Livet Samfunn

Å HA ET HJEMLAND

20. januar 2017

Min første skoledag i Norge. Flesberg, juni 1991.

Når en velintegrert bioingeniør som har bodd i Norge mer enn halve livet blir fratatt statsborgerskapet med statsråder som Sylvi «godhetstyranni» Listhaug og Per-Willy «frykter for at et nytt korstog blir nødvendig» Amundsen ved roret, skaper det debatt. Nødvendig debatt. Om hva som kan kalles rasisme, både til hverdags og fest. Om hva som må til for å få kalle Norge sitt hjem. Hva som må til for å bli norsk nok.

Da jeg kom til Norge som niåring i 1991, var dette en av de tingene jeg var mest redd for. Å føle seg utenfor og være til bry er ikke noe man frykter mindre som barn enn som voksen, tvert imot. Heldigvis kom jeg til et bittelite sted der folk ikke tenkte så mye på begreper som integrering og assimilering, og enda mindre på forskjellen mellom dem. Menneskene i Flesberg var ikke så forsiktige i møte med meg, ei heller bar de preg av å kreve noe spesielt av meg som et nytt medlem av lokalsamfunnet. Jeg opplevde at det ble tatt for gitt at vi ikke var så fryktelig forskjellige bare fordi vi var født ulike steder og at hvis det var noe vi trengte å lære om hverandre, ville vi vel bare gjøre det. Vi hadde mye til felles, både barn og voksne. Barna ville ha det gøy, få til ting, ha venner og føle seg trygge. Foreldrene ville gi barna det de ville ha og trengte innenfor trygge rammer. Hvor man var født endret ikke noe av dette. De tingene vi gjorde annerledes hjemme hos oss, som at vi snakket persisk og hadde ris til kjøttet istedenfor poteter, ble verken møtt med avsky eller overdreven nysgjerrighet og interesse. Sånn var det bare. At moren min hørte på iransk musikk på kveldene mens moren til venninnen min hørte på Rune Rudberg var akkurat like funny for oss som ikke hørte på annet enn Roxette og Michael Jackson. En sånn oppvekst gjorde at det bare tok noen måneder før jeg følte meg akkurat som de andre. Følte meg norsk.

I dag gjør jeg ikke i det i like stor grad. Etter 25 år i Norge, føler jeg meg definitivt mer annerledes enn jeg gjorde etter to. Og det føles i blant ganske vondt, selv om jeg er veldig stolt av og glad for min iranske familiebakgrunn. For det relativt lille jeg har i meg av persisk kultur og språk er en berikelse, men det er ikke et hjem. Jeg er en turist når jeg er i Iran, jeg er langt fra like stø i persisk som i norsk og jeg er flinkere til å spise enn å lage persisk mat. Hvis ikke jeg er hjemme her, er jeg ikke hjemme noe sted.

Jeg har lyst til å nevne tre helt ulike tilfeller der jeg har blitt tvunget til å føle meg annerledes. Kall det hverdagsrasisme, kall det festrasisme, kall det uvitenhet eller bare flåsete oppførsel. Hva enn du kaller det – dette er oppførsel som skaper utenforskap og frarøver tilhørighet.

Min første opplevelse av annerledeshet hadde jeg da jeg var 25, nyutdannet journalist og hadde jobbet i NRK i noen få måneder. En kollega og jeg hadde funnet ut at presidentskapet i EU hadde sendt et brev til daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre og advart mot iranske agenter som kom til Europa under dekke av å være asylsøkere. Jeg hadde hørt om norsk-iranere som mente seg overvåket av nettopp slike. Min kollega forsvant ut i permisjon, og jeg jobbet videre med saken. Å kunne persisk kom godt med. Da jeg nesten var i mål med saken og bare hadde intervjuet med Støre igjen, ble jeg bedt om å droppe saken. – Det er mulig du er inhabil siden du har familie fra Iran, fikk jeg høre av nærmeste leder, som mente det var best å være på den sikre siden. Jeg var fersk, turte ikke å protestere og la saken død. En tid senere, spurte en P2-redaksjon på huset om jeg kunne tenke meg å komme i studio og fortelle om den iranske revolusjonen i forbindelse med dens 30-årsjubileum. Min leder ga meg ikke lov. – Du er en nøytral nyhetsjournalist og skal ikke kommentere, var beskjeden. Forvirret gikk jeg til redaktøren: Jeg får ikke lage Iran-relatert journalistikk og jeg får ikke snakke om iransk historie. Hvorfor får jeg ikke bidra med min kunnskap om Iran?

