men det skal uten tvil bli flere i Paris. Stor klem tilbake <3

  • Reply M 15. mai 2017 at 17:44

    Det er som jeg skulle sagt det selv! DET ER SÅ URETTFERDIG! Og det er helt meningsløst at noen av oss skal måtte vente og streve SÅ lenge for å få barn, og føle at det bare er motgang, mens i motsetning nesten samtlige andre av mine venninner og bekjente blir gravid bare mannen kaster ett blikk i hennes retning!! Det er NULL logikk, og i alle fall NULL rettferdighet!!
    Takk for at du deler, Mina, og for at du setter ord på disse følelsene som er så gjenkjennbare for oss andre ufrivillig barnløse!! Du ikke bare setter ord på det, du treffer spikeren på hodet – så til de grader!!
    Fortsett å holde hverandre for å være det viktigste – dere er sterke sammen! Kos dere i Paris!! <3<3

    • Reply Mina Ghabel Lunde 15. mai 2017 at 21:46

      Takk for at du leser, M <3

      Og tusen takk for at du forteller meg at det er noe vits i å skrive om dette. Du har så rett om den manglende logikken og rettferdigheten. Før tenkte jeg om iherdige prøvere at de var uforståelig ivrige. Jeg tenkte at det ikke var en menneskerett å føde barn og at det var nok av barn i verden som trengte foreldre. Vanvittig hvordan alt endrer seg radikalt når man står midt opp i det selv.

  • Reply K 15. mai 2017 at 20:17

    Det er søren meg HELT lov å tenke som du gjør! Jeg hadde vært verdens bitreste hvis det var meg. Jeg har ingen barn, så for alt jeg vet kan det jo faktisk bli meg også. Det er ingen garantier, ikke for noen. Jeg håper dere får en super 17. Mai med masse, masse champagne og ikke minst en fantastisk tur til Paris! Jeg heier masse på dere og håper at det er på det tiende forsøket det klaffer.

    • Reply Mina Ghabel Lunde 15. mai 2017 at 21:49

      Tusen hjertelig takk for støtte og heiarop. Og takk for at du leser, selv om du selv ikke sitter i samme båt. Det håper jeg for øvrig du aldri kommer til å gjøre heller <3

  • Reply Anna S 15. mai 2017 at 21:44

    Fy fader, så kjipt. Kjenner meg veldig igjen i aggresjonen mot den trivelige Gjengen, «go’guttene mine» osvosv. Dritt og atter dritt. Takk igjen for at du skriver! Det hjelper masse å lese! <3

    • Reply Mina Ghabel Lunde 15. mai 2017 at 21:51

      Det er disse tilbakemeldingene som gjør denne bloggingen terapeutisk for meg. Tusen millioner takk for at du skriver til meg også. Hjelper masse denne veien óg <3

  • Reply Mari 15. mai 2017 at 21:55

    Jeg kjenner så innmari igjen de tankene dine. Hvorfor skulle vi, som hadde vært sammen i årevis, gifta oss, skaffa rekkehus, katt, og vært ferdig med helgefylla for lengst ikke få til det naturligste i verden? Her lå jo alt til rette for en liten mini! Var sykt bitter på alle som ble gravide, gråt ut øynene hver gang noen i omgangskretsen annonserte. Ultralydbilde, og whoops, smelt på tjukka liksom. Mens man sitter der med blåmerker på magen, apotekregninger tilsvarende ei månedslønn og hormonkaos i kroppen. Jeg følte hele greia var i ferd med å spise meg opp, endre meg til ei bitter heks. Og jeg var gjennom bare halvparten så mange forsøk som deg. Men den klaffa på nr fem, og nå er jeg blitt ei sånn jeg hata, som gliser på trilletur i skogen. Vil bare si at jeg håper lykken deres snur snart. Inntil da er det lov å være drittlei, hulkegråte og bannes. Men de som fortsetter å prøve lykkes som oftest til slutt – på en eller annen måte.

    • Reply Mina Ghabel Lunde 15. mai 2017 at 22:19

      Takk for støttende og ikke minst oppløftende ord, Mari. Å høre sånne historier, om dere som har vært i eksakt samme håpløse situasjon, hjelper enormt på motivasjonen for ikke å gi opp. Og så må jeg si at er det noen jeg unner mammatilværelsen, er det nettopp de som har slitt med å få det til, men som det endelig har klaffet for. Du fortjener både glis og trilletur <3

  • Reply Helene 15. mai 2017 at 22:26

    Kjære deg.

    Dette skulle bli mitt første svar på en blogg, noensinne. Oppi alt det skrikende og øredøvende kaoset jeg har i prøverørshodet mitt ville jeg skrive for å takke deg for det du skriver her. Og kanskje prøve meg på noen trøstende og velmenende ord. Men, så klarer jeg ikke. Jeg klarer nesten ikke se skjermen gjennom tårene. Og dessuten vet jeg at det finnes ikke ord akkurat nå som gjør det noe bedre for deg – kanskje bortsett fra at det du skriver hjelper meg til å sortere noen av de tankene jeg selv sliter med i en situasjon som ligner din. Så enn så lenge får det holde med TAKK fra meg.

    • Reply Mina Ghabel Lunde 15. mai 2017 at 22:52

      Herregud <3 TAKK selv for at du skriver dette til meg. For at du får meg til å føle meg mindre alene, og mindre latterlig og selvsentrert når jeg skriver side opp og side ned om dette prøverørsmarerittet. Det hjelper masse. Hang in there!

  • Reply Panthea 15. mai 2017 at 22:54

    Mina ❤️ Blir så fryktelig lei meg på deres vegne! Og så skjønner jeg bare ikke hvorfor det ikke skal klaffe for dere! Sender deg mange gode tanker og klemmer ❤️

    • Reply Mina Ghabel Lunde 16. mai 2017 at 11:40

      Tusen takk, Panthea <3

  • Reply Linn 16. mai 2017 at 00:02

    Hei Mina, så leit å lese at dette ikke gikk deres vei. Jeg vet dessverre altfor godt hvirdan dere har det, og følelsene dere sitter med nå er pyton! Dere har lov til å være bitre, sure, forbanna, irrasjonelle og alt som hører til i dag, og flere dager… Det er en del av sorgprosessen, for dette er definitivt en sorg som er tung å bære over sååå lang tid. Uvitenheten, usikkerheten, frykten og redselen er helt jævelig! Eneste trøsten jeg kan gi deg er at dere er ikke alene, vi har selv hatt 9 fuckings bedriten mislykka runder, aldri positiv test, ikke alltid innsett, en gang et egg på frys, maaange egg ut, men hjelper lite når alle forsvinner…. Så lenge legene ikke råder dere til å slutte, så håper jeg dere ser nye muligheter, kanskje et annet sted.. Vi bestemte oss for å bytte klinikk og dra ut og vekk fra Norge.. derfor prøver vi nå runde 10.

    Jeg håper dere får en fin tur til Paris tross omstendighetene, og en stor klem til deg❤️

    • Reply Mina Ghabel Lunde 16. mai 2017 at 11:46

      Det er nesten ikke til å tro. Dere har jo vært gjennom akkurat samme dritten! Jeg føler så med deg og unner deg noe så innmari å lykkes nå som dere prøver et nytt sted. Jeg har for første gang siden vi begynte på dette for tre år siden, begynt å tenke seriøst på andre alternativer. Det er beinhardt på en måte, men på en annen måte er det noe håpefullt i det også. Jeg skal prøve å skrive litt om det en dag. Forhåpentligvis kommer både du og jeg veldig snart til å tenke tilbake på denne tiden med gru og ikke skjønne hvordan vi holdt ut. Hang in there, Linn <3

      • Reply Linn 16. mai 2017 at 13:49

        Jeg tror det er lurt å bytte klinikk, trenger ikke å være noe galt der dere er, men for vår del så føles det så godt å ha nye leger, nytt sted, annen behandling og en helt annen prosedyre.. Det har gitt NEG en helt annen glød og optimisme, om vi kommer i mål vet vi jo ikke, men det føles som en ny start;) Alle andre land er lengre fremme enn Norge. Nå går vi for hatching, ikke tillatt her…

        Følg magefølelse, viktigst av alt-ikke gi dere om dere orker enda en runde❤️

  • Reply Bentemor 16. mai 2017 at 13:40

    Du må prøve en gang til, men nå må du prøve i utlandet hvis du ikke allerede har gjort det.

  • Reply Kristine 16. mai 2017 at 16:08

    Takk for at du setter ord på dette. Er i veldig lik situasjon. Har vært sammen med mannen like lenge. Og prøvd å fått barn fra samme alder. Alt ligger til rette. Man har lov å være bitter i perioder. Jeg kommer til å følge dere videre. <3

  • Reply Hanna 17. mai 2017 at 20:33

    Takk for at du deler! Vi hadde to forsøk i det offentlige, og det holdt for meg. Måneder med nesespray, gynekologtimer og hormonhelvete hver gang, gjorde at vi valgte å sette strek med det. Følte det satte hele livet på vent, og gikk i stede videre med adopsjon. Tøft av dere å kjøre på videre etter mange forsøk! Masse lykke til!

  • Reply Henriette 18. mai 2017 at 09:52

    Jeg er en av dem som legger ut bilder av «gjengen min» på Instagram. Dog en mer planlagt gjeng en dem du illustrerer i innlegget ditt. Allikevel, og kanskje nettopp fordi jeg har barn, skjønner jeg (i hvert fall litt) av frustrasjonen, maktesløsheten, følelsen av urettferdighet og sinnet over at dere foreløpig ikke har blitt gravide. Foreldre som sier noe annet, burde skamme seg som f…

    Jeg håper inderlig dere treffer blink til slutt.

    Du skriver at dere har brukt store summer på denne prosessen. Hvordan fungerer dette egentlig? Er det kun et gitt antall forsøk man får dekket av det offentlige?

  • Reply Prøver 18. mai 2017 at 10:06

    TAKK for dette!

    Du beskriver nøyaktig hvordan det føles å være i en prøveprosess. Vi skal endelig i gang med ivf i sommer. Pga PCO skulle gynekologen absolutt prøve alt før vi ble henvist videre. Det har tatt over to år med venting på eggløsning, hormontilførsel og bivirkninger. Så sitter vi her da, og har ikke kommet noen vei. I mellomtiden har flere av de evig single venninnene og kameratene våre rukket å få både en og to små. Og de er flinke til å påpeke at det gjerne var et uhell. En klarte til og med å si «haha, tenk at jeg skulle bli mor før deg! Hvem hadde trodd det!» Ja tenk det. Du skulle bare visst.

    Jeg er bitter, lei meg og synes livet er urettferdig. Jeg synes det er flaut og vondt å ha sånne følelser. Særlig det å føle bitterhet mot andre som blir fort gravide. Det er jo ikke deres feil at vi ikke får det til. Likevel velter disse følelsene opp hver gang nye babynyheter tikker inn.

    Så takk for at du deler. Det er trist men godt å lese at man ikke er alene.

  • Reply Marte 18. mai 2017 at 10:49

    Så jævlig bra skrevet! Vit at det er flere som tenker det samme som deg.. Jeg klarer ikke å unne venninne mine barn en gang, så bitter er jeg! Orker ikke å høre sutringen om at de legger på seg, er slitne, innkjøp av barnevog, klær, blablabla.. Orker ikke! Er så lei ivf, icsi, hormoner, bivirkniger, skuffelser og drit og alt! Men alikevel prøver man igjen og igjen.. Håper vi alle lykkes en gang!
    God tur, drikk masse alkohol og nyt livet!

  • Reply Eline 18. mai 2017 at 13:48

    Jeg er ufrivillig barnløs OG ufrivillig singel. Dobbel ulykke.

