Veien til barn

LIVET I BOBLA

7. mars 2017


Da er vi i gang igjen. Jeg måtte faktisk se i kalenderen og telle over for å se hvor mange ganger vi har vært gjennom det lille helvetet som heter «et forsøk».

Jeg har skrevet litt om bakgrunnen for at vi til slutt bestemte oss for å be om hjelp til å prøve å bli foreldre her. Første IVF-forsøk var våren 2014. I dag, tre år etter, er vi altså i gang med forsøk nummer syv. Jeg tør ikke engang tenke på hvor mange penger, sprøyter, tårer og sykedager det har kostet!

Når man holder på med dette, føles det som å være i en helt egen boble. Tilværelsen er nok forskjellig for alle, og jeg skal ikke påberope meg at jeg er representativ. Jeg tror likevel mange har det til felles at de føler seg som de eneste i verden som sliter med å få til dette på «normal» måte. Med Facebook som et evinnelig bakteppe til vår hverdag og virkelighet, er det kanskje ikke så rart at det føles sånn. Hver eneste dag er det noen som forteller at de enten venter barn, har fått barn eller at barnet de allerede har fyller år. For meg har det vært viktig å unngå å bli bitter, og jeg tror jeg har lykkes med det. I den forstand at jeg genuint gleder meg sammen med venner som får barn. Jeg får jo ikke mer barn av at andre ikke får det. Samtidig må jeg innrømme at jeg blir skikkelig irritert når jeg ser Kim Kardashian som har lyst på sitt tredje barn og som på grunn av risiko for komplikasjoner vurderer surrogatmor. Haha.

Uansett, jeg har funnet ut at åpenhet om denne kjipe prosessen kan være en god ting. For jeg har selv googlet meg halvt ihjel etter andre som har det som meg, og trøsten jeg finner på forum der ansiktsløse I-want-a-fucking-baby-zillas konkurrerer om antall «dpo» (days past ovulation) er heller mager. Jeg har savnet å se et ansikt på et helt vanlig menneske som går gjennom det samme som meg. Som lever et vanlig liv, har andre interesser enn å dulle med en familie, men som lengter like mye etter å bli mamma som det jeg gjør. Og jeg har skjønt at flere har det sånn. Siden jeg valgte å fortelle om vår uforklarlige og ufrivillige barnløshet, har jeg fått mange henvendelser fra andre i samme situasjon. Kjente og ukjente. Det viser seg at jeg faktisk kjenner en hel del som går gjennom akkurat det samme som oss!

Så, om du er i samme barnløse båt og trenger å føle deg mindre alene – eller om du bare aldri har skjønt hva det er de som går gjennom «forsøk» egentlig driver med – les videre.

Sånn her ser en vanlig (sørgelig at det er blitt vanlig) runde ut for meg:

Først er det en nesespray, som du bruker i alt fra to uker til to måneder. Sprayen setter deg i en kunstig overgangsalder, noe som er umulig å unngå å få med seg. Hetetokter (det er ikke som å være varm, det er som å brenne opp fra innsiden) og humørsvingninger blir det livet består av i de ukene dette pågår.

Den dagen du får mensen, ringer du klinikken. De forteller deg at det ligger resepter for nye medisiner til deg på apoteket, og du henter medisinene som koster ei litta sydenferie for en småbarnsfamilie på fire, i hvert fall om du settes på så høye doser som jeg må gå på. I tillegg til nesespray og eventuelle piller, starter du nå på hormonsprøyter. Hver eneste kveld setter du en eller to sprøyter i magen. Og for hver dag som går blir du mer stinn og oppblåst enn dagen før.

Noen dager senere er det tid for ultralyd. Nå skal legen se om alle hormonene du har puttet i deg har gjort jobben. For der du hver måned naturlig har ett egg som vokser og slipper taket ved eggløsning, jukser man det til gjennom assistert befruktning: Man dyrker frem alt som er av egg i «området», og sørger for at alle blir så store som mulig. For å unngå at kroppen foregriper begivenhetene, begynner du fem dager ut i hormonsprøytekuren på enda en sprøyte. Denne hindrer kroppen i å sette i gang eggløsning. Du går altså rundt med (forhåpentligvis) unaturlig mange unaturlig store egg som ikke får lov å løsne. Du føler deg som en sprekkeferdig høne.

