Veien til barn

Håp i hengende snøre

21. september 2017

Enten er jeg spesielt skjør, eller så fikk jeg en smule mangelfull informasjon før MR-undersøkelsen i går. For fyttikatta for et syn jeg er i dag. Haha! Jeg halter og drar det ene beinet etter meg når jeg går, klarer ikke bøye den ene armen og har skikkelig vondt i magen og korsryggen. Men jeg får nesten ta det fra begynnelsen. Bildet er for ordens skyld IKKE fra i dag. I wish.

Jeg har skrevet om endometriosen før, så dere som leser denne bloggen, vet at den har satt sitt preg på livet siden jeg var tenåring. Først gjorde det bare vanvittig vondt i dagene før mensen. Så begynte det å gjøre vondt også under selve kalaset. En gang i løpet av 20-årene begynte det å gjøre vondt ved eggløsning også. For et par år siden merket jeg at jeg gradvis hadde gått over til å leve med smerter hele tiden og at jeg knapt hadde smertefrie dager.

De av dere som følger meg på Instagram kan se på mine stories at jeg fra tid til annen er inn og av legekontorer, sykehus og klinikker. Noen av dere har også spurt om vi er i gang med forsøk igjen, men neida. Det er som regel den hersens endometriosen som bringer meg til alle disse stedene. Jeg har vært hos mange leger og jeg har blitt operert tre ganger. Men smertene har enten ikke gitt seg, eller gitt seg i et par måneder før de så har dukket opp igjen. Legene jeg har vært hos har enten avfeid det med «det er individuelt hvor godt kvinner kjenner mens og eggløsning» eller trodd meg, men ikke kunnet forklare hvorfor jeg har vondt hele tiden. De har alle sagt at det er vanlig å ha vondt i magen og korsryggen når man har endometriose, men de har sett ut som spørsmålstegn når jeg har fortalt at jeg har dritvondt i lårene og beina. Min fastlege er super og har gjort det han kan for å finne ut av dette, han har henvist meg tusen steder, men til vår felles frustrasjon har det aldri ført frem.

Men så leste jeg denne artikkelen her på kk.no i våres, og omtrent samtidig fortalte min svigerfar (som er gynekolog) at han hadde lest noe interessant i et legetidsskrift om endometriose fra den samme legen som er intervjuet i artikkelen. Andreas Putz er tysk, men heldigvis for meg (og andre som har endometriose) holder han til her i Norge, nærmere bestemt i Tønsberg. Han er seksjonsoverlege ved gynekologisk avdeling ved sykehuset i Vestfold, og daglig leder i Norsk gynekologisk endoskopiregister. Vi bestemte oss for å prøve og i juli var jeg hos Putz for første gang. Jeg forstod raskt at jeg hadde kommet til riktig person. Han stilte spørsmål jeg aldri har blitt stilt før og han hadde svar på mange av mine ubesvarte spørsmål. Da han spurte om jeg hadde vondt i lårene og om jeg kjente at smertene strålte nedover beina, begynte jeg å grine! Haha, jeg høres jo sikkert helt gal ut, men det er noe forløsende ved å bli sett og forstått når man har blitt vant til det motsatte.

Uansett, jeg skal ikke kjede dere med detaljer. Men bottom line er: Mest sannsynlig er endometriosen aldri blitt skikkelig fjernet og restene har sunket nedi vevet, der de konstant legger trykk på nervene. Så det er nervesmerter jeg har. I tillegg har jeg noe som heter adenomyose. Summen av dette har gjort det nær umulig for et embryo å feste seg. Jeg fikk nervemedisiner (som hjelper!!) mot smertene og henvisning til MR av bekkenet. Snart får jeg vite om jeg må opereres igjen.

Det var altså MR-undersøkelsen jeg var i Tønsberg og fikk utført i går. De ga meg en sprøyte i låret og en diger veneflon i armen. Begge preparatene skulle få tarmene til å holde seg i ro i de FEMTI minuttene jeg lå inne i klausmaskinen. Nå er både låret og armen stive og skikkelig ømme, og disse tarmgreiene har gitt meg skikkelig vondt nettopp i tarmene, som vi vet er et av stedene endometriosen har spredd seg til.

Så, her sitter jeg da, midlertidig invalid og fin. Men jeg er ved godt mot! For endelig har jeg kommet til en som forstår hvordan jeg har det og som har den nødvendige ekspertisen til å kunne få det til å forsvinne. Det er virkelig betryggende.

Det både min fastlege og doktor Putz sier, er at kvinner som har en så alvorlig grad av endometriose/adenomyose, bør få fjernet et og annet i det reproduktive systemet. Men siden vi jo febrilsk prøver å produsere et barn her, skal en eventuell operasjon være organbevarende. På den betingelse at vi skynder oss og får det til raskt (lol), sånn at hele dritten kan fjernes etterpå.

Mens vi var på ferie, fikk jeg melding fra tre (!) ulike mennesker om at det er klinikken Maigaard i Århus som gjelder. De føyer seg bare inn i rekken av alle de andre som har fortalt suksesshistorier derfra. Tror nesten alle jeg vet om som har hatt en litt ekstra humpete vei mot det å bli foreldre, men som til slutt har fått det til, har fått det til der. De kan nok ikke trylle, men jeg tror nesten ikke vi kan la være å gi Maigaard en sjanse. Må bare få endo-situasjonen noenlunde under kontroll først. Så, kjære lesere, en bitteliten mikroskopisk flamme av håp er tent!

Livet

TOUR DE EUROPA

13. september 2017

Advarsel: Mange bilder!

Siden vi fikk Pepsi julen 2014, har hver ferie vi har reist på hatt en liten bismak, fordi vi rett og slett savner henne sånn. Selv om vi har de absolutt fineste menneskene i familien som passer henne, og vi vet hun har det kjempefint, er det ikke noe moro å reise fra henne. Derfor har det blitt få utenlandsturer de siste tre årene. Da en god venn av oss tidligere i år spurte om vi hadde lyst til å låne huset deres i Cannes, takket vi ja til det sjenerøse tilbudet og bestemte oss raskt for at denne gangen ville vi ha med oss Pepsi. Siden hun er større enn den størrelsen som er tillatt ombord på et fly, og det ikke var aktuelt å traumatisere henne ved å putte henne i bur og sende henne inn med bagasjen, måtte det bli bil. Og så utrolig glad jeg er for det!

Bilferier, særlig når de går til utlandet, er et prosjekt folk har litt forskjellige meninger om. Vi ble i hvert fall advart av flere, mot alt som kunne gå galt – trafikk, køer, varm/dehydrert hund, you name it. Men alle advarsler ble gjort til skamme! Vi var nok litt heldige med tidspunktet for reisen vår, for den så ikke ut til å kræsje med typ hele Nord-Tysklands fellesferie, hvis de har noe sånt. Og det ville kanskje vært mer slitsomt om vi hadde hatt små barn, en mindre bil og en hund som ikke var så medgjørlig. Men for oss gikk det rett og slett skikkelig smooth, og jeg vil anbefale bilferie i Europa på det aller sterkeste!

Vi reiste hjemmefra supertidlig fredag morgen, og tok fergen fra Larvik klokka åtte. Fire timer senere var vi i Hirtshals og allerede der var det merkbart varmere enn hjemme. Det var skikkelig sommer! Vi småspiste oss gjennom Danmark, mens vi hørte på podcast av Dagsnytt 18, Nytt på nytt og Tusvik & Tønne.

Trøtt i trynet, men happy!

Jeg har vært i Tyskland to ganger før – en gang i Berlin og en gang i Dortmund. Sistnevnte var en grå og random by, og Berlin var liksom ikke helt min kopp med te. Det er så mange som elsker Berlin, men jeg var ikke solgt. I forhold til for eksempel London, NYC og Barcelona, som jeg tenker det er naturlig å sammenligne med, synes jeg ikke Berlin var så stas og innbydende. Så jeg hadde på en måte avskrevet Tyskland litt. Men herregud for et vakkert land! Vi kom frem til Lübeck rundt klokka ni på kvelden. I tropenatten (!) spiste vi middag på en fortausrestaurant, før vi kjøpte med oss en flaske rødvin fra en kiosk (det er noe så befriende ved å kjøpe vin på kiosk klokka ti på kvelden) og kjørte til Rupensdorf – en landsby 15 minutter nord for Lübeck – der vi hadde bestilt vår første overnatting på Airbnb. Vi hadde så lave forventninger til denne innlosjeringen, fordi vi hadde bestilt den i hui og hast for en stund siden, da vi plutselig oppdaget at vi hadde noen penger å bruke opp på Airbnb og bare kort tid på oss før de ikke var gyldige lenger. Så vi bare tok noe, og tok høyde for at vi kom til å droppe å bo der hvis det ikke var noe særlig. Men den lille leiligheten viste seg å være inne i et idyllisk tysk storgods, fullt av fine dyr, mennesker og blomster. Det var hester, hunder, geiter og katter, og vertskapet som bodde i huset ved siden av hadde delt en flaske vin før vi kom, så det ble litt lettere å snakke med hverandre tross vår dårlige tysk og deres ditto engelsk. En flaske eplejuice fra gården og en flaske vin fra kiosken senere, la vi oss for første gang siden vi reiste hjemmefra.