  • Reply Ann 18. mai 2017 at 14:38

    Akkurat sånn! 💕

  • Reply Marlene 18. mai 2017 at 14:59

    ENDELIG!! noen som kan snakke rett fra levra! FYFAN så bra! (Sorry bannskapen)
    Takk for at du skriver ned akkurat det flere av oss tenker og føler! Ikke alltid like lett å sette ord på ting men det har du virkelig klart! Jeg forstår så veldig godt hvordan dere har det <3 Å av og til må det være lov å si "fan nå gidder jeg ikke mere" Vi kan ikke være smilende og håpefull hele tiden! Av og til er det bare nok motgang! Har aldri lest bloggen din før, fant den på ønskebarn. Men jeg kommer tilbake for å lese mer <3 Ønske at dere en dag får barn, jeg heier på alle oss ufrivillige barnløse <3 Sender deg styrke og en skikkelig god klem

  • Reply Monika 18. mai 2017 at 15:23

    Dønn ærlig skrevet, og rett fra levra. Kjenner tankene dine godt selv om det ikke er noen behandling på gang her enda. Men det kommer – det vet jeg. Holder meg pessimistisk da det føles tryggere, men fortsatt med håp. Jeg gir ikke opp før jeg vet med sikkerhet at min kropp ikke er laga for dette. I hodet og hjertet har jeg vært mamma lenge – så på ett eller annet vis skal det bli. Takk for at du setter ord på frustrasjonen! Mange gode klemmer <3

  • Reply Linda 18. mai 2017 at 15:43

    Flott skrevet. Har kjent på disse følelsene mange ganger selv. Har heldigvis et mirakel på snart 3 og ett halvt år, men strevde for å få han, og har etter han hatt først to aborter, før jeg nå tydeligvis ikke blir gravid i det hele tatt. Skal begynne med behandling til høsten…

  • Reply Trude 18. mai 2017 at 17:22

    Flott beskrivelse av frustrasjonen og fortvilelsen ved en slik prosess… er selv ufrivillig barnløs og vi holdt på i nesten 15 år fra vi første gang var til vurdering.. fikk diagnosen pcos og måtte slanke meg før jeg fikk innvilget IVF… brukte noen år på dette samt flere runder med forskjellig medisiner(progynova etc)før vi endelig fikk godkjent IVF… va igjennom flere runder der uten hell…påkjenninga og det psykiske rundt det samt stadig mas om vekt vekt vekt, gjorde at jeg gikk på veggen. Så da måtte vi ta en beslutning om hva vi skulle gjøre da heller ikke alderen var med oss til slutt… så meldte oss opp som fosterhjem og sitter no her med en gutt på 15 mnd som vi har hatt siden fødsel. Selv om det fører litt mer med seg iforhold til samvær, rettssaker og stadig overvåking av BV, så er vi glade for at vi gjorde det her.

  • Reply Jeanita 18. mai 2017 at 19:04

    Her renner tårene nedover kinnene i strie strømmer. Utrolig sterkt å lese om deres opplevelse, og jeg kan forstå at det føles blodig urettferdig. For oss som kun måtte prøve på vanlig vis i noen måneder er det umulig å forstå hvor vondt det må være å oppleve skuffelsen gjentatte ganger over så lang tid.

    Jeg krysser fingrene for dere og håper at det snart sitter. Og som du sier; dere har klart en vel så stor bragd – å finne hverandre og ha et hjem som et barn vil være heldig å få komme til.

  • Reply Kjerstin 18. mai 2017 at 19:28

    Kjære Mina! For en med-prøver var dette utrolig sterkt, men fint å lese! Vi var heldige og det klaffet for oss på 4.forsøk, men jeg unner virkelig alle andre prøvere å lese dette ærlige innlegget fordi jeg tror det er akkurat dette mange vil kjenne seg igjen i. Selv om jeg nå er gravid identifiserer jeg meg voldsomt med andre prøvere, og dette innlegget VET jeg at hadde gitt meg styrke til å gå på en gang til. Takk for at du gir denne prosessen et ansikt som er så realt, åpent og sårt som du gjør! Skikkelig modig mama-bear ❤️

  • Reply Prippen 18. mai 2017 at 20:48

    Hei Mina!jeg fikk vite om bloggen din gjennom en venninne..ble helt satt ut over hvor mye du og jeg har til felles. Jeg er 35 år har endometriose og blitt operert 3 ganger.vi har prøvd å få barn i over 4 år vi skal starte nå på vårt 5 ivf..etter masse penger tid og dårlig erfaring fra det offentlige (3forsøk privat hvor de var omsorgsfulle men null resultat) så er vi igang med eggdonasjon på Maigaard i Danmark..vi valgte å prøve noe nytt og utenfor Norge..med eggdonasjon så slipper jeg å gå gjennom hormonhelvetet..jeg anbefaler dere å vurdere Danmark siden de har avansert teknologi og gir oss mange alternativer…masse lykke til og jeg vet akkurat hvor sint og forbanna man blir når man sliter mens andre som ikke ønsker å bli gravid får barn så lett som det..klem

  • Reply Marthe 18. mai 2017 at 20:59

    Hei Mina! Så utrolig bra og dønn ærlig skrevet! Det var akkurat sånn jeg følte det da vi holdt på med prøverør for 12 år siden. Maktesløsheten, frustrasjonen, håpløsheten og ikke minst sjalusien! Lykkelige småbarnsforeldre overalt! Ingenting kunne gjøre meg mer trist og forbannet på samme tid.
    Jeg håper du finner en liten trøst i at du er langt ifra alene om å ha det slik og jeg håper virkelig at dere lykkes snart.
    Vi lyktes til slutt – drømmen ble oppfylt etter 12 år. Like før jul i fjor hentet vi hjem en nydelig liten gutt fra Colombia 💙
    Gi aldri opp! Det umulige tar bare litt lengre tid 🍀

  • Reply Kristine 18. mai 2017 at 21:50

    Får så inderlig vondt i hjerta av dette.

    Teksten din er både sår, vondt og veldig viktig. Takk for at du deler!

  • Reply Ragnhild 19. mai 2017 at 09:00

    Takk for dette innlegget! Jeg havnet på bloggen din litt tilfeldig, her jeg sitter med tårer i øynene og vondt i magen etter et negativt forsøk. Det var vondt å lese, men det betyr også mye at noen setter ord på dette. Du er tøff! <3 Det krever veldig mye styrke å sette alle sprøytene, og komme seg gjennom ni forsøk og utallige skuffelser!! Vi har bare hatt to forsøk til nå, med få og dårlige egg ut. Likevel kjenner jeg meg godt igjen i det du beskriver. Jeg heier på dere!

  • Reply Mammahjerte 19. mai 2017 at 09:18

    ❤️❤️ Jeg føler så med deg. Jeg blir også forbannet over folk som blir gravide med en gang de blir sammen. De som fortjener å få barn er de som har møtt sjelevennen sin, og vært ilag i flere år. Ikke de som akkurat har blitt sammen. Jeg har heldigvis ikke hatt problemer med p bli gravid selv, men har mistet. Midt oppi dette prøvde en venninne å bli gravid med mannen hun nettopp hadde møtt. De er nå forlovet og prøver å få barn, og har kjent hverandre i 6 måneder cirka. Det er ikke rettferdig for de som prøver i flere år, og vet at de hører sammen. For man vet ikke det med en gang, man trenger tid å bli kjent med partneren sin. Jeg har en annen venninne som er gravid og har vært sammen med mannen sin i 4 måneder og venter et barn sammen!

    Jeg sender dere masse styrke og klemmer og håper at det snart sitter en spire hos dere. Dere fortjener det!! Jeg heier på dere og krysser fingrene for at det skjer snart hos dere!

    • Reply Eli 19. mai 2017 at 10:07

      Jeg synes det blir feil å si at noen ikke fortjener å få barn bare fordi de ikke har vært sammen så lenge som du mener de bør være. Det er lov å føle at ting er urettferdig men man skal ikke dømme andres livsvalg. Jeg synes det er trist at du kan skrive noe sånt om dine egne venninner.

      • Reply Maria 19. mai 2017 at 12:18

        Enig med deg, Eli! Skjønner selvfølgelig at det er vondt og sårt å være den som ikke får varb , men et barn er like mye elsket selvom det kom tidlig i et forhold og noen kan være sjelevenner selvom man ikke har vært sammen i ti år. Jeg visste at min samboer var min sjelevenn med en gang vi ble sammen. Nå har vi vært sammen i ti år.

    • Reply K 19. mai 2017 at 21:00

      Hvordan kan du sis at folk ikke fortjener å få barn bare fordi de ikke har vært sammen så lenge? Man kan møte sjelevennen sin og vite at det er rett relativt raskt og man har aldri noen garanti for at et forhold fungerer uansett hvor lenge man har vært sammen. Jeg kan ramse opp flere brudd hos folk med barn som har vært sammen lenge enn de som møter hverandre i voksen alder og satser tidligere enn hva du mener er riktig.

  • Reply Cathrine 19. mai 2017 at 09:19

    Dette traff meg, selv om jeg har en på 2-år, gikk det over 1 år før vi fikk den lille. Skulle ønske flere ganger at Adopsjon, og surrogatmødre.
    Skjønner frustrasjonen din veldig godt, når man virkelig ønsker det, og vært sammen med samme fyr i 10 år. Jeg krysser fingrene for deg, at det snart er din tur ❤️

  • Reply Gro Helene 19. mai 2017 at 09:19

    Dette gjorde vondt å lese. Vondt fordi jeg forstår. Har vært gjennom hormonhelvetet selv og kjente meg godt igjen. Minner og følelser som i hverdagen er fortrengt men som kom til overflaten nå. Tårer triller og jeg skulle så inderlig gitt deg en diger klem. Det er ikke lett det du går gjennom! Og jeg skjønner bitterheten din!
    Her endrer min historie seg; vi var heldige og har fått ett barn. Men jeg har alltid ønsket meg en søskenflokk og det skjer ikke. Vi prøvde to runder etter lillemann uten å lykkes og da klarte jeg ikke mer. Hormonhelvete, den psykiske berg-og-dalbanen, du vet nøyaktig hva jeg mener, og vi hadde jo fått en.
    Men bitterheten og sorgen har sine klamme hender om hjertet når jeg hører om graviditet nr 2, 3, 4 og det legges ut bilder av søskenkjærlighet, statuser om søskenflokker som krangler osv.
    Jeg håper så inderlig at dere vil lykkes, at det blir din tur til å gå med struttemage, til å bli mamma! Beundrer styrken deres og pågangsmotet for dette er ikke for pyser.
    Og det var godt å lese at du har en venninne som er der. Det trenger du! ❤

  • Reply Anniken 19. mai 2017 at 09:28

    Du har lov til være så sint og bitter du bare vil. Så urettferdig verden kan være!

  • Reply Mira 19. mai 2017 at 09:32

    Håper dere får det/de barna dere ønsker dere! Dere virker kjempe sterke som har klart å komme gjennom så mange forsøk. Lykke til <3

  • Reply Trude 19. mai 2017 at 09:34

    Synst dette var så bra skrevet! Akkurat slik det føles. Har aldri vært gjennom det dere gjør, men da vi skulle prøve på nr.2 mistet vi 3bsrn før det gikk. Å husker hvor sint eg var å hvor urettferdig eg synst det var. Men kunne jo ikke si det. Bra noen får de forferdelig følelsene ut i lyset. Du er tøff!! Håper det snart blir gode nyheter på dere❤️

  • Reply TM 19. mai 2017 at 09:38

    Been there, done that… Kjenner meg så godt igjen!
    Takk for at du er ærlig og setter de riktige ordene på ting! IVF er no dritt når det ikke funker….
    Ønsker dere masse lykke til og håper av hele mitt hjerte at dere får de barna dere ønsker dere på ett eller annet vis 🙂
    Klem fra mamma til 2 – en adoptert og en overraskelse på naturmåten etter 7 år

  • Reply Natalie 19. mai 2017 at 09:38

    <3<3<3<3<3<3<3<3<3

  • Reply Babyinmymind 19. mai 2017 at 09:45

    Gråter etter å ha lest innlegget! Kjenner meg igjen selv om vi bare fikk hatt en ekstremt dårlig prøverørsrunde i 2015! Klumpen sitter enda i meg når jeg tenker på vår vei, men skal være glad for et under skjedde mot alle odds! Håper det kommer et under til dere også snart. En stor klem til deg <3

  • Reply Anne 19. mai 2017 at 09:49

    Kjenner tårene presse på <3 Lykke til!

