Monthly Archives

mars 2017

Veien til barn

«HAR DERE TENKT PÅ ADOPSJON?»

30. mars 2017

Det er et spørsmål jeg får overraskende ofte. Jeg regner med at jeg som ufrivillig barnløs ikke akkurat er alene om å få spørsmål og råd som, til tross for at de er velmente, kan gjøre meg ganske opprørt. Etter at jeg begynte å skrive om denne delen av livet vårt, har det naturligvis blitt mer av dette også. Det er en vanskelig balansegang, dette med å være åpen og dele. For samtidig som jeg har tatt et valg om å skrive om dette og har mine grunner til å mene at det er riktig for meg å gjøre det, så betyr det ikke at jeg til enhver tid har et brennende ønske om å snakke med hvem som helst om barnløshet. Idet man forteller folk at man prøver å bli gravid, blir det nemlig sånn at du ikke får lov til å være noe annet enn nettopp et menneske som prøver å bli gravid. Det er som det står skrevet i panna mi, det er alltid det første folk spør om og jeg svarer nærmest pliktskyldig på alt de måtte lure på.

Her om dagen var det noen som spurte «Men har dere snakket noe om alternativer, for eksempel adopsjon?» Jeg svarte blidt og vennlig, fortalte om hva vi har tenkt rundt det og at vi begge er positive, men at også den prosessen er tøff og så videre, men inni meg kokte det. Om vi har snakket noe om alternativer? Hva i all verden tror du?! At vi har prøvd å få barn i flere år, brukt alt vi har av penger, tid og energi, satt livet på vent og nedprioritert alt annet, og så har vi ikke snakket om hva hvis det likevel ikke går? Så har du de som forteller meg at jeg ikke bør spise ditt og spise mer av datt. «Pass på å få i deg nok juice/honning/nøtter/avokado, da, det skal visst være bra for fertiliteten!» Mens jeg smilende sier «Jøss, sier du det? Får prøve det da!» så tenker jeg inni meg at det er ganske vanvittig at noen får seg til å tro at honning og nøtter skal fikse det som utallige sprøyter og hormoner og medisinske hjelpemidler ikke har klart å fikse. Men jeg kan jo ikke klikke og rope ut det jeg tenker heller, for jeg føler at jeg har lagt opp til disse samtalene selv, ved å skrive om denne prosessen og dele våre utfordringer med hele Norge.

Nå håper jeg at jeg ikke har skremt dere bort fra å dele deres historier med meg, for jeg setter pris på hver og én! Både solskinnshistoriene og hjertesukkene. Det som ikke alltid er like velkomment er ubetenksomme innspill fra de som ikke har satt seg noe særlig inn i problemstillingen, men som graver i og anbefaler akkurat det som faller dem inn. De som mener godt, men som jeg skulle ønske tenkte seg litt mer om.

Så skal det også sies at det er ekstra ille å få sånne spørsmål og tips rett etter at et forsøk har gått skeis. Da er man på sitt mest følsomme og tåler ikke stort.

Ja, det er der jeg er nå. Vårt syvende forsøk gikk også i vasken. Ni dager etter at «to fine embryo» ble satt inn i meg, kom den hersens mensen. Av en eller annen grunn er nederlaget ekstra tøft å håndtere denne gangen. Der jeg tidligere har funnet trøst i at mange som har slitt like mye som oss til slutt har fått det til, kjenner jeg nå på en helt ny følelse av håpløshet. Hele syv ganger har vi gått gjennom denne forferdelige prosessen og ikke én gang har den resultert i graviditet. Til tross for at legene sier at ting ligger til rette for at vi skal få til dette om vi bare holder ut at det tar tid, har jeg akkurat nå store problemer med å se for meg at denne kroppen noensinne skal klare å bli svanger. Så nå skal vi bruke litt tid på å legge en plan for hva vi vil gjøre videre, og jeg håper inderlig at en slagplan vil gjøre at jeg klarer legge nok et smertefullt nederlag bak meg, og igjen greie å se fremover.

