Monthly Archives

februar 2017

Livet Samfunn

NORSK PÅ NÅDE

26. februar 2017

Jeg har bodd i Norge i 26 år. Jeg følte meg mer velkommen da jeg hadde bodd her i ett.

De siste månedene har tilværelsen for mennesker som er oppvokst men ikke født i Norge endret seg voldsomt. Det er som en virvelvind som blir kraftigere for hver dag og som jeg oppriktig er bekymret for hvor vil ende.

Kanskje er det bare jeg som kjente jeg at det begynte å blåse rundt føttene mine først nå. Jeg har vokst opp med norske venner og vaner, jeg har vært flink i språk og på skolen. Dessuten er jeg jente, og kommer fra en liten og liberal familie som ikke har vært så involvert med andre innvandrere. Kanskje er det fordi jeg er ateist og gift med en «etnisk nordmann». Ikke bare kanskje, men ganske sikkert er det derfor at følelsen jeg fikk, da jeg hørte fødelandet mitt listet opp blant de syv landene hvis innfødte ikke fikk lov til å reise inn til USA, var så ny for meg. Jeg følte meg nedverdiget og diskriminert på en for meg fremmed måte. At jeg ikke skulle få besøke familie og venner i USA fordi jeg er født i Teheran var nesten litt flaut. Jeg er så vant til å være som alle andre rundt meg og jeg har alltid tatt for gitt at det jeg har med meg fra de første leveårene i Iran bare har vært en berikelse. Nå ble det sagt rett ut at det er en ulempe at jeg ikke ble født i Norge.

Fuck Trump, tenkte jeg da. Har ikke tid til å reise noe sted nå uansett.

Den nye Brochmann-rapporten kom, og spådde både mørke skyer og blå himmel i horisonten. Innvandringen vil fortsette å by på problemer, men gjør vi dette riktig, kan det gå ganske bra likevel. Bra, tenkte jeg. Vi må stramme oss opp på integrering. De som kommer må både forventes og ønskes inn samfunnet på en bedre måte. Hvis de må og får delta og bidra, blir ikke dette så halvgærent. Men så krøp virvelvinden oppover akkurat der jeg stod.

Forskningsdirektør ved Det Norske Nobelinstitutt Asle Toje sa «stopp en hal!».
– Rapportens fremskrivinger tar utgangspunkt i at etniske nordmenn ikke vil komme i mindretall, sa han. Og det vil dere, mener han.

Så kom journalist Lars Akerhaug på banen. Ifølge ham blir Tojes bekymringer ikke tatt alvorlig fordi Brochmann-utvalget har lagt til grunn Statistisk Sentralbyrås definisjon av innvandrere: De som er født i et annet land og deres barn som er født i Norge. Ikke barna deres igjen. Og deres igjen.
– Dessverre vet vi at andelen innvandrere fra utviklingsland i liten grad gifter seg eller får barn med etniske nordmenn, skrev Akerhaug og oppfordret regjeringen til å hyre inn Toje så galskapen kan ende.

Jeg er førstegenerasjonsinnvandrer. Jeg vandret inn på mine to ben da jeg var liten. Alle jeg kjenner som har flerkulturell bakgrunn, men som i likhet med meg selv lever helt normale norske liv, har også enten kommet til Norge som barn eller blitt født her av utenlandskfødte foreldre. Vi har ikke noe annet hjem enn Norge, og både føler oss og behandles som turister når vi reiser til Iran, Bosnia, Marokko eller hvor det nå var våre forfedre kalte sitt hjemland. Mener disse sentrale meningsbærerne i Norge at våre barnebarn ikke skal anses som ekte nordmenn?

Den sure vinden blåste meg inn på Akerhaugs Facebook-profil der jeg spurte om vi alle havnet på minussiden i hans regnskap. Og om ikke vi, så hvem? Dette sa han ble uinteressant å diskutere.
– Jeg tror de aller, aller fleste av oss, helt intuitivt og uten store problemer, klarer å definere med en presisjonsgrad på 99% hvem som er og hvem som ikke er etnisk norske. Det er omtrent like enkelt som å definere kjønn, skrev han da noen andre spurte.

Det er ikke så enkelt å beskrive hvordan det føles å lese slikt. Norge er mitt hjem. Jeg har hatt min barndom her, jeg har blitt tenåring her, jeg har fått mitt første kyss, min første jobb, min første leilighet, min første bil, mine opp- og nedturer her. Jeg har truffet mannen i mitt liv her og selv om jeg hater klimaet, får jeg alltid hjemlengsel når jeg er borte for lenge.

Den kalde vinden som prøver å blåse meg av min hjemmebane blir bare sterkere og sterkere. Denne uken leste jeg at journalist og redaktør Nina Hjerpset-Østlie kalte programleder Leo Ajkic i NRK for en islamist og et problem. Han hadde visst ikke gjort noe for å motbevise det. Leo er på min alder, han var også flink i matte da han var liten, har også vokst opp i Norge og er også journalist. Han er så vidt jeg vet ikke religiøs, han heller.

Torsdag skrev Aftenposten om familien fra Palestina som etter 27 år i Norge har blitt bedt om å levere inn sine pass og forlate landet. Han ene er et år eldre enn meg og kom til Norge året før meg. Han har som meg giftet seg her, og fått barn, slik jeg ønsker meg. I går gråt jeg og spurte min mann om hvor vi skal dra om det samme skjer med meg.

For alt vi vet kan det ha vært en feil dato eller en overdrivelse i det våre foreldre eller besteforeldre fortalte UDI da de endelig nådde en trygg havn for flere tiår siden. Paralysert av den iskalde virvelvinden som for lengst har fått meg til å miste fotfestet, tenker jeg nå at jeg må være klar for hva som helst. Dette er ikke hjem likevel.