  • Reply Kine 19. mai 2017 at 09:50

    Hei Mina ♡
    Takk for at du deler denne «tabu» historien!
    Det er nok mange som tenker akkurat det samme som deg eller føler det samme!
    Jeg ønsker deg og din halvdel masse lykke til og måtte dette ha en happy ending!

  • Reply Mathilde 19. mai 2017 at 09:55

    Jeg føler med deg og syns det er tragisk å høre hva du må gå igjennom. Men bitterheten din mot disse ‘nøytrale’ som var singel i går og gravid i dag gjør MEG bitter. Du er heldig som har truffet en fin mann som du har vært med i 10 år… og fått muligheten til å gjøre det i riktig rekkefølge! For, jeg er snart 30, har flere forhold bak meg, men ingen har fungert, og jeg begynner å bli rimelig stresset og fortvilet. Er utdannet lege, søt, har leilighet – alt på stell, så det er ingenting som skulle tilsi at jeg skulle sitte her 30 og singel. Jeg ble dumpet da jeg var 29 – etter å være vært i forhold i 5 år. For å si det slik; markedet er liksom ikke det samme som i midten av 20-årene. Hvor bittert tror du ikke det er å se alle gravid-bildene for meg? Brudebildene? Parbilder generelt?

    Så hvis jeg treffer en fin mann nå, så slår jeg til – jeg har ikke tid til å gå den riktige rekkefølgen. Og tro meg, alle de ‘nøytrale fjesene’ , inkludert meg selv, skulle så inderlig ønske at de også hadde møtt noen, forlovet seg, kjøpt hus, giftet seg og så fått barn. Men av forskjellige grunner så har ikke dette skjedd. Vi har vært nok desperat, nok fortvilet, følt oss nok freaks, vært nok bitter – trenger ikke andre sin bitterhet på toppen! Alle kjemper sin kamp!

    • Reply Eline 19. mai 2017 at 12:12

      Takk for at du skrev dette, det var helt gjenkjennelig for meg! All sympati til de som sliter med å få barn, men noen av oss har verken fått pose eller sekk.

    • Reply Mathilde 19. mai 2017 at 12:37

      PS;

      Jeg skal love deg, at det å ligge på tinder er en fornedrelse av dimensjoner – men man gjør det til tross, rett og slett fordi man har ikke har anledning til å utelukke en potensiell arena for å møte en å dele livet med!

  • Reply Eva 19. mai 2017 at 09:58

    Du skrev exakt vad jag kände när jag hade gått igenom 4 spontanaborter. Allt kändes så orättvist. Den känslan kommer alltid finns kvar långt inne i hjärtat.
    För mig var det kroppen som inte ville behålla barnet och stötte det bort. På femte (och för oss sista) försök fick vi en gutt, som jag är evigt tacksam för!!
    Jag hoppas verkligen att det löser sig för er, på det ena eller andra sättet!
    Stå på och skrik ut så mycket du vill. Vi andra finns här ute! 💜

  • Reply Wenche 19. mai 2017 at 10:02

    Tusen takk for en dritbra fremstilling av en forferdelig mislykka forventning.
    Vi som har fått oppleve å få barna våre bør virkelig tenke på kor lite selvfølgelig dette er for mange unge som har drømmene sine klare.
    Fortsett å håpe!!
    Lev livet sammen!!
    Ikke glem å være til for hverandre – plutselig skjer det underet og den åpenbaringen dere -to- trodde ikke fantes ❤❤
    Heierpådereklem ❤❤

  • Reply Anonym 19. mai 2017 at 10:11

    Jeg er en av de du sikkert sterkt misliker nå. Og det mener jeg er fullt lov ❤️ Vi har vært sammen i 11 år. Er gravid med nr to og begge satt på første forsøk. Har hatt to veldig vanskelige svangerskap og den førse fødselen var traumatisk og gruer meg veldig til neste nå. Men du får øynene mine opp og jeg innser hvor utrolig heldig jeg er, og at jeg har å bare slutte å klage. Jeg håper så inderlig at det klaffer for dere snart! Og unner dere virkelig å få barn! Jeg unner deg også å være bitter ❤️ Vi har noe å lære der med hvordan vi kan ta hensyn, der vi lever i bobla vår. Det er mange skjebner og livet kan være fryktelig urettferdig…. Veldig bra skrevet, og jeg beundrer virkelig både styrken og ærligheten din ❤️

  • Reply Ingunn 19. mai 2017 at 10:22

    Føler med deg. Det kan ikke være lett. Samtidig blir jeg lei meg,fordi det finnes andre måter å få barn på også. Jada,det er sikkert det siste du vil høre…men før i rævva,når det ikke fantes kunstig befruktning- måtte folk ty til noe så gammeldags som adopsjon om de ønsket barn. Disse barna,sånne som jeg,er like mye ønsket som et biologisk barn. Like mye elsket som et biologisk barn. Men allikevel skal dere som ikke får barn naturlig slite rævva av dere for å få det til på gamlemåten. For noen av dere ryker parforhold og det som er! Allikevel så skjønner jeg greia,men jeg er sjeleglad for at kunstig befruktning ikke var et tema for 35 år siden. Da hadde ikke jeg sittet her nå. Vet ikke hva jeg vil med dette. Selv er jeg en av dem du «hater». Jeg blir gravid «lett»,men har allikevel et svangerskap bak meg som garantert har gitt meg større sorg enn hva infertilitet gir noen.
    Du har funnet din soulmate. Du er heldig. Du har en å dele livet ditt med,du er heldig!!
    Tenk å gå gjennom livet alene,uten noen?!
    Der fikk jeg min utblåsning,akkurat som deg. Også ønsker jeg meg av hele mitt hjerte at du får det du vil ha – en baby – på den måten du ønsker.

  • Reply Jannicke 19. mai 2017 at 10:29

    Jeg er dessverre en av dem som blir ufrivillig gravid bare en herre blunker til meg på bussen. Uansett hvilken prevensjon jeg har forsøkt. Det er urettferdig. Skulle ønske det var enklere i Norge å hjelpe hverandre. Skulle gjerne hjulpet ufrivillig barnløse til å oppleve de samme livsøyeblikken jeg har med de barna jeg hadde mulighet til å la vokse opp.

  • Reply Plopp 19. mai 2017 at 10:36

    Jobber på en gyn/fødeavd. og treffer dette livet hver dag både via pasienter og venninner. Har stått oppi det personlig, selv om det langt fra var like vanskelig som mange det er for noen å få det til å klaffe. Man reiv seg i håret og var desperat. Ville så gjerne… Det løsna til slutt! Og dæven kor det løsna! Det ble plutselig en til før man hadde fått snudd det trøtte og nerveslitte trynet sitt rundt, før man hadde kommet over den 5 mnd lange kolikk-tida og lurte på ka i helvete det var man egentlig hadde ønska seg. Et forhold som holdt på å gå gaiken fordi man falma rundt i ei tåke av hormona, brystbetennelse, fortvilelse, søvnløshet og et barn som aldri så meg i øynene eller ga noen annen respons på kjærlige ord, sang og stryk enn ustanselig hyling!

    Vi har hatt kvinner som ble gravid 11 år etter at de ga opp og innså at livet måtte fylles noe annet. Kvinner som til slutt dro for å få dobbeldonasjon i utlandet to ganger med påfølgende svangerskap og fødsel, og som etter 5 år med en pendlende partner plutselig ble spontant gravid etter ei langhelg sammen. Jeg vet at du kommer til å få det du ønsker deg, med eller uten ivf. Og det kommer til å bli fantastisk uansett! Du har allerede noe mange kan misunne deg; et flott og sterkt forhold. Har sett noen måtte dra gubben etter seg inn på rutine-UL, han ville ikke se på skjermen engang, ville ikke svare på om han var faren. Folk som ble forbanna når det viste seg å være to små der inne, de skulle bli 6 nå, ikke 5 med følgene at familieøkonomien ville bli torpedert og ny bil måtte kjøpes inn. Kvinner som allerede har mistet foreldreretten til sine allerede fødte barn og som venter en til. Faen, ta deg ei flaske rødvin, et glass råflott sjampanje! Lev! Gi faen ei stund!

    Magen var passert «lagt på seg»-stadiet da det ble for teit å ikke si noe, og jeg til slutt i en merkelig skam måtte fortelle venninna mi (som var på 2.runde ivf) hva som var hendt. Ho smilte og sa ho va glad på mine vegne. Beundrer henne for svaret og troverdigheten hun viste. Jeg har tvunget meg selv til å være glad! For alle andre barnløse kvinners del og for lillepia i magen sin del og ikke minst min egen! Ønsket var så stort og fortvilelsen enda større da det virka som ingenting hjalp før vi fikk nr en. Jeg vet derimot, og kan nå etter å ha fått barn, at livet kan og skal fylles med annet. Det er dessverre slik at jeg har opplevd at man må få det barnet før man klarer å tenke tanken helt og fullt. Man må likevel prøve, for det viser seg irinosk nok ofte at det er det som skal til før kroppen er klar til neste fase 🙂 og den kommer du til! Lykke lykke til framover! Gi faen og kos deg masse, det fortjener du og din partner. Og det er ingen skam å gi faen eller hate litt. Det kan være akkurat det som skal til 😉

  • Reply Osspluss 19. mai 2017 at 11:00

    Stor klem til dere! Kjenner på følelsene dine, har selv hatt det sånn. Gikk gjennom 7 hormonkurer før gullegget satt. Det er knalltøft å gå gjennom så mange kurer, å måtte takle alle falske forhåpningene man får. Å de mange nedturene som kommer, de blir bare vondere og vondere… jeg var heldig, og håper du også blir det!!!! Du har lov å synes det er urettferdig! Det er så vondt å se lykkelige gravide når man sliter selv… Ønsker dere alt godt!!!!

