Monthly Archives

mai 2017

Livet

TUSEN TAKK

22. mai 2017

 

Fire dager i Paris går mot slutten og jeg er så glad for at vi gjorde dette! En timeout i en by jeg aldri hadde vært i før var akkurat den adspredelsen jeg trengte nå. Vi har bare vandret rundt, sett på byen, spist deilig mat, drukket nydelig vin og slappet av. Jeg tror Paris er den vakreste byen jeg noensinne har vært i. Alt er så estetisk gjennomført, det er noe spektakulært i enhver bydel og noe eventyraktig over hele byen. Med sommergrønne trær, knallblå himmel og fluffy godværsskyer i tillegg, har rammene for de siste dagene virkelig vært en fryd for øyet. Dette var min første tur til den franske hovedstaden, men det blir definitivt ikke den siste. Men akkurat nå gleder jeg meg bare til å komme hjem til hunden min Pepsi, som jeg har savnet noe helt forferdelig her nede.

Så kommer jeg ikke utenom å nevne den helt overveldende responsen på det forrige innlegget, der jeg tillot meg en aldri så liten utblåsning. Dere som leser denne bloggen er jammen fine! Tusen takk for gode ord, varm støtte, oppløftende historier og gode råd. Det gjør meg glad å vite at jeg gjennom å sette ord på denne frustrerende prosessen målbærer noe så mange føler og kjenner seg igjen i. Jeg setter også enorm pris på at de som selv ikke er berørt av akkurat det jeg skriver om tar seg tid til å lese og kommentere. Det er så rørende å se at til og med menn har lest og kommentert! Noe av det fineste jeg vet er mennesker som viser forståelse og omsorg. Takk igjen ❤️

Noe jeg ikke tok høyde for, da jeg valgte å gi et innblikk i hvordan et av mine mørkeste øyeblikk kan oppleves, var at ikke alle ville forstå at dette var nettopp dét: Ett øyeblikk. For puh, det er litt av noen beskjeder som har tikket inn! Men hva annet kunne jeg egentlig vente meg? De som leser denne bloggen kan jo ikke vite at alle mine nærmeste venner har barn, og at jeg forguder både dem og barna deres. At jeg digger å kjøpe gaver til dem og sitte barnevakt. Alle som leser denne bloggen vet jo ikke at jeg elsker mine nevøer og nieser så mye at jeg blir deppa når det går lang tid mellom hver gang jeg ser dem. At jeg har felt gledestårer når evigsingle venninner som trodde de skulle dø ensomme har forelsket seg og blitt gravide på bare noen måneder. Alle dere vet jo ikke alt dette om meg. Slik vi aldri vet alt om hverandre. Heldigvis gir de aller fleste hverandre litt slækk likevel.

Veien til barn

NO FILTER

15. mai 2017

NÅ ER JEG ALTSÅ SÅ DRITTLEI!

I dag er jeg ikke først og fremst trist, jeg er rett og slett forbanna. Totalt irrasjonell og helt ekstremt sint og bitter. Jeg gråter ikke stille, jeg hulker høyt. Dette innlegget skrives i affekt og jeg beklager på forhånd overfor sarte sjeler at jeg legger vekk alt av filter, fintfølelse og anstendighet. Jeg inntar en ukledelig offerrolle og jeg syter. Les eller la være. Men jeg trenger å få det ut.

For jeg er så helvetes opprørt over hvor urettferdig dette er, og at det ser ut som det aldri skal ordne seg. På tre år har jeg stukket meg selv i magen nesten 350 ganger og vi har brukt så mye penger på de nytteløse drittmedisinene at jeg blir gal bare av å tenke på det. Medisinene som har som eneste oppgave å sørge for at flest mulig egg blir modne og lar seg befrukte. Men ni ganger, NI JÆVLA GANGER, har jeg gått gjennom det svindyre hormonhelvetet i nesten to uker hver gang og det har aldri – absolutt aldri – resultert i mer enn ett eller to egg inn igjen. Det har kommet ut alt fra tre til 12 egg, men når tiden er inne for å sette inn igjen, er nesten alle borte. De er rett og slett ikke levedyktige. Fem ganger har vi sittet igjen med ett egg, altså det samme som kroppen naturlig ville dyrket frem og modnet for oss uten de helvetes hormonene. Når man i tillegg vet at hormonstimuleringen kan forringe kvaliteten på eggene og at det derfor kun er verdt det dersom man får ut så mange at kvantitet trumfer kvalitet, er det faen meg et under at legene har fortsatt å proppe meg med hormoner igjen og igjen og igjen.