– Om du har veldig lyst til å fortelle om revolusjonen, kan vi vurdere det på nytt. Men du skjønner vel at du ikke kunne lage saken om iranske agenter?
– Nei, jeg gjør ikke det.
– Men Mina. Se for deg lytteren ved frokostbordet: «Ja vel ja! Så iranske asylsøkere kan være agenter, altså! Mina Ghabel er jo iransk. Er hun kanskje en agent?» Du forstår vel at vi ikke kan skape den usikkerheten hos våre lyttere, Mina?

Det er ikke ofte jeg tar ordet «diskriminering» i min munn, men dette er så vidt jeg vet eneste gangen jeg har kjent fenomenet på kroppen. Jeg ble nektet noe på grunn av mitt etniske opphav. At det skjedde i det man antar er et så oppdatert og opplyst miljø som Marienlyst sier noe om hvordan det må stå til i samfunnet for øvrig.

Noe annet som gir meg en ekkel følelse er enkelte menneskers ukontrollerbare trang til å vitse og spøke om muslimske stereotypier. Selv om de vet at jeg ikke er muslim, benytter de enhver anledning til å trekke inn en eller annen referanse til islamske tradisjoner og regler: «Men spiser du ribbe du da, det er jo ikke halal? Så du går ikke med burka altså? Jeg hører du skal på fest, men er ikke alkohol haram da? Hehehehehe!» Hva skal jeg svare? Hvis jeg sier at jeg ikke er muslim, svarer skøyerne at de bare tuller. Men da er det allerede gjort: Jeg sitter der og tenker at det at jeg har en mørkere hudtone, brune øyne og svart hår gjør at disse menneskene konstant har i bakhodet at jeg er noe annet, at stedet jeg ble født står mellom meg og dem og gjør meg ute av stand til noen gang å bli en helt integrert del av fellesskapet. Alltid når slike mennesker er tilstede sitter jeg og venter på at en eller annen kommentar om islam og muslimer skal komme i min retning. Og jeg trenger sjelden vente veldig lenge.

Det siste eksempelet er det eneste der jeg er sikker på at intensjonene er gode, men der konsekvensen likevel er den samme: En følelse av ikke å høre til. Dette er mennesker jeg har møtt i voksen alder og blitt glad i. De som bare vil meg vel, men som støtt og stadig sier ting som gjør at jeg lurer på om min hudfarge og etniske opprinnelse for evig kommer til å representere en avstand mellom oss, og gjøre meg annerledes, fremmed, ny og eksotisk:

– Du bruker sitron, ja. Er det noe du er vant med fra Iran?
– Trives du i Norge?
– Dere bruker mye urter i maten, dere?
– Hooooh, nå er det friskt ute. Dét er noe annet enn Teheran, tenker jeg?

Jeg tror det eneste som ligger bak slike spørsmål er et ønske om å vise interesse, og jeg tror de som sier sånt som dette bare synes det er fint og spennende å ha et multikulturelt innslag i sine liv. I iveren etter å vise åpenhet og entusiasme glemmer de å spørre seg selv om jeg har grunnlag for å være dette innslaget. Jeg var et barn da jeg kom til Norge og det jeg er vant med er følgelig det jeg har gjort og spist og kjent her. Tradisjoner og værforhold i Iran er ikke et naturlig referansepunkt for meg i hverdagen. Når det forventes at de er det, blir jeg usikker og føler meg fremmed. Det som er fint med den siste gruppen er at det nytter å gi en tilbakemelding. Siden de bare mener godt og vil vel, blir de faktisk ille berørt og til og med lei seg av å høre at deres spørsmål kan oppleves kjipe – og slutter å snakke til deg som om du nylig ankom Norge.

Se så norsk jeg er!

Ønsket om å høre til og føle seg hjemme handler ikke om å ta avstand fra sin historie. Det er i mine øyne ikke mer stas å være norsk enn å være iransk. Eller libanesisk, svensk eller peruansk. Det som er stas er å ha et hjemland.

You Might Also Like

No Comments

Leave a Reply