  • Reply Camilla 19. mai 2017 at 11:07

    Kjære deg. En av mine aller nærmeste går gjennom det samme, og du har all min medfølelse.
    Jeg vet nok at du ikke mener det vondt, men kanskje prøve å endre tankegang litt?
    For 10 år er lenge, og dersom man ønsker barn når man er over 30 skal man altså ha funnet sin utkårne når man var 20.
    Om man ønsker å få barn i 20-årene, har samboer, leilighet/hus, er ferdigutdannet og har det generelt utrolig bra sammen; hvorfor skal man da vente? Man vet i tillegg aldri hvor lang tid prosessen tar, så jeg er glad jeg ikke brukte prevensjon, og ble gravid med min første.
    Meg og min samboer hadde da bare vært sammen i ca 2 år.
    Men vi hadde vært bestvenner i 8 år, og kjente hverandre så godt som det går.
    Jeg visste hele tiden at han var min sjelevenn, men diverse utfordringer gjorde at det tok tid før vi kunne være sammen.
    Nå har vi en jente på 2 og en jente på 8 måneder, og dette er «gjengen min». Og jeg blir litt fornærmet kjenner jeg, da jeg føler at du ser ned på dem som ikke ser ut til å ha det perfekte, slik som du. Jeg vet du skriver i affekt, men jeg vil tro det kommer fra et sted likevel. Man skal selvsagt ikke ta det for gitt å få barn, man bør være i et trygt og godt forhold, økonomisk stabilitet etc. Jeg er helt enig. Men man kan ha dette, selvom man har hatt one night stands, selvom man har lagt ut selfies, og selvom man kun har vært sammen et par år. Men på en annen måte forstår jeg deg, da jeg ser par slå opp når baby er et par måneder, selv noen gjør det slutt under graviditeten. Det er jo helt tragisk. Men for din egen del, prøv å se litt annerledes på det. Tenk at, ikke alt er svart-hvitt. Jeg personlig hadde fått beskjed om at jeg kunne ha vanskeligheter med å bli gravid, og brukte derfor ikke prevensjon over mange år. Aldri ble jeg gravid. Først da jeg lå på meg noen kjærlighetskilo kom det av seg selv. Ønsker deg alt godt. Jeg håper bare ikke bitterhet og hat tar over for deg, og prøver derfor å nyansere ting 🙂

  • Reply Silje 19. mai 2017 at 11:47

    Nå fikk du vannverket igang her altså, gråter og gråter.. Så sterkt å lese! De fine folka her i kommentarfeltet har allerede skrevet det som kan skrives av gode og trøstende ord (hvis det overhodet er noe som kan trøste i en sånn situasjon), så jeg sender bare masse KJÆRLIGHET deres vei <3 Stå på, dere kommer til å klare det! Fortsett å være så sinnsykt gode til å ta vare på hverandre på veien. Stor klem!

  • Reply Hildegunn 19. mai 2017 at 11:58

    Vi har ikke prøvd like lenge, men jeg har så enorm forståelse for dine tanker og følelser. Det er så innmari vondt og tårene triller når jeg leser dette. Stå på ❤

  • Reply Bettina 19. mai 2017 at 11:59

    Veldig synd at du ønsker deg barn og naturen ikke samarbeider med deg, men du kjenner ikke alle andre sin historie heller vet du. Kanskje de gjennomgår mer enn du vet, Du treffer ikke meg i den gruppen du henviser til av brått gravide men dette var så umoden lesning at man blir oppgitt. Det er ikke sånn at noen «fortjener» mer å få barn enn andre. Ikke vet du hvordan det er å ha barn heller. Ikke har du noen garanti for at du og din mann har noe sterkere forhold enn alle andre heller, det er nok ikke 10 år som «beviser» verken hvor godt forholdet er eller hvor gode foreldre man blir. Og jo flere meter på meter på meter med selfies du har nedover bloggen din jo mer tyder det på at selvopptattheten er vel så gjeldende som hos de som poster bilder av «gjengen sin». Perspektiv er bra om man skal bli bra foreldre. Anbefaler boken «Det er ikke mer synd på deg enn andre». Hilsen gravid og veldig syk.

  • Reply Anita 19. mai 2017 at 12:00

    Hei du Mina.
    Dette er så fantastisk ekte og riktig beskrevet! Har vært igjennom samme prosess 11 ganger, riktig nok får vi ut egg. Men det hjelper ikke når de ikke er gode! Og vi har også blitt de de bitre folka som spyr av søte babyer. Vi er det paret folk kvier seg til å fortelle om graviditeter. Vi får krysse fingrene for at neste gang går det. At vi klarer mobilisere nok en gang. Og så kan vi diskré gi fingeren til alle de «gode rådene» om å tro at nå går det, eller ikke stress med det og alt f…. dritt.
    Tvi tvi for oss, gullegget, stikkene i magen og den umenneskelige ventingen i etterkant!

  • Reply elise 19. mai 2017 at 12:03

    Hormonkroppen min vrenger seg her jeg leser om din tøffe vei mot drømmen om barn, Mina.. Jeg synes det er så blodig urettferdig med alle de som blir gravide ved en «feil». Som får det til å funke så lett.

    Spesielt fordi jeg har en arvelig sykdom som gjør det vanskelig å bli gravid. Men så satt jeg der en dag selv, og samboer og jeg ble enige om at «ok, nå burde vi prøve å få barn, så man eventuelt kan få hjelp til deg før det er for sent». For meg gikk det omtrent på første forsøk. Og derfor gjør det meg EKSTRA vondt at andre sliter.
    Jeg trodde jeg skulle bruke fem år – minst. Jeg synes det er flaut å si det til folk, for jeg vet at andre kan slite. Bestevenninna mi brukte fire år på å bli gravid. Å si til henne omtrent før jeg rakk å fortelle om p-pilleslutt var vondere enn du tror. Selv om hun satt der med mirakel-datteren sin.

    Jeg lider med deg, selv om jeg ikke vet hvordan det føles. Og jeg håper du ikke gir opp, for det fortjener ingen. Jeg kjenner deg ikke, men er sikker på at du vil bli en god mor i framtida. For ingen som ikke vil bli det, orker å gå gjennom det du gjør.

    Stå på, jeg tenker på deg og heier på deg.

  • Reply Kristine 19. mai 2017 at 12:25

    Shit, nå fikk jeg dårlig samvittighet! Jeg er en av de typ singel i går, og gravid i dag. Ikke så drøyt, men du skjønner tegningen! Lillegutt er snart 10 måneder og i går under den to timer lange prosessen med å få han til å ta kvelden – hatet jeg livet ganske mye. Det er jo faktisk ikke innafor en plass! Takk for at du setter ting i perspektiv <3 jeg har vært heldig, og det skal jeg søren meg alltid huske på! Håper så inderlig at det ordner seg for dere! Du har den allerstørste rett til å hate på sånne som meg. Vi som tar ting for gitt. Det skal i hvert fall jeg slutte med!

  • Reply Henriette 19. mai 2017 at 12:26

    Å som jeg kjenner meg igjen i hvert ord. Jeg prøvde i 3 år. Jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle gi meg før jeg fikk en fot i rompa og ble kastet på dør på sykehuset. Så hadde jeg gjort mitt!! Og etter NI innsettinger fant de plutselig ut at kroppen min skyllte eggene ut og at jeg måtte operere!!! Husker hvor sint jeg var. Hvorfor hadde de ikke sett det før! Så satte jeg inn ett en stund etter operasjonen, jeg ble gravid, men så mistet jeg det. Og igjen etter en stund så begynte jeg igjen. Da satte de inn to egg, noe som jeg til nøden fikk lov til. De ville bare sette inn ett om gangen. Men jeg var heldig, begge eggene festet seg og jeg fikk tvilling jenter.😊 Og i samme slengen frøs de ned fem egg. Etter tre år prøvde vi igjen, siden eggene blir kastet etter fem år. Da fikk vi en gutt. Jeg vet jeg har vært super heldig. Jeg vet at det er tungt og at det er veldig vanskelig. Men jeg er glad for at jeg ikke ha opp. Det lønnet seg til slutt. 😊

  • Reply Karina 19. mai 2017 at 12:28

    Så trist å høre ❤️

    Vet ikke om dette er av betydning men for en god stund siden leste jeg en repotasje om ett par som hadde prøvd mange år med prøverestbehandling uten hell. Di tok ta kontakt med noen i utlandett dær si sendte prøver til klinikke . Viste seg at di hadde noe di fikk medisin mot å ble gravid på naturlig måte

  • Reply AM 19. mai 2017 at 12:28

    Hei. Du har lov til å være forbanna, lov til å være trist, og lov til å synes at alt rundt deg er tungt. Jeg har vært der og, skjønner fortsatt ikke hvordan jeg kunne være så dum å møte opp i babyshower til min venninnes nr 2, der jeg satt med hormoner oppover ørene og alle de andre satt å snakket om at det var «barnemishandling» å bare få ett barn. Jeg gråt når jeg kom hjem… hadde vi bare kunne fått en. Jeg vet ikke når nok er nok, og når man skal gi seg. Men håper virkelig dere kan lykkes! Jeg hadde flere runder med overstimulering, utsatte sykluser og drit, og jeg «hatet» også alle. 6av mine nærmeste venninner fikk baby i 2016 – seriøst 6stk! Også skulle jeg sitte der å være sååå glad på deres vegne. Det er hardt! Men nå har vi lyktes, og jeg er nå halvveis i graviditeten og bare er overlykkelig over at så langt går alt som det skal – samtidig livredd for at noe skal gå galt… hat deg ferdig. Slett Facebook/ihvertfall skjul alle baby-venner og gjør ting som du har lyst til!
    AM

  • Reply Mali 19. mai 2017 at 12:32

    Kjære deg. Dette skriver jeg med vond klump i halsen som kommer til å bli tårefosser nedover kinna innen jeg er ferdig. Jeg har aldri opplevd det som du opplever. Men jeg har blitt lett gravid, og har to barn. Men de kom med mislykkede svangerskap innimellom, 3 stk. Nå sist, nylig, var jeg gravid i femte måned da hjertet til lillegutt sluttet å slå. Måtte føde ham, og jeg kan ikke engang beskrive det fordi jeg kan ingen ord som kan gjengi hvordan det føltes.
    Har i ettertid måttet jobbe som en detektiv for å få svar, for de kommer ikke nødvendigvis om du bare spør pent. Etter å ha mast seg opp i patologverdenen, og truet meg til et hav av blodprøver, pluss pluss, vet jeg nå at en helt frisk normalutviklet ufødt gutt døde inni meg fordi jeg BLE FORKJØLA. Jeg fikk et jævla FORKJØLELSESVIRUS, i november, som jo er ganske normalt å få. Men akkurat dette viruset kan da faktisk være akkurat farlig nok for en sånn liten gutt, der han tror han ligger trygt og vugger i mors trygge fostervann.
    To jenter mistet en bror de aldri fikk møte. En far mistet en sønn og klarer ikke prate om det. En mamma BLØR AV SORG inni, gråter en uendelig elv hver dag, lengter lengter LENGTER etter å snuse inn nyfødt-hud, kikke sin skatt dypt i øynene, sove med, amme.. AMME!!!! fordi man så godt vet hva det innebærer og hvordan det føles å få et barn, så vet man så jævlig godt hva det er man gikk glipp av også.
    Og selvom jeg aldri har vært i ditt helvete, så er mitt helvete grunnen til at jeg føler jeg forstår deg godt; jeg unner alle kvinner å bli gravide og føde friske barn MEN JEG BLIR IRRGRØNN OG FRASTØTENDE AV SJALUSI. Andres lykke riper og rusker og river i min sorg, andres babyer minner meg om min som døde. Jeg tviler ikke på at alle som vet om hva jeg gikk gjennom, har medfølelse og empati MEN DERES VERDEN GÅR VIDERE. Fordi det skal den jo. Men min, min gjør ikke det. Jeg er midt i den svarte bunnløse sorgen fortsatt. Jeg er der, når jeg ligger på sofaen og bare vil sove bort smerten. Jeg er der fortsatt 5 mnd seinere. Jeg er der, selvom jeg også henter minsten i barnehagen og jeg er der når jeg smilende snakker med de ansatte og jeg synker synker synker i den mens jeg lager middag og mens jeg nettshopper, til og med når jeg sitter på teppet og bygger med duplo med 2åringen eller når jeg hjelper 10åringen med lekser.
    Når jeg leser din blogg, for første gang idag, så er min umiddelbare urealistiske tanke at du kan få egga mine, værsågod!! -jeg har tydeligvis nok av egg, men en kropp som ikke alltid gidder å passe på dem når de er befrukta. Det er så føkka at det mest naturlige i verden bare stopper opp uten noen god grunn! Jeg har jo ikke lest her inne før så jeg vet ikke din historikk ift det å ikke kunne bli gravid. Så jeg vet ikke om dette er relevant i det hele tatt, men sier det likevel, også får du tilgi meg om du (sikkert) har saumfart hele jævla internettet allerede, google Leif Ims og doctor Lee.. hvis egg er der, men ikke blir til noe mer, og lutealfasen er mongo.. så er det muligens noe for deg. Som sagt: Tilgi meg om dette er helt irrelevant.
    Og jeg elsker at du sier’e som det ER. På akkurat den måten du gjør. ALL MIN MEDFØLELSE og søstertanker fra meg til deg.