 

Veien til barn

NÅR TIDEN STÅR STILLE

21. mars 2017

De siste dagene har jeg tenkt mye på om det var noe lurt å være så åpen om denne prosessen likevel. For da jeg skrev sist var jeg jo i starten av forsøket, og siden det var nesten et år siden sist vi var gjennom et, hadde jeg kanskje glemt hvor jævlig det ville føles bare en ukes tid senere. Jeg var liksom så kjekk og grei der jeg skrev om prosessen med et skråblikk, men så kom realiteten med all den usikkerhet, håp, tvil, desillusjon og tårer som følger med, og slo luften ut av meg. Men jeg har konkludert med at det var lurt. At det er lurt. For på de to ukene siden jeg skrev innlegget om IVF, har jeg fått så mange tilbakemeldinger fra folk jeg kjenner og ikke kjenner, som er i samme situasjon og som takker meg. Flere titalls damer som har følt seg alene og fortapt i dette hersens egg- og embryohelvetet, som syntes det var fint å lese at noen andre har det på samme måten. Venner og bekjente som jeg ikke ante levde i det samme som meg. Vilt fremmede som deler sin historie og krysser fingrene for meg. Dette er grunn god nok til å fortsette å skrive om det som utrolig nok fremdeles er et tabu.

Så her er en slags oppdatering fra hjemmet der tiden står bom stille.

På uttaket, som var den fredagen for 11 dager siden, klarte de å få ut fire egg. Det er det mest smertefulle uttaket jeg har hatt, men heldigvis ga smertene seg rett etterpå. De kom riktignok tilbake dagen etter og de neste fem dagene hadde jeg så vondt i livmor, mage, korsrygg og setemusklene at jeg trodde jeg skulle omkomme. Men det er en annen historie. Den redselsfulle telefonen dagen etter kom, og var heldigvis ikke så redselsfull denne gangen: Det var hele tre egg som hadde latt seg befrukte! Det er en høyere ratio enn vi noengang har hatt, så da var det fest i stua. Hele helgen gikk jeg likevel og bekymret meg for at de skulle ringe tilbake mandag morgen og si at det ikke var noe vits i å komme inn for å få tilbakeført egg, for alle tre hadde daua. Men de gjorde ikke det, og da vi kom inn mandag ettermiddag, var det faktisk hele to embryoer som lå og ventet på oss. Hurra! I utgangspunktet putter man da ett embryo inn i livmoren og fryser ned det andre, for å unngå tvillingfødsel. Men når man har prøvd så lenge og så mange ganger som oss, er det ikke uvanlig at man da putter begge inn for å øke sjansene. Innerst inne håper jeg faktisk på tvillinger, jeg. Men det er ikke helt lov å si, har jeg inntrykk av. Uansett, vi kjørte på med to! Og siden da har tiden stått stille.

Gangen i det videre er at man får tilbakeført befruktede egg, hviler litt og drar hjem med ny haug med medisiner. Det er visst det samme om man sitter eller står etter innsett, men jeg innbiller meg at det er lurt å bli liggende en stund, så da gjør jeg det. En gang lå jeg nesten opp ned i den sengen, med beina høyt over hodet. Da lo de godt av meg på klinikken, så nå nøyer jeg meg med å ligge nesten rett ut i en halvtimes tid.

Så får man beskjed om at man skal leve så normalt som mulig, men ikke stresse, ikke trene så mye og ikke løfte tungt. De forrige gangene jeg har vært gjennom dette, så har den tiden vært preget av nettopp stress. Mentalt stress. For hvis jeg har vært sykemeldt, har jeg gått og bekymret meg for hva sjefene mine tenker. Jeg har da også fått bekreftet at de tenker sitt, for som en av mine sjefer så taktfullt sa det: «Vi bare lurer på hvorfor du har flere sykedager enn xx som også hadde prøverørsforsøk?»