For fem dager siden, på onsdag, hadde vi egguttak. Nok en gang – herregud så dum jeg føler meg når jeg tenker på det nå – ble vi ekstatiske av glede da de fikk ut hele syv egg. Dagen etter ringte de fra klinikken og fortalte at hele fem av syv hadde latt seg befrukte og så ut til å dele seg normalt. Fem stykker på dag to er det beste vi noensinne har hatt! Jeg sendte Jonas sms med fem kylling-i-egg-emojier og han ringte opp igjen. Like glad som meg. Den spesielt interesserte har kanskje fått med seg at planen denne gangen var å dyrke embryoene i fem dager, altså over helgen. Så de ringte oss igjen dagen etter, på fredag, for å gi en ny oppdatering før helgen: Fire fortsetter å utvikle seg, et har falt fra. Dette ser lovende ut. Vi ringer igjen i morgen lørdag hvis det skulle se mørkt ut for innsett mandag. Hører dere ikke noe, er det bare å møte opp her på klinikken klokken 12.40 på mandag for å sette inn.

Fra og med onsdag har jeg firedoblet Prednisolon-dosen min og som følge av det fått helt elendig søvnkvalitet og kronisk ulvehunger. I tillegg er jeg satt på dobbel dose progesteron i dagene mellom uttak og innsett. Så i fem dager har jeg startet og avsluttet dagen med å stappe to stikkpiller opp i der hvor INTET FUCKINGS SER UT TIL Å VILLE SKJE og ligge en halvtime slik at det absorberes. Progesteron er raus på bivirkningene, det skal hormonet ha. Byr på det aller meste innen ubehag. Men mest fremtredende for meg er alltid oppblåsthet, forstoppelse, kvalme, ømhet og et aggresjonsnivå jeg har null mulighet til å kontrollere.

Siste dobbeldosen av herligheten tok jeg i morges, før jeg la meg ned i sengen igjen for å la det gå 30 minutter før jeg gikk i dusjen. Lå der og tenkte på hvor mange blastocyster som ventet på oss på klinikken. Tekstet med venninnen min, som gudskjelov er en helt uvurderlig støtte for meg i denne helt bedritne tiden. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne.

– Det må være minst én blastocyst der siden vi ikke har hørt noe, skrev jeg.
– Jeg tror det er et par, skrev hun tilbake.

Så ringte telefonen. SÅ RINGTE FAEN MEG DEN JÆVLA TELEFONEN. «Hei Mina, det er fra klinikken. Jeg har dessverre ikke så gode nyheter til deg.»

Så her sitter vi igjen. Ni ganger har kroppen min blitt stimulert med hestedose hormoner. Fem ganger har jeg fått tilbake ett egg, to ganger har jeg fått tilbake to og to ganger har vi sittet igjen med nada å sette inn. Det er visst ikke godt å si hvorfor i satan de slutter å utvikle seg. «Dette er et usikkert fag, vet du» sa hun da jeg spurte.

Jeg er tross alt glad for at vi fikk vite at de ubrukelige egga er ubrukelige nå. Så slapp vi å dra inn til Oslo, ligge på den møkkastolen igjen, føre inn falskt håp og ligge med beina høyt. Drikke lunka eplejuice på 17. mai og te på flyet til Paris. Gå rundt på en etterlengtet ferie og grue oss til neste gang jeg skal på do, i tilfelle det kommer blod på papiret. Få mensen tre dager før jeg skal ha bursdagsfest med nesten alle jeg kjenner. Da får det bare være like så greit at vi fikk det i fleisen nå. Men det føles ikke mindre urettferdig av den grunn.

Jeg vet dette ikke er lov å si, men jeg er sikker på at jeg ikke er alene om å føle det sånn. Ja, jeg er bitter. Jeg er dødsbitter! Jeg synes vi fortjener å få barn nå. Jeg har ingen familie i Norge utenom Jonas og hans familie. Jeg har prøvd å gjøre alt riktig og i rett rekkefølge. Jeg har levd sunt, vært sammen med samme mann i ti år og vi har lagt alt til rette for at et barn kan ha det bra hos oss. Ja, det er forferdelig usjarmerende, men jeg blir eitrende forbanna av å se de nøytrale trynene på Facebook som var single i går og er gravide i dag. Som har hatt like mange kjærester og one night stands som jeg har hatt ultralydundersøkelser de siste tre årene. Og så vips! Som den største selvfølge sitter de der, under et år etter at de markedsførte seg med et filterbefengt bilde av seg selv og Aperol Spritzen sin på Tinder, med en kid på fanget og en halvengasjert fyr ved siden av: «Gjengen min <3 » NEI! JEG ORKER IKKE! Jeg unner dem det ikke. Jeg har blitt en sånn en. Fuck off, både du og gjengen din.