Fredag kveld i Rupensdorf.

Lørdag morgen i Rupensdorf.

Å våkne på en tysk herregård til ren luft og fuglekvitter er liksom ikke noe man får oppleve sånn uten videre, så allerede der hadde jeg begynt å ane gledene ved velge seg en bilferie. Etter en tur innom min store guilty pleasure, et utenlandsk supermarked, der jeg handlet to poser fulle av tyske delikatesser  – tre typer skinke, fire typer ost, rabarbra- og jordbærsuppe, pretzel og masse mer – satte vi kursen sørover. Vi klarte ikke å kjøre særlig langt før vi bare måtte smake på alt det deilige vi hadde kjøpt, så det ble en classic tysk rasteplass langs motorveien, der vi fikk nok en mulighet til å bruke de rustne tyskferdighetene med et eldre ektepar vi delte bord med. Jonas kan jo faktisk en del tysk, men jeg har glemt nesten alt jeg lærte på skolen. Der jeg stod inne i supermarkedet og spurte etter hundemat, begynte jeg å le høyt av meg selv mens den tyske dama som ikke kunne ett eneste engelsk ord så på meg med store øyne. «Haben Sie etwas für DER HUND ZU ESSEN? You know, FLEISCH? Für tier?» mens jeg løftet en imaginær skje (!) til munnen.

Mens Jonas kjørte bil, bidro jeg på mitt vis fra passasjersetet. Leste høyt fra avisene, lastet ned podcaster, bestilte hotellrom på neste stoppested. Vi valgte en rute gjennom Tyskland som var en times tid lengre enn den korteste, fordi vi hadde lyst til å se Heidelberg, så overnatting nummer to ble på et hotell der. Gården i nord var vakker, men det var jammen litt lyxigt å komme til et sivilisert, striglet og svært hotellrom også. Etter en kjapp dusj og et klesskift (det var sjukt varmt i Heidelberg, jeg ante ikke at noe sted i Tyskland kunne være så varmt, 31 grader på natten), sminket jeg meg litt, mens Jonas tok seg en velfortjent øl. Det var så festlig å se Pepsi på et hotellrom, trodde aldri jeg skulle oppleve det. Jeg innbilte meg også at det kom til å bli et problem å sjekke inn med hund, men de var så søte i resepsjonen. Sa de elsket hunder og at det bare var et bittelite tillegg i prisen. I hvert fall, vi gikk alle tre den halvtimes gåturen gjennom byen og til gamlebyen i Heidelberg. Der spiste vi et altfor stort måltid, før vi gode og mette trillet tilbake til hotellet, og sov skikkelig godt.

Hotellet i Heidelberg.

Dagen etter fikk vi se den skikkelig pene byen i dagslys. Spiste lunsj med et grønt fjell midt i byen som utsikt, og satte kursen sørover igjen. Den dagen var vi innom tre land. Tyskland, Sveits og Italia. Det føltes nesten litt merkelig å kjøre inn i Milano i vår egen bil. At man kan kjøre så langt med bil, liksom. Jeg hadde aldri vært i Milano før, og det var ikke mange timene vi var der nå, men jeg likte det jeg så. Vi bodde i en hip og trendy leilighet sentralt i byen, så veien var heldigvis ikke lang til en glimrende liten fiskerestaurant. Jeg spiste min store italienske favoritt spaghetti vongole – nam! – og så drakk vi noen glass vin før øyelokkene ble for tunge.

Milano.

Mer Milano.

Etter frokost dagen etter, tok vi fatt på siste etappe før Cannes.

Den dagen var vi innom fire land: Italia, Sveits, Monaco og Frankrike. Så mye vakkert å se på veien, og samtidig himmelsk å komme frem. Vi gledet oss jo litt til å sove i samme seng mer enn en natt av gangen, vi gjorde jo det. Det deiligste sommerhuset ever stod og ventet på oss, og jeg kjente umiddelbart at skuldrene senket seg tre nivåer.

Det deilige huset vi fikk låne <3

Huset vi bodde i ligger i La Croix des Gardes, et vakkert nabolag noen få minutters kjøretur fra festivalplassen – altså sentrum – i Cannes. Naboene rundt er lokale, så man kommer på trygg avstand fra turister. Jeg visste ikke hva noen dager der skulle komme til å gjøre for kropp og sjel. En skikkelig ferie var det. Late dager i sola, svømme noen lengder i bassenget, lese litt aviser, høre på podcaster og bare være. Gå turer med Pepsi i turområdet rett ved siden av huset, handle litt på det lokale supermarkedet, spise deilig mat og drikke nydelig vin.

(Nei, jeg løp ikke. Jeg bare gikk.)

Eselfamilien i parken.

Downtown Cannes.

Etter en tur i busken med borrelåsblomster.

Det var så deilig bare å være der og slappe av, at det ble bare én middag ute. Til gjengjeld var det på hyggelige La Petite Maison, der maten er himmelsk og stemningen chill og fin. Anbefaler virkelig noen dager i et sånt hus på den franske rivieraen. Eller minst en uke. Akkurat dette huset kan du også faktisk leie, om du skulle ville gå i våre fotspor, hehe. Men dette er ikke reklame, bare så det er på det rene!

Etter ti dager, var det helt nydelige oppholdet ubønnhørlig over. Det var nesten motvillig at jeg pakket kofferten, satte meg i bilen og vinket farvel til sommerparadiset. Men vi måtte jo hjem en gang, haha. Hadde jeg bare visst at ferien var langt fra over. Da hadde separasjonsangsten vært erstattet med iver og entusiasme. Jeg visste riktignok hvor vi skulle derfra, jeg bare visste ikke hvor ubeskrivelig fantastisk det stedet vi skulle til var. Vi kjørte strake veien til Venezia. Den som har vært i denne vakre italienske byen som flyter på vann, vet nok hva jeg snakker om. Det er ikke lov med biler i Venezia, så vi måtte parkere bilen i et parkeringshus rett utenfor byens kjerne og gå ca en kilometer til hotellet derfra. Litt slitne, med litt for mye å bære på og med Pepsi ivrig etter å lukte på alt det nye, hadde vi derfor ikke det beste utgangspunktet der vi trasket avgårde. Ut av parkeringshuset, over den første broen og inn i Venezia. Jeg har rett og slett aldri følt noe sånt ved første møte med et sted i hele mitt liv. Denne vakre byen med 400 broer, der det meste av den opprinnelige bebyggelsen består, gjorde et så sterkt inntrykk på meg at jeg begynte å gråte!

Venezia, som tok fra meg pusten.

Jeg har aldri opplevd noe lignende, jeg ironiserer jo over folk som snakker om «Mitt Barcelona» eller «Mitt Brooklyn», men Venezia bare fløt inn i hjertet mitt og gjorde meg salig. Vi visste sånn ca tre sekunder etter at vi kom inn på hotellrommet at det ikke holdt med én natt. Rommet, eller rommene (det var to som hang sammen, lol), hadde balkong mot kanalen og hotellet befant seg på en av de mer stille av de 118 øyene byen består av.

Butikken der maskene til Eyes Wide Shut og mange andre filmer ble laget.

Gaten «vår» <3

Ja, hun får nesten gjøre hva hun vil <3

Frokost på det deilige hotellet i Venezia.

Venezia falt så i smak, at en natt ble til to, med et hellig løfte om å reise tilbake ved første anledning. Til og med Pepsi var ekstra perky der hun utforsket den bilfrie byen, der alle elsket hunder!

Neste stopp ble München. Altså. De som har giddet å lese så langt, må tenke at nå må hun der slutte med superlativene, men seriøst: Jeg har aldri opplevd bedre shopping og mer trivelig folkeferd! Menneskene man møter på gaten, dag som kveld, i butikker som på restaurant, er så fantastisk imøtekommende. Tilfeldige folk altså, ikke bare de som jobber disse stedene. Vi satt og spiste på en uteservering, og minst ti stykker stoppet og spurte om de fikk klappe Pepsi, mens de slo av en prat med (språkmektige) oss. Ikke bare er de hyggelige, men de er òg velkledde. NYC, London, Barcelona, Los Angeles, Roma (særlig ikke Roma), København, Stockholm, Las Vegas eller noe annet sted jeg har vært, har jeg funnet mer jeg har lyst på konsentrert innenfor to kilometers radius. Så vi ble en ekstra natt der også, vi.