Så jeg har prøvd å jobbe i den perioden også. Men da har jeg tenkt at kontrabeskjeder, deadlines og livet i en redaksjon formelig hindrer meg i å bli gravid. Naturligvis er det ikke så lite som skal til. Som den elskverdige sykepleieren fortalte meg her om dagen da jeg ringte og spurte om hun trodde jeg hadde presset ut embryoene: «Er det liv laga, fester det seg i kjøkkenbenken om det vil!». Likevel har dette plaget meg mye. Men denne gangen har det vært annerledes. Å være sin egen sjef har virkelig sine fordeler. Jeg har slappet av med god samvittighet. Jeg har jobbet når jeg har følt for det, tatt meg ekstra god tid med alt mulig, laget mat, gått turer og generelt tatt livet mer med ro enn jeg pleier.

Vi som holder på med disse greiene lurer jo stadig på hva som er innafor å få i seg mens man ruger, men får som regel til svar at det ikke er stort man kan gjøre fra eller til. Likevel er det et par ting som sier seg selv at man skal kutte ut og det er alkohol og nikotin, og så skal man være litt forsiktig med koffeinen. Så jeg drikker maks to kopper kaffe om dagen og har byttet ut snus med uhorvelige mengder sukker. Sikkert kjempelurt å spise en halv pose Kloakkslam og en bøtte Ben & Jerrys daglig 😝

Så nå er vi her, på dag 9 etter innsett. Det er rundt nå jeg har fått mensen de tidligere forsøkene. I går kveld hadde jeg murringer og smerter som vitnet om at den var på vei, og da gråt jeg og sa at jeg aldri vil gjøre dette igjen. Det er ikke noe vits i, det kommer aldri til å gå. Jeg anså forsøket for å være over. Men den kom ikke, og i dag har jeg både vært kvalm og hatt veldig høy puls, begge mulige tidlige graviditetssymptomer. Den emosjonelle berg- og dalbanen er så dyp på det dypeste og så høy på det høyeste at jeg blir svimmel.

Etter jeg skrev det forrige innlegget, fikk jeg en melding fra en gammel venninne. Hun går gjennom det samme, fortalte hun. Nøyaktig det samme, viste det seg! Hun har fem forsøk bak seg, og hadde også uttak den fredagen jeg hadde. Hun har gått på de samme høye dosene som meg. Hun har hatt det helt likedan. Så nå har jeg fått en partner in crime. Vi har kontakt nesten daglig og det er veldig fint å ha noen å snakke med som er i eksakt samme situasjon. Det er mye frustrasjon over medisiner, smerter og lang ventetid, men det er også hyggelig å dele små tilløp til glede. Hun fikk også satt tilbake to embryo på samme dag som meg. I dag skulle vi teste for første gang begge to, men jeg glemte å kjøpe test i går, så jeg må vente til i morgen. Hun testet og fikk en svakt positiv test. Jeg ble så opprømt og så genuint glad at jeg for et øyeblikk glemte min egen grusomme usikkerhet. Nå krysser vi fingrene for at hennes tester bare blir tydeligere og at det unevnelige uteblir her hos meg. Det er lov å håpe.

Livet

DRØMMEJOBBEN

18. mars 2017

Foto: Per Ervland / Aller

I flere måneder har jeg stått opp minst en time før alarmen går hver morgen og jeg har ikke lagt meg igjen. I like lang tid har jeg jobbet både kvelder og helger, uten at det har plaget meg ett sekund. Hva gjør jeg annerledes? Jeg gjør endelig det jeg vil.

Da jeg studerte journalistikk i London på midten av 2000-tallet, snakket alle om hvor vanskelig det var å få jobb som journalist hjemme i Norge. Derfor var gleden enorm da jeg etter studiene kom inn i et stipendiatprogram i NRK. Jeg følte meg heldig og flink der jeg gikk rundt i korridorene og hilste avslappet på legender i øst og vest.

Da jeg etter tre år i statskanalen takket ja til en promosjef-stilling i plateselskapet Warner Music, var det mange som lurte på om jeg var blitt gal. Jeg kunne jo få fast jobb i NRK, hva var det jeg holdt på med? Særlig var det mine jevnaldrende kvinnelige kolleger som var vantro. Vi jenter har en større tendens til å gjøre det andre mener vi bør gjøre. Hadde man fått en fot innenfor det hvite huset på Marienlyst, så tok man den vel for pokker aldri ut igjen? Men jeg var 27 år og hadde ikke lyst til å bli på et sted der det gikk flere måneder mellom hver gang jeg fikk jobbe med noe jeg syntes var viktig eller gøy. Da fikk det bare være at jeg måtte levere inn adgangskortet med de ærbødige tre bokstavene på.