Selvbilde

HELLIG BESETTELSE

22. februar 2017

Er du et menneske med basalbehovene dekket, er sannsynligheten stor for at du synes du er for tynn, for tykk, har små armer, store lår, flat rumpe, dårlig skjeggvekst, lave kinnben, fæl hud, stor nese, tynt hår, stygge hender, gule tenner, høy panne eller liten tiss.

Komplekser oppstår ikke i et vakuum

Nesten alltid kommer kompleksene av at vi har sammenlignet oss med andre. Ønsket om mindre lår eller tykkere hår har jo ikke oppstått i et vakuum. Du har sett noen med tynnere lår eller en kraftigere hårmanke, og du har likt det du har sett. Nå vil du ha det samme.

Hvor viktig komplekset blir for deg derimot, dét varierer. Noen nøyer seg med en tannkrem som gjør tennene hvitere, andre slanker seg, noen legger seg under kniven én gang og atter andre blir liggende under kniven i årevis uten å bli fornøyd. Og jeg tror det er dette siste, altså hvor stor del av livet ditt som handler om bekymringene over en centimeter her eller fem kilo der, som avgjør om du har et problem eller ikke. For det er menneskelig å ville være finere og bedre enn man er, ja kanskje til og med naturlig. Men om lengselen etter høyere kinnben eller større muskler tar fra deg livsgnisten, er det på tide å ta affære. At DU tar affære altså, ikke de som har høyere kinnben eller større muskler enn deg. Heller ikke dem som viste deg at det finnes noen med høye kinnben eller store muskler.

«Flere detaljer enn vi er tjent med»

I den siste utgaven av Morgenbladet går forfatter Linnéa Myhre (26) hardt ut mot dokumentarserien «Innafor» på NRK, der journalist Emma Clare Gabrielsen (25) undersøker tendenser blant dagens unge. Én tendens er økt forekomst av kosmetisk intimkirurgi og Gabrielsen gir oss et innblikk inn i en verden som er ny for mange av oss – men åpenbart stor nok til at en bransje lever av den – der millimetermål av indre og ytre kjønnslepper definerer selvbilder og identitet. Ifølge Myhre sier NRK gjennom programmet at «den perfekte vagina finnes, og slik ser den ut» og at hun etter å ha sett programmet sitter «igjen med spørsmålet om jeg ikke burde operere meg, jeg også». Forfatteren, som av en eller annen grunn virker sikker på at NRK med programmet ønsker å stille til veggs og arrestere trenden, er misfornøyd med at den ikke gjør nettopp det tydelig nok. Myhre peker på at Emma Clare selv innrømmer å ha latt seg påvirke av alt vaginapratet: «Hvorfor hun [Emma Clare] ønsker å utsette oss for det samme – ved å presentere oss for flere detaljer enn vi er tjent med – er for meg imidlertid en gåte», skriver Myhre.

Programleder Emma Clare Gabrielsen. Foto: NRK

For meg er det en gåte hvem «vi» er og hvem som bestemmer hvor mange detaljer vi er tjent med. Hvem avgjør hvor stort informasjonsbehov vi har og hvor mye av vår nysgjerrighet vi skal få lov til å få dekket? Myhre er ikke alene om å ønske seg en offentlighet der vi skånes for usunne impulser. Listen over alt som skal være nærmest forbudt å snakke høyt om er etter hvert lang, og nesten daglig er det noen som formaner i mediene: Ikke si hva du veier! Ikke si hva du spiser! Ikke ta lettkledde bilder! Ikke fortell hvor mange situps du tar! Ikke si at du har tatt botox! Ikke si at du slanker deg!

Mitt problem, mitt ansvar

Påstanden er at slike impulser kan trigge mennesker til å sulte seg, trene for mye, ta kosmetisk kirurgi og whatnot. Det er som at et problematisk forhold til egen kropp er et problem med en helt egen status i vårt samfunn. Alle får utdelt et ansvar for at jenter ikke skal få psykiske plager knyttet til hvordan de ser ut. For hva med alt annet som i overdreven form fører til elendighet? Jeg kan ikke huske å ha lest eller hørt noen ved sine fulle fem be mediene sensurere detaljer om fast food, alkohol, religion, shopping, narkotika og gambling. Det til tross for at fryktelig mange – også unge – med anlegg for narkomani, spilleavhengighet og farlig fedme, ved synet av sin last på tv vil ha store problemer med å la være å gi etter for i verste fall fatale lyster.

Vi mennesker må manøvrere gjennom fryktelig mye i løpet av et liv. Det finnes like mange problemer i verden som det finnes mennesker. Om vi skal eliminere hver eneste ting som oppleves problematisk for en gruppe av oss, blir det fint lite igjen å se, kjenne, lære og oppleve. Vi må alle og enhver finne roten til vårt eget problem, og finne ut hvordan vi kan løse det. Ikke forvente at verden endrer seg og legger til rette for at vi kan fortsette å leve med vårt problem. For meg betyr det at når jeg etter 17 år med et anstrengt forhold til hva badevekten viser, står foran speilet og synes det som per definisjon er en undervektig kropp ser stor ut, så må jeg søke hjelp. Jeg innser at jeg har sløst bort dyrebar tid og energi på noe som er meningsløst og uviktig. At jeg kunne brukt den tiden på å gjøre noe godt for meg selv og andre. Heldigvis er ikke livet over ennå og jeg kan prøve å løfte blikket opp fra meg selv og vende det ut mot verden. Og om jeg en dag får en datter, så er det mitt – og ikke fremmede på tv, blogg og Instagram sitt – ansvar å gi henne verktøyene hun trenger for å kunne gjøre det samme.