Rådhuset i München.

Litt fattigere på penger, men mye rikere på opplevelser, satte vi lørdag formiddag kursen nordover. Natten tilbrakte vi i Hannover, og her skal jeg ikke ta frem superlativene. Kjedelig dekker ikke hvor grå og anonym byen fremstod, men hotellrommet var – i motsetning til det vi hadde siste natten i München – komfortabelt. Så det ble ansiktsmaske, norsk nett-tv og pizza på rommet. Digg!

Hahaha!

Dagen etter kjørte vi i ni timer, tok fergen fra Hirtshals til Larvik og hjem derfra.

Bilferie er uten tvil noe vi skal gjøre igjen. Å være på veien byr på så mange opplevelser og stor frihet. Aldri et fly å rekke, og man kan ta valgene sine underveis basert på hvordan man liker stedene man kommer til. Dessuten er det mer miljøvennlig enn å fly!

For første gang kan jeg med hånden på hjertet si at jeg faktisk har ladet opp til en travel høst. Vanligvis er det sånn at ferien gjør meg mindre motivert for hverdagen, litt som Benedicte så fint skrev her. Men ikke denne gangen. Og godt er det, for både Jonas og jeg har veldig mye å gjøre og tenke på denne høsten. Heldigvis er det bare tre måneder til jul!

 

Livet

STJERNER OG RUSLEDRAM

21. august 2017

Her om dagen slo det meg plutselig at dere som leser denne bloggen og kun kjenner meg herfra må tro jeg er en ganske døll og deppa dame. Det første er kanskje sant, men det siste er jo ikke det. For selv om jeg har endt opp med å skrive fryktelig mye om kjipe nederlag og uoppfylte ønsker her på denne bloggen, er jo det bare én del av livet. Så jeg skal prøve å utvide repertoaret med litt annet enn den helsikes «babydrømmen».

Lørdag hadde jeg det morsommere enn på veldig lenge. Noen venner av oss giftet seg for et par uker siden, med vielse og en middag med de nærmeste. Det var en nydelig dag og de hadde skrevet så fine taler til hverandre at jeg grein av meg maskaraen. Jonas var forlover, vi spiste vanvittig digg mat og tok en tidlig kveld alle mann. Festen derimot ble holdt nå på lørdag, og til tross for at den forbaskede endodriten tidvis gjorde at jeg holdt meg til ryggen og så ut som jeg var 90, klarte jeg å slå ut håret ganske ettertrykkelig!

Kvelden startet med at Pepsi måtte følges bort til svigertante og svigeronkel som skulle passe henne. Jeg hadde fire timers jåleri som måte gjøres unna på to timer, så det var helt uaktuelt for meg å påta meg noen annen oppgave enn de jeg allerede hadde fremfor meg: epilere, eksfoliere, dusje, kure, nappe, skylle, føne, lakkere, smøre, sminke et lag, så et lag til, kle på meg, finne ut hvilke (fine nok) sko som var mulige å ha på med de blemmene jeg hadde pådratt meg med nye joggesko to dager før og pakke vesken med alt som trengtes av gnagsårplaster og smertestillende til sminke, mobil, hårstrikk, lommebok og paraply. Så det ble Jonas som gikk en tur med Pepsi, før han leverte henne.

Da han kom hjem igjen, stod jeg med håndkleturban på snei, svetteperler i fjeset som jeg hadde smurt med litt for mye av den kremen jeg prøver å bruke opp fort så jeg kan kjøpe en som er mindre fet, og en neglelakk jeg hadde prøvd å åpne i ti minutter.

– Pepsi sneik seg til et bad hun, sier han når han ser meg.
– Jaha? sier jeg.
– Ja, så hun var klissvåt da jeg leverte henne.
– Hva mener du «sneik seg til»? Tok du henne med på stranda før du skulle levere henne i et selskap?

Lørdag var det nemlig fullt hus hos Jonas sin tante og onkel, dette visste vi fra før. Jeg hadde dessuten spurt med altfor kort varsel om de kunne passe Pepsi. De er likevel så snille at de sa det ikke var noe problem, og siden Pepsi kjenner dem så godt og de har hund selv, så takket jeg for det og spurte ikke noen andre. Nå hadde altså Jonas attpåtil levert dem en våt hund.

– Ja, hva sa de da? spurte jeg.
– Nei, de sa ikke noe. Men hun gikk litt oppå et babyteppe og sånn, så det ble kanskje litt dumt det der.

Ikke vet jeg om det var pms eller om jeg bare var stressa fordi jeg lå etter skjema eller om det han hadde gjort faktisk var innmari irriterende, men jeg holdt i hvert fall på å klikke fullstendig i vinkel. Trolig var det en kombinasjon, pluss litt sydlandsk temperament. Før i tiden hadde jeg nok gjort akkurat det. Klikket i vinkel, altså. Jeg ville ropt at «nå får du meg til å fremstå som en tankeløs og utakknemlig slask», «de kommer aldri til å ville passe Pepsi igjen» og «NÅ GIDDER JEG IKKE BLI MED LIKEVEL», men heldigvis har jeg roet ned hysteriet og krisemaksimeringen litt de siste par årene. Jeg ble riktig nok irritert, og jeg kjenner jeg blir det biiittelitt igjen når jeg skriver om det, haha, for hvem leverer en våt hund til vertinne for et selskap? Men jeg besinnet meg. Sendte bare svigertante en melding om at jeg skulle gjøre det godt igjen (hvorpå hun svarte at jeg måtte slutte opp og at det overhodet ikke hadde vært noe problem) og hentet meg en øl i kjøleskapet. Tror det vi har balet med de siste årene muligens har gitt meg litt perspektiv og gjort at jeg ikke orker å la hysteriet velte frem i meg før det virkelig må. Hell i uhell, si.

 

Jeg vet ikke når jeg sist hentet meg en øl i kjøleskapet, så det smakte i hvert fall vidunderlig! Så satte vi på en spilleliste fra 90-tallet, jeg sminket meg og tok på meg min nye favorittkjole. Første gang Jonas og jeg traff hverandre, i det herrens år 2007, hadde jeg på meg en mørkeblå kjole med hvite prikker og knyting rundt livet, så det har liksom blitt en greie for oss. Eller for ham, haha. Nå har jeg fått meg en ny mørkeblå kjole med bittesmå hvite stjerner og knyting i siden. Jeg har hatt lyst på den lenge, men har latt det være fordi det føles som «alle» har den, men jeg klarte til slutt ikke å stå imot lenger. Og det er jeg glad for, for jeg føler meg ganske fin i den!

Kvelden ble dødsbra. Vi tok bussen til Oslo, hadde med oss rusledram (vet alle hva det er, eller er det Kongsberg-uttrykk?) og delte hodetelefoner og hørte på musikk bakerst i bussen. På festen koste vi oss med gode venner og drinker, og masse dans. Kunne kanskje spart meg for den twerkingen mens jeg rappet refrenget på Bængshot på instastory, siden jeg tross alt er nærmere førti enn tredve nå, men sånn går det når man er på fest to ganger i året og ikke to ganger i uka lenger. Vi hadde det så gøy at jeg ikke tok noen andre bilder enn en selfie. Urutinert blogger der altså.

Nå skal jeg skrive intensivt i tre dager, og nå et delmål jeg har satt meg med boka, før jeg pakker stjernekjolen og en haug med ting jeg ikke kommer til å bruke, før vi reiser på ferie. Det tror jeg blir ordentlig fint!

Veien til barn

«DET VAR EN GOD IDÉ! »

7. august 2017

Da er fellesferien over og den ufrivillige pausen i behandling kan nå opphøre. Hastverket som følger med det å være en ufrivillig barnløs kvinne i tredveårene gjør at jeg ikke har råd til å sløse med tiden. Vi må gjøre noe. Vi må igjen foreta oss et eller annet som øker våre sjanser for å bli foreldre. Men først må vi finne ut hva.

Jeg har lenge tenkt på å skrive litt om behandlingstilbudene for ufrivillig barnløse i Norge. Eller rettere sagt, min erfaring med og inntrykk av disse. Jeg har rett og slett litt på hjertet etter tre år, ni runder med hormonstimulering, syv ivf-forsøk og utallige møter med det offentlige og private helsevesen. Ikke minst har jeg, som et resultat av å ha vært åpen om egen ufrivillige barnløshet, fått ta del i erfaringer som andre i samme situasjon har gjort seg. Dette blir et langt innlegg, nok en gang trolig for de spesielt interesserte.