Året i Warner Music var veldig gøy! Jeg var med på alt fra plateinnspilling med deLillos i London til shopping med Ed Sheeran. Her henger jeg casually med Wiz Khalifa på Øya i 2011 😉

Etter et par år med musikk etterfulgt av underholdning, kom tvilen. Hadde jeg blitt journalist for å drive med tant og fjas? Passe på at ufordragelige artister hadde nok øl backstage eller at noen realitydeltagere var på plass i sminken i god nok tid før det lettbente talkshowet jeg var vaktsjef for? Nei, jeg skulle aldri ha sluttet i NRK.

Så jeg kjempet meg frem blant en haug med søkere til jobb i en av landets mest prestisjefylte redaksjoner, Etterbørs i Dagens Næringsliv. Med fast ansettelse i DN kom det anerkjennende nikk fra de som hadde ristet på hodet av meg noen år tidligere, da jeg sluttet i krinken. «Sånn ja, nå er du på rett kjøl igjen», liksom. Jeg var stolt som en hane og tenkte at nå blir jeg her. For alltid.

Men månedene gikk og tungsinnet kom. Jeg syntes ikke jeg var flink nok og trodde ingen andre syntes det heller. Jeg slet med å opparbeide entusiasme for prosjektene jeg jobbet med og jeg var ofte uenig med de som bestemte. Om morgenen gruet jeg meg og bekymret meg for hvordan jeg skulle gjøre en best mulig jobb. På ettermiddagen var jeg deppa over hvilket elendig produkt jeg hadde levert fra meg. Resultatet ble at jeg gikk i konstant frykt for at folk snakket om hvor dårlig journalist jeg var.

Mange høythengende arbeidsplasser er preget av hierarki, spisse albuer og kald corporate-kultur. Gjennom ti år i mediebransjen – som nok ikke er alene som bransje i så måte – har jeg mange ganger følt at trynefaktor og list setter folk med ikke nødvendigvis høyest intelligens, men – pardon my french – brunest nese, i sjefsstolen. Men jeg har aldri klappet meg selv på skulderen for å sette egne verdier høyt og heve stemmen der jeg mente det var riktig, selv om det kostet meg heder og forfremmelse. Jeg har latt kommentarer som «du går jo ikke akkurat stille i dørene» og «jeg skjønner ikke at du tør» treffe meg midt i hjertet, og få meg til å føle meg liten, dum og nærmest krakilsk.

Når disse følelsene gjør at du ser etter ting på jobb som bekrefter hvor håpløse alle er, er det på tide å ta en alvorsprat med deg selv. For én ting er sikkert: Det er både lettere og mer nyttig for alle parter at du finner en jobb du trives med, enn at du prøver å endre ting der du er.

Etter to år i det jeg hadde vært overbevist om var kremjobben, spurte jeg derfor meg selv om hvorfor jeg var der. Fra jeg stilte spørsmålet, til svaret lå der foran meg, tok det ytterligere et år. Svaret var pinlig, samtidig som det var en lettelse endelig å finne det: Så jeg bort ifra fast inntekt og hyggelige kolleger – som jo finnes overalt – var det som ruvet øverst på listen over hva jeg likte med jobben, det at jeg var stolt over å si til andre at jeg hadde den. Folk ble så imponert når jeg sa hvor jeg jobbet!

I en alder av 33 innså jeg at jeg måtte skjerpe meg. Bli snillere mot meg selv og prioritere bedre. Jeg søkte om en sluttpakke for å gjøre det jeg hadde lyst til: Å skrive de historiene jeg mener er viktige å fortelle.

Som spaltist, blogger og forfatter in spe, har jeg i dag flere arbeidstimer og færre penger på konto enn jeg hadde frem til jeg sa opp. Men jeg har det bedre enn noensinne. Jeg elsker å skrive om det jeg selv vil, og nettopp dét gjør meg mer produktiv. Å ha kuttet ut mellomleddet mellom meg og publikum – les: hundre mellomledere og ti redaktører – har gitt meg større arbeidsro og flere lesere.

