Veien til barn

NÅR TIDEN STÅR STILLE

21. mars 2017

De siste dagene har jeg tenkt mye på om det var noe lurt å være så åpen om denne prosessen likevel. For da jeg skrev sist var jeg jo i starten av forsøket, og siden det var nesten et år siden sist vi var gjennom et, hadde jeg kanskje glemt hvor jævlig det ville føles bare en ukes tid senere. Jeg var liksom så kjekk og grei der jeg skrev om prosessen med et skråblikk, men så kom realiteten med all den usikkerhet, håp, tvil, desillusjon og tårer som følger med, og slo luften ut av meg. Men jeg har konkludert med at det var lurt. At det er lurt. For på de to ukene siden jeg skrev innlegget om IVF, har jeg fått så mange tilbakemeldinger fra folk jeg kjenner og ikke kjenner, som er i samme situasjon og som takker meg. Flere titalls damer som har følt seg alene og fortapt i dette hersens egg- og embryohelvetet, som syntes det var fint å lese at noen andre har det på samme måten. Venner og bekjente som jeg ikke ante levde i det samme som meg. Vilt fremmede som deler sin historie og krysser fingrene for meg. Dette er grunn god nok til å fortsette å skrive om det som utrolig nok fremdeles er et tabu.

Så her er en slags oppdatering fra hjemmet der tiden står bom stille.

På uttaket, som var den fredagen for 11 dager siden, klarte de å få ut fire egg. Det er det mest smertefulle uttaket jeg har hatt, men heldigvis ga smertene seg rett etterpå. De kom riktignok tilbake dagen etter og de neste fem dagene hadde jeg så vondt i livmor, mage, korsrygg og setemusklene at jeg trodde jeg skulle omkomme. Men det er en annen historie. Den redselsfulle telefonen dagen etter kom, og var heldigvis ikke så redselsfull denne gangen: Det var hele tre egg som hadde latt seg befrukte! Det er en høyere ratio enn vi noengang har hatt, så da var det fest i stua. Hele helgen gikk jeg likevel og bekymret meg for at de skulle ringe tilbake mandag morgen og si at det ikke var noe vits i å komme inn for å få tilbakeført egg, for alle tre hadde daua. Men de gjorde ikke det, og da vi kom inn mandag ettermiddag, var det faktisk hele to embryoer som lå og ventet på oss. Hurra! I utgangspunktet putter man da ett embryo inn i livmoren og fryser ned det andre, for å unngå tvillingfødsel. Men når man har prøvd så lenge og så mange ganger som oss, er det ikke uvanlig at man da putter begge inn for å øke sjansene. Innerst inne håper jeg faktisk på tvillinger, jeg. Men det er ikke helt lov å si, har jeg inntrykk av. Uansett, vi kjørte på med to! Og siden da har tiden stått stille.

Gangen i det videre er at man får tilbakeført befruktede egg, hviler litt og drar hjem med ny haug med medisiner. Det er visst det samme om man sitter eller står etter innsett, men jeg innbiller meg at det er lurt å bli liggende en stund, så da gjør jeg det. En gang lå jeg nesten opp ned i den sengen, med beina høyt over hodet. Da lo de godt av meg på klinikken, så nå nøyer jeg meg med å ligge nesten rett ut i en halvtimes tid.

Så får man beskjed om at man skal leve så normalt som mulig, men ikke stresse, ikke trene så mye og ikke løfte tungt. De forrige gangene jeg har vært gjennom dette, så har den tiden vært preget av nettopp stress. Mentalt stress. For hvis jeg har vært sykemeldt, har jeg gått og bekymret meg for hva sjefene mine tenker. Jeg har da også fått bekreftet at de tenker sitt, for som en av mine sjefer så taktfullt sa det: «Vi bare lurer på hvorfor du har flere sykedager enn xx som også hadde prøverørsforsøk?»

Så jeg har prøvd å jobbe i den perioden også. Men da har jeg tenkt at kontrabeskjeder, deadlines og livet i en redaksjon formelig hindrer meg i å bli gravid. Naturligvis er det ikke så lite som skal til. Som den elskverdige sykepleieren fortalte meg her om dagen da jeg ringte og spurte om hun trodde jeg hadde presset ut embryoene: «Er det liv laga, fester det seg i kjøkkenbenken om det vil!». Likevel har dette plaget meg mye. Men denne gangen har det vært annerledes. Å være sin egen sjef har virkelig sine fordeler. Jeg har slappet av med god samvittighet. Jeg har jobbet når jeg har følt for det, tatt meg ekstra god tid med alt mulig, laget mat, gått turer og generelt tatt livet mer med ro enn jeg pleier.