Nå skal jeg ut og kjøpe en fin kjole og noen flasker champagne. En av dem skal vi drikke i kveld, resten skal gå ned på 17. mai. I morgen er det ti år siden første gang jeg ble med Jonas hjem. Ti år siden vi ble oss to. Vi skal feire at selv om vi ikke har klart å lage barn sammen, så har vi klart noe langt færre klarer: Vi har funnet vår sjelevenn i hverandre. Det er vi heldigvis enige om at er det viktigste, det er nettopp på grunn av dét at vi i det hele tatt vil ha barn og det får være mer enn godt nok akkurat nå.

 

Pretty Please

HIMMELSK HÅR

12. mai 2017

Sponset innlegg

Helt siden jeg som liten jente gredde og flettet håret til Barbie-dukkene mine, har jeg ønsket meg glatt og shiny hår. Fra naturens side har jeg en mellomting mellom fall, bølger og krøller, noe som i seg selv kunne være ganske fint på en god dag.

Krusty the Clown ved Kaspihavet på 80-tallet.

Men ettersom jeg begynte å farge håret mitt lysere som 15-åring – og fortsatte med det i mange år før jeg innså at min egen farge tross alt kler meg best, og jeg tidsnok blir grå og må farge det uansett – ble håret etterhvert så slitt og tørt at krøller ble til krus. Det var alltid tørt og hardt, og verst av alt: lett! Nesten vektløst, sånn at det ikke falt pent, men svevde porøst omkring og så usunt ut. Omtrent som en slags marengs.

Frizzy Frida ved Det indiske hav i 2015.

Hårføner og glattetang flere ganger i uken i 17 år har vel heller ikke akkurat gjort underverker for manken. Håret mitt har dermed vært min numero uno tidstyv når det kommer til jåleri og forfengelighet.

Mitt liv som blond.

 

Marengs.

Så lenge jeg kan huske har det alltid vært sånn at jeg må beregne minst tre timer til håret når jeg skal noe: To runder med shampo, 15 minutter med kur og et par minutter med balsam. Pakke det inn i et håndkle i en halvtimes tid, før det får lufttørke i ytterligere en time. Så rigge seg til med varmebeskyttende krem og frizzdempende serum og to forskjellige rundbørster. Seksjonere håret og føne alt helt rett, noe som tar ca 30-40 minutter. Å føne mitt hår rett, og samtidig prøve å bli kvitt krus, har virkelig vært en treningsøkt hver gang. Jeg måtte dra i håret med all kraft og holde føneren så tett inntil håret at det røk av det. Når alt var tørt og rett, samlet jeg det i en klype i nakken mens det ennå var litt varmt, og lot det være sånn i en halvtimes tid, før jeg slapp det løs, slik at det fikk litt tyngde i tuppene og falt fint i typ ti minutter. For selv etter timer med styr og stell, ble resultatet litt sånn meeeh:

Tre timers fikling resulterte i bare helt ok hår, som så hardt og stivt ut.

Her har jeg faktisk til og med vært hos frisøren for å gjøre det krusfritt før min venninnes bryllup.

Skulle jeg være borte hjemmefra mer enn to dager, hadde jeg alltid med minst fem flasker med hårprodukter og kraftig og tung hårføner og whatnot. Men det var før min store hårrevolusjon! For i en alder av 33 fant jeg tidenes life hack – også kalt Cadiveu-behandling – som uten tvil er det beste jeg har gjort for meg selv på skjønnhetsfronten. Verdt hver eneste krone og hvert eneste minutt. Ikke bare blir håret akkurat så kledelig tungt, glansfullt og pent som man alltid har drømt om, men det blir det av seg selv!

Slik så jeg ut hvis jeg bare lot håret lufttørke før…

 

… slik ser jeg ut når jeg lar det lufttørke nå!

Behandlingen er en slags intensiv kur og gir ekstremt mye fuktighet til håret. Jeg forstår den ikke som en behandling som først og fremst skal rette ut krøller, men en kur som skal gi fuktighet og fjerne frizz. Hvor lang tid det tar og hvor mye det koster avhenger av hvor tykt og langt hår du har, og resultatet varer i alt fra tre måneder til et år. For å opprettholde effekten, bør man de første par gangene ikke la det gå mer enn tre måneder mellom behandlinger. Deretter kan man gjøre det sjeldnere, ned til to ganger i året. Min erfaring er at det også er til stor hjelp for varigheten at man bruker shampo og kur fra Hair Plastic Surgery, som du får kjøpt der behandlingen utføres. Men om du velger å gå for noe annet, er det superviktig at shampoen du bruker er sulfatfri.