Nå skal det også nevnes at en aldri så liten «medieskandale» nok hjalp meg litt på vei. For kort tid etter at jeg hadde bestemt meg for å gå solo, ble det kjent at jeg bidro til twitterkontoen «Fru Hjorth», som harselerte og herjet med (hovedsakelig menn i 40- og 50-årene) i medie-Norge. Selv om det å bli forsøkt knust av en gjeng sinte og sårede gubber med spalteplass ikke var noen dans på roser, og tok fra meg både søvn og matlyst hele den sommeren, så bidro saken til syvende og sist så mye til fremskritt i min karriere, at jeg tror noen mistenker at jeg regisserte det hele selv.

Fra et intervju i Natt&Dag etter @fruhjorth-saken i fjor. Foto: Christian Tunge.

Nå tenker du kanskje at ikke alle er så heldige at de kan leve av det deres hjerter brenner mest for. Men jeg tør påstå at de fleste kan det. Det kommer ofte bare an på hva man velger å prioritere. Selv er jeg forberedt på at det kommer en dag da jeg trenger mer penger enn det virksomheten som en fri formidler generer, og da selger jeg gjerne min tid, fysiske arbeidskapasitet og omsorg. Men jeg vil heller pleie syke fine mennesker, selge morgenkaffe til stressa stakkarer på vei til møter de ikke aner hva handler om eller jobbe i en fresh klesbutikk, enn å leie ut min penn og stemme til noen som ikke bruker den riktig. Det er en deilig erkjennelse.

Klisjeer er klisjeer av en grunn, og jeg slår et slag for en akkurat nå: Lev hver dag som om den skulle være din aller siste. Du vil bli overrasket over hvor mye genuin livsglede det er i å gi fra seg noen penger og en tittel, når det du får tilbake er motivasjon, selvrespekt og frihet.

Veien til barn

LIVET I BOBLA

7. mars 2017


Da er vi i gang igjen. Jeg måtte faktisk se i kalenderen og telle over for å se hvor mange ganger vi har vært gjennom det lille helvetet som heter «et forsøk».

Jeg har skrevet litt om bakgrunnen for at vi til slutt bestemte oss for å be om hjelp til å prøve å bli foreldre her. Første IVF-forsøk var våren 2014. I dag, tre år etter, er vi altså i gang med forsøk nummer syv. Jeg tør ikke engang tenke på hvor mange penger, sprøyter, tårer og sykedager det har kostet!

Når man holder på med dette, føles det som å være i en helt egen boble. Tilværelsen er nok forskjellig for alle, og jeg skal ikke påberope meg at jeg er representativ. Jeg tror likevel mange har det til felles at de føler seg som de eneste i verden som sliter med å få til dette på «normal» måte. Med Facebook som et evinnelig bakteppe til vår hverdag og virkelighet, er det kanskje ikke så rart at det føles sånn. Hver eneste dag er det noen som forteller at de enten venter barn, har fått barn eller at barnet de allerede har fyller år. For meg har det vært viktig å unngå å bli bitter, og jeg tror jeg har lykkes med det. I den forstand at jeg genuint gleder meg sammen med venner som får barn. Jeg får jo ikke mer barn av at andre ikke får det. Samtidig må jeg innrømme at jeg blir skikkelig irritert når jeg ser Kim Kardashian som har lyst på sitt tredje barn og som på grunn av risiko for komplikasjoner vurderer surrogatmor. Haha.

Uansett, jeg har funnet ut at åpenhet om denne kjipe prosessen kan være en god ting. For jeg har selv googlet meg halvt ihjel etter andre som har det som meg, og trøsten jeg finner på forum der ansiktsløse I-want-a-fucking-baby-zillas konkurrerer om antall «dpo» (days past ovulation) er heller mager. Jeg har savnet å se et ansikt på et helt vanlig menneske som går gjennom det samme som meg. Som lever et vanlig liv, har andre interesser enn å dulle med en familie, men som lengter like mye etter å bli mamma som det jeg gjør. Og jeg har skjønt at flere har det sånn. Siden jeg valgte å fortelle om vår uforklarlige og ufrivillige barnløshet, har jeg fått mange henvendelser fra andre i samme situasjon. Kjente og ukjente. Det viser seg at jeg faktisk kjenner en hel del som går gjennom akkurat det samme som oss!