Vi som holder på med disse greiene lurer jo stadig på hva som er innafor å få i seg mens man ruger, men får som regel til svar at det ikke er stort man kan gjøre fra eller til. Likevel er det et par ting som sier seg selv at man skal kutte ut og det er alkohol og nikotin, og så skal man være litt forsiktig med koffeinen. Så jeg drikker maks to kopper kaffe om dagen og har byttet ut snus med uhorvelige mengder sukker. Sikkert kjempelurt å spise en halv pose Kloakkslam og en bøtte Ben & Jerrys daglig 😝

Så nå er vi her, på dag 9 etter innsett. Det er rundt nå jeg har fått mensen de tidligere forsøkene. I går kveld hadde jeg murringer og smerter som vitnet om at den var på vei, og da gråt jeg og sa at jeg aldri vil gjøre dette igjen. Det er ikke noe vits i, det kommer aldri til å gå. Jeg anså forsøket for å være over. Men den kom ikke, og i dag har jeg både vært kvalm og hatt veldig høy puls, begge mulige tidlige graviditetssymptomer. Den emosjonelle berg- og dalbanen er så dyp på det dypeste og så høy på det høyeste at jeg blir svimmel.

Etter jeg skrev det forrige innlegget, fikk jeg en melding fra en gammel venninne. Hun går gjennom det samme, fortalte hun. Nøyaktig det samme, viste det seg! Hun har fem forsøk bak seg, og hadde også uttak den fredagen jeg hadde. Hun har gått på de samme høye dosene som meg. Hun har hatt det helt likedan. Så nå har jeg fått en partner in crime. Vi har kontakt nesten daglig og det er veldig fint å ha noen å snakke med som er i eksakt samme situasjon. Det er mye frustrasjon over medisiner, smerter og lang ventetid, men det er også hyggelig å dele små tilløp til glede. Hun fikk også satt tilbake to embryo på samme dag som meg. I dag skulle vi teste for første gang begge to, men jeg glemte å kjøpe test i går, så jeg må vente til i morgen. Hun testet og fikk en svakt positiv test. Jeg ble så opprømt og så genuint glad at jeg for et øyeblikk glemte min egen grusomme usikkerhet. Nå krysser vi fingrene for at hennes tester bare blir tydeligere og at det unevnelige uteblir her hos meg. Det er lov å håpe.

You Might Also Like

7 Comments

  • Reply Lm 22. mars 2017 at 19:22

    Så fint innlegg. Jeg ble tipset om bloggen din fordi jeg sliter med samme tabuet selv. Håper virkelig den sitter denne gangen. Takk for at du skriver om det.

    • Reply Mina Ghabel Lunde 22. mars 2017 at 21:19

      Takk selv, for at du leser. Og lykke til i prosessen!

  • Reply K 23. mars 2017 at 10:48

    Jeg håper så inderlig at det går denne gangen, kjenner jeg blir opprømt og spent av å lese! Gleder meg til å høre hvordan det har gått 😊

  • Reply Anita 23. mars 2017 at 11:41

    Krysser fingrene for deg, og håper så inderlig det går bra! Har selv vært igjen dette, og vet hvor tøff påkjenning det hele er. Du er tøff, og det kommer til å gå bra, okke som!

  • Reply LilleMa 23. mars 2017 at 12:45

    Ååå så spennende, Mina!!! Tenk om det går! Har du testet???
    Jeg kjenner meg sååå igjen i deg og alt du skriver. X journalist jeg også, (meg og 14 menn i dress) og da jeg skulle prøve på nr 2 så skjedde det nada… fikk nr 1 som veldig ung – på prevensjon – og tenkte det skulle bli null stress mange år senere som godt etablert. Jeg gir den satans stressende jobben min deler av skylda for at måneder gikk og mensen kom. For at ÅR gikk og mensen kom… ble helt utmattet og sykemeldte meg. Helseopptatte, slanke og totalt sukkerfrie meg bestemte seg for å skeie ut. Jeg spiste is. Med begge henda og sleiv. Fløteis med karamell, minst en bøtte hver dag. Og drops, tyrkisk pepper, til jeg fikk kjøttsår i ganen. Tok meg en øl hver kveld og en sigg attåt. Jeg este ut fem kg på under en mnd. Og smækk. Jeg var på tjukka. Jobben gikk jeg aldri tilbake til. Øl har jeg ikke drukket siden. Den måneden hadde jeg kjøpt sånn spermhjelpende smøremiddel i tillegg. (Kan Google meg frem til navnet om du er keen.. knis 🙂 Og så hadde jeg kjørt gubben på en Høydose sink, selen, e- og c-vit kur. Trodde likevel det aldri skulle gå (derav øl…)
    Jeg har skikkelig troa på en sånn utskeielseskur kan gjøre susen. Sukker og melkefett. Og minst mulig stress.

    Jeg lo godt av deg som fru hjort. Alle disse gubbene i dress. Og noen sjøger 😂 😀 men skal jammen meg grine av deg som Mina den dagen du er gravid!! Oppdater snart da ❤️

  • Reply Caroline 23. mars 2017 at 14:32

    Heia deg 🙂 Helt nydelig åpenhet, jeg tror det bringer oss alle litt nærmere hverandre. Og kanskje oppdager vi at vi ikke er ensomme enkeltmennesker hele tiden. Jeg har go’ følelsen, og krysser alt jeg har for deg.

  • Reply Stine 23. mars 2017 at 21:45

    Ønsker deg all hell og lykke! Tøff prosess å gjennom, tøft av deg å dele. Håper dette er forsøket som går helt hjem, double whammy 🙂

  • Leave a Reply