First things first. Er du en kvinne med et uoppfylt barneønske, og oppsøker legen for å høre hvorfor du ikke blir gravid, får du i Norge i dag beskjed om at du ikke kan få svar før du og din partner har prøvd i minst ett år. Det hjelper ikke om dere sluttet med prevensjon for flere år siden. Dere må aktivt ha forsøkt i over 365 dager. Flere kvinner på 30+ som jeg kjenner, inkludert meg selv, har fått denne beskjeden. Kvinner i en alder der fertiliteten er i fritt fall, får altså beskjed om å sitte og vente på å bli utredet, mens deres fysiske egnethet til å få barn raskt forvitrer.

Da vi endelig kom i gang med utredning, som skulle gi svar på hvorfor vi ikke klarte å få meg gravid, ble det raskt konkludert med at jeg hadde endometriose. Det evinnelige endometrioseeventyret kommer i et eget innlegg, men fra jeg gikk til legen til vi kom i gang med det første ivf-forsøket gikk det to år. To år er ganske lang tid når du har passert tredve og ønsker å bli mor.

I Norge får man subsidiert inntil tre ivf-forsøk i det offentlige. Det betyr at staten betaler for behandlingen ved et offentlig sykehus som tilbyr denne behandlingen, og refunderer det du har brukt på medisiner som overskrider 17 000 kroner. Avhengig av hvor mye medisiner du blir foreskrevet, og om det er ivf- eller icsi-behandling dere trenger, koster et forsøk mellom 40 og 50 000 kroner. Statens bidrag kommer derfor mildt sagt godt med. Det er imidlertid ikke alle som får dette bidraget. Det stilles nemlig krav om alt fra hva slags forhold dere er i (ekteskap/samboerskap) til hvor store sjanser dere har til å lykkes. Noen jeg kjenner ble i begynnelsen av tredveårene nektet forsøk i det offentlige, fordi legen ved et offentlig sykehus mente at hun var «så å si steril». Få år senere er hun mor til tre jenter. Hvordan kunne det skje, spør du. Lignende skandaler skjer hele tiden, svarer jeg.

Min erfaring er at de fleste norske legers tilnærming til infertilitet er skjematisk. Det vil si, satt litt men ikke mye på spissen, at alle får samme behandling, uansett årsak til barnløshet. God gammeldags samlebånd. Inn, resept på Puregon/Menopur/Bemfola etc, ut, inn igjen til egguttak, ut, inn igjen tre dager senere, tilbakeføring av embryo, ut, mensen – repeat. Når et ivf-forsøk mislykkes, er det i norsk helsevesen ikke vanlig å forsøke å finne ut årsaken. Du møtes med et skuldertrekk om du spør. Vanlig prosedyre er å ta frem kalenderen og sette en dato for å gjøre akkurat det samme en gang til. Etter to mislykkede forsøk ved et offentlig sykehus, der vi hadde fått ut henholdsvis 7 og 12 egg, spurte vi legen om det var mulig at endometriosen var tilbake etter operasjonen jeg hadde hatt året før. «Det er et godt spørsmål», sa legen og henviste meg til ny operasjon for å avdekke om det var tilfellet. Det viste det seg at det var. En god del, faktisk. Flaks at vi – pasientene – foreslo å ta en titt. Noen vil si at det var legens jobb å foreslå riktig behandling.

Neste forsøk ble avbrutt, etter at vi fikk ut tre egg og ingen overlevde befruktningen. Legen ringte for å gi oss den dårlige nyheten. «Dere må ta en prat om hva dere skal gjøre videre nå», hørte jeg i telefonen jeg skjelvende holdt i hånden. Jeg hadde sekunder før fått vite at ukene med sprøyter og hormonhelvete hadde vært til ingen nytte. Legen fortsatte. «Man kan ikke holde på i det uendelige, vet du. Når du får ut så få egg, er det ikke noe å jobbe med. Det er mange måter å bli foreldre på. Dere bør vurdere eggdonasjon, adopsjon, fosterbarn…» fikk jeg beskjed om, der jeg satt oppløst i tårer, 31 år gammel, få måneder etter vårt aller første møte med fertilitetsmedisiner og assistert befruktning. Kunne man bruke formuleringer som «i det uendelige» når vi bare hadde to forsøk bak oss? Når et forsøk avbrytes, regnes det ikke som et forsøk, og du får et nytt. Legen ved det offentlgie sykehuset mente det ikke var noen vits for oss å benytte oss av det siste statlig finansierte forsøket. Vi kunne komme inn på en samtale over helgen for å snakke om veien videre. Men vi burde ta stilling til om vi var klare for eggdonasjon (som til alt overmål er ulovlig i Norge) før vi kom, var oppfordringen. Resten av den fredagen gråt jeg. Det kjentes som livet var over.

Mannen min tok ordet med en gang vi hadde satt oss ned. «Jeg vil bare si med en gang at vi er her for å få vite om mulighetene vi to har for å lage barn, vi er ikke her for å høre om alternative måter å bli foreldre på», sa han og fortsatte: «Så det vi lurer på nå er hva som gjør at det er fånyttes å prøve igjen. Hvorfor satser dere på at det lave antallet egg i siste uttak er mer representativt enn de to første uttakene der eggene var flere?»

«Skal vi se på journalen her, da» sa legen og forsvant inn i dataskjermen. Myste litt, hevet øyenbrynene, myste litt til og hevet øyenbrynene på nytt. «Jøss, se her ja. Dette er jo veldig bra. Her har dere fått ut syv egg – og alle var modne. Skal vi se.. Fikk dere ut tolv egg i forrige runde?! Elleve av dem var modne? Dette er jo veldig gode forsøk, det må jeg si! Nei, da er det bare å fortsette å prøve. Dette ser jo riktig så lovende ut!»

Legen vi hadde satt vår lit til hadde ikke sett på journalen før han ringte en fredag ettermiddag og foreslo at vi burde kaste inn håndkleet. Det er litt vanskelig å beskrive det jeg følte da. På den ene siden glede og lettelse over ikke å være en lost case ennå likevel, på den andre siden følelsen av utrygghet og det ikke å ha tillit til den vi så inderlig hadde håpet på skulle hjelpe oss.

I det private, der vi har vært de siste to årene, har det ikke vært bedre. Jeg har blitt satt på samme hestedose-hormonkur, fått ut et varierende antall egg, bare ett eller to har overlevd befruktningen, dette/disse er tilbakeført og jeg har fått mensen på dag ni etter tilbakeføringen. Ikke én gang har legen sagt «kanskje vi skal prøve noe annet». Jeg har gang på gang spurt om han tror det er håp for oss, svaret har alltid vært det samme: «Selvfølgelig! Hvis ikke hadde vi jo ikke gjort dette. Du fungerer, han fungerer, dere er relativt unge, det er bare et spørsmål om tid før det klaffer». Sist han sa dette, var i begynnelsen av mai, da vi var til ultralyd underveis i vårt hittil siste forsøk. Etter at forsøket nok en gang gikk i dass, og vi fortsatt hadde et forsøk igjen i 3-for-2-pakken vi hadde kjøpt, fikk pipen en annen lyd. «Dette går jo ikke», var beskjeden da vi var hos ham i slutten av samme måned. Hva som hadde endret seg så radikalt på tre uker, vet vi fortsatt ikke. Visst hadde vi vært gjennom et mislykket forsøk i mellomtiden, men at forskjellen mellom åtte og ni runder skulle være som dag og natt, var vanskelig å forstå.

Under samme samtale, foreslo vi et forsøk i naturlig syklus. Vi hadde lest oss opp på nettet om metoden og mente den hørtes aktuell ut for oss. Forsøk i naturlig syklus er rett og slett et ivf-forsøk der man ikke stimulerer kvinnen med hormoner før et egguttak, men lar naturen dyrke frem egg. Der man i en stimulert syklus booster modningen av så mange egg som mulig, og ved å hindre eggløsning sørger for at alle modnes og kan tas ut, lar man i en naturlig syklus kroppen dyrke frem eggene og velge ut det beste til eggløsningen. Man sitter altså igjen med kun ett, det egget kroppen mener er det mest overlevelsesdyktige. Derfra utfører man assistert befruktning som normalt. Poenget med stimulert syklus er å øke antallet egg, noe som kan gå på bekostning av kvaliteten. Når antallet økes betraktelig, ser man tross kvalitetsreduksjon, en gevinst ved å stimulere. Vi har vært gjennom ni runder med høydosestimulering, men aldri sittet igjen med mer enn maks to egg ved innsetting. De fleste gangene har vi sittet igjen med ett. Altså har stimuleringen ikke gitt oss mer enn det kroppen selv ville dyrket frem, uten medisiner. Det eneste medisinene har gitt oss har vært dårligere kvalitet på det ene egget vi har tilbakeført.