  • Reply C. 19. mai 2017 at 13:31

    Du har så lov til å være forbanna og takk for at du setter ord på det så mange av oss tenker! Du beskriver dette så utrolig bra og jeg gråter med i det siste innlegget ditt.
    Jeg har vært gjennom samme helvete og føler så inderlig med deg <3 Det er FORBANNA urettferdig!!
    Man spyr av folk rundt seg , idiotiske kommentarer og at "alle" virker å ta det for gitt. "Vi må bare time det altså, pga barnehageplass" bla bla bla I tillegg føles det som så mange ikke engang har ønsket, tenkt eller planlagt noe familie, det bare skjedde og da ble de de to da.. Mens man selv ønsker det mest av alt med akkurat den mannen man elsker og som man forlengst har valgt!

    Jeg er 4 mnd på vei nå og tror fortsatt ikke det er helt sant.. Det blir deres tur også. <3
    La deg selv være forbanna, bitter og smålig akkurat nå. Det er HELT lov og helt på sin plass.
    Sender deg alt jeg har av varme tanker og krysser fingre og tær.

  • Reply Tonje 19. mai 2017 at 13:43

    Takk! Kunne ikke sagt det bedre selv. Etter fem år med mislykkede forsøk og alle legene som sier at vi har ca 0 % sjanse til å bli gravide ut i fra alle forsøkene følte vi oss endelig ferdig. Vi følte at vi hadde gjort alt vi kunne for å skulle dø biologisk barn og jeg var ferdig med alle smertene og bivirkningene. En lettelse på et hvis, men det var nok fordi vi var så klare på hva vårt neste steg skulle være7: bli fosterforeldre. Endelig smilte livet til oss for litt over ett år siden og vi får lov til å være foreldre til et barn som trenger oss, som får vår uendelige kjærlighet og som føles som om det skulle vært vårt biologiske barn. Selv om vi har vært sammen i over 13 år var det nok hele prosessen som har gjort oss enda sterkere som et ektepar. Jeg ønsker dere lykke til videre!

  • Reply Tonje 19. mai 2017 at 13:45

    Takk! Kunne ikke sagt det bedre selv. Etter fem år med mislykkede forsøk og alle legene som sier at vi har ca 0 % sjanse til å bli gravide ut i fra alle forsøkene følte vi oss endelig ferdig. Vi følte at vi hadde gjort alt vi kunne for å skulle få biologisk barn og jeg var ferdig med alle smertene og bivirkningene. Ikke en lett avgjørelse, men den riktige for oss. En lettelse på et hvis, men det var nok fordi vi var så klare på hva vårt neste steg skulle være7: bli fosterforeldre. Endelig smilte livet til oss for litt over ett år siden og vi får lov til å være foreldre til et barn som trenger oss, som får vår uendelige kjærlighet og som føles som om det skulle vært vårt biologiske barn. Selv om vi har vært sammen i over 13 år var det nok hele prosessen som har gjort oss enda sterkere som et ektepar. Jeg ønsker dere lykke til videre!

  • Reply M. E 19. mai 2017 at 13:49

    Huff! Jeg skjønner din frustrasjon .! Og forstår dine meninger .

    Jeg har selv vært igjennom ivf.
    Men var heldig og fikk det til.

    Jeg håper inderlig at dere også får til å få barn sammen.
    Prøv nå å nyte hverandre og prøv å ikke tenk for mye på det å bli gravid.
    Brått så får dere det til uten ivf. Har hørt om flere som har vært igjennom ivf og ikke fått det til der. Men fått det til selv etterpå. Når de ikke har hatt graviditet i tankene .

    Ønsker dere masse masse lykke til og håper dere får deres hjerteknuser en dag 💖💙

    Stor klem

  • Reply K 19. mai 2017 at 13:50

    Hei Mina. Dette var utrolig vondt å lese og jeg føler med deg. Jeg har selv stått i nesten samme situasjon med min daværende drømmemann. Nesten 8 år sammen og et enormt ønske om å få barn. Hvor andres lykke bare knuste meg. Hver gang noen delte en nyhet om et svangerskap knakk jeg sammen. Så fikk livet enda en vond vending da forholdet resulterte i brudd. I dag er jeg en av dem som du irriterer deg over.. Som var singel for et halvt år siden og gravid i dag. Jeg er så takknemlig for veien hit har vært et helvete. De fleste har historier bak seg som du kanskje ikke ser. Som har revet dem opp innvendig og som kjemper like hardt som deg for å komme seg videre. Du har all grunn til å være bitter (har vært der selv), men ikke la andres lykke påvirke deg for mye… De har garantert egne problemer å slite med. Masse lykke til videre <3

  • Reply H, 19. mai 2017 at 13:53

    Jeg blir rørt og lei meg på samme tid. Jeg sleit også med å bli gravid og jeg sleit med å unne andre det. Få ut frustrasjonen din og bare klikk i vinkel om det er det som hjelper. Dette er det første innlegget jeg leser på bloggen din så jeg vet ikke hvor gammel du er, men jeg fikk alltid høre ; du er jo så ung! du har good tid! God tid til hva da? Være et hormonmonster? Få nervesammenbrudd hver gang telefonene ringte i «bekfruktningstiden»? god tid til å gråte? eller vræle?
    Jeg skjønner deg. for jeg har vært der selv. Du er ikke alene.

  • Reply Kine 19. mai 2017 at 14:09

    Jeg føler sånn med deg!<3
    Kan kjenne meg igjen i noe av det du skriver.. har selv prøvd å bli gravid på egenhånd i godt over 2 år. Har fått påvist pcos 🙁
    Du er ikke alene! Er så mange andre i samme båt, selvom det ikke er noen trøst:-/

    Jeg krysser fingrene for dere og heier på dere!

  • Reply Helene 19. mai 2017 at 14:12

    Enig! Fy faen i Hel…..! Veldig bra skrevet! Godt å få det ut! Kan ikke si annet enn at jeg føler med deg og kroppen din❤️ Og hue til samboeren din! Stå på sammen, størst av alt er kjærligheten❤️ Lykke til omikkeannet❤️

  • Reply Elisabeth 19. mai 2017 at 14:42

    Kjære dere, takk for at du skriver dette og deler. Jeg har opplevd det samme som deg og skulle ønske at jeg hadde lest dette da jeg slet som mest. Ønsker dere all mulig lykke og gode ønsker og tanker 🌹 Hold motet oppe og ikke gi opp før du har prøvd en annen klinikk. Jeg har hatt 2 operasjoner og 13 forsøk på 3 klinikker før jeg fikk prinsessa vår 💕👶🏼
    Jeg krysser fingrene for at dere blir foreldre 👍🏻

  • Reply SL 19. mai 2017 at 15:22

    NAILED IT! Kunne ikke sagt det bedre selv. Det er noe DRITT og det er FUCKINGS urettferdig. Få det ut, skrik, bann, knus noe, hva som helst. Og når verden kommer litt mer i vater, så kos deg på ferie og nyt at du faktisk har funnet sjelevennen din. Takk for at du letter min hverdag med sette ord på tankene dine. Mine gravide venninner skulle bare visst hva jeg tenker om dem av og til, selv om jeg selvfølgelig unner dem alt det beste i livet størsteparten av tida. Akkurat nå er du min helt!

  • Reply Geir 19. mai 2017 at 15:28

    Bra skrevet. Fulltreff. Ble selv forelder etter å ha brukt mesteparten av de siste 10år med å prøve… ingen forklaring, bare ymse teorier om kanskje, om og men…
    lyktes på forsøk 12 🙂

    Vil dog ikke ukritisk fortelle at det bare er å holde ut å prøve igjen og igjen, selv om det er verd det skulle det klaffe. Dette er tøft… og faktisk veldig tøft for «far» også. Kan ikke engang sette meg inn i hvordan det er med hormon behandling på toppen der igjen.

    Så må en tåle gode råd om at det er jo bare å adoptere… vips, så er alt i orden lissom…

    Så nå mases det om søsken, men hva er oddsen 🙁

    Håper dere lykkes i allefall…

  • Reply Beate 19. mai 2017 at 15:50

    Dette kjenner jeg veldig godt til selv! Og jeg forstår deg så godt .
    Kan jeg komme med tips, bytt til Porsgrunn fertilitetsklinikk , de er helt utrolige, og gir helt annen oppfølging enn Oslo.

  • Reply L 19. mai 2017 at 17:08

    Jeg vet akkurat hvordan det føles, har hulket og grått jeg også. MEN, legg det ifra deg når de verste følelsene av skuffelse har gått over. I lengden er det det beste, det hjelper ikke deg i det hele tatt å tenke sånn. De som popper ut barn i tide og utide kan ikke noe for det, som du heller ikke kan noe for at det ikke lykkes hos dere. Ønsker deg alt godt og at dere lykkes med det dere ønsker dere mest av alt 🙂

  • Reply Tina 19. mai 2017 at 17:36

    Herregud. Å ha masse onenightstands og kjærester gjør deg ikke mindre fortjent lykke. Akkurat som det for deg er en lykke i livet å ha funnet en sjelevenn, søker jo hver og en av oss etter lyspunkt. Ikke tro det er sjølvvalgt. For mange av oss er det det strake motsatte. Jeg er dritlei av å late som det er greit å sveve rundt og «bare ha det gøy», og hele tiden lure på hvorfor datingen ikke leder hen. Det gjør meg ikke mindre forbanna at så mange tenker at det bare er de som har prøvd lenge og fant lykken for ørten år siden som har «fortjent» å bli gravid. Verden er ikke rettferdig. Det er ingen som fortjener noe som helst, men det er jævlig surt og vondt å komme over kneikene. Jeg ønsker dere lykketil. Akkurat som jeg ønsker lykketil til min venninne som ble ufrivillig gravid på pillen, og velger å beholde kjærlighetsbarnet.

  • Reply Monica Eilertsen Berland 19. mai 2017 at 18:12

    Skrik ut og drit i om noen lar seg provosere. Jeg har selv vært gjennom opp og nedturer med hormonbehandlinger i fleng både uten og med ivf behandling. Tre ganger har jeg og mannen min kjent på lykke følelsen for så å gå i kjelleren. Tre spontan abborter satte en stopper for videre prøving for vår del.
    Jeg var dritt lei av å gå rundt som et følelses messig vrak og med et humør som en udetonert bombe klar for å sprenges når som helst.
    Jeg kjente på de samme følelsene som du gjør og noen ganger må følelsene ut.
    Jeg har følt på gledesrus, urettferdighet, håpløshet, sinne, sorg og depresjon. Mange år med Berg og dalbane og tilslutt et standpunkt som snudde livet vårt på hodet.
    Vi valgte å si at NOK var NOK og valgte å se på andre muligheter. Vi vurderte også å leve uten barn men bestemte oss tilslutt for å adoptere.
    I dag er vi foreldre til en fantastisk gutt fra Kenya og jeg forstår ikke hvorfor vi ikke bestemte oss for adopsjon tidligere.
    Angrer ikke en eneste dag på det valget vi gjorde. Hjertet mitt svulmer over av kjærlighet for gutten vår og jeg håper av hele mitt hjerte at du og din kjære også lykkes tilslutt <3
    Takk for at du våget å dele <3 Og for at du tørr å sette ord på din frustrasjon <3

  • Reply Karoline 19. mai 2017 at 18:36

    Jeg ble ufrivillig gravid. Med en jeg knapt kjente og gjennom p piller. Det var et sjokk, men jeg beholdt barnet. Hun er nå 1 år, Men ingen kontakt med pappaen sin. Jeg ønsker deg lykke lykke til! Kan være at det plutselig lykkes for deg. Det gjorde det for onkelen og tanten min som måtte adoptere 2 barn først og hun hadde fått beskjed om at hun var steril. Og de prøvde leeenge. Og så ble hun gravid og de fikk ei jente 🙂

  • Reply elinebbro 19. mai 2017 at 19:42

    Så sitter jeg her og griner på dine vegne. Fordi det er så jævla sant, alt du sier. Jeg er en av de heldige – men jeg er bare så heldig at jeg Vet hvor heldig jeg er. Jeg slapp unna med én hormonkur, ett uttak og ett innsett, så fikk vi barnet vi hadde drømt om.