Etter flere uker med spray, rundt ti dager med hormonsprøyter og fem dager med ikke-eggløsning-sprøyter, er det tid for… en ny sprøyte! Denne skal sette igang en kontrollert eggløsning 36 timer etter at den tas. Så når du har funnet det lille punktet på magen som ikke er gjennomhullet, blått, gult og rødt allerede, stikker du. Så er det bare å telle ned til kanskje den kjipeste dagen av dem alle: Uttaksdagen.

Får du behandling ved et offentlig sykehus, noe du gjerne gjør de tre første gangene du prøver, er det ofte en del andre par på det litt slitne venterommet når du kommer om morgenen med korte skritt (noe annet gjør for vondt) og tom mage (fordi dette jo er en operasjon). Når det er så mange par, hender det at det går i surr for de overarbeidede offentlig ansatte. Var det dere som hadde så få egg eller var det dere som hadde for mange?

Litt samlebåndsfølelse får man leve med når staten subsidierer. No such thing as a free lunch, si! Men om du har brukt opp dine tre statlige forsøk, noe vi gjorde i løpet av det første året, så er det bare å slutte å reise på ferie og bla opp for finere venterom og mørk sjokolade mens du venter på smerte og dårlige nyheter.

På uttaksdagen, blir du kort sagt dopet ned, mens det stikkes og graves etter eggposer. Disse tømmes og telles, og du trilles ut igjen. Grunnen til at jeg har fått et anstrengt forhold til denne delen av behandlingen, er at jeg ved to av seks uttak har fått komplikasjoner og smerter som har sendt meg rett på en avdeling med overvåking og smertelindring. Når man i tillegg erindrer å ha hørt i morfinrus at legen ikke virket så imponert over antallet egg som kom ut etter alle ukene med sprøyting og grining, kjennes det hele ganske enkelt rimelig ræva.

Så er det hjem til nye medisiner. Denne gangen av typen som skal lure kroppen din til å tro at den allerede er gravid, sånn at den oppfører seg som at den er det. Og sprøyter, da. Blodfortynnende sprøyter. Og så teller du timer. Teller timer til den berømte telefonen, som kommer nøyaktig et døgn etter at det ikke så imponerende antallet egg ble tatt ut av deg og legen mumlet noe om at «det KAN gå, vet du» og «vi trenger bare ETT egg som er bra».

Laben har nå blandet dine egg med hans troopers, og satt hele kalaset i et varmeskap. Der har disse minglet så godt de kan. Etter 48 timer er det gjerne noen som er døde, men forhåpentligvis ikke alle. Hadde du i utgangspunktet ikke så mange egg eller han så mange celler, er du avhengig av at det ikke er kjip kvalitet på det dere hadde. Når laben endelig ringer, løper du inn på soverommet, lukker døren og presser en pute rundt ørene, mens han svarer i stua. Så tyvlytter du forsiktig og hører i løpet av et halvt sekund på stemmen hans om det er noe embryo å sette inn dagen etter eller ikke. Jeg blir like glad hver gang de sier at det er et embryo som ser bra ut, selv om jeg vet godt at det ikke er i nærheten av å bety en graviditet, og at det så langt for meg alltid har gått skeis rundt en uke etter telefonen.

For alternativet er prøverørsfolks store marerittet: Et såkalt avbrutt forsøk alle . Det har skjedd meg én gang og jeg tror jeg aldri har vært så lei meg i denne prosessen som jeg ble da. Midt i vårt tredje forsøk, ringte en lege med relativt underutviklede people skills (mer om slike ved en senere anledning) og fortalte at det dessverre ikke var noen egg som var bra nok. No more treatment for you! Flere ukers hormonhelvete til ingen nytte.

Hvis du ennå henger med, og selv ikke har vært gjennom denne prosessen, tenker du kanskje nå at «det har tydeligvis ikke vært til noen nytte de fem andre gangene heller, siden du ikke har et barn i dag». Men forskjellen mellom å avbryte et forsøk fordi det ikke er liv laga underveis, og det å sette tilbake et befruktet egg som ikke klarer å feste seg i livmoren og bli en baby, er enorm. Sistnevnte er så mye lettere å leve med, for prosessen har vist at maskineriet tross alt funket fint et godt stykke.