Så, om du er i samme barnløse båt og trenger å føle deg mindre alene – eller om du bare aldri har skjønt hva det er de som går gjennom «forsøk» egentlig driver med – les videre.

Sånn her ser en vanlig (sørgelig at det er blitt vanlig) runde ut for meg:

Først er det en nesespray, som du bruker i alt fra to uker til to måneder. Sprayen setter deg i en kunstig overgangsalder, noe som er umulig å unngå å få med seg. Hetetokter (det er ikke som å være varm, det er som å brenne opp fra innsiden) og humørsvingninger blir det livet består av i de ukene dette pågår.

Den dagen du får mensen, ringer du klinikken. De forteller deg at det ligger resepter for nye medisiner til deg på apoteket, og du henter medisinene som koster ei litta sydenferie for en småbarnsfamilie på fire, i hvert fall om du settes på så høye doser som jeg må gå på. I tillegg til nesespray og eventuelle piller, starter du nå på hormonsprøyter. Hver eneste kveld setter du en eller to sprøyter i magen. Og for hver dag som går blir du mer stinn og oppblåst enn dagen før.

Noen dager senere er det tid for ultralyd. Nå skal legen se om alle hormonene du har puttet i deg har gjort jobben. For der du hver måned naturlig har ett egg som vokser og slipper taket ved eggløsning, jukser man det til gjennom assistert befruktning: Man dyrker frem alt som er av egg i «området», og sørger for at alle blir så store som mulig. For å unngå at kroppen foregriper begivenhetene, begynner du fem dager ut i hormonsprøytekuren på enda en sprøyte. Denne hindrer kroppen i å sette i gang eggløsning. Du går altså rundt med (forhåpentligvis) unaturlig mange unaturlig store egg som ikke får lov å løsne. Du føler deg som en sprekkeferdig høne.

Etter flere uker med spray, rundt ti dager med hormonsprøyter og fem dager med ikke-eggløsning-sprøyter, er det tid for… en ny sprøyte! Denne skal sette igang en kontrollert eggløsning 36 timer etter at den tas. Så når du har funnet det lille punktet på magen som ikke er gjennomhullet, blått, gult og rødt allerede, stikker du. Så er det bare å telle ned til kanskje den kjipeste dagen av dem alle: Uttaksdagen.

Får du behandling ved et offentlig sykehus, noe du gjerne gjør de tre første gangene du prøver, er det ofte en del andre par på det litt slitne venterommet når du kommer om morgenen med korte skritt (noe annet gjør for vondt) og tom mage (fordi dette jo er en operasjon). Når det er så mange par, hender det at det går i surr for de overarbeidede offentlig ansatte. Var det dere som hadde så få egg eller var det dere som hadde for mange?

Litt samlebåndsfølelse får man leve med når staten subsidierer. No such thing as a free lunch, si! Men om du har brukt opp dine tre statlige forsøk, noe vi gjorde i løpet av det første året, så er det bare å slutte å reise på ferie og bla opp for finere venterom og mørk sjokolade mens du venter på smerte og dårlige nyheter.

På uttaksdagen, blir du kort sagt dopet ned, mens det stikkes og graves etter eggposer. Disse tømmes og telles, og du trilles ut igjen. Grunnen til at jeg har fått et anstrengt forhold til denne delen av behandlingen, er at jeg ved to av seks uttak har fått komplikasjoner og smerter som har sendt meg rett på en avdeling med overvåking og smertelindring. Når man i tillegg erindrer å ha hørt i morfinrus at legen ikke virket så imponert over antallet egg som kom ut etter alle ukene med sprøyting og grining, kjennes det hele ganske enkelt rimelig ræva.