Vi spurte legen om det var hensiktsmessig for oss å gjøre et forsøk i naturlig syklus. «Det var en god idé», svarte han. «Det er nettopp hos par som dere, der kvinnen faktisk produserer egg, men responderer dårlig på hormonstimulering, at man har sett gode resultater av forsøk i naturlig syklus. Vi går for det!». Vi holdt på å falle av stolen. Hadde vi nettopp googlet oss frem til behandlingen som passet oss best? Ikke bare er hormonstimulering fysisk og mentalt beintøft, men hver runde med medisiner koster nesten 20 000 kroner. Vi har gått gjennom ni runder med medisiner som har tatt knekken på både kropp, sjel og lommebok – og ingen leger har reagert på at de kun har gjort skade. Vi har blitt plassert på samlebåndet og blitt behandlet av maskiner.

Til høsten blir det altså et forsøk i naturlig syklus. Jeg skal muligens gjennom min fjerde endometrioseoperasjon først. Ulempen med forsøk i naturlig syklus er at man kan bomme på eggløsning og dermed må vente på neste syklus. I mange land minimerer man denne risikoen ved å ha hyppige ultralydundersøkelser. I Norge glipper egg rett som det er, fordi nesten ingen klinikker gidder å jobbe i helgene. Jeg har mast meg til å få et løfte om daglig ultralyd når vi kommer så langt. Går det ikke denne gangen heller, ser vi mot utlandet. Påfallende mange jeg kjenner og kjenner til, har gode ting å si om fertilitetsbehandling i Århus i Danmark.

I den sårbare situasjonen vi befinner oss i, er det en enorm tilleggsbelastning ikke å kunne stole på de som behandler oss. At vi, i tillegg til å holde ut smerte, lengsel, nederlag, økonomisk belastning og skuffelser, også selv må passe nøye på at vi får riktig medisinsk behandling, er intet mindre enn skandaløst.

Ja, det er frivillig å forfølge ønsket om å lage egne barn når naturen butter imot. Nei, leger kan ikke trylle. Men som pasient bør man kunne forvente at man får den rette og best tilpassede behandlingen. Man skal ikke måtte google seg frem til sin kur. Uansett om det er influensa eller ufrivillig barnløshet man lider av.

 

Samfunn

DON’T MESS WITH MY GIRL

29. juli 2017


Det tok meg syv år å få viljen min. Mannen min har vokst opp med hund og mente det var et større ansvar å ta på seg enn det jeg var klar over. Dessuten mente han at det nærmest ville være dyreplageri å skaffe seg en hund når man bor i byen. Jeg har vokst opp på landet med katt, så han hadde nok litt rett i at jeg ikke helt visste hva jeg ba om. Men da jeg for snart tre år siden, plutselig og samtidig, gikk gjennom tre vanskelige hendelser i livet, forbarmet han seg over meg. Etter ekstase og gledeshyl over seieren som lyste opp en ellers bekmørk høst, startet researchen og diskusjonene om hvilken rase vi skulle gå for. Han var veldig klar på at vi ikke skulle ha noen veskehund og ville ha «mer hund» enn det man får i en maltipoo, som jeg foreslo. Jeg ønsket meg en hund med litt mer fluff enn det vorsteher har, som han foreslo. Valget falt på en gyllen middelvei og den glimrende miksen mellom puddel og labrador.

Vi hentet den lille skatten noen uker senere. Kjørte ti timer hver vei for å få akkurat henne som vi hadde falt for. Pepsi er, selvfølgelig, verdens vakreste skapning. 15 kilo pur kjærlighet. Hun er vår baby, og lykkes vi en dag med å lage barn, får Pepsi en søster eller bror.

For meg er det et instinkt å passe på at Pepsi har det bra. Det er en prioritet at hun til enhver tid får nok mat, vann, tur, lek og kos. At hun føler seg trygg og er glad. Når hun løper rundt og logrer med halen, føler jeg lykke. Når hun kommer hjem fra tur, drikker vann så det blir et lite basseng rundt skåla, haster og henter ballen sin og slipper den ned foran meg, blir jeg fylt med kjærlighet. Når hun overfaller og trøster meg når jeg er sint eller gråter, tenker jeg at livet før henne var trist. Når hun piper og gjemmer seg bak meg fordi masse unger jager henne og kaster ting etter henne, river det meg i hjertet og gjør meg rasende.

Pepsi følger med og trøster. Her fra en av de mange slitsomme rundene med IVF.

På samme måte som mange nybakte mødre synes det blir tyngre enn før å se barn som lider, blir jeg fra meg når jeg ser hunder som ikke har det bra. Det er naturligvis en fare for at noen vil tenke at jeg er skrullete når jeg forteller alt dette. Men det jeg synes er skrullete, er å anta det motsatte. Å anta at folk ikke virkelig elsker hundene sine.

Med barn er det nemlig så annerledes. Tror dere! Mens hundene går i bånd i parken, venter utenfor butikken og blir hjemme når eieren skal på kafé, er barn i fri dressur overalt. Der en hund som bjeffer raskt blir hysjet på og ført vekk av eieren, kan barn opp til skolealder skrike og skråle i det uendelige, uten at deres eier reagerer. Sitter du på en fortauskafé og har fått lov av personalet å ha hunden din liggende på bakken ved siden av, får både du og hunden din bebreidende blikk av andre kafégjester. Men står det en fireåring opp på stolen og smuler opp en bolle som han kaster rund seg mens han lager monotone gnålelyder, er det bare for hans voksne å snakke høyere til hverandre og overdøve prinsen. For av en eller annen grunn er det påkrevd at deres små, kravstore, snørrete, frekke, grinete og bråkete krabater skal tolereres på et helt annet nivå enn våre som oftest lydløse og veldresserte krabater.

Mennesker trumfer av en eller annen uviss grunn dyr. Uansett hvor ræva mennesket er og hvor awesome dyret er. I sin ytterste konsekvens betyr dette at dersom mitt hundebarn biter ditt barn i selvforsvar, så må det dø. Mens hvis ditt menneskebarn slår en fremmed mann i balla, skal han helst bare le og si at det er søtt. Der det for meg er en selvfølge å ile til, beklage og få kustus på hunden min om den er til sjenanse for andre, er det for mange småbarnsforeldre en like stor selvfølge å bli sittende på pleddet sitt, mens deres lille øyensten prøver å ri på min lille øyensten.

Nå skal det sies at det heldigvis finnes mange observante og passe strenge småbarnsforeldre der ute, slik det også finnes mange idioter som eier hund. Men når tålmodigheten med og hensynet til barn er så mye større enn med hunder, tror jeg det skyldes en misforståelse om at barn er viktigere enn hunder. Et hierarki som fordi det er skapt av oss setter nettopp oss øverst og gir oss en fundamental rett til å anse dyr for å være underlegne oss og våre barn. Men det er de altså ikke. Dyrenes enklere intellekt gjør dem ikke mindre snille, sårbare, mottagelige for kjærlighet og mottagelige for smerte. På samme måte som vi ikke anser mennesker med begrensede evner som mindre verdifulle og behandler dem dårligere, bør vi ikke ha rett til å gjøre det mot dyr heller. Min hund er viktigere for meg enn ditt barn, slik ditt barn er viktigere for deg enn andres barn.

Er du ikke velsignet med en skatt på fire ben, er det kanskje vanskelig å forestille seg at noen kan bli så glad i en hund. Jeg har selv alltid elsket barn og hadde ingen anelse om hvor tett knyttet det var mulig å bli til den fluffy familieforøkelsen. Men det forventes jo rett som det er at folk uten barn skal forgude andres skatter på to ben, i det minste ta dem godt imot og vise dem positiv oppmerksomhet. Skal vi kalle oss siviliserte, er det pokker meg på tide at vi begynner å vise samme respekt for dyr som for mennesker.

Veien til barn

TIMEOUT, MY ASS

18. juli 2017

Livet er virkelig bedre om sommeren. Selv om jeg i år som alle andre år fikk min lille kontraintuitive vårtristesse da dagene begynte å bli lengre og luften slightly varmere, er det jo dette som er min årstid. Det er så mye lettere å leve om sommeren. Lettere å kle seg, sminke blir overflødig, blomster overalt, flere brukbare timer i døgnet, alt er bare velstand. Nesten alt.