    Det er fortsatt jævlig vondt. Selv om vi har fått et barn, og er så ubeskrivelig takknemlig, så sitter smerten av å ikke greie det selv like forbanna på innsida av sjela hver gang noen som rundt meg blir gravid etter å ha «ikke prøvd engang» eller første fuckings forsøk.

    Du er så sterk. Det hælvette du går gjennom hver gang du starter ny kur, hver gang du får nedslående resultat… det greier jeg ikke fatte engang!

    Det barnet som får dere som foreldre vil være så elsket og ønsket…. håper virkelig at det klaffer for dere!!!

    Stor klem, fra en ydmyk kvinne som nok en gang har innsett sin velsignelse. ❤️

  • Reply Thor 19. mai 2017 at 20:12

    Jeg vil anbefale deg å prøve en klinikk som ligger i Kharkov Ukraina. Vi prøvde også mange ganger på St Olav uten å lykkes. Fikk tips om denne Ukrainske klinikken som har en utrolig dyktig kvinnelig doktor. Kommer folk fra Moskva mm dit. Dama ble gravid på første forsøk med tvillinger så nå har vi 2 søte små på litt over 3 år.

  • Reply O 19. mai 2017 at 20:33

    Ikke gi opp, selv om det virker nytteløst!

    Vi var på tre ulike klinikker, både i Norge og utlandet, sju uttak og masse negative tester – men på niende forsøk satt tvillingene endelig fast.

  • Reply Sofie 19. mai 2017 at 20:54

    Dette var sterkt å lese, så tøff du er som setter ord på det nok mange mange føler og aldri vil tørre å si.
    Skulle ønske jeg kunne sendt deg litt preggo-støv <3
    Sender deg istedenfor en stor klem og ønsker meg med dere at drømmen deres snart går i oppfyllelse 🙂

  • Reply Hannah 19. mai 2017 at 21:14

    Du har lov å være så sint og lei deg du bare vil, men det er heldigvis og desverre for mange — ingen menneskerett å bli gravid og få barn! Det burde heller ikke vært lov å jukselage barn, da det tydeligvis ikke er meningen at det skal skje. Syns faktisk du og andre bør akseptere det og heller åpne hjerte og hjem for et barn som ikke engang var ønsket!

    • Reply Geir 20. mai 2017 at 10:21

      Jeg er tilhenger av å ikke skrive i kommentarfelt det jeg ikke kan si med strak rygg rett til en person, men tro meg på at dette kunne jeg glatt fortalt deg ord for ord… Det er meningen du skal legge inn årene dersom du får kreft eller annen potensiell dødelig sykdom. Da har naturen faktisk sagt at du har overstayed your welcome… men jeg regner med du er innom legen nå og da likevel? Litt trist at du har anledning til helsehjelp… eller det er i allefall en logisk slutning om en skal følge din temmelig hjernedøde kommentar totalt blottet for innsikt i både hva det vil si å adoptere, evt. bli fosterforeldre. Det er ikke ett stort kjøpesenter med barn som bare venter på å bli plukket av noen foreldre, det er mye du skal gjennom, det koster mye penger, det er mye oppfølging av barnevern, psykologer m.m. Du (og flere med deg) kan prøve å sette deg inn i ting før du plumper ut med hvor lite du egentlig kan.
      Hvis vi ser bort ifra det emosjonelle så kan du jo gjøre rede for hva en må gjøre før en adopsjonssøknad blir sendt utenlands, hva det koster, litt typisk om ventetid, hvilken alder på barna, etc…

      Ja, har vært gjennom flere IVF forsøk, har vært i adopsjonsprosessen, har vurdert fosterforeldre, eggdonasjon i utlandet… men endelig lyktes på ett siste IVF forsøk og begynner å bli temmelig mett på kommentarer som at det bare er å adoptere, det er sånn naturen er og annet fjas…

      • Reply miore 20. mai 2017 at 22:36

        Kommentarfeltdebuterer for å gi stor applaus til deg, Geir! Om enn som svar på galt innlegg på første forsøk.

  • Reply M 19. mai 2017 at 21:35

    Kjære deg! Jeg kan ikke direkte relatere, men de sterke følelsene av urettferdighet, frustrasjon, sinne og oppgitthet, de kjenner jeg så alt for godt. Innlegget er sterkt formulert og det er dine aller innerste følelser, følelser man helst ikke skal si ut høyt og det skal du ha creds for å gjøre. Av og til så må man bare få skrike ut for å lette på det intense trykket man går rundt og bærer på…Jeg på min side er en av de som ble gravid kjapt etter å ha møtt mannen. Jeg gjorde alt rett i graviditeten og ut kom en frisk lita, perfekt jente. Trodde vi. Alt var jo fint på alle ultralydene, både private og obligatorisk. Likevel ble lykken snudd til intens og utrøstelig sorg da vi fikk beskjed at datteren vår mest sannsynlig hadde kromosonfeil. Dette to dager etter fødsel! Vi levde altså to dager i ei lykkeboble før vi fikk denne beskjeden. Diagnosen ble så bekreftet to uker senere. Jeg elsker jo selvsagt dattera mi, men den sorgen under jeg heller ingen….Jeg sliter også den dag i dag med å være 100% genuint glad på andres vegne når de annonserer at de er gravide eller har fått barn. Det er helt irrasjonelt å tenke sånn, for jeg unner jo mine venner barn, men likevel stikker det i hjertet mitt hver eneste gang. Hvorfor akkurat oss? Hva har jeg gjort galt? Hvorfor var akkurat det egget «defekt»? jeg er jo for ung og helt frisk til at noe slikt skal oppstå? Ja, ting man egentlig ikke tenkte over før, og som man gjerne tok som en selvfølge, det gjør ting ekstra vanskelig å svelge, og da blir man til noen man nesten ikke kjenner igjen. Jeg har ikke lyst å være et bittert menneske som syntes synd på meg selv. Men slikt tar virkelig tid å komme over og i mellomtiden må man bare la seg føle på hele følelsesregisteret. Uansett, så vil jeg ønske dere alt godt og lykke til videre. Håper det til slutt klaffer!

    • Reply miore 20. mai 2017 at 22:35

      Kommentarfeltdebuterer for å gi applaus til deg, Geir!

      • Reply miore 20. mai 2017 at 22:35

        …Og mislyktes totalt i å treffe rett innlegg.

  • Reply B 19. mai 2017 at 21:52

    Sterkt! Og helt, helt greit å tenke det du tenker… Det er forbanna urettferdig, skrev og bli gravid liksom. – mens du må skreve og stikkes i, leve i usikkerhet, glede deg, grue deg, kvalme og drit. Lykke til om dere får forsøkt igjen- hilsen ei i samme bås!

  • Reply Renate 19. mai 2017 at 23:52

    Hei 🙂 Dine ord bekrefter akkurat hvordan jeg føler det og hvordan jeg har det nå. Å være en prøver er jammen meg tøft! Å veldig urettferdig til tider. Etter tre år som prøver av ivf, så har jeg tatt en pause. En pause for å slippe hormoner, tanker og tårer for å bare være meg selv for noen måneder. Takk for at du setter ord på hvordan det er å være i denne prosessen. Ønsker av hele mitt hjerte at det blir snart deres tur til å bli lykkelige. Klem fra meg til deg 🙂

  • Reply ønskebarnfamilie 20. mai 2017 at 00:02

    Jeg føler så med deg. Jeg kjenner følelsen så inderlig godt, og den er ikke god. Du er i din fulle rett til å reagere slik! Livet kan være urettferdig – men husk at om 10-20 år fremover, uansett om dere får det til eller ikke, så kan du se tilbake og vite at du har prøvd – at du gjorde alt du kunne. Det blir du ikke å angre på.

    Jeg ønsker deg og din kjære alt godt. Og krysser det jeg kan for at drømmen deres blir virkelig en dag <3

  • Reply T 20. mai 2017 at 00:35

    Kjære Nina, jeg er en av de du skriver om som har barn. En av de du ikke unner å ha barn og som du så tydelig er bitter på. Jeg forstår at dette er vanskelig for deg, har selv flere venninner som deg. Venninner man ikke tør å fortelle at man er gravid, venninner man hele tiden må trå varsomt rundt og passe på hva man sier eller ikke sier. Det er heller ikke lett, det skal jeg love deg. Vi har alle våre kamper her i livet, store eller små. Jeg unner deg virkelig å bli gravid, og håper at det lykkes for deg snart. Men mens du venter, bruk heller tankene dine på noe positivt. Jeg forstår at det er vanskelig/umulig, men det kan være vært et forsøk.
    Lykke til og god tur.

    • Reply Helene 20. mai 2017 at 14:00

      1. Buhu. Fikk skikkelig medfølelse for at du må trå varsomt rundt de barnløse venninnene dine.
      2. Jeg mener du ikke har skjønt noen verdens ting når du skriver at hun skal bruke tankene sine på positivt. Les det en gang til og tenk deg hardt og lenge om! Jeg ble så provosert av det du skrev her at jeg bokstavelig talt skjelver på henda nå.

      • Reply T 20. mai 2017 at 19:35

        Jeg har selv jobbet på en arbeidsplass hvor 2 venninner forsøkte å bli gravide samtidig. Men da den ene ble gravid og den andre ikke, ble de etterhvert bitre fiender som ikke kunne jobbe sammen. Hun som ikke var gravid ville ikke at hun som var gravid skulle dele av sin glede over dette. Er det slik du vil ha det, Helene? Synes du det er riktig?
        Jeg har selv hatt SA (men ingen IVF), men jeg ønsker da ikke av den grunn at mine venninner eller andre ikke skal bli gravide eller miste barna de bærer på.
        jeg har ingen problemer med å forstå at man ønsker seg barn. Det er en naturlig ting her i livet. Men bitterhet, har jeg lite til overs for.

        • Reply TA 21. mai 2017 at 17:37

          Bitterhet er en menneskelig reaksjon når man føler at liver er meningsløst urettferdig. Jeg er også en bitter prøver, men bitterheten kom ikke før jeg hadde satt i gang 6. forsøk. Som relativt erfaren prøver, så vet jeg at vært eneste mislykka forsøk og negativ test føles som en spontanabort og sorgen over barnet som aldri ble noe av er stor, og den blir større for hver gang. Håper du slipper å komme til et punkt i livet hvor du må kjenne på denne svarte bitterheten. Men jeg er sikker på at du også hadde kjent på litt andre følelser hvis du måtte gå gjennom det samme. Vis litt evne til medfølelse! Som Mina påpeker er dette en innlegg uten filter, og normalt deler ikke mennesker disse følelsene. Mina er tøff nok til å gjøre det, og all kred til henne!