Om telefonen fra laben derimot var oppløftende, er du nå nær ved å ha fullført et såkalt prøverørsforsøk. Det gjenstår bare at du tropper opp på stedet der du for 48 timer siden grein og bar deg, legger deg i stolen som etterhvert har blitt like velkjent for deg som kontorstolen din på jobb, og får tilbakeført den håpefulle. Inn i det du håper skal bli dens hjem de neste ni månedene.

Den påfølgende uken er du optimistisk og nesten på grensen til glad. Du googler etter historier om andre som ikke fikk det til de seks første forsøkene, men som fikk det til på det syvende. Du finner flere! Når han kommer hjem fra jobb, leser du historiene høyt for ham. Du plotter inn datoen for egguttak i en terminkalkulator på nett, for å se hva som ville blitt termindato dersom at hvis at det mot formodning skulle være sånn at… Du ser på lister over populære barnenavn. Du leser om veldig tidlige graviditetssymptomer og kjenner fryktelig godt etter. Du forteller ham at du faktisk er litt kvalm og at du også føler deg litt ekstra trøtt. Han blir glad, men du vet at han har hørt deg si alt dette før. Men det er lov å håpe. I bare en uke, for min del. For etter den første uken har gått, så vet jeg bare om denne versjonen: Du begynner å få vondt i magen og i korsryggen. Smertene ligner på de du pleier å få en gang i måneden. Det er de samme smertene. Det gikk ikke denne gangen heller.

I tre år har dette vært livet. Opp og ned, opp og ned. Jeg aner ikke hvor lenge det kommer til å fortsette å være det, og om det er naturen eller vi som en dag bestemmer oss for at det er nok. Alt jeg vet akkurat nå er at det er uttak på fredag. Blir ikke mer #friyay enn det!

You Might Also Like

16 Comments

  • Reply Caroline Stadelmann 7. mars 2017 at 20:51

    Åh, Mina – håller verkligen tummarna för er. Jag möter par i din situation på IVF-kliniken på Sahlgrenska, och vet hur tuff behandlingen är. Eller, jag kan ju inte veta själv, men jag tror jag kan ana..
    Just nu bedriver jag en randomiserad studie på det som kallas «Endometrial scratching» och vi får se bad resultatet blir.

    Stort lycka till! Hoppas ok att jag delar din berättelse.

    Caroline (kollega från Peppes-tiden)

    • Reply Mina Ghabel Lunde 7. mars 2017 at 20:58

      Caroline! Så utrolig hyggelig at du vil dele. Og jeg ante ikke at dette var akkurat det du jobber med! Så spennende. Du må holde meg oppdatert om hvordan studien går. Håper ellers alt er bra med deg <3

  • Reply Caroline Stadelmann 7. mars 2017 at 21:03

    Lovar att uppdatera dig, det är en multicenter-studie på totalt 1200 patienter (120 från vår klinik) och resultatet kommer att publiceras i en vetenskaplig tidskrift.
    Jag är än så länge bara ST-läkare på Kvinnokliniken vid Sahlgrenska, så inte färdig IVF-läkare. Men möter många genom min studie. Och hoppas såklart vi skall kunna förbättra behandling och resultat för våra patienter.

  • Reply icsi prøver 9. mars 2017 at 21:52

    For et kaos IVF behandling er! Kjenner meg igjen for er midt i behandling selv, begynt på nesespray og har nedtelling til sprøytestart. Vi hadde såpass «uflaks» første gangen at de ringte fra laben og sa at alle egga døde, og de skjønte ikke hvorfor, for alt hadde gått så bra i utgangspunktet. Fikk vite på legetime senere at det var fordi det var noe feil med utstyret til laben som gjorde at egga tørka ut…. 4-5 uker på hormoner og jeg fikk INGENTING igjen for det!(var ganske så sinna fram til jeg fikk nytt opplegg igjen, er vel det ennå, men hjelper å være igang med nytt forsøk.)

    Det her er en hel ny verden av følelser og psykisk stress jeg aldri har vært borti før. Jeg klarer ikke forstille meg hvordan det er å stå i dette over lengre tid. Jeg håper virkelig det går denne gangen for dere!
    Masse lykke til!!