Planen var jo å bruke denne sommeren til å puste litt. Benytte oss av anledningen med sommerstengt klinikk til å legge det hele litt på hylla og ta en timeout fra fertilitetshelvetet. Ideen var å prøve å ha det bra, nyte sommeren og ikke la vårt evige prosjekt skyggelegge tilværelsen helt. Særlig nå som vi uansett ikke får gjort noe annet enn å vente på neste runde. Denne sommeren skulle jeg ikke tenke på den høyst ufrivillige barnløsheten. Men jeg har nå, etter flere forsøk på slike «pauser», lært at det faktisk ikke er noe som heter «en timeout» fra dette opplegget. Sånn er det, og det må man bare lære seg å leve med.

For du kan ta en fysisk pause, i den forstand at du akkurat nå ikke sprøyter deg selv full av hormoner eller er til ultralyd annenhver dag. Men all den tid du har lyst på barn og ikke har barn, er du jo ufrivillig barnløs. Kan liksom ikke ta en pause fra det. La meg forklare hvordan et tappert, men mislykket forsøk på det jeg så kjekt kalte «pustepause» i mitt forrige innlegg, typisk kan fortone seg.

Jeg står opp etter en god natts søvn på hytta, tar med meg en kaffe ned på brygga og registrerer på vei forbi stua at svigerinnen har både hendene, håret og fjeset fullt av babygrøt der hun nesten sloss med ettåringen som ropende kaster mat og leker veggimellom. Jeg sender henne en vennlig tanke, sier til meg selv at det tross alt er mye ro og frihet i livet uten barn. Jeg har sikkert sovet dobbelt så lenge som henne i natt, og nå kan jeg bruke dagen min på akkurat det jeg vil, uten at noen krever noe som helst av meg. Så sjukt deilig, egentlig! Hæ? JA, DET ER JAMMEN DEILIG, tenker jeg og plukker med meg avisen på vei ut av hytta. Setter meg ned på brygga og dingler med beina, myser smilende mot sola og tar en slurk av kaffen. Klapper meg selv på skulderen og tenker at nå er jeg flink til å nyte livet, istedenfor å sette det på vent. Kikker ned på den svindyre sommerkjolen og pedikyren jeg fikk før helgen, og tenker at dette er fruktene av frihet og egentid.

Blar litt i avisa, der står det om alt fra høstens forestående valg til samlivsproblemer, DAB-radio og Norges beste softis. Jeg blar og leser, men bare minutter senere sitter jeg der plutselig og har den vonde følelsen inni meg igjen. Den som kjennes som en knyttneve, som treffer meg tungt i magen og gjør meg urolig. Den som gjør at hjertet synker og jeg blir mørk inne i hodet. Smilehullene er vekk og sinnarynken er tilbake. Hva skjedde nå?

Nei, det som skjedde var at jeg satt der, ante fred og ingen fare. Var flink til å nyte øyeblikket. Men så glemte jeg at det ikke er mulig å styre tankerekker og blokkere utvalgte tankeruter. Så da jeg leste en artikkel om politisk uenighet om kontantstøtten, la plutselig tankene mine ut på en egen liten spasertur. Plutselig satt jeg der og stirret på bilder av barn med softis i hele trynet, mens jeg tenkte over hvilken holdning jeg selv har til kontantstøtten. Konkluderte med at den nok er nyttig og viktig for mange, men at jeg selv ville valgt å ha barna mine i barnehagen. Barnehagen. Barnehageplass, tenkte jeg. En ting nesten alle jeg kjenner snakker om. «Barnehageplass» er et ord som gir meg litt vondt i magen, kjenner jeg nå. Det er et ord som minner meg på et problem jeg ikke har. Et problem jeg så inderlig gjerne skulle ønske jeg hadde. Jeg kommer aldri til å levere og hente i barnehagen, tenker jeg. Det er dette jeg tenker, der jeg sitter og myser med sinnarynke, og kald kaffe i koppen. Så får jeg panikk. Jeg har ingen tid å miste. Jeg har for svarte fylt 35 år nå, hva da «pause»?! Vil jeg bli mor eller vil jeg ikke? Jævlig dårlig idé å utsette noe som helst da i så fall. Jeg har få nok egg som det er. Så jeg heller ut kaffen, ruller sammen avisa, reiser meg opp, går og finner mannen min. Nå sover nevøen min og foreldrene hans slapper av i solen. Jeg og mannen min bruker hele formiddagen til å google etter «forsøk i naturlig syklus», «fertilitetsklinikker Danmark» og «forskningsartikler endometriose».

Det er ikke mulig å slappe av på kommando, er vel det jeg prøver å si. I hvert fall hvis det å slappe av er ensbetydende med å stenge ute alle tanker om temaet som tross alt opptar deg mest. Jeg vil slå et slag for å kutte ut selvpålagte timeouts. For hva er avslappende med å tvinge seg selv til noe som er umulig? Slutt å fortelle folk som er ufrivillig barnløse at de skal tenke på noe annet, for det går ikke. Og er du den barnløse, slutt å gi deg selv mental juling for at du ikke klarer å legge til side lengselen etter å bli mor. Innse i stedet at en stor del av livet akkurat nå består av nettopp dette ønsket, og at det da er helt naturlig at du tenker mye på det. Men, og det er et stort men, det betyr ikke at det ikke er plass til noe annet i tilværelsen. Det er ikke slik at du ikke fortjener å gjøre noe som helst annet enn å piske deg selv for at kroppen din ikke lystrer. Du blir ikke fortere gravid om du luker jobb, venner, middagsselskap og tv-serier ut av livet ditt. Du blir ikke mer fertil av at fertilitetsforsøk er din heltidsgeskjeft. Nå er det dessverre i mitt tilfelle sånn at en konstant, smertefull og ekstremt døll endometriose legger sine begrensninger på livet, men jeg er overbevist om at det er sunt for kropp og sjel å skvise inn en balansert miks av den jobbingen, de sosiale sammenkomstene og den populærkulturen man kan – inn i en hvilken som helst tilværelse, egentlig. Også den som ufrivillig barnløs.

Jeg har i hvert fall lagt den tvungne timeouten på hylla, og gått tilbake til både googling, kalender, testing og alt det koko som omgir oss som er i denne bobla. Men nå er jeg samtidig opptatt av at denne tiden, disse årene vi bruker på dette, skal bli husket for mer enn bare forsøkene og tårene. Jeg vil at når vi sitter der om tjue år og snakker om da vi var i 30-årene, uansett om vi da har barn eller ikke, så skal det også hoppe frem bilder og minner i hodet, som handler om helt andre ting enn fuckings jævla ivf.

Fortsatt god sommer 😘

Livet Veien til barn

PUSTEPAUSE

26. juni 2017

Det er rolige dager nå. Jeg har endelig begynt å skrive igjen, etter en skrivesperre som har vart så lenge at jeg var i ferd med å få panikk for hele bokprosjektet. Jeg skriver på min første bok, den jeg sluttet i jobben for eksakt et år siden for å skrive. En dokumentarisk roman, om min familiehistorie, som skal ut på Cappelen Damm den vakre dagen den blir ferdig. Jeg har hatt så dårlig samvittighet for at jeg ikke har kommet lengre, at jeg ikke har låst meg inne for å skrive og for at jeg ligger etter skjema. For at jeg bare har brukt tiden på spalter, kommentarer og blogg. Men det har vært et heftig år, og det jeg skriver bok om er tidvis kraftig kost, så jeg har rett og slett innvilget meg selv litt forståelse og tålmodighet med dette prosjektet. Når jeg nå likevel er i gang igjen, føles det ganske bra. Å være produktiv igjen og gjøre noe som ikke har med hormoner og dritt å gjøre, gjør meg godt.

Vi har hatt en så fin helg. På fredag jobbet vi lang dag begge to, og på kvelden så vi bare på tv og spiste is. Vi så på SKAM og Orange Is The New Black, som begge er i sin beste sesong ever. Til langt på natt. Tok bare en pause for å gå tur med Pepsi og handle. Vi snakket masse om alle de tingene SKAM tar opp, og jeg kjente at det var så deilig at vi kunne engasjere oss i en samtale om noe utenfor oss selv. Det var altfor lenge siden. Lørdag lå vi og sløvet i hagen hele dagen. Spiste vannmelon, hørte på musikk og solte oss. På kvelden var vi invitert på fest hos noen venner som også bor her i Vollen. Vi trodde det kom til å bli en rask tur nedom for å si hei og henge litt, men endte opp med å bli en helaften med bobler, dans og nye og vanvittig hyggelige bekjentskaper.