          • T 21. mai 2017 at 19:34

            Jeg har absolutt medfølelse for henne, og forstår at hun har det tøft. Følger ikke bloggen hennes, så vet ikke forhistorien hennes eller hvor mange forsøk hun har hatt. Altså er dette på generelt basis. Men jeg er 100% enig i det miore skriver lengre ned her. «Dette er tilfeldigheter». «Man trenger ikke trekke urettferdighet eller andres hell/uhell inn i bildet. Lillema, beskriver også dette bra, «det er faktisk fantastisk at andre får barn».
            Selv om jeg ikke har vært gjennom det mange av dere har vært, betyr det ikke at jeg ikke har opplevd ting som jeg kunne blitt bitter av. Men jeg har valgt å ikke være bitter. De færreste av oss går gjennom livet uten noen kamper. Jeg har absolutt medfølelse for Mina, og jeg forstår at dette er skrevet uten filter. Og håper selvfølgelig at alt klaffer for Mina og dere andre snart.

  • Reply Bente 20. mai 2017 at 00:43

    Hei Mina, dette var trist lesing. Har vært igjennom det samme selv og det er uendelig krevende prosesser med berg og dalbaner.

    Ser du har fått mange kommentarer og har ikke lest igjennom alle. Ville bare tipse om en klinikk i Barcelona som er helt rå. De tilbyr ulike behandlinger, blant annet både donorsæd og donoregg. Vet det i såfall er en modningsprosess. Jeg kjenner flere som har tatt uendelig mange forsøk både i Norge og Danmark, for så å lykkes på første forsøk i Barcelona.

    Selv har vi endt opp med å adoptere og er uendelig taknemmelige for de flotte barna vi har fått. Det var en prosess for å komme dit, men nå oppleves det så fullstendig rett for oss 😊

    Masse lykke til videre uavhengig av hva dere går for.

  • Reply Erfaren 20. mai 2017 at 02:10

    Løsningen kan være åpenbar og enkel – men vanskelig å ta innover seg og enda vanskeligere å gjøre noe med.

  • Reply Maria 20. mai 2017 at 07:44

    Det er så veldig veldig lov å være forbanna, misunnelig, ja rett å slett ikke unne andre det. Ikke fordi de ikke «fortjener» å få barn, men fordi følelsene er lov å ha, og de sitter nå faktisk der og har det bra uansett.

    Jeg kjenner meg så igjen. Vi hadde 7 runder med hormoner og dritt, og i februar kom belønningen – en sønn.

    Jeg ønsker dere alt det beste, og håper dere får bar på den ene eller andre måten (det finnes heldigvis også foster(baby)barn og adopsjon).

    Alt det beste <3

  • Reply Heidi 20. mai 2017 at 09:40

    Takk for et åpent og ærlig innlegg. Har man en viss porsjon selvinnsikt, tror jeg at man ikke har noe som helst problem med å forstå følelsene du har rundt dette. Det er helt naturlig, og det er rett og slett helt greit og helt innafor at du føler det sånn. Det er befriende å lese den usminkede og reelle versjonen av hvordan det må føles å oppleve ufrivillig barnløshet. For det er så urettferdig som det går ann å få blitt. Jeg forestiller meg at det er innlegg som dette som skaper større mellommenneskelig forståelse og toleranse. En bedre generell forståelse for hverandre, selv om vi opplever ulike kamper i livet. Ikke minst lærer det meg å være takknemlig og ydmyk. Takk for at du tør å vise denne siden av deg selv i et så modig, ærlig, sårbart, misunnelig, og bittert innlegg. Menneskelig, rett og slett. ❤️

  • Reply Lichemy 20. mai 2017 at 11:09

    Jeg veit om ei som gjorde dette i Spania etter mange forsøk i Norge. Spania er eneste landet som faktisk DNA tester eggene for å se om de er levedyktige og uten spes sykdommer.. hun tok ut 42 egg, og bare 1 var levedyktige.. 1! De har en enorm kompetanse der nede framfor i Norge og Danmark.. og de greide å få henne gravid…
    Men har jo alternativ til fostring? Mange barn trenger gode foreldre som jeg er sikker på at dere er… 💖😍
    Skulle gjerne bytta eggstokkapparat og livmor med deg nå.. jeg blir jo gravid bare folk ser på meg snart, og P-piller virker ikke her.. har 2 p-pille barn..
    Men lykke til frøken.. 💖😍

  • Reply Annette 20. mai 2017 at 12:39

    Hei Mina,
    Jeg har vært der du er nå og vil på det sterkeste anbefale klinikken Avapeter i St. Petersburg. Vi hadde tenkt å gi oss etter ettersom Danmark ikke klarte å gi noe babyresultat uten forklaring gang på gang. Det stemmer ikke slik Lichemy skriver at det kun DNA testes i Spania, vi gjorde det i Russland. På klinikken der skreddersyr de behandlingsopplegg til hver enkelt pasient og gjør stadig nye endringer om man ikke lykkes. Vi fikk ingen god svar på hvorfor det ikke lyktes i Danmark (Klinikkene i Norge hadde ingen tro på oss) mens i det ene forsøket i St.Petersburg ga oss mange. Til tross for en annerledes pasientbehandling der enn i Danmark ( russere er jo litt skumle!), er inntrykket at kunnskapen og kompetansen er mye høyere enn i Norge og Danmark. Så ikke nøy deg med å høre at «kroppen er forunderlig» el lignende. Det er som oftest snakk om kompetanse. På første forsøk klaffet det for oss med tvillinger i St.Petesburg.

    Den russiske legen kommer ofte på Oslo-besøk der man kan ha en uforpliktende samtale med hun om hvilke muligheter som finnes ( som ikke er prøvd ut). Kontakt gjerne Tone Bråthen ved Akupunkturklinikken på Majorstua for videre informasjon. Det er det beste tipset jeg kan gi og jeg kan anbefale det på det sterkeste.

  • Reply Lise 20. mai 2017 at 13:17

    Jeg går igjennom det samme som deg. Hadde aldri trodd at jeg skulle lese et innlegg skrevet av noen andre med mine egne ord. Jeg driter i å si «stakkars deg, det går nok bra til slutt». Men fy faen så heldige vi begge er, som har funnet den eneste andre personen i verden som gjør det verdt alt sammen. Vi har i det minste dét.
    Klem

  • Reply Catrine Sønseth 20. mai 2017 at 15:48

    Hei Mina.
    Utrolig bra skrevet! Jeg er ikke i samme bås (har ikke barn selv heller) men det er forbanna urettferdig at dere ikke har fått det til! Føler sånn med deg.
    Gi faen i alle andre. Det du og Jonas har sammen er sjelden vare! Du må være flink til å huske på det selv om dette er kjipt for dere!❤
    Det er mulig at dette kommer til å løse seg snart og at det var meningen at dere skulle kjempe inderlig hardt for det. Jeg heier på dere!

  • Reply Marit 20. mai 2017 at 17:41

    Mina! Hjertet mitt blør for deg. Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan dere har det. Men noe inni meg forteller meg sterkt at dere ikke skal gi opp <3 Dere vil få ønsket deres oppfylt til slutt. Sender dere alt jeg har av gode tanker og motivasjon til å stå i dette til dere lykkes.

  • Reply miore 20. mai 2017 at 23:01

    Avbrutte forsøk er til å spy, grine og skrike av. Gjerne samtidig. Av en eller annen grunn er de tusen ganger mer fortvilende enn mislykkede forsøk som ellers har gått etter læreboka, i alle fall for min egen del. Dere får all mulig medfølelse fra meg.

    That said er det ett punkt i innlegget ditt jeg er veldig uenig i. Sinne, skuffelse, fortvilelse, grenseløs misunnelse og sorg er selvfølgelig både naturlig, uunngåelig og forventet når resultatet ble som det ble. Men å si at det er urettferdig at noen får barn kjapt selv om dere (vi) som har «alt på stell» sliter, det synes jeg ikke gir noen mening.

    Det er kjipt og trist og skuffende og utmattende og fortvilende, og med progesteron innabords er det mer enn nok til å gjøre enn rasende og irrasjonell (ahem, ikke at mannen har påpekt slik oppførsel hos meg altså *kremt*), men det er ikke urettferdig. Det er tilfeldigheter, det er statistikk – dere er grenseløst uheldige på akkurat dette området. Men hvorvidt andre får barn eller ikke, enkelt eller med slit og strev, påvirker ikke sjansene deres på neste forsøk. Det kan være tungt og tøft å stadig bli minnet på at andre har det enkelt på dette området i livet. Det kan vekke alle mulige ukoselige, usympatiske følelser man helst ikke vil vedkjenne seg, slik er det i alle fall for meg. Men at det er urettferdig vil jeg ikke gå med på.

    Kanskje jeg hadde ment det om jeg var religiøs, men siden jeg verken tror på karma eller på en stor, skjeggete fyr som sitter «på toppen» og bestemmer at «du skal bli gravid hver gang en fyr ser litt for lenge på deg, mens du? Nei, du skal slite deg gjennom 10 ivf-forsøk før du endelig skal klare å produsere en liten tass», så synes jeg ikke rettferd har noe med saken å gjøre. Mulig det er semantikk og flisespikkeri, men jeg har tenkt en del på dette. Kanskje jeg bare har brukt i overkant mye tid på å forsøke å analysere mine egne mørkere følelser – jeg måtte ta en runde med meg selv på dette etter flere forsøk på rad som virkelig ikke gikk etter læreboka. Det ble på en måte lettere for meg å svelge det som hadde skjedd når jeg ble enig med meg selv om at det VAR uflaks, men at uflaks er kjipt nok i seg selv – man trenger ikke trekke urettferdighet eller andres hell eller uhell inn i bildet.

  • Reply Lillema 21. mai 2017 at 00:27

    Hmm.. vet ikke helt hva jeg synes om dette innlegget. Jeg strevde i to år med å få nr en, har også pcos.., som har gjort at jeg har slitt med enorme smerter gjennom syklusen.. Jeg tok meg en dag i å bli en sånn bitterfitte, som du beskriver deg selv som nå. Det eskalerte da stadig flere rudnt meg fikk barn, og en dag så jeg svart. Jeg tenkte at det godt kunne skje en ulykke med en av babyene, jeg orket bare ikke flere bebiser og lykkelige gravide. Den tanken ble en oppvekker for meg. Babydrømmen hadde godt for langt. Jeg hadde blitt en bitterfitte. Som pøste ut halvsarkastiske innlegg på face og blogg om de lykkelige statusene som var til å spy av. En forbanna tulling som ikke lenger unte andre barn. Jeg bestemte meg for en helomvending. Jeg la fra meg absolutt all den der «urettferdig»-tankegangen. Gikk all in for å bli en supertante og en superbarnevakt. Menget meg i i de andres barn. Satt med små bebiser på fanget og tenkte at, nei, det er faktisk ikke urettferdig. Det er faktisk FANTASTISK at andre får barn, selv om jeg ikke får det. Jeg hadde vært et petimeter hele livet, som skulle være syltynn, trene, spise riktig, tenke karriere, ha kontroll, stålkontroll, skulle gjøre alt riktig, alltid i riktig rekkefølge osv osv. Og så raknet det for meg da jeg plutselig ikke hadde kontrroll på å få barn bare jeg knipset og gjorde alt rett. Jeg begynte å skeie ut, slapp opp på kalorihysteriet, drakk øl og røyket sigaretter (ville ikke leve som jom eg var gravid EN dag til, så lenge jeg faktisk ikke var det) la på meg mange kilo, sluttet å trene, og «slapp» kontrollen. Sluttet i jobben. Ga mer faen. Det var en lengre prosess å legge fra seg det gamle meg. Men jeg bestemte meg for at jeg UANSETT, ALDRI skulle ende opp som en bitterfitte. Da forble jeg heler barnløs. Jeg gikk opp til «eksamen» kan du si da søstern ble gravid på tredje ligg med en dårlig type og ble gravid med tvillinger. Vel, jeg jublet! Jeg var kurert.