    • Reply Mina Ghabel Lunde 9. mars 2017 at 22:49

      Herregud, for et mareritt! Skjønner virkelig godt at du ble og er sint. Denne prosessen er i seg selv en så stor påkjenning at man er helt avhengig av at apparatet rundt fungerer feilfritt. Det gjør det dessverre ikke. U

      Tusen takk for gode ønsker, og right back at ya! Klem til deg!

  • Reply withloveandscience 10. mars 2017 at 08:34

    Åh, herregud Mina! Det er så deilig at det finnes mennesker som deg, som er villig til å dele med oss andre, slik at vi slipper å føle oss alene i prosessen. Vi er i gang med ICSI nummer 1, og er på spraydag nummer fem nå. Teller ned og venter og venter litt til.
    Hos oss er det problemer med svømmerne til mannen, og han vil helst at vi skal forbli anonyme. han er nok litt flau og lei seg. Jeg derimor har egentlig et behov for å snakke med andre om dette, og har vært lenge på forum. Begynteå blogge før det første forsøket nå, for å ha et sted for utløp, og som deg, tenkte jeg på alle de som finner veien til forum og som føler seg alene gjennom en av livets største påkjenninger. TAKK for at du er du<3

    • Reply Mina Ghabel Lunde 29. mars 2017 at 09:22

      Takk for fin kommentar <3 Håper det gikk bra for dere allerede på første forsøk!

  • Reply Jorun 10. mars 2017 at 20:21

    Såå utrolig tøft av deg/dere å dele denne vonde situasjonen. Vi sliter med å få barn fordi da jeg var 40 år, fant vi ut at nå må vi prøve. Det gikk ikke og har nå prøvd i 2 år. Jeg har så amh verdier under 1 og det kommer ikke til å gå…. Er såå smertefullt å bli minnet på dette hele tiden og det ble ikke bedre at jeg fikk rede på at min kollega er gravid den dagen jeg fikk mensen igjen….. Ingen på jobben vet om dette. Det er et helvete å leve slik, men jeg krysser fingrene for dere! Tusen takk for at du setter ord på slike vanskelige følelser. Klem fra meg

  • Reply Silje 19. mars 2017 at 18:44

    Takk for at du deler! <3

  • Reply NÅR TIDEN STÅR STILLE – Mina Ghabel Lunde 21. mars 2017 at 12:45

    […] dagene har jeg tenkt mye på om det var noe lurt å være så åpen om denne prosessen likevel. For da jeg skrev sist var jeg jo i starten av forsøket, og siden det var nesten et år siden sist vi var gjennom et, […]

  • Reply Monika 28. mars 2017 at 19:32

    Veldig gjennkjennelig dette ja… Det er nesten så man glemmer litt, etterhvert som forsøkene passerer.. Vi har vært igjennom 7 innsett, derav 2 uttak, 1 ferskforsøk og 6 frys. Vårt første ferskforsøk endte i MA, og jeg måtte ta medisinsk abort, hjemme i senga mi, i uke 7.. Det var grusomt! To av fryseforsøkene var Kjemiske aborter.. Ellers har ikke eggene streifa engang.. Vi prøvde i 5 år på egenhånd før vi var i gang med IVF. Totalt 7 år med prøving til sammen.. Vi bestemte oss for å legge det hele litt på hylla før vi gikk i gang med uttak nr 3/innsett nr 8. I mellomtiden fikk jeg komme på en undersøkelse på sykehuset, hysteroskopi, for å se hvordan det egentlig så ut i livmorhula. Måtte da på på Primolut (tabletter for å forskyve mens), for at slimhinna skulle være så tynn som mulig til undersøkelsen. Undersøkelsen var noe ubehagelig, men de fant ingenting galt. Jeg slutta på de tablettene, og venta på mens. Den kom aldri! Vi ble gravid på mirakuløst vis helt på egenhånd! Tenk det, etter 7 år og 7 førsøk! I ettertid har jeg lest om en del som faktisk har blitt gravide etter bruk av disse tablettene. Om det er tilfeldig eller ikke vet jeg ikke (i følge legen er det selvklart ingen sammenheng), men jeg kommer definitivt til å ta disse før vi eventuelt skal prøve neste gang! Nå sitter jeg her, 21 uker på vei, og kjenner liv hver dag. Det er helt magisk, og du må bare glede deg! For du skal ikke gi opp, det blir deres tur, helt sikkert! Sender deg masse styrke, og en god klem, fra ei som virkelig forstår hva du går igjennom <3