Den første gangen jeg var gjennom behandlingen, hadde jeg null tro på at den kunne gjøre den store forskjellen for mitt hår. For jeg har en så tykk og kraftig manke at ingenting biter på den. Så da Eileen (min reddende hårengel), etter å ha skylt ut kuren, begynte å føne håret mitt UTEN børste, tenkte jeg i mitt stille sinn at nå må jeg rett hjem og enten vaske det på nytt og føne med rundbørste, eller i det minste gå over med glattetang. Men til min store forundring og begeistring så jeg for første gang i livet at håret mitt falt tungt, rett og helt fritt for krus mens det tørket! Det var fremdeles litt fall, men det var bare fint.

I dag, halvannet år og fire behandlinger senere, er håret mitt helt glatt og jeg bruker aldri mer enn ti minutter på det. Jeg føner det nesten aldri og både rundbørster og rettetang er pensjonert. Da jeg var på fotoshoot hos KK, hadde jeg lagt meg med vått hår kvelden før og ikke gjort noe med det før jeg kom på shoot. Med andre ord er denne behandlingen ren magi!

Wash & …

… go!

Som dere skjønner, ville det nesten være lumpent å la være å dele denne fantastiske oppdagelsen med you ladies, men som takk for at jeg i tillegg forteller hvor dere får den beste varianten av denne magiske overhalingen, har jeg fått sponset min vårbehandling. Kom godt med i prøverørseventyret, si. Jeg har selv fått lignende behandling før (husker dere brazilian blowout?) og venninner har tatt Cadiveu-behandling andre steder, men ingen tryller slik Eileen gjør. Ingen! Hun er sykt flink til det hun gjør, tar seg ekstremt god tid og så er hun så fin å prate med at timene flyr når man sitter i stolen.

Min reddende hårengel <3

 

Krusfri og klar for sommeren!

Eileen finner du på den nyåpnede salongen Fin Frogner – og i Trondheim med jevne mellom. Ring henne på 936 85 380 og bestill en time! Tviler sterkt på at det blir med den ene foråsirresånn.

Null børste, null produkter, null styling. Boom!

Veien til barn

PRØVERØRFRUE

6. mai 2017

For litt siden, spurte jeg Jonas om han fortsatt følte seg komfortabel med at jeg skriver om disse tross alt intime tingene på bloggen. Han er jo halvparten av dette, og selv om jeg hadde forsikret meg helt om at han var helt on board med denne åpenheten, er det naturlig om han ikke elsker det når det faktisk skjer. «Ja, det går helt fint for meg», sa han. «Men du har jo sagt selv at du ikke vil være en «prøverørsblogger» som bare skriver om barnløshet. Du har så mye annet å by på. Du kan skrive både morsomt og smart om så mange ting. Det er synd om du mister lesere som avskriver deg som en som bare skriver om IVF, liksom.»

Han har rett i at jeg var livredd for å bli hun verpesyke som blogger om babydrømmen, og det siste jeg vil er å bli oppfattet som en dame med tunnelsyn, som kun har interesse for eget egoistiske private prosjekt. Men akkurat nå om dagen er det dette jeg har i hodet og på hjertet, så da får jeg heller tåle at en del finner innleggene mine kjedelige eller repetitive nå. For dere andre, her er siste nytt fra Prøverørfrue:

Vårdepresjonen var heldigvis kort i år og er nå et tilbakelagt kapittel. Når man har kjent på hvor tungt og mørkt det kan være, setter man desto større pris på letthet og lys. Jeg er naturligvis langt fra ferdig med å bekymre meg for at jeg aldri skal bli mamma, men jeg klarer å prate om det igjen og se fremover. Det som skjedde på det siste forsøket var – og dette er for spesielt interesserte altså – at vi var blitt enige med legen vår om å prøve å dyrke eventuelle embryoer til blastocyster. Vanligvis setter man tilbake embryoet på dag tre etter uttak, men man kan dyrke det utenfor livmoren i to ekstra dager og sette det inn igjen etter fem dager. På denne måten risikerer man at embryoene dør før de kommer så langt, men da hadde de nok ikke overlevd på innsiden av livmoren heller. Om du derimot får satt inn en blastocyst, er sjansene større for at det fester seg enn om du hadde fått tilbake et «vanlig» tredagers-egg. Vår lege foreslo dette selv og vi ville gjerne det. Men dette hadde de ikke klart å kommunisere seg imellom internt på klinikken, så embryoene ble – til tross for at vi prøvde å si fra om at vi hadde denne avtalen med vår egen lege som ikke var der dagen – satt inn etter tre dager. Denne glippen ble dråpen som fikk mitt tålmodighetsbeger til å renne over, så da vi var på samtale etter at forsøket gikk skeis, tok vi opp noen av de tingene som har plaget oss. Heldigvis forstod legen vår frustrasjon og beklaget at de andre i hans fravær hadde avfeid våre innsigelser. Jeg har inntrykk av at vi blir tatt mer på alvor nå. Og han ga oss et nytt forsøk (for sterkt redusert pris) der vi nå skal forsøke å dyrke det som eventuelt blir til av embryoer til blastocyster.

Så jadda, vi er i gang igjen. Forsøk nummer åtte. Denne gangen varer stimuleringen med hormonsprøyter lengre enn noen gang før, fordi eggene har brukt så lang tid på å vokse. Det betyr at jeg i skrivende stund holder på å sprekke etter å ha proppet meg selv full med høydose hormoner siden tirsdag i forrige uke – og det er ikke uttak før onsdag! Jeg aner ikke hvordan jeg skal overleve de neste dagene. Jeg er så stinn og sprengt at det er smertefullt å ligge, stå, sitte og gå. Jeg er stuptrøtt, men får ikke sove. Sulten og kvalm samtidig. Svimmel dagen lang. Jeg har blåmerker og hull over hele magen, og er så øm der jeg har stukket to sprøyter om dagen i snart to uker nå, at jeg skriker høyt om noe eller noen kommer borti meg. Men jeg er heldigvis ved godt mot. Misforstå meg rett, jeg har null håp om å bli gravid og skjønner ikke hvorfor i all verden vi gjentar noe som ikke har funket de syv gangene vi har prøvd det. Men jeg er ikke så deppa nå, og det føles ikke som jeg kommer til å bli sønderknust når mensen atter en gang kommer og sier «haha, her jeg!». Kanskje det er fordelen med å ha opplevd mange skuffelser, at man blir herdet og tåler nederlag bedre?

En annen ting jeg nå har tatt opp med legen er timing på uttak og tilbakesetting. Legen vi var hos i Teheran snakket om hvor viktig det er at man tar ut eggene på det nøyaktig rette tidspunktet for deg og din kropp, og at de blir satt inn igjen presist når de er klare. Dette varierer fra person til person, fra kropp til kropp. Men her i Norge virker det som tidspunkt bestemmes ut fra et skjema, og helgene ser ut til å være hellige – også i det private. Jeg tok mot til meg og spurte legen om hvordan det hadde seg at at dette rette tidspunktet aldri har havnet på en lørdag eller søndag. Eller har det det, men man har trosset det fordi det ikke passet med vaktlister og kontortid? Nordmenn og helg, ass. Jeg fikk vel egentlig ikke noe ordentlig svar på det, men han lovte at denne gangen skulle han komme inn og gjøre uttaket på en søndag om det så var det som var det beste for meg. Med andre ord, har det ikke vært slik før. At man som pasient – i en så sårbar situasjon – ikke kan stole på at de aller beste medisinske avgjørelser blir tatt for deg, er en utmattende tilleggsbelastning.

Et grep vi tar for å bevare psyken og vettet denne runden, er ikke å sette livet på vent, slik vi alltid har gjort før. Ved tidligere forsøk har vi ikke avtalt eller planlagt noe som helst i de fire ukene fra stimuleringen starter til resultatet foreligger. Men denne gangen gjør vi det helt motsatt: Tre dager etter en blastocyst (forhåpentligvis) settes inn, skal vi til Paris! Fire vårdager i La ville de l’amour tror jeg er riktig medisin akkurat da. Og ikke nok med det, bare få dager etter at vi kommer hjem igjen skal jeg feire 35-årsdagen min med (litt i overkant) mange gjester. Bursdagsentusiast som jeg er, sier det litt om sinnsstemningen at jeg ikke har feiret bursdagen min på fem år – altså like lenge som vi har prøvd å bli foreldre. Når jeg nå har invitert til stor fest, er det selvfølgelig med en skrekkblandet fryd. Men jeg tenker at hvis – eller når – dette forsøket også går i dass, kan jeg drikke champagne rett fra flaska på bursdagen min!