  • Reply Nina Rognlien 21. mai 2017 at 07:27

    Jeg kjenner meg igjen i alle dine tanker og følelser. Vi brukte tre år fra vi begynte prøvingen til vi satt med en positiv test i hendene.. Gud som jeg ergret meg over alle de som ble gravide bare de snakket om å bli det. Og over alle de som velmenende kom med råd som vi selvsagt allerede hadde prøvd. Her ble løsningen til slutt kikkhullsoperasjon mot endometriose. Jeg har ikke lest bloggen din før, men jeg håper du har blitt utredet for det også. Ønsker deg masse lykke til fremover ❤️

  • Reply Meg 21. mai 2017 at 12:14

    Jeg har aldri kommentert en blogg før, men dette er noe av det «beste» og sterkeste jeg noen gang har lest. Vi prøvde kun i 6 mnd før vi fant ut at jeg hadde Pcos og startet på hormoner. Ble rask gravid og føler meg utrolig heldig som faktisk kunne bli gravid og at det gikk så fort. Kan ikke engang forestille meg hvordan du har det med å ha ønsket deg barn så lenge. Jeg syntes 6 mnd var tøft! Ønsker deg masse lykke til!

  • Reply Hanne 21. mai 2017 at 15:35

    Hei Mina!
    Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det du beskriver og måtte felle en tåre da jeg leste innlegget ditt. Totalt 8 runder på hormoner og prøverørsforsøk både her i Norge og i Finland med donoregg har vært tøffere enn jeg var villig til å innse mens det stod på. Vi bestemte oss til slutt for å heller gå for adopsjon og har ikke angret ett sekund. Vi syntes det adopsjonsforberedende kurset man må ta var fantastisk bra og for min del kom jeg der langt på vei til å akseptere adopsjon som mer enn en nødløsning men heller bare vår måte å få barn på. Har nå verdens fineste lille tulle gjennom adopsjon og vi kan ikke tro hvor heldige vi er.

    Jeg bet i mange år tennene sammen i krigen jeg førte mot kroppen min for å bli gravid og det var en lettelse å ikke gi opp men velge en annen løsning. Jeg trodde det kom til å gjøre så vondt å la meg selv innse at jeg aldri kommer til å være gravid. Men da jeg turte å ta frem de følelsene og kjenne på de så hadde de modnet i mellomtiden og det var ikke så vanskelig likevel.

    Jeg føler sånn med dere og kjenner fortsatt ekkoet av sorgen når håpet brast – igjen og igjen og igjen. Det er bare dere som vet hva som er riktig for dere. Så masse lykke til uansett hva dere velger å gjøre videre. Krysser fingre og tær for at dere får deres eget kjempestore, lille mirakel så fort som mulig.

  • Reply Linda Grytten Holthe 21. mai 2017 at 17:35

    Jeg føler med dere, og heier på dere!! Det blir snart nå😍

  • Reply Alice 21. mai 2017 at 21:06

    Er kanskje en av sånne du ikke unner barn.. men guess what, jeg HAR barn og elsker dem mest i verden

  • Reply Pia 22. mai 2017 at 04:42

    Det er ingen menneskerett å få barn….Kanskje på tide å innse at du ikke er laget for å klare det…Det er en mening med alt 😉

    • Reply Oda 22. mai 2017 at 11:06

      For en grusom ting å si! Gjør det at du føler deg bedre?

  • Reply Oda 22. mai 2017 at 11:05

    Sender deg et ❤️ Var selv ufrivillig barnløs og gråt mine modige tårer og var omtrent umulig å snakke til hver gang mensen kom 😭 Vi var under utredning og hadde fått tid til ivf i august 2016 når jeg plutselig så en svak strek på ebay-testen 19. Mai i fjor (den datoen er mer hellig for meg enn 17. Mai nå, altså!). Testa hver morgen og hver kveld i 2 uker for å bare skjønne at jeg virkelig kunne bli gravid. Var det mulig, liksom?! Min vei var ikke så tung eller lang som din (3 år! Og så mye hormoner! Hvordan holder du ut?!), så jeg kan ikke si jeg vet hvordan du har det. Men jeg kjenner tomhetsfølelsen i magen og i hjertet. Takk for at du er så åpen om dette! Jeg delte det ikke med noen, syntes det var så vanskelig og skammet meg sånn (hvorfor skal det egentlig være noe å skamme seg over?!), men trålet nettet etter forum og blogger jeg kunne følge, som kunne gi meg en følelse av at jeg ikke satt helt alene nede i det barnløse mørket. Takk for at du nå gir en følelse av tilhørighet og håp og forståelse til så mange damer og menn og par! Selv om de kanskje ikke kommenterer, fordi de sitter i sofaen og gråter fordi de endelig føler at de ikke er alene. Ønsker deg lykke til videre, håper et lite gull finner veien til dere snart ❤️

  • Reply Mari 22. mai 2017 at 19:40

    Kom tilfeldigvis over linken til innlegget på Facebook. Det er sååå gjenkjennelig!! Ikke bare en gang at vi har «feiret» med alkohol i glasset. Hvis det for fa.. skal være så vanskelig, så skal for fa.. jeg drikke ett glass vin! Blææ. Så får man dårlig samvittighet for i hele tatt å ha tenkt tanken. JEG har troen på at det ordner seg til slutt for oss begge! Nå skal jeg sette meg bedre til rette og lese dine tidligere innlegg. LYKKE TIL ☺️

  • Reply Elma 23. mai 2017 at 11:14

    Hei Mina.
    Jeg tror du hjelper mange med ærligheten din. Jeg kan ikke si at jeg har vært i samme båt selv. Jeg sitter her med to barn, og du kan bare spy av det. 🙂 Jeg vil bare si en ting, og håper at det kan hjelpe litt på perspektivet en vakker dag. Kanskje ikke akkurat nå. Men jeg var en av de ufrivillig single til jeg var langt over 30. Jeg hørte på mine venner i forhold som klaget over at de ikke fikk barn, og en sorg som var lovlig å ha. For det å sørge over at man ikke kan få barn, det er helt legitimt. Det som derimot ikke er SÅ legitimt og greit å høre på, er single folk som vil ha barn. Da kan man liksom bare slenge ut: må få deg en mann først da! Som om det er verdens letteste ting. Å bare få seg en mann. Jeg var dødsmisunnelig på alle som hadde en å komme hjem til, en å klage til, og en å klage over. Jeg var dødsmisunnelig på alle som hadde noen å planlegge sommeren sammen med, juleferien, noen å gå i bryllup med, noen å gå i familieselskap med. Det var ikke så kult å være over 30 og aldri ha kommet hjem med en mann. Folk lurte virkelig på hva som var galt med meg, og noen spurte meg bare om det også. Som om det var et helt normalt spørsmål å svare på. Jeg mener ikke å ta fra deg sorgen og sinnet over ikke å få barn. Virkelig ikke. Jeg heier på deg, elsker at du skriver så ærlig og direkte, og jeg håper av hele mitt hjerte at det løser seg. Jeg ønsker bare å oppfordre deg til å skåle med din sjelevenn. Ikke alle møter en sjelevenn i livet. Ikke alle har gode forhold. Mange har barn, men helt håpløse forhold. Det å ha en livsledsager som du kan dele alt med, det er noe stort og vakkert, og du har virkelig noe som andre folk kan se på med lengsel. Hadde jeg lest innlegget ditt for noen år siden, så hadde jeg vært drittsur og tenkt: se nå på du hva du har! Du har i hvert fall en mann! Jeg vil ikke si det i dag. For jeg vet at det ikke er fullt så enkelt. Vær sur. Vær sur med stil. Med champagne og vin og reiser og røyk og alt som du kan bruke til å protestere med. Det er tid for det nå. Men om du klarer det, så gled deg over at du uansett humør kan våkne og legge deg med din Jonas.

    Ønsker deg alt godt.

  • Reply A 23. mai 2017 at 14:50

    Dette er så innmari sterkt å lese. Hjertet mitt gråter for deg. Jeg klarer ikke å sette meg inn i hvor grusomt det må være med alle de negative forsøkene. Men jeg vet godt hvordan hormonhelvetet er, og skuffelsen etter å ha gått igjennom så mye uten å oppnå det man ønsker seg aller mest. Min historie er litt annerledes. Jeg blir gravid, men mister tidlig. Eggene er tydeligvis for dårlige. Gleden ved positiv test snur raskt til angst, sorg og bitterhet når blødningene begynner. Nå ser det ut til at jeg mister igjen, og jeg er knust. Vet ikke hvordan jeg skal klare å reise meg igjen denne gang.

    Jeg har altså ingen trøstende ord til deg, men du skal vite at du ikke er alene.

    God klem ❤️

  • Reply Annika 10. juli 2017 at 16:04

    Dette er bare trist. Når du blir så bitter at du ikke unner ander barn fordi du selv har det vanskelig? Det er ren tilfeldighet over hvem som har det lett, hvem som sliter og de som ikke kan få barn. Det er jo ikke akkurat noe man styrer selv! Man er ikke noe bedre foreldere for barnet sitt selv om man har vært sammen x- antall år først?! Du har ikke noe større rett til å få barn enn andre. Noen kan få, andre kan ikke og noen må prøve lenge før det klaffer. Du velger jo selv om du vil bruke mer penger på ivf, bli stukket flere ganger og bli pumpet full av hormoner. De «nøytrale trynene» på Facebook med gjengen sin kan ikke noe for at det mest naturlige i verden ikke går for akkurat deg! Det er ikke urettferdig, det er tilfeldig, sånn er det bare!

    Jeg har mange venninner som skal ha alt i den «riktige rekkefølgen». Utdanning, mann, hus, bil, opplevelser og reising før de skal slå seg til ro. Så må de jo selvfølgelig jobbe litt først så de får betalt permisjon. Den «riktige rekkefølgen» kan gjøre at flere av de må slite akkurat som deg.

    Jeg var redd jeg ikke kunne få barn, jeg ville ikke adoptere og er så redd for sprøyter at jeg blir lagt i narkose når jeg må ta en blodprøve, så ivf er ikke akkurat noe alternativ. Derfor hadde jeg i hvert fall ikke tenkt til å minske sjansene mine med å vente til jeg pusha 30!
    Vi hadde vært sammen i 3 år når vi bestemte oss for å slutte med prevensjon og baby ble det med en gang. Utdannelsen er ikke ferdig, vi skal kjøpe hus etter sommeren og jobben jeg vil ha fikk jeg først nå nettopp.

    «Jeg vil ikke gjøre det vanskeligere enn nødvendig» hører jeg de fleste si når det er snakk om barn. Alt skal være på plass først. De skal gjøre mer først. Som om det å få barn på første forsøk etterpå er den største selvfølge. Verden må våkne. Dagens gjennomsnitt på førstegangsfødende i Oslo er 30,8 år. Den økende gjennomsnittsalderen gjør ikke bare at flere opplever problemer med å bli gravid, men økt risiko for komplikasjoner som for tidlig fødsel, kromosomfeil og dødfødsel.

    Unner deg å få barn, det er helt fantastisk og det absolutt beste en person kan oppleve, men legg fra deg bitterheten og vær glad på andres vegne. Lær av den kjipe hånden du ble tildelt. Helt greit å være lei seg, men man trenger ikke bitche om andre bare for de fikk noe du ikke har.

  • Reply Hanne 17. juli 2017 at 15:56

    Sånn. Akkurat sånn. Takk❤

  • Leave a Reply