Så er det hjem til nye medisiner. Denne gangen av typen som skal lure kroppen din til å tro at den allerede er gravid, sånn at den oppfører seg som at den er det. Og sprøyter, da. Blodfortynnende sprøyter. Og så teller du timer. Teller timer til den berømte telefonen, som kommer nøyaktig et døgn etter at det ikke så imponerende antallet egg ble tatt ut av deg og legen mumlet noe om at «det KAN gå, vet du» og «vi trenger bare ETT egg som er bra».

Laben har nå blandet dine egg med hans troopers, og satt hele kalaset i et varmeskap. Der har disse minglet så godt de kan. Etter 48 timer er det gjerne noen som er døde, men forhåpentligvis ikke alle. Hadde du i utgangspunktet ikke så mange egg eller han så mange celler, er du avhengig av at det ikke er kjip kvalitet på det dere hadde. Når laben endelig ringer, løper du inn på soverommet, lukker døren og presser en pute rundt ørene, mens han svarer i stua. Så tyvlytter du forsiktig og hører i løpet av et halvt sekund på stemmen hans om det er noe embryo å sette inn dagen etter eller ikke. Jeg blir like glad hver gang de sier at det er et embryo som ser bra ut, selv om jeg vet godt at det ikke er i nærheten av å bety en graviditet, og at det så langt for meg alltid har gått skeis rundt en uke etter telefonen.

For alternativet er prøverørsfolks store marerittet: Et såkalt avbrutt forsøk alle . Det har skjedd meg én gang og jeg tror jeg aldri har vært så lei meg i denne prosessen som jeg ble da. Midt i vårt tredje forsøk, ringte en lege med relativt underutviklede people skills (mer om slike ved en senere anledning) og fortalte at det dessverre ikke var noen egg som var bra nok. No more treatment for you! Flere ukers hormonhelvete til ingen nytte.

Hvis du ennå henger med, og selv ikke har vært gjennom denne prosessen, tenker du kanskje nå at «det har tydeligvis ikke vært til noen nytte de fem andre gangene heller, siden du ikke har et barn i dag». Men forskjellen mellom å avbryte et forsøk fordi det ikke er liv laga underveis, og det å sette tilbake et befruktet egg som ikke klarer å feste seg i livmoren og bli en baby, er enorm. Sistnevnte er så mye lettere å leve med, for prosessen har vist at maskineriet tross alt funket fint et godt stykke.

Om telefonen fra laben derimot var oppløftende, er du nå nær ved å ha fullført et såkalt prøverørsforsøk. Det gjenstår bare at du tropper opp på stedet der du for 48 timer siden grein og bar deg, legger deg i stolen som etterhvert har blitt like velkjent for deg som kontorstolen din på jobb, og får tilbakeført den håpefulle. Inn i det du håper skal bli dens hjem de neste ni månedene.

Den påfølgende uken er du optimistisk og nesten på grensen til glad. Du googler etter historier om andre som ikke fikk det til de seks første forsøkene, men som fikk det til på det syvende. Du finner flere! Når han kommer hjem fra jobb, leser du historiene høyt for ham. Du plotter inn datoen for egguttak i en terminkalkulator på nett, for å se hva som ville blitt termindato dersom at hvis at det mot formodning skulle være sånn at… Du ser på lister over populære barnenavn. Du leser om veldig tidlige graviditetssymptomer og kjenner fryktelig godt etter. Du forteller ham at du faktisk er litt kvalm og at du også føler deg litt ekstra trøtt. Han blir glad, men du vet at han har hørt deg si alt dette før. Men det er lov å håpe. I bare en uke, for min del. For etter den første uken har gått, så vet jeg bare om denne versjonen: Du begynner å få vondt i magen og i korsryggen. Smertene ligner på de du pleier å få en gang i måneden. Det er de samme smertene. Det gikk ikke denne gangen heller.

I tre år har dette vært livet. Opp og ned, opp og ned. Jeg aner ikke hvor lenge det kommer til å fortsette å være det, og om det er naturen eller vi som en dag bestemmer oss for at det er nok. Alt jeg vet akkurat nå er at det er uttak på fredag. Blir ikke mer #friyay enn det!