 

Søndag var vi på middag hos et ungt afghansk par som har kommet til Norge som flyktninger. Vi har blitt kjent med dem gjennom Røde Kors, der Jonas er frivillig. Vi fikk nydelig mat, lo masse og ble skikkelig sjarmert av deres to dødssøte døtre som elsket Pepsi. Et kjærlighetsforhold vi håper skal bli mer gjensidig med tiden, haha. Pepsi kan styre seg for unger som løper etter henne.

I bilen på vei hjem fra middag i går, snakket vi om hvor fin denne helgen har vært. Vi har opplevd litt nye ting, truffet nye mennesker og tillatt oss selv å ha det bra. Deilig med en hel helg uten noe mas eller prat om vår evige hodepine. Da jeg sa det til Jonas i går kveld, var han enig.

– Digg med en pause fra barnløshet, sa jeg. – Ja, fy faen. Jeg er så lei av det jeg ass, sa han. – Jeg er drittlei av det jeg også, men jeg er like lei av ikke å ha barn også. Lei av å lengte etter barn. Det føles som jeg derfor må holde ut med én ting jeg er drittlei – altså ivf-helvetet – i håp om at det gjør at jeg blir kvitt en annen ting jeg er enda mer lei av, nemlig det å være barnløs, sa jeg. – Jeg synes det er litt deilig å si det høyt, jeg. At jeg er drittlei dette opplegget. At hele greia har kommet inn og overskygget selve ønsket om å få barn, sa Jonas.

Jeg skjønner hva han mener. Denne prosessen har blitt en kamp der gevinsten har blitt litt utydelig med tiden. Og hele prosessen oppleves nok ganske forskjellig for oss to, selv om vi er aldri så enige og samstemte om de viktige linjene. Jeg kjenner på en lengsel etter å bli mamma, jeg ser for meg et barn som er vårt og som jeg ikke får lov til å holde i armene. For ham er det ikke på den måten. Han sier han vet han vil ha barn og er drittlei av at det ikke bare kan ordne seg. Jeg blir lei meg, han blir forbanna. Og jeg tror han er mindre redd for tanken på å leve uten barn enn det jeg er. Men – og dette blir plutselig veldig virkelig og sant når jeg sier det høyt for første gang – jeg har faktisk begynt å bli en liten anelse mindre redd for tanken i det siste. Det vil si, jeg har så smått begynt å se de positive sidene ved ikke å ha barn. De er ikke mange så langt, og jeg er ikke i nærheten av å ønske meg et liv uten barn, men bare det at jeg faktisk kan tenke en positiv tanke eller to rundt en tilværelse uten noen som kaller meg mamma, gjør meg både litt glad og litt lei meg. Glad fordi det selvfølgelig er positivt om jeg ikke ser bekmørkt på et scenario der vi ikke lykkes. Lei meg fordi disse tankene føles som en fallitterklæring.

I dag ringte jeg litt motvillig til klinikken for å fortelle at jeg fikk mensen før helgen. Planen har nemlig vært å kjøre en runde ivf i naturlig syklus denne gangen, men etter disse chille dagene var jeg ganske lite lysten på å ta fram kalenderen og avtale ultralyd og alt som hører med. Så viser det seg at klinikken holder sommerstengt i intet mindre enn seks uker. Og siden vi reiser på ferie den siste uken i august, betyr det da at vi ikke får kommet i gang før i slutten av september igjen. Det synes jeg er helt ok, kjenner jeg. For nå har jeg bestemt meg for at de neste månedene skal være litt som den helgen som nå ligger bak oss: Jeg skal skrive, være sosial og gjøre ting som gjør meg glad.

 

Veien til barn

HA DET, OPTIMISME

9. juni 2017

Det har vært noen intense uker. Jeg har hatt en overveldende fin bursdagsfeiring med mange mennesker jeg setter pris på. Jeg har drukket meg full og ledd masse. Jeg har danset og fjaset. Til og med røyket en sigarett. Jeg har kost meg i sola, spist deilig mat og sett sesong to av «Love» som er en veldig fin serie på Netflix. Men jeg har også grått mer enn på veldig, veldig lenge.

Håpløsheten som antagelig har ligget og ulmet i underbevisstheten lenge, har endelig kommet til overflaten og blitt altoverskyggende. Lenge har jeg tviholdt på de historiene som underbygger troen på at vi har veldig gode sjanser til å få dette til. Historien om legene som sier at så lenge jeg er frisk og han er frisk, og vi produserer det vi skal, så er det bare et spørsmål om tid før det går. Historier om de som ble erklært sterile, men som ble spontant gravide. De som ikke ga opp og fikk det til etter mange år. De som fikk beskjed om at de var for gamle og likevel fikk både ett og to barn. De uten eggstokk, eggleder og whatnot som likevel fikk det til tilslutt.

Disse er historier som har kastet et optimistisk lys over vår situasjon: For vi har jo holdt på med ivf i «bare» tre år, jeg er «bare» 35, vi produserer begge bestanddelene som trengs og bortsett fra endometriosen, er alt hos meg i tipp topp shape. Det står supert til med eggledere, eggstokker, syklus, eggløsninger, livmor og slimhinner. Alt tilsier at vi skal lykkes! Når de med så mye dårligere utgangspunkt enn oss fikk det til, så er det bare rett og rimelig å tro at vi skal få det til. Jeg har gjentatt denne regla her, for meg selv og for andre. Sagt til både meg selv og andre at det bare er spørsmål om tid. Men det er jo absolutt ikke sikkert. Det vet jeg jo veldig godt innerst inne.

Men det måtte en brutalt ærlig samtalepartner til for å stikke hull i den boblen av falsk forhåpning som jeg har laget rundt meg og oss i løpet av de tre siste årene. C både kjenner og leser meg godt. Jeg hadde fortalt henne at jeg hadde hatt noen tunge dager etter at vi var hos fertilitetslegen i forrige uke. Hun spurte hva det var med legebesøket som gjorde meg trist. Og jeg brukte fem minutter på å pakke én nedbrytende setning fra legen inn i lagvis med grunner til å ha håp, før jeg serverte den til C: «Det ser jo ikke ut som dette her går, da», hadde legen sagt.

– Du kunne bare fortalt meg at legen var negativ og at det gjorde deg trist. I stedet fortalte du i detalj om alt som peker i en positiv retning, før du i en bisetning sa hva han hadde sagt. Jeg tror det er fordi du vil at jeg skal tro på deg og også at du selv skal tro på det. At det ser lyst ut. Men du er jo skikkelig redd. Jeg tror du kjenner på et bittelite håp mot en avgrunn av frykt, sa C.

Hun har så rett. Overfor både meg selv og andre har jeg lenge skapt et inntrykk av at håpet om å lykkes er et hav og frykten for aldri å lykkes er en dråpe i det havet. Mens det i realiteten er omvendt. Jeg frykter hundre ganger så mye som jeg håper. Og nå har jeg kommet dit at jeg har sagt det høyt og det er ingen vei tilbake.

Jeg vet ikke hva jeg skal kalle dette skiftet i mentalitet. Det at jeg har gått fra å være uttalt optimistisk til å si rett ut at jeg genuint ikke har tro på at dette kommer til å gå. At jeg virkelig ikke makter å se for meg meg selv som gravid. Min nye versjon av realiteten er ærlig, derfor er den befriende, selv om den også er vond som faen. Den gjør fallhøyden mindre og følelsene sårere. Men den er heldigvis ikke totalt blottet for håp. Vi gir oss ikke. Ikke ennå.

Livet

TUSEN TAKK

22. mai 2017

 

Fire dager i Paris går mot slutten og jeg er så glad for at vi gjorde dette! En timeout i en by jeg aldri hadde vært i før var akkurat den adspredelsen jeg trengte nå. Vi har bare vandret rundt, sett på byen, spist deilig mat, drukket nydelig vin og slappet av. Jeg tror Paris er den vakreste byen jeg noensinne har vært i. Alt er så estetisk gjennomført, det er noe spektakulært i enhver bydel og noe eventyraktig over hele byen. Med sommergrønne trær, knallblå himmel og fluffy godværsskyer i tillegg, har rammene for de siste dagene virkelig vært en fryd for øyet. Dette var min første tur til den franske hovedstaden, men det blir definitivt ikke den siste. Men akkurat nå gleder jeg meg bare til å komme hjem til hunden min Pepsi, som jeg har savnet noe helt forferdelig her nede.