    • Reply Mina Ghabel Lunde 29. mars 2017 at 09:23

      Takk for at du delte din historie med meg! Veldig inspirerende å lese <3

  • Reply Marte 30. mars 2017 at 19:51

    Så bra at du vil og tørr å dele historien deres! Vi er et par på 27/28 år. Til sommeren har vi vært gift 1 år og nå renner spørsmålene på, «når skal dere få barn da?» Kunne godt tenkt meg å bruke bryllupet som unnskyldning litt lenger. Jeg er altfor feig og sliter veldig med å fortelle til familie/venner at vi må ha hjelp… Vi har prøvd i 4 år og diagnosen er ufrivillig barnløshet, de finner ingen feil hverken hos meg eller mannen. Første IVF forsøk ble avbrutt etter den værste telefonsamtalen jeg har hatt noen gang, av 12 egg ble det ingen befruktede egg. Alt svartnet og all troen og motivasjonen jeg hadde forsvant. Så etterhvert måtte vi prøve ICSI, og denne gangen gikk det heldigvis bedre 7/8 egg befrutket men bare 3 overlevde. På blodprøven viste deg seg at spiren hadde prøvd å feste seg, men at den hadde sluppet taket. Jeg har aldri sett for meg at jeg noen gang kunne bli så glad for å høre at jeg nesten har hatt en spontan abort! Så neste steg blir å se om de overlever opptiningen. Frykten for at vi ikke skal lykkes er stor, hormonbehandlingen og nedturene er så tøft og vondt for kroppen. Hadde jeg bare hatt optimismen til mannen min.. Jeg ønsker dere lykke til videre på reisen!

    • Reply Mina Ghabel Lunde 30. mars 2017 at 22:14

      Jeg kjenner meg så altfor godt igjen i entusiasmen over kanskje å ha hatt en spontanabort. Man blir jo gal av dette! Takk for at du deler din historie. Jeg forstår veldig godt at det sitter langt inne å fortelle det til «alle». Gjør du det, vil du få mye støtte, men også fryktelig mange spørsmål og råd som ikke alltid er like stas å forholde seg til. Lykke til med opptining, måtte det bli deres siste runde! <3

  • Reply Anne 9. mai 2017 at 14:23

    Jeg har alvorlig endometriose og har vært igjennom maaaaange prøverørsforsøk! Når det endelig lykkes kjentes det akkurat ut som mensen skulle komme… Jeg vet ikke hvilken klinikk dere holder til på, men anbefaler deg sterkt Klinikk Hausken i Haugesund! Jon Hausken er Norges beste om du har endometriose. Han har store kunnskap innen dette feltet! Dette reddet oss hvertfall, da det viste seg at klinikken vi brukte før ga meg helt feil medisiner alle gangene på forsøkene.. Masse lykke til, jeg vet godt hvordan du har det og kjenner meg igjen på alt du skriver om i denne prosessen!

  • Reply Anne 9. mai 2017 at 14:36

    Vil også tilføye at jeg har operert 5 ganger for endometriose. Når jeg lykkes begynte jeg på synarela samme dag som operasjon og sprayet i 8-10 uker før jeg begynte på sprøytene.. Når vi skulle prøve på søsken hadde jeg 5 mislykka forsøk og Hausken fant da ut at han ville jeg skulle operere igjen.. Gjorde det samme da, begynte med spray samme dag som operasjon og sprayet 8-10 uker før sprøytene igjen.. Og da lykkes vi igjen! Det virker som miljøet bør være helt reint for endometriose for og lykkes i mitt tilfelle og det hadde nok aldri skjedd at jeg ble gravid viss ikke jeg hadde operert foran et forsøk! Håper virkelig dette ordner seg for dere. Det er absolutt hvert og nevne til legen!

  • Leave a Reply