Så kommer jeg ikke utenom å nevne den helt overveldende responsen på det forrige innlegget, der jeg tillot meg en aldri så liten utblåsning. Dere som leser denne bloggen er jammen fine! Tusen takk for gode ord, varm støtte, oppløftende historier og gode råd. Det gjør meg glad å vite at jeg gjennom å sette ord på denne frustrerende prosessen målbærer noe så mange føler og kjenner seg igjen i. Jeg setter også enorm pris på at de som selv ikke er berørt av akkurat det jeg skriver om tar seg tid til å lese og kommentere. Det er så rørende å se at til og med menn har lest og kommentert! Noe av det fineste jeg vet er mennesker som viser forståelse og omsorg. Takk igjen ❤️

Noe jeg ikke tok høyde for, da jeg valgte å gi et innblikk i hvordan et av mine mørkeste øyeblikk kan oppleves, var at ikke alle ville forstå at dette var nettopp dét: Ett øyeblikk. For puh, det er litt av noen beskjeder som har tikket inn! Men hva annet kunne jeg egentlig vente meg? De som leser denne bloggen kan jo ikke vite at alle mine nærmeste venner har barn, og at jeg forguder både dem og barna deres. At jeg digger å kjøpe gaver til dem og sitte barnevakt. Alle som leser denne bloggen vet jo ikke at jeg elsker mine nevøer og nieser så mye at jeg blir deppa når det går lang tid mellom hver gang jeg ser dem. At jeg har felt gledestårer når evigsingle venninner som trodde de skulle dø ensomme har forelsket seg og blitt gravide på bare noen måneder. Alle dere vet jo ikke alt dette om meg. Slik vi aldri vet alt om hverandre. Heldigvis gir de aller fleste hverandre litt slækk likevel.

Veien til barn

NO FILTER

15. mai 2017

NÅ ER JEG ALTSÅ SÅ DRITTLEI!

I dag er jeg ikke først og fremst trist, jeg er rett og slett forbanna. Totalt irrasjonell og helt ekstremt sint og bitter. Jeg gråter ikke stille, jeg hulker høyt. Dette innlegget skrives i affekt og jeg beklager på forhånd overfor sarte sjeler at jeg legger vekk alt av filter, fintfølelse og anstendighet. Jeg inntar en ukledelig offerrolle og jeg syter. Les eller la være. Men jeg trenger å få det ut.

For jeg er så helvetes opprørt over hvor urettferdig dette er, og at det ser ut som det aldri skal ordne seg. På tre år har jeg stukket meg selv i magen nesten 350 ganger og vi har brukt så mye penger på de nytteløse drittmedisinene at jeg blir gal bare av å tenke på det. Medisinene som har som eneste oppgave å sørge for at flest mulig egg blir modne og lar seg befrukte. Men ni ganger, NI JÆVLA GANGER, har jeg gått gjennom det svindyre hormonhelvetet i nesten to uker hver gang og det har aldri – absolutt aldri – resultert i mer enn ett eller to egg inn igjen. Det har kommet ut alt fra tre til 12 egg, men når tiden er inne for å sette inn igjen, er nesten alle borte. De er rett og slett ikke levedyktige. Fem ganger har vi sittet igjen med ett egg, altså det samme som kroppen naturlig ville dyrket frem og modnet for oss uten de helvetes hormonene. Når man i tillegg vet at hormonstimuleringen kan forringe kvaliteten på eggene og at det derfor kun er verdt det dersom man får ut så mange at kvantitet trumfer kvalitet, er det faen meg et under at legene har fortsatt å proppe meg med hormoner igjen og igjen og igjen.

For fem dager siden, på onsdag, hadde vi egguttak. Nok en gang – herregud så dum jeg føler meg når jeg tenker på det nå – ble vi ekstatiske av glede da de fikk ut hele syv egg. Dagen etter ringte de fra klinikken og fortalte at hele fem av syv hadde latt seg befrukte og så ut til å dele seg normalt. Fem stykker på dag to er det beste vi noensinne har hatt! Jeg sendte Jonas sms med fem kylling-i-egg-emojier og han ringte opp igjen. Like glad som meg. Den spesielt interesserte har kanskje fått med seg at planen denne gangen var å dyrke embryoene i fem dager, altså over helgen. Så de ringte oss igjen dagen etter, på fredag, for å gi en ny oppdatering før helgen: Fire fortsetter å utvikle seg, et har falt fra. Dette ser lovende ut. Vi ringer igjen i morgen lørdag hvis det skulle se mørkt ut for innsett mandag. Hører dere ikke noe, er det bare å møte opp her på klinikken klokken 12.40 på mandag for å sette inn.

Fra og med onsdag har jeg firedoblet Prednisolon-dosen min og som følge av det fått helt elendig søvnkvalitet og kronisk ulvehunger. I tillegg er jeg satt på dobbel dose progesteron i dagene mellom uttak og innsett. Så i fem dager har jeg startet og avsluttet dagen med å stappe to stikkpiller opp i der hvor INTET FUCKINGS SER UT TIL Å VILLE SKJE og ligge en halvtime slik at det absorberes. Progesteron er raus på bivirkningene, det skal hormonet ha. Byr på det aller meste innen ubehag. Men mest fremtredende for meg er alltid oppblåsthet, forstoppelse, kvalme, ømhet og et aggresjonsnivå jeg har null mulighet til å kontrollere.

Siste dobbeldosen av herligheten tok jeg i morges, før jeg la meg ned i sengen igjen for å la det gå 30 minutter før jeg gikk i dusjen. Lå der og tenkte på hvor mange blastocyster som ventet på oss på klinikken. Tekstet med venninnen min, som gudskjelov er en helt uvurderlig støtte for meg i denne helt bedritne tiden. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne.

– Det må være minst én blastocyst der siden vi ikke har hørt noe, skrev jeg.
– Jeg tror det er et par, skrev hun tilbake.

Så ringte telefonen. SÅ RINGTE FAEN MEG DEN JÆVLA TELEFONEN. «Hei Mina, det er fra klinikken. Jeg har dessverre ikke så gode nyheter til deg.»

Så her sitter vi igjen. Ni ganger har kroppen min blitt stimulert med hestedose hormoner. Fem ganger har jeg fått tilbake ett egg, to ganger har jeg fått tilbake to og to ganger har vi sittet igjen med nada å sette inn. Det er visst ikke godt å si hvorfor i satan de slutter å utvikle seg. «Dette er et usikkert fag, vet du» sa hun da jeg spurte.

Jeg er tross alt glad for at vi fikk vite at de ubrukelige egga er ubrukelige nå. Så slapp vi å dra inn til Oslo, ligge på den møkkastolen igjen, føre inn falskt håp og ligge med beina høyt. Drikke lunka eplejuice på 17. mai og te på flyet til Paris. Gå rundt på en etterlengtet ferie og grue oss til neste gang jeg skal på do, i tilfelle det kommer blod på papiret. Få mensen tre dager før jeg skal ha bursdagsfest med nesten alle jeg kjenner. Da får det bare være like så greit at vi fikk det i fleisen nå. Men det føles ikke mindre urettferdig av den grunn.

Jeg vet dette ikke er lov å si, men jeg er sikker på at jeg ikke er alene om å føle det sånn. Ja, jeg er bitter. Jeg er dødsbitter! Jeg synes vi fortjener å få barn nå. Jeg har ingen familie i Norge utenom Jonas og hans familie. Jeg har prøvd å gjøre alt riktig og i rett rekkefølge. Jeg har levd sunt, vært sammen med samme mann i ti år og vi har lagt alt til rette for at et barn kan ha det bra hos oss. Ja, det er forferdelig usjarmerende, men jeg blir eitrende forbanna av å se de nøytrale trynene på Facebook som var single i går og er gravide i dag. Som har hatt like mange kjærester og one night stands som jeg har hatt ultralydundersøkelser de siste tre årene. Og så vips! Som den største selvfølge sitter de der, under et år etter at de markedsførte seg med et filterbefengt bilde av seg selv og Aperol Spritzen sin på Tinder, med en kid på fanget og en halvengasjert fyr ved siden av: «Gjengen min <3 » NEI! JEG ORKER IKKE! Jeg unner dem det ikke. Jeg har blitt en sånn en. Fuck off, både du og gjengen din.

Nå skal jeg ut og kjøpe en fin kjole og noen flasker champagne. En av dem skal vi drikke i kveld, resten skal gå ned på 17. mai. I morgen er det ti år siden første gang jeg ble med Jonas hjem. Ti år siden vi ble oss to. Vi skal feire at selv om vi ikke har klart å lage barn sammen, så har vi klart noe langt færre klarer: Vi har funnet vår sjelevenn i hverandre. Det er vi heldigvis enige om at er det viktigste, det er nettopp på grunn av dét at vi i det hele tatt vil ha barn og det får være mer enn godt nok akkurat nå.